Vanskelig med smart barn pga tabu...

[Anonym bruker]

Har en sønn på 7 år som har tatt evnetest hos ppt og som er veldig smart. Alt på skolen er superlett for han, og han liker for eksempel å gjøre matte type prosentregning i flere ledd, brøk eller algebra. Han kan fint pugge 10 engelske gloser på 2 ettermiddager og få alt rett. Ellers (utenom det faglige) er han en helt normal gutt som liker det samme som andre på sin alder og leker fint med vennene i klassen. 

 

Problemet er at det er så fryktelig tabu å si at barnet ens er smart, og smartere enn de andre. Møter de andre foreldrene flere ganger i uka og ofte blir det jo snakk om barna og skole. Hva barna synes er vanskelig osv... Type: "Per sliter så med matte. Noen ganger kaster han boken i gulvet fordi han blir så frustrert! De leksene er sååå vanskelige, og så mye?! Er Tomas også slik??" Og da blir det veldig kleint... for jeg vet ikke hva jeg skal si.... Sannheten er jo at Tomas gjør de leksene på 5 min og rabler ned svarene fortløpende... 

 

De få gangene jeg har sagt at han har veldig lett for skole, så føler jeg det blir en veldig rar stemning og at jeg blir sett på som en form for overlegen eller sånn..... men det er jo ikke det jeg mener!

 

Tips? Hvordan skal jeg si ting eller sånn i slike situasjoner?

Anonymous poster hash: b0818...102

[MarianeA]

Jeg synes dette er en litt merkelig problemstilling. Hvis du synes det er tabu å snakke om, så sier du bare at det går greit for gutten på skolen,verken mer eller mindre. 

[Anonym bruker]

Du svarer at hjemme hos dere, så går det greit. Du kan ikke ta ansvaret for andres reaksjoner.

 

I vår vennekrets beundrer vi voksne de raske barna og ser ikke på det som noe problem i det hele tatt.

 

 

Anonymous poster hash: fdf07...4d0

[Anonym bruker]

Ene barnet mitt har det også slik. Han har fotografisk hukommelse, og er best i klassen. Han er god i språk, og er nå 8 år og kan veldig mye engelsk og også litt spansk. Det er jo veldig befriende å ha en gutt som har så lett for det.

 

Jeg har også en som sliter! Han er fantastisk god i matte, men har vanskelig for språkfagene. Han er god i logisk tenking, men gir litt opp på en måte...

 

Merker at når jeg sier at ene gutten min gjør det bra på skolen, så blir folk litt lunkne og ikke vet helt hva de skal si, men om jeg sier at eldste sliter med engelskleksa så kommer de med masse råd.

 

Men hva skal en egentlig svare på slikt? Annet enn at det er bra at han gjør det bra på skolen? Er vel ikke så mye å si 😊 Enklere å komme med gode råd 😊

 

Pass på at ikke presset på barnet ditt blir for stort fremover. Gutter kan også få "flink-syndrom".

 

 

 

Anonymous poster hash: 55d19...121

[Gjest Antarctica]

 

Har en sønn på 7 år som har tatt evnetest hos ppt og som er veldig smart. Alt på skolen er superlett for han, og han liker for eksempel å gjøre matte type prosentregning i flere ledd, brøk eller algebra. Han kan fint pugge 10 engelske gloser på 2 ettermiddager og få alt rett. Ellers (utenom det faglige) er han en helt normal gutt som liker det samme som andre på sin alder og leker fint med vennene i klassen.

 

Problemet er at det er så fryktelig tabu å si at barnet ens er smart, og smartere enn de andre. Møter de andre foreldrene flere ganger i uka og ofte blir det jo snakk om barna og skole. Hva barna synes er vanskelig osv... Type: "Per sliter så med matte. Noen ganger kaster han boken i gulvet fordi han blir så frustrert! De leksene er sååå vanskelige, og så mye?! Er Tomas også slik??" Og da blir det veldig kleint... for jeg vet ikke hva jeg skal si.... Sannheten er jo at Tomas gjør de leksene på 5 min og rabler ned svarene fortløpende...

 

De få gangene jeg har sagt at han har veldig lett for skole, så føler jeg det blir en veldig rar stemning og at jeg blir sett på som en form for overlegen eller sånn..... men det er jo ikke det jeg mener!

 

Tips? Hvordan skal jeg si ting eller sånn i slike situasjoner?

 

Anonymous poster hash: b0818...102

Skjønner deg godt. Det er det siste tabu: å vedkjenne seg egen eller egne barns evner.

 

Omgå hele greia, ville jeg ha gjort. Bare si fort "Tomas elsker matte, da, så han er ikke noe godt eksempel - men hva sier læreren? Er det kanskje feil mengde lekser?"

 

Ikke bry deg om å si "Tomas får det til", si heller at han syns det er gøy, og at det er flaks. Folk tåler det bedre da.

 

(Her kom katta ut av sekken på en annen måte. Den ene min ble "maskot" det året da han skulle begynne på skolen. Vi satt mange voksne og barn sammen og ventet da det var innskriving. En av de voksne hadde fått med seg at seksåringen min drev med mattestykker i barnehagen, og så begynte noen voksne å stille ham spørsmål av typen "hva er 7 ganger 5, da?" Så jeg slipper å forklare hvorfor han ikke er frustrert over matte...)

[Nyttårs barn]

Det er et problem i vår norske likhetskultur at vi ikke kan skryte av det vi er flinke i, og ikke av barna våre. Dette sitter godt plantet i ryggmargen, og jeg synes det er trist!

Har en niese som ser ut til å gå ut av vgs med så og si bare toppkarakterer, foreldrene er jo stolte som fy, men de snakker ikke mye om dette.

I ditt tilfelle ville jeg bare sagt at det går greit med leksene, slik en annen sa. Folk har jo et behov for å lufte sine frustrasjoner, det er vel mest det som er greia her.

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen av mye av det, da jeg er en sånn smarting selv. Anbefaler dere å kontakte Lykkelige Barn! Ellers er Mensa et godt alternativ, ihvertfall når han blir eldre. Men vi har en del barnetreff også. Lykke til videre, han har alle fordeler :-)

 

Anonymous poster hash: 21531...bcd

[Anonym bruker]

 

Har en sønn på 7 år som har tatt evnetest hos ppt og som er veldig smart. Alt på skolen er superlett for han, og han liker for eksempel å gjøre matte type prosentregning i flere ledd, brøk eller algebra. Han kan fint pugge 10 engelske gloser på 2 ettermiddager og få alt rett. Ellers (utenom det faglige) er han en helt normal gutt som liker det samme som andre på sin alder og leker fint med vennene i klassen.

 

Problemet er at det er så fryktelig tabu å si at barnet ens er smart, og smartere enn de andre. Møter de andre foreldrene flere ganger i uka og ofte blir det jo snakk om barna og skole. Hva barna synes er vanskelig osv... Type: "Per sliter så med matte. Noen ganger kaster han boken i gulvet fordi han blir så frustrert! De leksene er sååå vanskelige, og så mye?! Er Tomas også slik??" Og da blir det veldig kleint... for jeg vet ikke hva jeg skal si.... Sannheten er jo at Tomas gjør de leksene på 5 min og rabler ned svarene fortløpende...

 

De få gangene jeg har sagt at han har veldig lett for skole, så føler jeg det blir en veldig rar stemning og at jeg blir sett på som en form for overlegen eller sånn..... men det er jo ikke det jeg mener!

 

Tips? Hvordan skal jeg si ting eller sånn i slike situasjoner?

 

Anonymous poster hash: b0818...102

Skjønner deg godt. Det er det siste tabu: å vedkjenne seg egen eller egne barns evner.

 

Omgå hele greia, ville jeg ha gjort. Bare si fort "Tomas elsker matte, da, så han er ikke noe godt eksempel - men hva sier læreren? Er det kanskje feil mengde lekser?"

 

Ikke bry deg om å si "Tomas får det til", si heller at han syns det er gøy, og at det er flaks. Folk tåler det bedre da.

 

(Her kom katta ut av sekken på en annen måte. Den ene min ble "maskot" det året da han skulle begynne på skolen. Vi satt mange voksne og barn sammen og ventet da det var innskriving. En av de voksne hadde fått med seg at seksåringen min drev med mattestykker i barnehagen, og så begynte noen voksne å stille ham spørsmål av typen "hva er 7 ganger 5, da?" Så jeg slipper å forklare hvorfor han ikke er frustrert over matte...)

 

Veldig godt råd, tusen takk!

 

HI

 

Anonymous poster hash: b0818...102

[Anonym bruker]

Synes ikke det er tabu men føler ofte at de med smarte barn skal bruke enhver anledning til å prate om det.

Har en bekjent på fb som har en skikkelig smart sønn. Må si jeg er lei av å høre om han. Sjekket fbsiden hennes og 9 av de siste 12 statusene handler om smarte ting han har sagt og gjort.

Han skal begynne på skole til høsten og foreldrene har undervist han i to år alt.

Gutten ER smart men jeg har flere ganger opplevd at han har gått i lås når vi treffer moren fordi hun ofte skal vise hva han kan. "Petter, hvor mye er 24+18, si det nå Petter det kan du, du regnet det så fint i går, jeg vet du klarer det, fortell hvor mye det er Petter, du er jo så smart gutt" hvorpå gutten slår seg helt vrang.

Han er fortsatt et barn og må få lov å være et smart barn i fred.

 

Anonymous poster hash: 720c2...dba

[Gjest Antarctica]

Synes ikke det er tabu men føler ofte at de med smarte barn skal bruke enhver anledning til å prate om det.

Har en bekjent på fb som har en skikkelig smart sønn. Må si jeg er lei av å høre om han. Sjekket fbsiden hennes og 9 av de siste 12 statusene handler om smarte ting han har sagt og gjort.

Han skal begynne på skole til høsten og foreldrene har undervist han i to år alt.

Gutten ER smart men jeg har flere ganger opplevd at han har gått i lås når vi treffer moren fordi hun ofte skal vise hva han kan. "Petter, hvor mye er 24+18, si det nå Petter det kan du, du regnet det så fint i går, jeg vet du klarer det, fortell hvor mye det er Petter, du er jo så smart gutt" hvorpå gutten slår seg helt vrang.

Han er fortsatt et barn og må få lov å være et smart barn i fred.

 

Anonymous poster hash: 720c2...dba

Noen foreldre skal ha ungene til å gjøre kunster helt fra de er babyer... Det begynner med at den lille klapper i hendene eller strekker seg og viser hvor stor han er. Så har de det gående...

 

Hun kommer i alle fall til å ødelegge hans nysgjerrighet og glede over kunnskap.

[Anonym bruker]

Har ikke noe tips ift litt større barn, men vi har en 2åring som mange reagerer på at er så "smart". Kan telle til 100, alfabetet, telle på engelsk og tysk bl.a. Vi prøver tvert imot å unngå for mye læring, men hun er en svamp. Begynte å vise interessen når hun nærmet seg 1 år, pga eldre søsken som lekte med tall og bokstaver.

Er redd hun kan bli lei, selv om besteforeldre/tanter/onkler stadig kjøper lærebøker og fryder seg når hun alltid lærer alt på kort tid. Heldigvis har vi snakket med BHG som er enig i at vi bør vente med å fokusere på det.

 

Følger tråden for tips

 

Anonymous poster hash: 3c058...957

[Gjest Antarctica]

Har ikke noe tips ift litt større barn, men vi har en 2åring som mange reagerer på at er så "smart". Kan telle til 100, alfabetet, telle på engelsk og tysk bl.a. Vi prøver tvert imot å unngå for mye læring, men hun er en svamp. Begynte å vise interessen når hun nærmet seg 1 år, pga eldre søsken som lekte med tall og bokstaver.

Er redd hun kan bli lei, selv om besteforeldre/tanter/onkler stadig kjøper lærebøker og fryder seg når hun alltid lærer alt på kort tid. Heldigvis har vi snakket med BHG som er enig i at vi bør vente med å fokusere på det.

 

Følger tråden for tips

 

Anonymous poster hash: 3c058...957

Huff, det er så trist med sånne "hva hvis hun blir lei"-kommentarer. Verden er da full av nye ting å lære om hun skulle komme i skade for å gjøre unna førsteklassepensum for tidlig.

[Anonym bruker]

Jeg gar en niese som er kjempeflink på skolen og var tidlig VELDIG flink til å lese. Jeg skryter HELT uten filter. Er kjempestolt Selv er jeg ganske skoleglad, så sånt synes jeg er stas. Andre vil kanskje like at man er flink i fotball - der kunne ikke jeg brydd mwg mindre. Det må være lov å skryte litt synes jeg.

 

Anonymous poster hash: 318c2...c7a

[Anonym bruker]

Min sønn på 7 år er også sånn. Vi burde nesten møtes. 😊 Min har hoppet over et klassetrinn nå og synes at det er litt bedre, men bruker bøker for høyere trinn i alle fag. Jeg snakker minst mulig om at han er smart. Folk oppdager det ganske fort selv.

 

Anonymous poster hash: 6b1e5...77b

[Anonym bruker]

Er det så smart ang engelsk? Min datter leser en gang på glosene og får alle ti rett...hun er 8. Tenkte ikke det var så spesielt jeg.

 

Anonymous poster hash: 1d55e...4c5

[Anonym bruker]

Er det så smart ang engelsk? Min datter leser en gang på glosene og får alle ti rett...hun er 8. Tenkte ikke det var så spesielt jeg.

 

Anonymous poster hash: 1d55e...4c5

Det er forskjell på begavede barn og barn som bare er kvikke i hodet eller har fotografisk hukommelse. 

 

Jeg har to barn som bare er kjappe i hodet, en i 1.klasse og en i 6.klasse. Eldste har aldri pugget en eneste glose i hele sitt liv, læreren skriver de på tavla på mandag og lar de stå til onsdag, da pusser han de ut også har de gloseprøve på torsdag. Min sønn har aldri feil på gloseprøvene, han har jo sett glosene på tavlen foran seg i flere dager, det holder for han. Yngste lærte seg alfabetet da hun var 2 år, knakk lesekoden helt av seg selv da hun var 4 år og nå driver hun med gangetabellen samtidig som klassekameratene plusser og trekker fra med "tiervennene".

 

At jeg har barn som er kvikke i hodet, tar ting lett og er veldig skoleflinke er jeg glad for, men de er ikke enestående eller "begavet" for det. De eksepsjonelt begavede barna sliter gjerne på noen områder som f.eks det sosiale, de har en hjerne som er langt langt foran jevnaldrede sine hjerner når det kommer til alt fra logikk til kunnskap og har plutselig veldig lite til felles med sine "barnslige" klassekamerater. Ingen av mine barn er der, de kan mye og ligger nok et hode foran mange i klassen når det kommer til kunnskap, men de er barn med barns tanker og interesser, sosiale og har mange venner. De er normale barn, men de er så heldig å lære lett, ta til seg kunnskap lett og være kvikke i tankegangen. Noen må pugge glosene i to dager, andre lærer de av å se de skrevet på tavla og skrive de av i gloseboka en gang, begge er innenfor normalvarianten av barn.

 

Anonymous poster hash: 53a21...539

[Anonym bruker]

 

Er det så smart ang engelsk? Min datter leser en gang på glosene og får alle ti rett...hun er 8. Tenkte ikke det var så spesielt jeg.

 

Anonymous poster hash: 1d55e...4c5

Det er forskjell på begavede barn og barn som bare er kvikke i hodet eller har fotografisk hukommelse.

 

Jeg har to barn som bare er kjappe i hodet, en i 1.klasse og en i 6.klasse. Eldste har aldri pugget en eneste glose i hele sitt liv, læreren skriver de på tavla på mandag og lar de stå til onsdag, da pusser han de ut også har de gloseprøve på torsdag. Min sønn har aldri feil på gloseprøvene, han har jo sett glosene på tavlen foran seg i flere dager, det holder for han. Yngste lærte seg alfabetet da hun var 2 år, knakk lesekoden helt av seg selv da hun var 4 år og nå driver hun med gangetabellen samtidig som klassekameratene plusser og trekker fra med "tiervennene".

 

At jeg har barn som er kvikke i hodet, tar ting lett og er veldig skoleflinke er jeg glad for, men de er ikke enestående eller "begavet" for det. De eksepsjonelt begavede barna sliter gjerne på noen områder som f.eks det sosiale, de har en hjerne som er langt langt foran jevnaldrede sine hjerner når det kommer til alt fra logikk til kunnskap og har plutselig veldig lite til felles med sine "barnslige" klassekamerater. Ingen av mine barn er der, de kan mye og ligger nok et hode foran mange i klassen når det kommer til kunnskap, men de er barn med barns tanker og interesser, sosiale og har mange venner. De er normale barn, men de er så heldig å lære lett, ta til seg kunnskap lett og være kvikke i tankegangen. Noen må pugge glosene i to dager, andre lærer de av å se de skrevet på tavla og skrive de av i gloseboka en gang, begge er innenfor normalvarianten av barn.

 

Anonymous poster hash: 53a21...539

Det sosiale er ofte vektlagt som "problemområde" for begavede barn. Selvsagt, noen ganger stemmer det, men ikke oftere enn i "normalbefolkningen".

 

Jeg var et sånt barn selv, og underviser nå i en skole der jeg noen ganger møter disse. I 9 av 10 tilfeller er det ikke sosiale hemninger eller vanskeligheter. Det er snarere mobbing, fra unger som er lært opp til samme skepsis som de voksne, at middelmådighet er best. Det er normal sjenanse, som blir mer utstikkende og påfallende når barnet ellers virker modent og er verbalt raffinert. Det er, som nevnt her, vansker med å slå seg til ro i samme aldersgruppe som man tilhører, fordi noen modnes raskere. Men også motsatt problem er til stede: barnet kan føle seg umoden, ung og barnslig, men oppleve at voksne (og andre barn) har høyere forventninger enn det som er rimelig, fordi den intellektuelle modenheten lurer dem litt.

 

Men generelt klarer de seg enormt godt i det sosiale, de er populære og vennlige elever. Sosial læring er ikke så annerledes enn annen læring, og disse trenger færre repetisjoner enn alle andre. Har de dummet seg ut en gang, gjør de det ikke igjen. Har de lært å tolke et ansiktsuttrykk, glemmer de ikke hva det betyr.

 

Anonymous poster hash: c2772...84a

[Superdolly]

 

Har en sønn på 7 år som har tatt evnetest hos ppt og som er veldig smart. Alt på skolen er superlett for han, og han liker for eksempel å gjøre matte type prosentregning i flere ledd, brøk eller algebra. Han kan fint pugge 10 engelske gloser på 2 ettermiddager og få alt rett. Ellers (utenom det faglige) er han en helt normal gutt som liker det samme som andre på sin alder og leker fint med vennene i klassen. 

 

Problemet er at det er så fryktelig tabu å si at barnet ens er smart, og smartere enn de andre. Møter de andre foreldrene flere ganger i uka og ofte blir det jo snakk om barna og skole. Hva barna synes er vanskelig osv... Type: "Per sliter så med matte. Noen ganger kaster han boken i gulvet fordi han blir så frustrert! De leksene er sååå vanskelige, og så mye?! Er Tomas også slik??" Og da blir det veldig kleint... for jeg vet ikke hva jeg skal si.... Sannheten er jo at Tomas gjør de leksene på 5 min og rabler ned svarene fortløpende... 

 

De få gangene jeg har sagt at han har veldig lett for skole, så føler jeg det blir en veldig rar stemning og at jeg blir sett på som en form for overlegen eller sånn..... men det er jo ikke det jeg mener!

 

Tips? Hvordan skal jeg si ting eller sånn i slike situasjoner?

 

Anonymous poster hash: b0818...102

 

Akkurat den situasjonen du beskriver tenker jeg at ikke handler om skoleflink/ ikke skoleflink i det hele tatt, men mer om en mamma som sliter med sitt barn i leksesituasjonen og vil få ut litt frustrasjon om det. Og kanskje ønsker hun seg støtte i forhold til at det er for mye lekser, for vanskelige lekser eller begge deler. Og da tenker jeg at du, hvis du vil da, kan gripe fatt i moren du snakker med og hennes frustrasjon og heller si noe som: "Huff da, jeg skjønner at det må være vondt for deg som mamma. Blir det krangel hjemme hver gang han skal gjøre mattelekser?" Hun er egentlig ikke ute etter å høre om din sønn, hun er ute etter støtte på at dette er en vanskelig situasjon. Muligens vil hun også ha støtte fra flere mødre på at matteleksene er håpløst vanskelige og altfor mye.

 

Hvis hun så insisterer på å få vite hvordan din sønn takler matteleksene, kan du jo kanskje si at nei, Tomas elsker matte og leksene går greit hos dere. Kanskje du også kan dreie samtalen tilbake på hennes barn og hennes opplevelse, og anbefale henne å ta det opp med læreren og spørre om råd og hjelp. Men jeg tror at hun er mer ute etter å få bekreftet sin egen opplevelse enn av å høre hvordan det går med din sønn.

 

Jeg har også et barn som er svært skoleflink og som nå ligger to år foran i matematikk. I sånne situasjoner som du beskriver fokuserer jeg på å gi støtte og høre på hva folk sier til meg i stedet for å si "nei, hos oss går det fint." De vil ikke vite at det går fint hos oss. De vil ha medfølelse og noen som hører på frustrasjonen deres. Muligens også noen som er like frustrert, men det er ikke jeg. Men litt støtte kan jeg gi dem.

[Anonym bruker]

Tankevekkende lesing, kom over den for noen dager siden. Artikkelen er fra 2002, men likevel høyst aktuell med tematikken.

 

http://forskning.no/meninger/kommentar/2008/02/hoy-iq-det-forbudte-talent

Anonymous poster hash: aee8b...ae6

[Anonym bruker]

 

Tankevekkende lesing, kom over den for noen dager siden. Artikkelen er fra 2002, men likevel høyst aktuell med tematikken.

 

http://forskning.no/meninger/kommentar/2008/02/hoy-iq-det-forbudte-talent

 

Anonymous poster hash: aee8b...ae6

Utrolig god, kjenner meg igjen, og kjenner igjen sønnen min.

 

At det er tabu blir godt beskrevet: "Det er greit å være dårlig i idrett, umusikalsk eller håpløs til å tegne, men ingen aksepterer å være dumme. For mange oppfattes derfor barn med høy IQ som truende eller skremmende. Derfor får slike barn stadig vekk høre at “de må ikke tro de er noe spesielt”, det fokuseres påfallende mye på alt de ikke kan, og de får tilnavn som strebere, nerder, professorer etc."

 

Anonymous poster hash: c2772...84a

[Anonym bruker]

 

Tankevekkende lesing, kom over den for noen dager siden. Artikkelen er fra 2002, men likevel høyst aktuell med tematikken.

 

http://forskning.no/meninger/kommentar/2008/02/hoy-iq-det-forbudte-talent

 

Anonymous poster hash: aee8b...ae6

Utrolig god, kjenner meg igjen, og kjenner igjen sønnen min.

 

At det er tabu blir godt beskrevet: "Det er greit å være dårlig i idrett, umusikalsk eller håpløs til å tegne, men ingen aksepterer å være dumme. For mange oppfattes derfor barn med høy IQ som truende eller skremmende. Derfor får slike barn stadig vekk høre at “de må ikke tro de er noe spesielt”, det fokuseres påfallende mye på alt de ikke kan, og de får tilnavn som strebere, nerder, professorer etc."

 

Anonymous poster hash: c2772...84a

 

 

Samtidig som det ses nærmest som status å være flink i idrett og musikk...

 

Håper dere får en ordning som vil fungere for sønnen din. Kontakt gjerne lykkeligebarn.no som en over her også nevnte. Jeg tror det kan være godt for slike barn å møte andre som er likedan også, for at de ikke skal føle seg unormale. De er jo ikke det, for det angår langt flere enn hva man gjerne tror.

 

Anonymous poster hash: aee8b...ae6

[Anonym bruker]

Har selv et veldig skoleflinkt barn, og kjenner meg ikke igjen i det du skriver. Om folk spør hvordan det går med "Ole" på skolen, svarer jeg bare typ "det har heldigvis gått fint så langt, håper det fortsetter". Da viser man et snev av ydmykhet, uten å juge.

Når jeg prater med foreldre som er fortvilet over barna sine og skolearbeid, så prøver jeg alltid å påpeke noe fint med deres barn. Alle barn har ting de er sterke på. Jeg kan rose sønnen deres for at han viste mot ved å beskytte gutten min i en konflikt, eller jeg

kan rose datteren deres fordi hun alltid hilser så blidt på morgenen. Det er viktig å se barn for mer enn skoleprestasjonene dere. Til syvende og sist er det personkarakter som teller.

 

Anonymous poster hash: 5b4cc...bfb

[Anonym bruker]

Ingen bør skamme seg over å ha smarte eller flinke barn, men både i prat med andre og i Hva vi kommuniserer til barna, tror jeg det kan Være lurt å fokusere mer på innsats enn på resultat. Det å ta ting lett èr heldig og kan Gjøre alt mye enklere, men på sikt må alle jobbe for å bli gode.

 

Anonymous poster hash: 01ed9...9cf

[Anonym bruker]

Ingen bør skamme seg over å ha smarte eller flinke barn, men både i prat med andre og i Hva vi kommuniserer til barna, tror jeg det kan Være lurt å fokusere mer på innsats enn på resultat. Det å ta ting lett èr heldig og kan Gjøre alt mye enklere, men på sikt må alle jobbe for å bli gode.

 

Anonymous poster hash: 01ed9...9cf

[Anonym bruker]

Ingen bør skamme seg over å ha smarte eller flinke barn, men både i prat med andre og i Hva vi kommuniserer til barna, tror jeg det kan Være lurt å fokusere mer på innsats enn på resultat. Det å ta ting lett èr heldig og kan Gjøre alt mye enklere, men på sikt må alle jobbe for å bli gode.

 

Anonymous poster hash: 01ed9...9cf