Hadde dere reist?

[Anonym bruker]

Hvordan vant dere turen?

 

Anonymous poster hash: 53719...665

Det var en "trivselpris". Vant 50,000,- som skulle brukes på de ansatte. Ble holdt avstemming om hva vi skulle bruke de til. Syden vant.

 

 

 

Anonymous poster hash: 68476...ab4

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, alle sammen.

Jeg har meldt meg på reisen.

Det er min mann som har hatt størstedelen av permisjonen, og jeg har i periodevis jobbet mye, så barna er vant med at jeg er borte innimellom. Ikke ammer jeg heller.

Kjenner jeg bestemødrene rett, stiller de nok opp med barnevakt og middager hele uken.

 

Og vi reiser til syden ol. med ungene også av og til. Mente once in a lifetime sjanse for å reise på en slik tur med kollegaene mine.

 

Anonymous poster hash: 68476...ab4

[Anonym bruker]

Nei, jeg ville ikke reist. Ei jeg kjenner reiste fra sin jente på under året i ei uke, og da hun kom tilbake viste barnet tydelig misnøye. Hun holdt moren fast hele dagen, om hun slapp ble barnet helt fra seg, nesten panisk, var redd for å miste henne av syne og sov dårlig om nettene. Det var hjerteskjærende å se.

 

Det blir nok folk av henne også altså, men hvorfor utsette babyen for en slik påkjennelse? 

Anonymous poster hash: d506d...32e

[Iiiiik]

Jeg ville nok reist, men hadde hatt kvaler. Ville savnet barna også. Kanskje ville jeg sjekket prisene på fly hjem midtveis i uka, slik at jeg kunne vært med på kanskje halve turen. 

[Anonym bruker]

Mange her med små barn tydeligvis. At mor er en uke fra babyen under 1 år ødelegger ikke tilknytningen. Det er ikke den ene turen til syden som tilknytningsteorien baserer seg på.

Da Bør dere lese dere opp på denne teorien 👍

 

Anonymous poster hash: 148ed...281

[Gjest Antarctica]

Hvis det bare er én uke ville jeg glatt ha reist. Avvent barnet fra puppen og latt far ta mer og mer over den siste måneden.

[Yellow Brick Road]

Nei, jeg ville ikke ha reist.  Men jeg tror ikke at barnet får varige men av om du drar, så du må kjenne selv hva som er riktig for deg. Jeg hadde forresten ikke dratt til syden en uke med jobben uansett så sant det ikke var pålagt.

[Anonym bruker]

Mange her med små barn tydeligvis. At mor er en uke fra babyen under 1 år ødelegger ikke tilknytningen. Det er ikke den ene turen til syden som tilknytningsteorien baserer seg på.

Da Bør dere lese dere opp på denne teorien 👍

 

Anonymous poster hash: 148ed...281

Selvfølgelig blir ikke tilknytningen ødelagt. Men sånn strengt tatt så er det oss med små barn som kanskje kjenner savnet sterkest på kroppen?

 

Da minstemann var 4 år hadde jeg ikke nølt med å si reis! Men så fikk jeg en baby til, og jeg hadde ikke klart å dratt fra henne på 8 mnd ei uke. Ikke enda.

 

Ikke fordi hun blir skadet, men fordi jeg trenger henne fremdeles.

 

Hva andre gjør er opp til dem. Men jeg kunne ikke dratt nå (med mindre det var helt nødvendig).

 

Jeg vet at om et år, så kommer jeg til å glemme hvordan den følelsen var. Og da kommer jeg til å si uforbeholdent: reis! igjen...

 

Anonymous poster hash: a4e6d...c44

[Anonym bruker]

Selvfølgelig blir ikke tilknytningen ødelagt. Men sånn strengt tatt så er det oss med små barn som kanskje kjenner savnet sterkest på kroppen?

 

Da minstemann var 4 år hadde jeg ikke nølt med å si reis! Men så fikk jeg en baby til, og jeg hadde ikke klart å dratt fra henne på 8 mnd ei uke. Ikke enda.

 

Ikke fordi hun blir skadet, men fordi jeg trenger henne fremdeles.

 

Hva andre gjør er opp til dem. Men jeg kunne ikke dratt nå (med mindre det var helt nødvendig).

 

Jeg vet at om et år, så kommer jeg til å glemme hvordan den følelsen var. Og da kommer jeg til å si uforbeholdent: reis! igjen...

 

Anonymous poster hash: a4e6d...c44

Dette skjønte ikke jeg. Avhengig av barnet? Er det normalt? Det har jeg aldri vært av mine.

Jeg savner dem veldig etter noen dager, men klarer fint å kose meg uten dem. Selv når de var babyer.

 

 

Anonymous poster hash: 68476...ab4

[Elsker livet]

Dette skjønte ikke jeg. Avhengig av barnet? Er det normalt? Det har jeg aldri vært av mine.

Jeg savner dem veldig etter noen dager, men klarer fint å kose meg uten dem. Selv når de var babyer.

 

 

Anonymous poster hash: 68476...ab4

Tror det er nokså normalt. Det er et instinkt for at vi skal ta vare på avkommet vårt. Jeg følte i alle fall en sterk uro om jeg f.eks dro på butikken alene det første halve året, eller i bryllup med svigermor som barnevakt da eldste var 9 mnd. Jeg har trengt å løsrive meg gradvis fra barna, og tror jeg har hatt det verre enn dem i prosessen. For min del har det blitt lettere for hvert barn, kanskje fordi jeg har fått mer og mer behov for å bare være meg jo flere barn vi har fått.

[Anonym bruker]

Aldri i livet

 

Anonymous poster hash: 5b6ae...6a5

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, alle sammen.

Jeg har meldt meg på reisen.

Det er min mann som har hatt størstedelen av permisjonen, og jeg har i periodevis jobbet mye, så barna er vant med at jeg er borte innimellom. Ikke ammer jeg heller.

Kjenner jeg bestemødrene rett, stiller de nok opp med barnevakt og middager hele uken.

 

Og vi reiser til syden ol. med ungene også av og til. Mente once in a lifetime sjanse for å reise på en slik tur med kollegaene mine.

 

Anonymous poster hash: 68476...ab4

Så rett du gjør! Kos deg masse

 

Anonymous poster hash: 7f856...0eb

[Miamimom]

Hadde ikke reist. Hadde ikke ønsket å være borte fra babyen så lenge. Når mine var så små ammet jeg fortsatt mye også.

Det handler for min del ikke om far, men om meg.

Jeg ville ikke hatt det det spor hyggelig.

[Anonym bruker]

Selvfølgelig blir ikke tilknytningen ødelagt. Men sånn strengt tatt så er det oss med små barn som kanskje kjenner savnet sterkest på kroppen?

 

Da minstemann var 4 år hadde jeg ikke nølt med å si reis! Men så fikk jeg en baby til, og jeg hadde ikke klart å dratt fra henne på 8 mnd ei uke. Ikke enda.

 

Ikke fordi hun blir skadet, men fordi jeg trenger henne fremdeles.

 

Hva andre gjør er opp til dem. Men jeg kunne ikke dratt nå (med mindre det var helt nødvendig).

 

Jeg vet at om et år, så kommer jeg til å glemme hvordan den følelsen var. Og da kommer jeg til å si uforbeholdent: reis! igjen...

 

Anonymous poster hash: a4e6d...c44

Vi er alle forskjellige 😊 har selv tre tenåringer nå og hadde ingen problemer med å være borte fra de et døgn eller to når de var små. Kan ikke se at det har skadet tilknytningen heller. Min mann jobber også i forvaret og har vært borte i månedsvis om gangen og han har et nært og godt forhold til alle tre. Har selv vokst med en far som jobbet på båt og kunne gå flere mnd mellom hver gang jeg så han. Men hyppige telefonsamtaler og brev gjorde at vi holdt kontakten. Den dag idag har jeg faktisk et nærmere forhold til min far enn min mor selv om hun var hjemmeværende.

 

Så derfor synes jeg det er helt tullete å begynne å blande tilknytningsteorien når en mor skal bort noen få dager.

 

Anonymous poster hash: 148ed...281

[geitemarken]

Jeg hadde også reist. Noen ser glasset halv fullt og andre halv tomt. Jeg ser på det som en fin mulighet for pappa å skinne for sine små på hjemmebane.

Ring de på facetime og les en godnatthistorie etc.

 

Om det blir helt krise kan du vel ta med minste? Du trenger jo ikke være en av de som rølper oppe til langt på natt. Mye man kan være med på selv om man har baby med seg. Mange som har hatt baby (merk baby ikke barn) med seg på reiser der jeg har jobbet. Når alternativet er å bli hjemme velger man heller og inkludere og være glad for det hun kunne være med på.

[Mamma til 2 søte]

Hadde ikke dratt fra en baby i ei uke nei.

[februarprins2013]

Hadde dratt, det er herlig og få litt alenetid tenker at pappan klarer fint og ha begge 1 uke , ingen skade vil skje

[LilleVilje]

Aldri i livet. Babyen er for liten. Den skal ikke utsettes for den belastningen det er at hovedomsorgspersonen blir borte i en uke, og sånn er det her. Er far hovedomsorgsperson, kunne jeg vurdert det, men tror ikke jeg hadde gjort det uansett. Alle som sier "det er mye verre for mor enn for babyen" vet faktisk ikke hva de snakker om. Det er mye lettere for mor. En baby vet ikke at mor kommer tilbake, en baby har ikke noe tidsbegrep, kan ikke forklares hva som skjer og har ikke noe språk til å sette ord på kaoset inni seg. Biologien er dessverre nådeløs, og det burde alle hovedomsorgspersoner klare å finne seg i. Som oftest er det mor det gjelder.

 

Det kan være greit å lese litt moderne forskning og om tilknytning, og ikke bare høre på alle "det gikk fint med meg"-historier.