Dersom dere oppdaget at partneren var utro

[Anonym bruker]

med en kollega som han er leder for og det har pågått en stund ville dere tilgitt eller ikke?

 

Anonymous poster hash: 34fb2...343

[Anonym bruker]

For å utdype litt mer. Dere har vært sammen/gift i 20 år med relativt store barn.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 34fb2...343

[Anonym bruker]

Kunne "tilgitt", men kunne aldri stolt på ham igjen, ergo like greit å gjøre det slutt. Skulle ønske det var annerledes, men jeg er nok for usikker på meg selv i bunn og grunn. Tror at alle jeg er sammen med egentlig helst ville hatt noen andre/bedre, og hvis de da hadde gjort noe slikt..

 

Anonymous poster hash: 62c49...d7e

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg ville ha tilgitt..på sikt.

 

Anonymous poster hash: 92a77...b21

[Anonym bruker]

Dersom det hadde pågått over lenger tid tror jeg det hadde vært vanskelig. Jeg hadde muligens gitt han en sjanse hvis han var veldig angrende og hadde funnet seg en ny jobb. Grunnen til jeg hadde vurdert å gitt en sjanse er 1) barna 2) vi har det godt ilag.

 

Anonymous poster hash: 08832...3ed

[Isola&Lille+julegave]

For meg er utroskap et så enormt svik, en handling som viser null respekt for den partneren en har og det livet man har skapt sammen, at det er utilgivelig uansett!

Så nei, jeg hadde aldri klart å tilgi.

[Anonym bruker]

Han forteller deg at noe ikkje stemmer i forholdet.  Og forandre på det og sviket at på.  NEI

Anonymous poster hash: a6366...a44

[Anonym bruker]

Nei

 

Anonymous poster hash: fa415...53b

[☆☆☆]

Neppe

[Luksusdyret]

Nei. I tillegg til å være utro med følelser og det hele har han brukt sin ledende stilling til å skaffe seg flørt. Dobbelt ekkelt, ikke en mann jeg ville fortsette videre med. Det at barna er store hadde gjort det enda lettere å gå.

[Mamma-til-3-jenter]

Nei, det hadde jeg ikke tilgitt!

[the amazing spidermamma]

Jeg er nok ikke storsinnet nok til å tilgi noe sånt, nei.

[Anonym bruker]

Nei, det hadde jeg ikke greid å komme over, tror jeg. Et ons i fylla kunne jeg vurdert å fortsette etter om mannen f.eks. ikke drakk når han gikk ut lenger osv.

 

Men et langvarig svik som trolig involverer noe følelser... nei.

Han kan jo også ha utsatt deg for smittefare, HI - du vet ikke om han har praktisert sikker sex hele tiden.

 

Mannen har utnyttet sin lederstilling og han har sveket deg, HI.

 

Hvis jeg mot formodning skulle prøvd å bli med på å redde forholdet likevel, da ville det ha krevd mye av mannen.

Han måtte umiddelbart ha sluttet i den jobben han hadde og aldri hatt kontakt med elskerinnen igjen.

Han måtte ha gitt en troverdig unnskyldning og måtte lagt seg flat.

Han måtte vært villig til å være med i parterapi så lenge jeg så det nødvendig.

Og han måtte ha kjørt full åpenhet om alt - telefon, mail, fb, hvor han er når han er ute av huset osv. Normalt er jeg ikke for å overvåke noen, men etter et så alvorlig tillitsbrudd så tror jeg ikke jeg ville fått ro uten slike tiltak.

 

Men jeg greier ikke se for meg at jeg skulle greie å fortsette et slikt forhold.

 

Jeg vet om ett par som har vært i lignende situasjon, også der utroskap over tid. Det paret fant tilbake til hverandre. Det var et veldig tøft og og deretter et noe tøft år hvor de jobbet intenst med forholdet. De hadde også ganske store barn, tenåringer. Men de to greide å redde forholdet. De var begge enige i at de hadde glemt å være kjærester i flere år. Han la seg langflat og unnskyldte seg og foreslo selv at de gikk i parterapi. Det var flott å se når de hadde jobbet seg gjennom alt - de ble rett og slett forelsket igjen, gikk hånd i hånd og man kunne se på dem at de var lykkelige. Dette er mange år siden, de er fremdeles sammen og har det godt sammen. Men der var begge to innstilt på å jobbe med forholdet, han tok ikke for gitt at hun skulle tilgi ham for han forstod hvor stort tillitsbruddet hans hadde vært.

Så det er jo mulig for noen. Men jeg tror ikke jeg ville greid å være like storhjertet.

Anonymous poster hash: e2155...3bf

[Anonym bruker]

Hadde selvsagt tilgitt han og drept henne.

 

 

Anonymous poster hash: 099f8...717

[Anonym bruker]

Nei. Hadde nok tilgitt et enkelttilfelle, men at han holdt på med en annen flere ganger er ikke ok!

 

Eller tilgitt kunne jeg vel kanskje gjøre, men aldri glemme. Hadde nok ikke stolt på ham igjen og heller ikke fortsatt forholdet...

 

Anonymous poster hash: 20259...cfe

[Anonym bruker]

Slik situasjonen er akkurat nå ville jeg nok klappet i hendene og vært glad jeg var kvitt fyren

Anonymous poster hash: 78b8c...66a

[Anonym bruker]

Nei.

Det ville jeg ikke - for tilliten ville vært ødelagt. For å være litt kynisk har man ikke det samme "behovet" for hverandre i hverdagen når barna har blitt store, så den faktoren spiller vel ikke i samme grad inn selvom også store barn synes det er leit om mor og far skilles.

 

Gjør gubben noe sånt så skal jeg klare meg helt fint alene. Blir mindre å rydde også...

Anonymous poster hash: 9aa4a...829

[Anonym bruker]

med en kollega som han er leder for og det har pågått en stund ville dere tilgitt eller ikke?

 

Anonymous poster hash: 34fb2...343

Det kommer helt an på. Spørsmål av typen/

Hvor dårlig stelt var det i forholdet vårt fra før?

Kom det som en gedigen overraskelse eller var det et resultat av et forhold som hadde vært dårlig lenge?

Hvor mye skyld jeg selv følte jeg selv at jeg hadde?

Hvor mye hadde han selv forsøkt å få det han trengte fra meg, før han søkte det utenfra?

Hvor mye følte jeg egentlig at han respekterte meg?

Hadde det alltid vært noe som skurret litt, eller var det noe som kunne repareres?

Osv osv...

 

Anonymous poster hash: 7afb9...9b7

[Anonym bruker]

Ja det hadde jeg hvis mannen garanterte at han valgte meg.

 

Anonymous poster hash: 5acd9...68f

[Anonym bruker]

Skulle ønske livet var så svart/hvitt at det var mulig å svare på spørsmålet. Jeg oppdaget det samme for et år siden. De jobbet ikke lenger sammen da de innledet det seksuelle forholdet, men de hadde startet opptrappinga mens de jobba sammen. Forholdet varte et år før jeg fant ut av det. Veldig lang historie kort - vi er fremdeles gift. Det har ikke vært lett. Det er fremdeles ikke lett. Jeg vet ikke hva som er riktig å gjøre. Han er veldig sikker (sier han) på at han vil ha meg (oss), men problemet er at ordene hans er totalt verdiløse. Han har løyet så mye at han kan si hva som helst uten at det er mulig å tro på.

 

Grunnen til at jeg fremdeles blir, er at alternativet overhodet ikke er garantert å bli et lykkelige liv. Da må jeg i så fall leve med at ungene har traumer etter skilsmisse, evt unge og blonde stemødre som tror de skal være mammaer, ikke se ungene mine halvparten av tida. Og det pga en latterlig, horete 20-åring? Jeg tenker det er verdt en ekstra innsats å få til dette. Må bare kunne være sikker på at jeg kan ha verdigheten i behold, og den er litt tvilsom nå. Tar en dag av gangen.

 

Du har min dypeste medfølelse. Lykke til.

 

Anonymous poster hash: 0223d...27d

[Anonym bruker]

Skulle ønske livet var så svart/hvitt at det var mulig å svare på spørsmålet. Jeg oppdaget det samme for et år siden. De jobbet ikke lenger sammen da de innledet det seksuelle forholdet, men de hadde startet opptrappinga mens de jobba sammen. Forholdet varte et år før jeg fant ut av det. Veldig lang historie kort - vi er fremdeles gift. Det har ikke vært lett. Det er fremdeles ikke lett. Jeg vet ikke hva som er riktig å gjøre. Han er veldig sikker (sier han) på at han vil ha meg (oss), men problemet er at ordene hans er totalt verdiløse. Han har løyet så mye at han kan si hva som helst uten at det er mulig å tro på.

 

Grunnen til at jeg fremdeles blir, er at alternativet overhodet ikke er garantert å bli et lykkelige liv. Da må jeg i så fall leve med at ungene har traumer etter skilsmisse, evt unge og blonde stemødre som tror de skal være mammaer, ikke se ungene mine halvparten av tida. Og det pga en latterlig, horete 20-åring? Jeg tenker det er verdt en ekstra innsats å få til dette. Må bare kunne være sikker på at jeg kan ha verdigheten i behold, og den er litt tvilsom nå. Tar en dag av gangen.

 

Du har min dypeste medfølelse. Lykke til.

 

Anonymous poster hash: 0223d...27d

 

Jeg håper at dere får det til hvis det er det du ønsker.

 

Men kanskje riktigere å plassere skylden der den hører hjemme... "Og det pga en latterlig, horete 20-åring?"

Det ville vel være riktigere å si "og det pga. en patetisk, utro drittsekk av en mann".

 

20-åringen kan kanskje skylde på å være ung og dum. Hvilken unnskyldning hadde mannen din?

 

Han tok valget om å svike deg, han tok valget med å være utro, han valgte å være utro et år. Av de to var det bare han som hadde lovet deg noe som hels. Selv om hun ikke burde innledet et forhold til en gift mann så er det han og bare han som hadde ansvar overfor deg og det forholdet du og han hadde.

 

Plasserer du skylden hos en 20-åring så tror jeg du går i din egen felle.

 

Jeg er ikke negativ til at det er mulig å fikse et forhold etter utroskap, men da tror jeg at det er viktig å være ærlig med hverandre og seg selv og plassere skyld der den først og fremst hører hjemme. Da vil det også være større sjanser for å kunne bearbeide alt og starte på nytt.

 

Anonymous poster hash: e2155...3bf

[Fandens Oldemor]

Uaktuelt.

Det blir for naivt å tro at det har noe med dama å gjøre, at det er hun som er problemet. Man kommer ikke utenom at det er ens egen mann som har skyld i det, personen man har turt å satse på og har gitt hele seg selv til. Hva er igjen etter et slikt svik? Mannen er jo ikke den man trodde at han var, og ingenting han noensinne vil si vil ha noen betydning lenger.

[Anonym bruker]

Egentlig et umulig spørsmål. Hmm, jeg hadde nok holdt kjeft i mange år helt til jeg hadde eksplodert, hvis jeg kjenner meg selv rett..

Anonymous poster hash: 6397a...61b

[Gjest Jigglewiggle]

Dobbelpost er fjernet fra tråden.

 

JW, brukermoderator

[kristinehufine]

Jeg kunne ha tilgitt på sikt. Men tror likevel ikke jeg kunne ha levd med denne mannen som jeg visste la seg etter andre damer så fort han ble fristet nok!