Er jentemammaer litt "redd" for smågutter?

[Anonym bruker]

Jeg har vært på sidene i noen år og lest mange tråder med spørsmål i duren: "Hvis du fikk et barn til, ville du hatt gutt eller jente?" eller noe liknende om barn og kjønn.

 

Svarene er veldig interessante fordi at generelt sett er det slik for de som ha flere enn to barn (og ja, det er noen unntak selvsagt):

*De med både gutt(er) og jente(er) er ofte delt, men et lite flertall svarer gutt fordi de opplever gutten(e) som enklere enn jenten(e) de alt har.

*De med to eller flere gutter, spesielt de med tre eller flere, svarer nesten alltid jente. Noen få svarer gutt, da helst de med en eller to gutter fra før, men de fleste svarer jente.

*De med to eller flere jenter svarer nesten alltid jente, det er sjeldent noen svarer gutt.

 

Kort oppsummert ser det altså ut som at de som har gutter ønsker å forsøke jente også, de som har begge er litt mer "samma det, men gutt er enklest", mens de med bare jenter virker veldig skeptisk til å få gutt. Eller?

Anonymous poster hash: 8f226...6a3

[Anonym bruker]

Tja vanskelig å si, er sikkert veldig individuelt. Jeg har alltid sett på meg selv som jentemamma, og har fått to jenter. Det er liksom det som er meg. Ville nok ønsket meg jente nr tre også.

 

Anonymous poster hash: 2d722...0ed

[Anonym bruker]

Jeg tviler på at du har oversikt over dette. Jeg tipper det bare er et overfladisk inntrykk sterkt preget av din egen forutinntathet.

 

Anonymous poster hash: ee69c...d89

[Anonym bruker]

Jeg har en av hver slag og har sett litt av det samme i min omgangskrets. De som ikke selv har gutter har ofte litt vanskelig for å takle/omgås de små guttene. Det er kanskje enklere for mange damer å speile seg i/sette seg inn i hvordan små jenter tenker og reagerer. De blir rett og slett litt mer usikre over for guttene. Jeg merket selv de første årene at det var mye enklere for meg å takle jenta vår da jeg instinktivt visste hva jeg trengte å si til henne for at hun skulle skjønne/reagere positivt. Det måtte jeg faktisk bruke mye tid og krefter for å lære meg i forhold til gutten. I dag er det intet problem men i starten var det ikke alltid greit.

Jeg tror også at man når man selv lever sitt liv med en liten gutt lærer å være mere fordomsfri over for andre små gutter og å akseptere deres behov og måte å se verden på. Den biten kan kanskje virke skremmende og ukjent for noen mammaer om de selv utelukkende har jenter. Da blir de småguttene " ville og bråkete og uberegnelige" osv og "slik ville mine barn (jentene) aldri oppføre seg...."

Anonymous poster hash: 9459a...326

[Anonym bruker]

Jeg tviler på at du har oversikt over dette. Jeg tipper det bare er et overfladisk inntrykk sterkt preget av din egen forutinntathet.

 

Anonymous poster hash: ee69c...d89

 

Du står helt fritt til å søke opp og lese noen slike tråder selv. Jeg er ikke forutinntatt i det hele tatt, jeg har bare observert dette. Selv har jeg to gutter og to jenter, så jeg er ganske nøytral her

 

HI

 

Anonymous poster hash: d287e...9af

[Anonym bruker]

 

Jeg har en av hver slag og har sett litt av det samme i min omgangskrets. De som ikke selv har gutter har ofte litt vanskelig for å takle/omgås de små guttene. Det er kanskje enklere for mange damer å speile seg i/sette seg inn i hvordan små jenter tenker og reagerer. De blir rett og slett litt mer usikre over for guttene. Jeg merket selv de første årene at det var mye enklere for meg å takle jenta vår da jeg instinktivt visste hva jeg trengte å si til henne for at hun skulle skjønne/reagere positivt. Det måtte jeg faktisk bruke mye tid og krefter for å lære meg i forhold til gutten. I dag er det intet problem men i starten var det ikke alltid greit.

Jeg tror også at man når man selv lever sitt liv med en liten gutt lærer å være mere fordomsfri over for andre små gutter og å akseptere deres behov og måte å se verden på. Den biten kan kanskje virke skremmende og ukjent for noen mammaer om de selv utelukkende har jenter. Da blir de småguttene " ville og bråkete og uberegnelige" osv og "slik ville mine barn (jentene) aldri oppføre seg...."

 

Anonymous poster hash: 9459a...326

 

 

Ja, jeg lurer på om det kanskje er noen gode poeng du har her. Mitt første barn var en gutt og jeg husker faktisk at jeg nesten fikk litt panikk med en gang jeg fikk vite det fordi jeg ikke "kunne" smågutter. Nå er det jo så enkelt med gutter

 

HI

 

Anonymous poster hash: d287e...9af

[Anonym bruker]

Fenomenet kan en se i statistikk. Har man en av hver er det minst sannsynlig at man får nr 3, har man to jenter er det mer sansynlig at en får barn nr 3, de med to gutter har størst tilbøyelighet til å få nr 3.

 

Tolkningen din synes jeg er søkt. Jeg tolker tallene dithen at de fleste ønsker en av hver, men at det er færre som går for nr 3 hvis det er gutt de mangler enn om de mangler jente fordi det er mødrene som har siste ordet i når det er stopp. Mødre har litt større tilbøyelighet til å ønske jente, fedre er mer tilbøyelig til å ønske gutt.

 

Anonymous poster hash: 82a1c...c17

[Anonym bruker]

Fenomenet kan en se i statistikk. Har man en av hver er det minst sannsynlig at man får nr 3, har man to jenter er det mer sansynlig at en får barn nr 3, de med to gutter har størst tilbøyelighet til å få nr 3.

 

Tolkningen din synes jeg er søkt. Jeg tolker tallene dithen at de fleste ønsker en av hver, men at det er færre som går for nr 3 hvis det er gutt de mangler enn om de mangler jente fordi det er mødrene som har siste ordet i når det er stopp. Mødre har litt større tilbøyelighet til å ønske jente, fedre er mer tilbøyelig til å ønske gutt.

 

Anonymous poster hash: 82a1c...c17

 

Jo, men samtidig er det ganske tydelig i trådene jeg referer til. De fleste av dem med to-tre jenter skriver jente som ev. neste barn om de fikk velge. Jeg tror hun ene over hadde en god teori jeg, og den støtter for så vidt delvis din også. Vi kvinner "kan" jenter, så om man da bare har jenter, virker kanskje tanken på en gutt og det ukjente ved det litt mer "skummel".

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: d287e...9af

[Anonym bruker]

Tja. Jeg fikk jente først og var faktisk bekymret for om jeg kunne bli akkurat like glad i en gutt. Da gutten kom (bokstavelig talt i det sekundet han kom), fant jeg ut at bekymringen var helt grunnløs.

 

Anonymous poster hash: 6620f...80d

[Anonym bruker]

Fenomenet kan en se i statistikk. Har man en av hver er det minst sannsynlig at man får nr 3, har man to jenter er det mer sansynlig at en får barn nr 3, de med to gutter har størst tilbøyelighet til å få nr 3.

 

Tolkningen din synes jeg er søkt. Jeg tolker tallene dithen at de fleste ønsker en av hver, men at det er færre som går for nr 3 hvis det er gutt de mangler enn om de mangler jente fordi det er mødrene som har siste ordet i når det er stopp. Mødre har litt større tilbøyelighet til å ønske jente, fedre er mer tilbøyelig til å ønske gutt.

 

Anonymous poster hash: 82a1c...c17

Hvis du faktisk går inn i tallene i statistikken du refererer til, ser du at forskjellene er øøøørsmå.

Ja, foreldre som har barn av samme kjønn har større sannssynlighet for å få et barn til. Men det er nesten like mange med to jenter som for en til som de med to gutter. Nesten ikke forskjell i det hele tatt.

 

Anonymous poster hash: afb1a...e5d

[Anonym bruker]

Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg har to jenter. Grunnen til at jeg ønsker ei jente til, er fordi de mest sannsynlig vil ha et nærere forhold til hverandre opp igjennom enn om det er forskjellige kjønn. Det stemmer i alle fall i de fleste tilfeller av søsken som jeg har kjent opp i gjennom. Jeg har en bror, og vi har et greit forhold, men jeg har et nærere forhold til kona hans for å si det sånn :-P

 

Anonymous poster hash: 9be3a...98b

[Leeloo76]

Jeg har to veldig rolige jenter, og synes nok ofte at en del smågutter kan virke veldig slitsomme, men da vi skulle ha nr. to var vi begge enige at det hadde vært gøy med en gutt, samtidig som vi "kunne" jenter best (vi hadde hver vår særkullsjente), slik at det var litt hipp som happ. Skulle jeg hatt enda en til tror jeg tankegangen ville vært den samme, men jeg ville nok blitt litt stresset om gutten hadde blitt like vill som et par av de jeg kjenner, nå som vi er så vant til våre veldig rolige jenter. Aner jo ikke om de er slik av natur, eller om de har blitt slik fordi både far og jeg er veldig rolige typer, og at også en gutt ville "passet" inn. Uansett er det annerledes med egne unger, ville nok tålt betydelig mer av min egen gutt enn jeg gjør av andres.

[Anonym bruker]

Hvis du faktisk går inn i tallene i statistikken du refererer til, ser du at forskjellene er øøøørsmå.

Ja, foreldre som har barn av samme kjønn har større sannssynlighet for å få et barn til. Men det er nesten like mange med to jenter som for en til som de med to gutter. Nesten ikke forskjell i det hele tatt.

 

Anonymous poster hash: afb1a...e5d

Har vel aldri sagt at det er kjemoeforskjeller. Det er snakk om tendenser.

 

 

Anonymous poster hash: 82a1c...c17

[Anonym bruker]

Er det ikke rimelig vanlig å få litt av hvert da? Slik er det her!

 

Anonymous poster hash: 0d0ce...563

[Anonym bruker]

Jeg har en jente og venter nummer to nå som jeg ikke vet hva er enda. Må nesten si meg litt enig! Får stadig spørsmål om jeg ikke ønsker meg en gutt, men tror jeg blir litt letta hvis jeg venter jente nummer to. Har liksom «kontroll» på å være jentemamma, hvis det gir noen mening. En liten pjokk er selvfølgelig også veldig velkommen, er ihvertfall en pappa som ønsker seg veldig en sønn her.

 

Anonymous poster hash: cda93...0b5

[Anonym bruker]

Har tre jenter, og det er akkurat slik jeg har ønsket det ja Egentlig mest av praktiske årsaker i forhold til å arve ting og klær av hverandre, og fordi de mest sannsynlig får et tettere bånd seg imellom når de er av samme kjønn alle tre.

 

Når det gjelder din teori om at enkelte barn kan være mer slitsomme, viltre, vanskelige

eller lett har imidlertid kjønn lite å si, det er ihvertfall min soleklare erfaring med mine tre jenter- de er utrolig forskjellige både i utseende og ikke minst personlighet!! En jente er ikke bare "jentete", på samme måte som en gutt ikke trenger å være typisk "guttete"!

 

Anonymous poster hash: a6d11...1d4

[Anonym bruker]

Er ikke redd for de nei, men liker veldig godt å ha jenter og når jeg først har to jenter så føler jeg at det ville passet best med en jente til hvis jeg skulle hatt et barn til, noe jeg ikke skal. Jeg har to kjempetøffe jenter og kan ikke se at jeg går glipp av noe med å ikke få en gutt.

 

Anonymous poster hash: eaa58...84c

[Anonym bruker]

Neida, jeg bare liker dem ikke, de er så snørrete/møkkete og bråkete.

 

Anonymous poster hash: eaa58...84c

[Anonym bruker]

Det er faktisk mulig å ønske seg jenter uten at man er "redd" for gutter. Jeg forstår ikke hvorfor man skal sette spørsmålstegn ved personlige meninger da alle har rett til å føle og mene som de vil så lenge man ikke skader noen andre. Selv er jeg jentemamma og ønsker meg ei jente til hvis jeg skulle hatt flere barn, men det er ikke fordi jeg er redd gutter eller har noe imot gutter i det hele tatt. 

Anonymous poster hash: f5b6d...7bb

[Anonym bruker]

Jeg har to veldig rolige jenter, og synes nok ofte at en del smågutter kan virke veldig slitsomme, men da vi skulle ha nr. to var vi begge enige at det hadde vært gøy med en gutt, samtidig som vi "kunne" jenter best (vi hadde hver vår særkullsjente), slik at det var litt hipp som happ. Skulle jeg hatt enda en til tror jeg tankegangen ville vært den samme, men jeg ville nok blitt litt stresset om gutten hadde blitt like vill som et par av de jeg kjenner, nå som vi er så vant til våre veldig rolige jenter. Aner jo ikke om de er slik av natur, eller om de har blitt slik fordi både far og jeg er veldig rolige typer, og at også en gutt ville "passet" inn. Uansett er det annerledes med egne unger, ville nok tålt betydelig mer av min egen gutt enn jeg gjør av andres.

Jeg tar poenget ditt, og for meg er det omvendt. Jeg har to gutter. Aktive, til tider høylytte gutter. Utforsker alt, leker "krig" og alt det du forbinder med gutter. Slitsomt, ja. Men fantastisk å se på hvor livlige og energiske de er. Både jeg og far er utadvendte og aktive.

 

Når jeg er rundt jentebarn, blir jeg usikker på hvor mye de "tåler". De kan virke så skjøre, nervøse og skeptiske. Vi hepser og tuller med guttene, løfter de og bærer de opp ned, løper etter dem for å ta dem osv. i lek. Mye fysisk lek. Dette tør jeg ikke gjøre med jentebarna jeg kjenner. Jeg bruker liksom en roligere stemme når jeg prater til dem, og må på en måte tenke at de ikke tåler sånn bajas-lek som gutta gjør. Men hadde jeg hatt egen jente, så tipper jeg hun hadde blitt "en av gutta". Jeg var gutte-jente selv da jeg var liten.

 

Anonymous poster hash: f9070...f26

[Anonym bruker]

Jeg tar poenget ditt, og for meg er det omvendt. Jeg har to gutter. Aktive, til tider høylytte gutter. Utforsker alt, leker "krig" og alt det du forbinder med gutter. Slitsomt, ja. Men fantastisk å se på hvor livlige og energiske de er. Både jeg og far er utadvendte og aktive.

 

Når jeg er rundt jentebarn, blir jeg usikker på hvor mye de "tåler". De kan virke så skjøre, nervøse og skeptiske. Vi hepser og tuller med guttene, løfter de og bærer de opp ned, løper etter dem for å ta dem osv. i lek. Mye fysisk lek. Dette tør jeg ikke gjøre med jentebarna jeg kjenner. Jeg bruker liksom en roligere stemme når jeg prater til dem, og må på en måte tenke at de ikke tåler sånn bajas-lek som gutta gjør. Men hadde jeg hatt egen jente, så tipper jeg hun hadde blitt "en av gutta". Jeg var gutte-jente selv da jeg var liten.

 

Anonymous poster hash: f9070...f26

Hæ? Hva slags jenter er det du har i omgangskretsen?! Jentene mine løper, herjer og klatrer i det som klatres i kan, og til tider kan de også være ganske så høylytte også Kan det være at du kun treffer disse jentene i "besøkssituasjoner", og ikke hjemme i deres rette element? Jentene mine er ihvertfall både sterke og aktive, og slettes ingen skjøre pyntedukker! Prinsesser på utsiden, men sjørøver på innsiden

 

 

Anonymous poster hash: a6d11...1d4

[Anonym bruker]

Hæ? Hva slags jenter er det du har i omgangskretsen?! Jentene mine løper, herjer og klatrer i det som klatres i kan, og til tider kan de også være ganske så høylytte også Kan det være at du kun treffer disse jentene i "besøkssituasjoner", og ikke hjemme i deres rette element? Jentene mine er ihvertfall både sterke og aktive, og slettes ingen skjøre pyntedukker! Prinsesser på utsiden, men sjørøver på innsiden

 

 

Anonymous poster hash: a6d11...1d4

Jeg deler din erfaring - jenta miner tusen ganger mer vilter enn gutten.

Men når det er sagt: det er jo ikke mer merkelig å ha et inntrykk av jenter som skjøre og sarte enn det er å ha inntrykk av gutter som viltre bajaser. Begge deler er fordomsfullt.

 

Og til de i tråden som kaller gutter for "snørrete": Gutter produserer ikke mer snørr enn jenter.

 

Anonymous poster hash: afb1a...e5d

[❤lille stjerne❤]

Er du litt redd for jenter kanskje? Inntrykket generelt er at jentene ofte er vel så tøffe som guttene synes jeg. Jeg har to aktive og tøffe jenter som både tåler og tørr masse som de fleste guttevennene ikke tørr. Er en myte at guttene er så mye tøffere tror jeg.

[Anonym bruker]

Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg har to jenter. Grunnen til at jeg ønsker ei jente til, er fordi de mest sannsynlig vil ha et nærere forhold til hverandre opp igjennom enn om det er forskjellige kjønn. Det stemmer i alle fall i de fleste tilfeller av søsken som jeg har kjent opp i gjennom. Jeg har en bror, og vi har et greit forhold, men jeg har et nærere forhold til kona hans for å si det sånn :-P

 

Anonymous poster hash: 9be3a...98b

Jeg har to brødre, og de er ikke nære med hverandre. Det er nærmest et ikke-eksisterende forhold.

Men begge kommuniserer med meg, selv om jeg er av motsatt kjønn.

 

Anonymous poster hash: c39ba...007

[Anonym bruker]

Jeg hadde to jenter, og ønsket meg en gutt (noe jeg fikk)

 

Jeg synes i grunnen ikke det er SÅ mye forskjell på gutter og jenter.

 

Anonymous poster hash: c29a5...5cc