Hender det at du angrer på nr 3?

[Anonym bruker]

Nei, jeg angrer ikke.

Men det er j.... slitsomt. Planen var bare to, men da tredjemann meldte sin ankomst bare 1,5 år etter andremann, måtte vi innstille oss på noen tøffe år. Nå er minsten straks ett år, og ja, det er tøft. Eldste som kun er fem er veldig bestemt, og de to andre er fremdeles små. De flyr alle i forskjellige retninger, og vi kan aldri dra ut. Kjøpesenter f.eks er håpløst. Vi kan ikke dra i svømmehallen uten hjelp, for da drukner minst en av dem. Legging og morningen er en kamp, hver dag. Levering og henting i bhg... Jeg kunne fortsatt i all evighet. Men, jeg håper at det snart blir bedre.

 

Anonymous poster hash: 4df09...48e

[Anonym bruker]

Både ja og nei.

 

Elsker alle barna mine like høyt, men tenker av og til at vi hadde vært en familie med mindre stress, krangling og sutring med bare to barn.

 

Anonymous poster hash: 0380a...04c

[Anonym bruker]

Jeg elsker ungene, og ville aldri byttet dem ut. MEN jeg skulle ønske at vi hadde litt større avstand i alder på dem. Eldste var 4 da yngste ble født. Nå er minstemann 3 og jeg føler jeg bor i et hus fullt av apekatter i trassalderen  . Det er flere barn enn voksne, de vil aldri det samme, og det er alltid en som ikke vil det vi skal gjøre. Selv med god planlegging er det stress å ta dem med ut på ting. Og det er først nå vi får sove om natten. Jeg kunne ikke i min villeste fantasi forestille meg at det går an å være så sliten som jeg har vært etter tredjemann kom til.

Anonymous poster hash: 9f884...222

[Anonym bruker]

Jeg skulle ønske jeg stoppet på. Nr 3 er "det lette" barnet, men jeg kunne aldri forestilt meg hvor tøft det ville bli med tre.

 

Anonymous poster hash: 8216f...8f7

[Anonym bruker]

Blir vel sabla ned nå, men helt ærlig talt; Må dere vokse opp og slutte å prate om å angre på et barn. Kjenner jeg blir litt oppgitt. Har selv vært utslitt og fikk fødselsdepresjon etter nummer 2 (har 3 nydelige små), men dere har valgt eller utført å få disse barna...ikke motsatt. Jeg er i tillegg alene med alle 3 (far var mer interessert i gresset på den andre siden) og tar en master som snart er ferdig.
Det er klart det er tøft til tider med flere barn og kanskje også med 1 barn, men de skal vite at de er velkomne og at de er elsket! De har ikke bedt om å bli født, husk det!
Own up to it! 

Ingen barn fortjener å bli omtalt som en feil eller å være en gjenstand for anger hos foreldrene... 
Dere får nada sympati fra meg (nå får jeg vel hylekoret på nakken)! Etter å allerede ha fått 2 barn, kan dere umulig være helt uvitende om hvor mye tid og krefter man må investere i barna sine? 

Er det for mye stress eller arbeid, så finn ut hva dere kan justere på av arbeidsmengde, forventninger eller aktiviteter i hverdagen, senk kravene litt og nyt tida med barna...røm litt fra tid, sted, rom og press og lev i nuet heller. Sliter dere med mørke tanker og er utmatta? Kanskje en gryende depresjon? Søk hjelp! Prøv å se løsningene, ikke begrensningene eller problematiser så mye. Det skylder dere både barna og dere selv! 

Anonymous poster hash: 0b58f...bbb

[Anonym bruker]

Jeg angrer ikke på at jeg fikk det siste barnet, men han veltet virkelig lasset mitt. Jeg mener virkelig. Hadde aldri trodd jeg skulle få et så krevende barn, og når dette barnet kommer etter to `enkle barn`  får man litt sjokk.

 

Nei til deg over her, jeg er ikke deprimert, men har et nøkternt syn på ting. 

Anonymous poster hash: 0bdfc...974

[Anonym bruker]

 

Jeg angrer ikke på at jeg fikk det siste barnet, men han veltet virkelig lasset mitt. Jeg mener virkelig. Hadde aldri trodd jeg skulle få et så krevende barn, og når dette barnet kommer etter to `enkle barn`  får man litt sjokk.

 

Nei til deg over her, jeg er ikke deprimert, men har et nøkternt syn på ting. 

 

Anonymous poster hash: 0bdfc...974

 

Jeg skreiv ikke innlegget over rettet mot noen personlig, var ment som et annet synpunkt på dette med å ha flere barn. Jeg skjønner godt hva du mener og at det er slitsomt, spesielt om det 3 barnet krever mer enn de 2 første, men det er noe med ordbruken. For min del er det litt brutalt å spørre om noen angrer på et barn. Det føles feil. Min mening, ingen trenger å være enig.  

 

Anonymous poster hash: 0b58f...bbb

[Anonym bruker]

 

Jeg skreiv ikke innlegget over rettet mot noen personlig, var ment som et annet synpunkt på dette med å ha flere barn. Jeg skjønner godt hva du mener og at det er slitsomt, spesielt om det 3 barnet krever mer enn de 2 første, men det er noe med ordbruken. For min del er det litt brutalt å spørre om noen angrer på et barn. Det føles feil. Min mening, ingen trenger å være enig.

 

Anonymous poster hash: 0b58f...bbb

 

Ja, jeg skjønner hva du mener. Men jeg tror alle her allikevel forstår at man ikke bokstavelig talt ønsker et barn ufødt. Det er mer en talemåte.. 

 

Anonymous poster hash: 0bdfc...974

[Anonym bruker]

 

Blir vel sabla ned nå, men helt ærlig talt; Må dere vokse opp og slutte å prate om å angre på et barn. Kjenner jeg blir litt oppgitt. Har selv vært utslitt og fikk fødselsdepresjon etter nummer 2 (har 3 nydelige små), men dere har valgt eller utført å få disse barna...ikke motsatt. Jeg er i tillegg alene med alle 3 (far var mer interessert i gresset på den andre siden) og tar en master som snart er ferdig.

Det er klart det er tøft til tider med flere barn og kanskje også med 1 barn, men de skal vite at de er velkomne og at de er elsket! De har ikke bedt om å bli født, husk det!

Own up to it!

 

Ingen barn fortjener å bli omtalt som en feil eller å være en gjenstand for anger hos foreldrene...

Dere får nada sympati fra meg (nå får jeg vel hylekoret på nakken)! Etter å allerede ha fått 2 barn, kan dere umulig være helt uvitende om hvor mye tid og krefter man må investere i barna sine?

 

Er det for mye stress eller arbeid, så finn ut hva dere kan justere på av arbeidsmengde, forventninger eller aktiviteter i hverdagen, senk kravene litt og nyt tida med barna...røm litt fra tid, sted, rom og press og lev i nuet heller. Sliter dere med mørke tanker og er utmatta? Kanskje en gryende depresjon? Søk hjelp! Prøv å se løsningene, ikke begrensningene eller problematiser så mye. Det skylder dere både barna og dere selv!

 

Anonymous poster hash: 0b58f...bbb

Hvis ikke det er lov til å lufte frustrasjon anonymt, hvor skal man gjøre det da? Det er jo ikke det samme som at man sier til barna at man angrer eller gir de følelsen av det? Jeg ser mange barn som vokser opp i familier hvor man alltid må bære sterk, aldri gi opp, motarbeide enhver følelse av ikke å strekke til. Det at du trekker frem at du har hatt det ekstra ille pga fraværende mann , fødselsdepresjon og master - hva er det for noe? Fordi du ikke trenger å lufte frustrasjon og tabu tanker selv med tilleggsbelastning, så bør ikke andre gjøre det eller ha behov for det likevel? Du elsker nok ikke barna dine høyere enn de andre som har svart her.

 

Jeg hadde daua om jeg hadde fått tre barn. Jeg syns livet med ett barn var en lek selv om eldste sov dårlig om natten og måtte holdes i kraven når vi var ute. Nr to har sovet enda dårligere og grått sykt mye pga div helseplager. Jeg angrer jo ikke akuratt, men ser at det nesten er for mye for oss. Forholdet mellom meg og mannen har fått store slitasjeskader. Hvordan skulle jeg vite at det ble sånn? Mange greier jo to barn helt fint. Flere her sier det gikk supert med to barn. Hvorfor skulle de ikke tenke på forhånd at det gikk greit med en til?

 

 

 

Anonymous poster hash: d576b...7b7

[Anonym bruker]

Hvis ikke det er lov til å lufte frustrasjon anonymt, hvor skal man gjøre det da? Det er jo ikke det samme som at man sier til barna at man angrer eller gir de følelsen av det? Jeg ser mange barn som vokser opp i familier hvor man alltid må bære sterk, aldri gi opp, motarbeide enhver følelse av ikke å strekke til. Det at du trekker frem at du har hatt det ekstra ille pga fraværende mann , fødselsdepresjon og master - hva er det for noe? Fordi du ikke trenger å lufte frustrasjon og tabu tanker selv med tilleggsbelastning, så bør ikke andre gjøre det eller ha behov for det likevel? Du elsker nok ikke barna dine høyere enn de andre som har svart her.

 

Jeg hadde daua om jeg hadde fått tre barn. Jeg syns livet med ett barn var en lek selv om eldste sov dårlig om natten og måtte holdes i kraven når vi var ute. Nr to har sovet enda dårligere og grått sykt mye pga div helseplager. Jeg angrer jo ikke akuratt, men ser at det nesten er for mye for oss. Forholdet mellom meg og mannen har fått store slitasjeskader. Hvordan skulle jeg vite at det ble sånn? Mange greier jo to barn helt fint. Flere her sier det gikk supert med to barn. Hvorfor skulle de ikke tenke på forhånd at det gikk greit med en til?

 

 

 

Anonymous poster hash: d576b...7b7

Okay, hold your horses! 

Hvem har sagt at noe ikke er lov? Det er jo du som legger sensur på mine meninger? 

Og hvem har nevnt noe om en konkurranse i å elske barna mest eller nevnt det med å elske barna i det hele tatt i denne tråden? Er vel ingen som stiller spørsmålstegn til det? 

Du ber om tak-høyde, gjelder det kun for dine egne meninger? 

Dette er jo et diskusjonsforum, da må man jo få lov til å være uenig i uttallelser, akurat som du nå er uenig med meg, men uten å påstå at noen har sagt noe de ikke har sagt? 

 

Grunnen til at jeg nevnte min situasjon, er fordi det viser at jeg vet hva det er å ha det travelt, ikke at jeg har det travlere enn andre eller er bdre. Jeg er en helt vanlig mamma, men det ville vært tåpelig å ha den meningen jeg har rundt temaet, om jeg ikke hadde peiling på hva en travel hverdag med 3 barn faktisk innebærer eller?

 Jeg har tidvis kjent på trøkket av å ha 3 barn, men jeg går ikke rundt og angrer eller ser på dem som en belastning, jeg fjerner de unødvendige faktorene som gjør at jeg kan få mer overskudd til barna, så de ikke blir et problem og det neagative fokuset rettes mot andre sider i livet i stedet. 

 

Anonymous poster hash: 0b58f...bbb

[Anonym bruker]

 

Okay, hold your horses! 

Hvem har sagt at noe ikke er lov? Det er jo du som legger sensur på mine meninger? 

Og hvem har nevnt noe om en konkurranse i å elske barna mest eller nevnt det med å elske barna i det hele tatt i denne tråden? Er vel ingen som stiller spørsmålstegn til det? 

Du ber om tak-høyde, gjelder det kun for dine egne meninger? 

Dette er jo et diskusjonsforum, da må man jo få lov til å være uenig i uttallelser, akurat som du nå er uenig med meg, men uten å påstå at noen har sagt noe de ikke har sagt? 

 

Grunnen til at jeg nevnte min situasjon, er fordi det viser at jeg vet hva det er å ha det travelt, ikke at jeg har det travlere enn andre eller er bdre. Jeg er en helt vanlig mamma, men det ville vært tåpelig å ha den meningen jeg har rundt temaet, om jeg ikke hadde peiling på hva en travel hverdag med 3 barn faktisk innebærer eller?

 Jeg har tidvis kjent på trøkket av å ha 3 barn, men jeg går ikke rundt og angrer eller ser på dem som en belastning, jeg fjerner de unødvendige faktorene som gjør at jeg kan få mer overskudd til barna, så de ikke blir et problem og det neagative fokuset rettes mot andre sider i livet i stedet. 

 

Anonymous poster hash: 0b58f...bbb

 

Ok, ser at jeg har skrevet at barn fortjener å vite at de blir elsket, men det indikerer forsatt ikke at jeg mener at noen her inne på tråden ikke elsker barna sine, eller at jeg mener jeg elsker mine barn mer enn en annen mor elsker sine. 

 

Anonymous poster hash: 0b58f...bbb

[Anonym bruker]

 

Blir vel sabla ned nå, men helt ærlig talt; Må dere vokse opp og slutte å prate om å angre på et barn. Kjenner jeg blir litt oppgitt. Har selv vært utslitt og fikk fødselsdepresjon etter nummer 2 (har 3 nydelige små), men dere har valgt eller utført å få disse barna...ikke motsatt. Jeg er i tillegg alene med alle 3 (far var mer interessert i gresset på den andre siden) og tar en master som snart er ferdig.

Det er klart det er tøft til tider med flere barn og kanskje også med 1 barn, men de skal vite at de er velkomne og at de er elsket! De har ikke bedt om å bli født, husk det!

Own up to it!

 

Ingen barn fortjener å bli omtalt som en feil eller å være en gjenstand for anger hos foreldrene...

Dere får nada sympati fra meg (nå får jeg vel hylekoret på nakken)! Etter å allerede ha fått 2 barn, kan dere umulig være helt uvitende om hvor mye tid og krefter man må investere i barna sine?

 

Er det for mye stress eller arbeid, så finn ut hva dere kan justere på av arbeidsmengde, forventninger eller aktiviteter i hverdagen, senk kravene litt og nyt tida med barna...røm litt fra tid, sted, rom og press og lev i nuet heller. Sliter dere med mørke tanker og er utmatta? Kanskje en gryende depresjon? Søk hjelp! Prøv å se løsningene, ikke begrensningene eller problematiser så mye. Det skylder dere både barna og dere selv!

 

Anonymous poster hash: 0b58f...bbb

Så enig!👍

 

Anonymous poster hash: aad85...040