Er din mor slank?

[Kanutten83]

Ja og ja Jeg og mamma er helt like i kroppsfasong og vekt i forhold til høyde, men hun er 10 cm høyere enn meg

[Anonym bruker]

Ja og tja. Hun kunne med fordel lagt på seg 5 kg og jeg jeg kunne med fordel tatt av 5 kg. Vi jobber begge med å oppnå dette, men det virker å være like vanskelig begge veier...

 

Anonymous poster hash: 3dd4a...e43

[Anonym bruker]

Min mor var vel undervektig. Jeg har en totalt annen kroppsform, og er overvektig. Men jeg har en kropp, hvor jeg ser best ut med mer på kroppen. Mindre enn nå da, men normalvektig i øvre sikte av bmi for normalvekt.

Anonymous poster hash: 80872...605

[Anonym bruker]

Nei og ja. Moren min har alltid vært overvektig. Jeg har alltid vært slank, tidvis undervektig.

 

Anonymous poster hash: 399c7...5ff

[Anonym bruker]

Ja, hun er mager (str 34/36 i klær) og det mest usunne mennesket du kan tenke deg. Storrøyker og spiser max et måltid mat om dagen, ellers bare snop

 

Jeg er normalvektig (str 38 i klær), røyker ikke og spiser sunt

 

Anonymous poster hash: 5fc53...a7b

[Anonym bruker]

Hun er kraftig. Jeg er slank, samme med datteren min.

 

Anonymous poster hash: 8d562...c43

[Anonym bruker]

Min mor er ikke slank, jeg er det. Og begge søstrene mine er slanke.

 

Anonymous poster hash: 02e25...202

[Anonym bruker]

Nei, hun er overvektig og veier rundt 90-100 kg. Hun har alltid vært kraftig, men når hun sluttet å røyke ble hun svær.. Jeg har arvet min far og er slank/tynn, ligger på ca 50 kg.

 

Anonymous poster hash: 11d4a...8ab

[Anonym bruker]

Ja og ja, vi har helt lik kropp og veier det samme, rundt 50 kg 😊

 

Anonymous poster hash: 34645...d56

[Anonym bruker]

Nei og "tidvis".

Anonymous poster hash: 128bc...524

[Anonym bruker]

Ja. Hun er sykelig tynn. Jeg overspiser, så jeg er feit. Spiseforstyrrelser går tydeligvis i arv..

 

Anonymous poster hash: 8b1d8...862

Samme her 😢

 

 

 

Anonymous poster hash: de1ed...6c5

[Anonym bruker]

Nei, hun er veldig overvektig.

Jeg er litt lubben for tiden etter tredje fødsel, håper å komme i mitt livs beste form dette året 😊

 

Anonymous poster hash: 9d71d...fdf

[Elsker livet]

Ja og nei. Min mor er spedbygd, men høy. Min far er høy og kraftig bygd uten å være feit. Jeg er høy og kraftig, og i forhold til dib-standard går jeg nok under superfeit eller plussize, selv om jeg kan kjøpe vanlige størrelser i de fleste merker. 

[Anonym bruker]

Ja. Alltid vært slank. Jeg er ikke akkurat slank men helt normal. (162cm56kg-mye muskler)

Datteren min er slank. (Men har kroppsformen etter sin far)

 

Anonymous poster hash: 0c15a...b42

[Anonym bruker]

Ja og nei.

 

Anonymous poster hash: 45855...996

[Anonym bruker]

Ja og ja

 

Anonymous poster hash: 61d2b...8dd

[Anonym bruker]

Min mor har en del ekstra over magen, men er ellers veldig tynn. Jeg er en god del høyere enn henne og slank.

 

Dere som forteller at dere har "arvet" spiseforstyrrelser - kan jeg spørre hva dere tenker rundt det og hva dere selv gjøre med spiseforstyrrelsen for å ikke overføre dette til barna deres? Får dere hjelp for det?

 

Jeg spør bare fordi jeg synes det er interessant. Min mor har ikke hatt spiseforstyrrelser, men vært opptatt av sunt kosthold hele mitt liv. Jeg har tatt etter henne (med unntak av noen år i min ungdom). Opptatt av sunn mat, veldig glad i mat, matglede.

Min mors søster var anorektisk, og jeg ser at hennes barn har et anstrengt forhold til mat. Ene tror jeg godt kunne blitt anorektisk, men spiser fordi hun vet hun må, har ingen matglede, er slank. Den andre spiser usunt og for mye og er blitt noe overvektig, heller ikke særlig stor matglede.

Samme mønster ser jeg på min fars side av slekten hvor jeg har mange tanter og onkler. Min bestemor var veldig slank, men veldig glad i mat, god til å lage mat, sunn mat. Det er minst tre av mine tanter som har spiseforstyrrelser, og flere av barna til disse har også slitt/sliter med det samme. Selv sier de at deres kosthold ikke har påvirket barna, men det stemmer jo ikke med det vi i omgivelsene ser. De har forsøkt å skjule sine spiseforstyrrelser, men alle har likevel vært klar over det, så for barna som er vokst opp med å leve tett innpå dem har selvfølgelig sett dette. Men de barna som også sliter med sitt forhold til mat, de har heller ikke selvinnsikt på dette feltet, og jeg er redd de som ikke søker hjelp vil overføre dette til sine barn igjen.

Familien er også naturlig slanke, ingen har tendenser til å legge på seg, så slik sett er det litt uforståelig at de skal ha dette behovet for å sulte seg selv om de er opptatt av utseendet sitt.

 

Jeg spør fordi jeg ser at det er stor benektelse ute og går blant de i min familie, og det er håpløst å snakke med dem om det.

De av mine søskenbarn som har tatt tak i sine spiseproblemer ser ikke ut til å ha overført det til sine barn. Men de andre ser vi at barna spiser, de spiser normalt, men de har ingen matglede og velger heller usunne ting (mer enn andre barn i familien).

 

Jeg tenker man har veldig stort ansvar for de valgene man tar som foreldre...

Anonymous poster hash: bbd83...861

[Anonym bruker]

Ja, nei

 

Anonymous poster hash: d87a6...0e8

[Snøfnugget]

Ja og ja

[Anonym bruker]

Ja hun er snart 72 og høy og slank med laaaaange bein, litt typisk liten mage som godt voksne får men hun er slankere enn de aller fleste på 65+. Jeg er 40 og høy og slank. Da hun giftet seg så hun ut som en modell i kroppen.

 

Anonymous poster hash: 721db...dce

[Anonym bruker]

 

Min mor har en del ekstra over magen, men er ellers veldig tynn. Jeg er en god del høyere enn henne og slank.

 

Dere som forteller at dere har "arvet" spiseforstyrrelser - kan jeg spørre hva dere tenker rundt det og hva dere selv gjøre med spiseforstyrrelsen for å ikke overføre dette til barna deres? Får dere hjelp for det?

 

Jeg spør bare fordi jeg synes det er interessant. Min mor har ikke hatt spiseforstyrrelser, men vært opptatt av sunt kosthold hele mitt liv. Jeg har tatt etter henne (med unntak av noen år i min ungdom). Opptatt av sunn mat, veldig glad i mat, matglede.

Min mors søster var anorektisk, og jeg ser at hennes barn har et anstrengt forhold til mat. Ene tror jeg godt kunne blitt anorektisk, men spiser fordi hun vet hun må, har ingen matglede, er slank. Den andre spiser usunt og for mye og er blitt noe overvektig, heller ikke særlig stor matglede.

Samme mønster ser jeg på min fars side av slekten hvor jeg har mange tanter og onkler. Min bestemor var veldig slank, men veldig glad i mat, god til å lage mat, sunn mat. Det er minst tre av mine tanter som har spiseforstyrrelser, og flere av barna til disse har også slitt/sliter med det samme. Selv sier de at deres kosthold ikke har påvirket barna, men det stemmer jo ikke med det vi i omgivelsene ser. De har forsøkt å skjule sine spiseforstyrrelser, men alle har likevel vært klar over det, så for barna som er vokst opp med å leve tett innpå dem har selvfølgelig sett dette. Men de barna som også sliter med sitt forhold til mat, de har heller ikke selvinnsikt på dette feltet, og jeg er redd de som ikke søker hjelp vil overføre dette til sine barn igjen.

Familien er også naturlig slanke, ingen har tendenser til å legge på seg, så slik sett er det litt uforståelig at de skal ha dette behovet for å sulte seg selv om de er opptatt av utseendet sitt.

 

Jeg spør fordi jeg ser at det er stor benektelse ute og går blant de i min familie, og det er håpløst å snakke med dem om det.

De av mine søskenbarn som har tatt tak i sine spiseproblemer ser ikke ut til å ha overført det til sine barn. Men de andre ser vi at barna spiser, de spiser normalt, men de har ingen matglede og velger heller usunne ting (mer enn andre barn i familien).

 

Jeg tenker man har veldig stort ansvar for de valgene man tar som foreldre...

 

Anonymous poster hash: bbd83...861

 

Jeg var innlagt for anorexia som barn,- var 14-15 år. Der var det små barn ned i 3-4 års alderen som hadde spiseproblem,- de aller, aller fleste hadde ingen fysisk årsak til dette,- de som hadde det endte opp på andre avdelinger ganske fort,- resten hadde kun psykiske årsaker,- og i 90% tilfellene (min lege som fortalte meg det i forbindelse med tap av menstruasjon, evt ønsek om barn sener og hvordan min sykdom kunne utvikle seg...)  hadde en eller begge foreldre et såpass anstrengt forhold til mat og kropp selv at det var og kategorisere som psykisk lidelse.... Og jeg må si,- siden jeg delte rom med opptil 3 barn samtidig, og at da foreldre var der sammen med barna sine,- opplevde og hørte mange rare ting rundt mat og måltid, kropp og helse....

 

Det skremte meg så mye at jeg jeg lenge aldri skulle ha barn i fare for og "smitte" de med min spiseforstyrrelse...... Nå er eldste jenta snart 13, og det virker som hun har et veldig avslappet forhold til kropp,- og hun er snart der jeg begynte...Krysser fingre... Men sønnen er bare 8,- og i sinn er han mer lik meg,- så jeg er fortsatt bekymret der... Jobber veldig med og gi de et naturlig forhold til både mat,- godteri, trening og tanker om seg selv og sine evner!! Slanking er vel ikke blitt sagt høyt i vårt hus.... Men det er jo så mange dietter, og artikler om at smågodt, yoghurt, poteter osv er "farlig", har "for mye sukker" osv osv at jeg føler kampen er evigvarende og slitsom til tider.....

 

Min mor har ikke vist/hatt noe symptom på spiseforstyrrelse. Vært veldig avslappet til kropp, men alltid trimmet og spist noenlunde sundt. Hun har vel snakket om vekta si og "vært på slankern" men kan ikke huske spesifikt at hun HAR det.....Var aldri pulverkurer eller annen mat til henne i alle fall,- og heller ikke synlig endring i treningsmønster,- så hva hun evt gjorde,- merket ikke vi barna,- og det var heller ikke snakk om store variasjoner i vekt...Hun har vel bare "passet på". alle hennes søsken og hennes mor er ellers overvektige, inaktive og søsknene har psykiske problem i mer eller mindre grad,- noen på medisiner, ander "vet det ikke selv",- men vi utenfor ser og hører at de sliter med "sitt".. Men ingen har spiseforstyrresler og overvekta er heller ikke så stor at det "spiseforstyrrelsesstor";- men at overvekta henger sammen med psyken,- DET kan jo så være....

 

Min bror og søster har aldri slitt med vekta, min søster slanket seg "litt mye" da hun var 13-14 år, men det var nok ikke så mye frivillig slanking som man trodde,- var vel puberteten, og endring av kropp samt at hun har høyt stoffskifte som ble litt ekstra påvirket en periode..

 

Nå har jeg noen kilo for mye, synes jeg selv, men er midt på treet på normal BMI. Datteren er slank,- sønnen er "mager";- men det er kroppsfasongen deres.

 

Anonymous poster hash: 975a1...91c