Flytte sammen med en mann man kjenner..

[Anonym bruker]

Det er mange meninger om det å flytte sammen med en ny mann raskt.

 

Vurder min situasjon da;

 

Jeg har to små barn. Han har ett barn. Jeg har vært 'singel' i tre måneder (i anførselstegn fordi jeg gikk fra ex da jeg skjønte at alt håp var ute for oss og jeg var hodestups forelsket i denne andre mannen). Vi har kjent hverandre i 17 år (kun som venner/samme omgangskrets/barn i samme alder). Og nå ønsker vi å flytte sammen. Barna er gode venner. Det eneste som holder oss tilbake er fordømmelsen fra våre omgivelser... for oss føles det helt naturlig. Vi sitter jo på hver vår kant og storsavner hverandre hver kveld. Tilbringer all fritid sammen uansett, bare legger oss i forskjellige boliger... for hva? Jeg vet ikke hva vi driver og tar hensyn til lenger..

 

Anonymous poster hash: ed450...971

[Gjest Stjerneklart]

Jeg syns dere skal gjøre det dere syns er best for dere og for barna deres. Ikke bry dere om hva dem rundt mener. Kanskje blir det snakkis på bygda en liten stund, men om ikke lenge har de noe nytt og snakke om uansett.

 

Men det jeg ville tenkt veldig nøye gjennom er hvordan barna dine vil takle at du flytter inn med en ny mann så kort tid etter du og pappaen flyttet fra hverandre. Selv om forholdet deres har vært dødt aldri så lenge i dine øyne, så er det kun 3 måneder siden barna skjønte at pappaen ikke skal bo med dem lengre, og det er en stor omveltning for dem. 

 

Men som sagt, tenk igjennom hva som er best for DIN familie, ikke for dem rundt dere  

[Anonym bruker]

Selv om du kjenner denne mannen gjør ikke dine barn det.

Barna dine fortjener tid til å sørge over bruddet mellom mot og far og deretter tid til å bli komfortabel med mirs kjæreste. Dette er en laaaaang prosess. År.

Du og kjæresten din er ikke så veldig interessante i dette.

 

Anonymous poster hash: 229fd...dcd

[Anonym bruker]

Selv om du kjenner denne mannen gjør ikke dine barn det.

Barna dine fortjener tid til å sørge over bruddet mellom mot og far og deretter tid til å bli komfortabel med mirs kjæreste. Dette er en laaaaang prosess. År.

Du og kjæresten din er ikke så veldig interessante i dette.

 

Anonymous poster hash: 229fd...dcd

De eneste gangene barna mine er lei seg er når de ikke får være sammen med mamma sin kjæreste og hans barn. Maser hele tiden om å dra dit.

Så vi skal ha det sånn i årevis. Fordi teorien sier at barna 'skal sørge'. Jeg blir ikke klok.

HI

 

Anonymous poster hash: ed450...971

[Anonym bruker]

De eneste gangene barna mine er lei seg er når de ikke får være sammen med mamma sin kjæreste og hans barn. Maser hele tiden om å dra dit.

Så vi skal ha det sånn i årevis. Fordi teorien sier at barna 'skal sørge'. Jeg blir ikke klok.

HI

 

Anonymous poster hash: ed450...971

En av de vanligste feilene foreldre gjør er å overvurdere ungene sine. De overvurderer den følelsesmessige modenheten, de kognitive evnene og de ser det de ønsker å se.

 

 

Anonymous poster hash: 229fd...dcd

[Anonym bruker]

De eneste gangene barna mine er lei seg er når de ikke får være sammen med mamma sin kjæreste og hans barn. Maser hele tiden om å dra dit.

Så vi skal ha det sånn i årevis. Fordi teorien sier at barna 'skal sørge'. Jeg blir ikke klok.

HI

 

Anonymous poster hash: ed450...971

 

Forstår du ikke at det er stor forskjell på å være sammen med og å bo sammen med?

Dere synes jo å ha et fantastisk utgangspunkt for å danne en ny familie, hvorfor risikerer det ved å gå for fort frem?

 

Du brukte lang tid på å innse at du og mannen hadde problemer, jobbe med problemene, innse at forholdet var dødt FØR du flyttet fra mannen din. Hvor lang tid brukte DU på den prosessen der?

I tillegg møtte du en mann du forelsket deg hodestups i, dvs. du hadde noe mer og positivt å gå til.

 

Barna dine har bare hatt tre små måneder på seg.

 

Du og ny kjærest sitter og savner hverandre på kveldene og forstår ikke hvorfor dere skal gjøre det... det virker som om dere tenker mer på dere selv og kjæresteforholdet enn på barna.

 

Anonymous poster hash: 25160...153

[Anonym bruker]

Det er mange meninger om det å flytte sammen med en ny mann raskt.

 

Vurder min situasjon da;

 

Jeg har to små barn. Han har ett barn. Jeg har vært 'singel' i tre måneder (i anførselstegn fordi jeg gikk fra ex da jeg skjønte at alt håp var ute for oss og jeg var hodestups forelsket i denne andre mannen). Vi har kjent hverandre i 17 år (kun som venner/samme omgangskrets/barn i samme alder). Og nå ønsker vi å flytte sammen. Barna er gode venner. Det eneste som holder oss tilbake er fordømmelsen fra våre omgivelser... for oss føles det helt naturlig. Vi sitter jo på hver vår kant og storsavner hverandre hver kveld. Tilbringer all fritid sammen uansett, bare legger oss i forskjellige boliger... for hva? Jeg vet ikke hva vi driver og tar hensyn til lenger..

 

Anonymous poster hash: ed450...971

Dere burde ta hensyn til ungene, Du er ferdig med forholdet, men for barna er det bare 3 måneder siden mamma og pappa flyttet fra hverandre

 

Anonymous poster hash: 66e37...785

[Anonym bruker]

Helt ærlig, du og dine like får meg til å se rødt!

Se til å sett barna før deg selv. Er dette mannen du skal tilbringe de neste 50-60 årene med, så holder du ut noen måneder til før hverdagen sluker dere. Det vil komme dager der du ønsker den nye flammen dit pepperen gror også.

 

Anonymous poster hash: b59aa...096

[Anonym bruker]

Gjør som du vil, ungene som må lide. Hverdagen kommer raskt nok uansett, hvorfor ødelegge forelskelsen? Men jeg tenker barn fortjener bo med den forelderen som ikke trekker inn nye samboere før man såvidt har takket farvel til den forrige. Eksen min er som deg, han tør virkelig ikke bo alene, da finner han seg nye kjerringer og flytter inn med

 

Anonymous poster hash: c076b...a9e

[Anonym bruker]

Ok. Jeg forstår at barna skal bli vant til den nye situasjonen. Men. Hvor er beviset som sier at nye mennesker som kommer kjapt inn i livet MÅ gjøre alt verre? Er det regelen, at barna SKAL bli mer ulykkelige av å få en snill, omsorgsfull mann inn i levet sitt, en de kjenner godt og hele tiden vil være hos uansett? Kan man ikke for en gangs skyld, gjøre noe fordi det føles naturlig?

 

Jeg blir fortsatt ikke klok på hva det er vi skal sitte alene og vente på. Fordi seriøst, hele gjengen er lykkelige når vi er sammen. Og savner hverandre når vi er fra hverande. Det er ikke bare vi voksne, vi tenker jo (minst) like mye på barna.

 

Men jeg får jo bekreftet mine verste frykter her, vi blir fordømt så lenge vi ikke gjør ting etter 'regelboka'.

 

HI

 

Anonymous poster hash: ed450...971

[Anonym bruker]

Ok. Jeg forstår at barna skal bli vant til den nye situasjonen. Men. Hvor er beviset som sier at nye mennesker som kommer kjapt inn i livet MÅ gjøre alt verre? Er det regelen, at barna SKAL bli mer ulykkelige av å få en snill, omsorgsfull mann inn i levet sitt, en de kjenner godt og hele tiden vil være hos uansett? Kan man ikke for en gangs skyld, gjøre noe fordi det føles naturlig?

 

Jeg blir fortsatt ikke klok på hva det er vi skal sitte alene og vente på. Fordi seriøst, hele gjengen er lykkelige når vi er sammen. Og savner hverandre når vi er fra hverande. Det er ikke bare vi voksne, vi tenker jo (minst) like mye på barna.

 

Men jeg får jo bekreftet mine verste frykter her, vi blir fordømt så lenge vi ikke gjør ting etter 'regelboka'.

 

HI

 

Anonymous poster hash: ed450...971

 

Hvordan har barna dine taklet skillsmissen, da?

 

Anonymous poster hash: 25160...153

[februarprins2013]

egoistisk med tanke på barna,ellers er det vel bare og kjøre på

[Anonym bruker]

Hvor er egoismen? Barna kjenner han og barnet hans godt. Vi er gode venner fra før. Er det så egoistisk å ville legge seg i samme hus hver natt? Gi meg en forklaring på hva positivt det gjør for oss å måtte holde oss unna hverandre.. annet enn å behage folk med nettopp disse meningene?

HI

 

 

Anonymous poster hash: ed450...971

[Anonym bruker]

Er litt enig med deg HI, på bakgrunn av det som er fortalt så høres dette kanskje mer ut som en solskinnshistorie for både barn og voksne. Mulig andre her riktig eller uriktig leser mellom linjene på noe jeg ikke catcher, men høyst sannsynlig er de bare hysteriske bedrevitere som kjeder seg slik de pleier.

 

Anonymous poster hash: 643b9...068

[Marriet]

Jeg tror det kan gå kjempefint jeg. Vi flytta også kjapt sammen. Av praktiske/egoistiske årsaker. Jeg fikk meg jobb og studieplass på hans hjemsted. Alle taklet det veldig bra. Det har vært opp og nedturer, men det har også vært rom for det. Alle i huset kan fortelle om det som ev. måtte være dumt eller trist og vi snakker også om det som er fint. Vi har troen på åpenhet og var veldig tydelig med hverandre vi voksne om hva slags forventninger vi hadde. Vi setter barna først i det daglige og samarbeider godt om dem på tross av at det er mine og dine.

 

Gjør det som er riktig for DERE!

[Anonym bruker]

 

Hvordan har barna dine taklet skillsmissen, da?

 

Anonymous poster hash: 25160...153

De har taklet det greit. Vi flyttet ikke langt. De savner den forelderen de ikke har uke hos, så de får besøke den de savner når de ønsker.

HI

 

 

Anonymous poster hash: ed450...971

[Anonym bruker]

Hvor gamle er barna? Og hva om det ikke går bra med denne mannen? Så flytter dere fra hverandre om 2 år, eller noe sånt. Er man forelsket så er det ikke så lurt, å ta sånne avgjørelser.

 

Men så setter vel jeg barna langt foran meg selv. Det er 8 år siden jeg og barnefar gikk fra hverandre, og har bare hatt 1 forhold som varte i 2 år. Og vi bodde aldri sammen.

Anonymous poster hash: eddcf...77d

[Anonym bruker]

ja flytt sammen☺ kjør på.. luft iden for barna og hør hva de har å si?

 

Anonymous poster hash: 89e14...947

[Anonym bruker]

Det positive er at du vil gi barna dine en mulighet for å tilpasse seg skillsmissen, det å ha mistet sin far i hverdagen.

Det er masse som vil spille inn her - var skillsmissen vennskapelig, eller kranglet/krangler du og din eksmann? Opplevde/opplever barna krangler? Vil det at du pålegger barna dine enda en enorm livsendring på tre måneder være noe som vil bedre eller forverre samarbeidet med barnas far?

 

Jeg foreslår at du ber om rådgivning fra fagpersoner, Hi, eller at du leser deg opp på barnepsykologi og hvilken påvirkning skillsmisse og nyfamilie har å si for barna.

 

Det finnes sikkert noen svært få tilfeller hvor det går bra å ha slikt hastverk som det du og nye typen har, men tør dere virkelig ta sjansen? Er dere virkelig villige til å la barna betale for det at du og han ikke greier å vente?

I så fall er dere tvers gjennom egoistiske!

 

Du virker naiv, du gidder ikke sette deg inn i hvilken påkjenning det er for barn med skillsmisse og hvilken påkjenning det er med nyfamilie for barna. Du gidder ikke sette deg inn i psykologien til barn. Du virker rett og slett kunnskapsløs, naiv og egoistisk. Det eneste du ønsker deg er argument for å stupe inn i et nytt forhold. Dvs. egoismen lenge leve. Du hevder at dere tenker på barna, men det er bare noe dere påstår, fordi det passer dere å si. Om dere hadde satt dere inn i forskningen så ville dere forstått at det er gode grunner for å ikke flytte sammen så rask, og dermed gode grunner for folk å reagere på det dere har tenkt å gjøre.

 

Du virker dessuten lite selvstendig som ikke greier å leve alene lenger etter separasjonen, og du virker panisk etter å flytte sammen. Du forstår heller ikke den enorme forskjellen mellom at kjæresten er en del av livet deres slik som i dag, og det at den nye kjæresten flytter inn. Det er ofte DA sorgen over å ha mistet far trår inn, det er ofte da barnets reaksjon kommer. Barn opp til 12 år regner man bruker tre år på å komme over foreldrenes skillsmisse.

 

http://www.nrk.no/livsstil/--vent-med-ny-familie-i-tre-ar-1.6318789

http://www.nettavisen.no/nyheter/nar-skal-barna-hilse-pa-kjresten/3308334.html

http://vfb.no/filestore/TEMA/Samlivsbrudd/WEB_SkilsmisseUNG_mai132.pdf

http://www.aftenposten.no/amagasinet/thuen/Kaste-seg-ut-i-det-nye-6666668.html

http://www.vfb.no/vfb.no../Vent+med+%C3%A5+flytte+sammen+med+ny+kj%C3%A6reste.b7C_wlvS5s.ips

 

Men, det spiller jo ingen rolle hva noen sier eller skriver. Dere har bestemt dere.

Bare husk at det er barna dine som ev. vil betale den største prisen for at du nå skal slippe å sove alene om natten. Det er ikke sikkert du får deres ærlige mening om dette før de er voksne, så ta ikke for gitt at det ev. gode forholdet du har med barna vil bestå når barna blir større og voksne og begynner å bli mer ærlig både med seg selv og deg. Håper det går bra for deg/dere. Men håper også at du kan takle det om barna dine en dag vender seg mot deg pga. egoismen du  nå viser.

 

Anonymous poster hash: 25160...153

[Anonym bruker]

Kan dere ikke bare nyte forelskelsen, og det å savne hverandre, en stund?

Jeg syns det er for tidlig å flytte sammen med en ny mann så fort.

Anonymous poster hash: ada07...bca

[Anonym bruker]

De eneste gangene barna mine er lei seg er når de ikke får være sammen med mamma sin kjæreste og hans barn. Maser hele tiden om å dra dit.

Så vi skal ha det sånn i årevis. Fordi teorien sier at barna 'skal sørge'. Jeg blir ikke klok.

HI

 

Anonymous poster hash: ed450...971

Det er stor forskjell på å dra på besøk og det å bo sammen. Selv om barna dine synes det er gøy å besøke kjæresten din og hans barn betyr ikke det at de er modne for å dele hjem og hverdag med den nye familien. Viktig å skille dette.

 

Anonymous poster hash: 54ed9...72c

[Anonym bruker]

Fortsatt ingen som har fortalt meg hva det er som er så trist med å flytte sammen med noen vi kjenner godt.

 

Takker for utfyllende svar fra flere, selv om mye er påstander/meninger/fordømmelser uten grunnlag i noe håndfast.

 

Vi har absolutt ikke bestemt oss. Men kjenner på hva det er som bremser, og vurderer hvorvidt det er verdt å ta hensyn til. Selvfølgelig er barnas beste bår førstepri. Vi bruker hele helgene våre på turer i skog og fjell med barna, hver ettermiddag på lekeplassen eller gjør noe koselig inne sammen. Hverdagen med barna er vår glede. Men bostedsadresse, den skal bestemmes av... moralpolitiet. Forstå det den som kan.

 

HI

 

Anonymous poster hash: ed450...971

[Anonym bruker]

Fortsatt ingen som har fortalt meg hva det er som er så trist med å flytte sammen med noen vi kjenner godt.

 

Takker for utfyllende svar fra flere, selv om mye er påstander/meninger/fordømmelser uten grunnlag i noe håndfast.

 

Vi har absolutt ikke bestemt oss. Men kjenner på hva det er som bremser, og vurderer hvorvidt det er verdt å ta hensyn til. Selvfølgelig er barnas beste bår førstepri. Vi bruker hele helgene våre på turer i skog og fjell med barna, hver ettermiddag på lekeplassen eller gjør noe koselig inne sammen. Hverdagen med barna er vår glede. Men bostedsadresse, den skal bestemmes av... moralpolitiet. Forstå det den som kan.

 

HI

 

Anonymous poster hash: ed450...971

 

Hvorfor spør du her inne når dere likevel ikke vil høre på hva andre forteller dere og ikke vil ta hensyn til at all forskning viser at det dere planlegger er til barnas verste??

 

Du har fått svar, du ønsker bare ikke å forholde deg til svarene, for de er ikke forenelige med din egoistiske vilje.

 

Anonymous poster hash: 25160...153

[Anonym bruker]

 

Hvorfor spør du her inne når dere likevel ikke vil høre på hva andre forteller dere og ikke vil ta hensyn til at all forskning viser at det dere planlegger er til barnas verste??

 

Du har fått svar, du ønsker bare ikke å forholde deg til svarene, for de er ikke forenelige med din egoistiske vilje.

 

Anonymous poster hash: 25160...153

Påstander om at det er til barnas verste. Jeg lytter, jeg, men påstander uten innhold er jo lite verdt. Hvorfor får barna det så fælt?

HI

 

Anonymous poster hash: ed450...971

[Anonym bruker]

Påstander om at det er til barnas verste. Jeg lytter, jeg, men påstander uten innhold er jo lite verdt. Hvorfor får barna det så fælt?

HI

 

Anonymous poster hash: ed450...971

 

Har du lest noen av linkene jeg la ut? Om du fremdeles ikke forstår det, da er det noe med din forståelse som mangler, eller kanskje heller din vilje til forståelse.

 

Du kan selvfølgelig satse på at du er blant de ytterst, ytterst få som kan gjøre det slik du og kjæresten planlegger uten at dere skader barna følelsesmessig. Men om du er villig til å satse på en promilles sjanse istedenfor å lytte til hva etablerte forskere, psykologer og samlivsterapeuter forteller dere - vel, da er det deres valg.

 

Selv ville jeg ikke spilt russisk rulett med mine barns psykiske og emosjonelle helse, men det er tydeligvis du villig til, bare du slipper å leve lenger alene.

 

Anonymous poster hash: 25160...153