dere som sier at man må kommunisere med mannen.....

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg tror de fleste hadde blitt rimelig oppgitt og sjokkert (type ring barnevernet) hvis en mor bare stakk av fra mann og barn og gjorde som hun ville en hel dag, for så å slenge seg på sofaen og se på tv når hun kom hjem og bare ta det for gitt at mannen tar seg av alt alene. Når man er forledre sammen så er det da virkelig den som gjør sånt sitt ansvar å kommunisere og avklare med den andre om det er greit.

 

Er det f.eks. greit å bare stikke av fra jobben når man føler for det også, hvis kollegaene ikke har spesifisert på forhånd at det ikke er ok? Fordi da har ikke kollegaene kommunisert, så da kan de takke seg selv når de sitter igjen med all jobben?

 

Anonymous poster hash: 6fb03...e5e

Helt enig med deg og HI, virker som om det er gjengs oppfatning her inne at det er vår oppgave som kvinner å oppdra mannen, at kommunikasjon = oppdragelse på en pedagogisk og tålmodig, og aldri dømmende, måte.

Det er visst ikke mer enn man kan forvente, at mannen kjører sololøp hvis vi kvinner ikke sier fra, på tross av at han har valgt både barn og familie helt selv. I følge noen (skremmende mange faktisk).

Man forventer ikke at mannen skal forstå noe av dette universet han (selvvalgt) har havnet i med kone og barn og plikter og forsakelse av egen tid og interesser. Og det er visst vårt lodd som kvinner å forsiktig, og alltid forståelsesfullt, å geleide han inn i dette ved hjelp av frokost på senga (etter at vi har vært våkne halve natta med dertil blåpupp), sørge for jevn tilgang på sex for å holde humøret hans stabilt og interessen ved like, og forsiktige og forståelsesfulle anmodninger om at når han er ferdig med joggeturen, hjelpe kameraten å mekke bil og et par øl med kompiser (mens du har aktivisert unger hele dagen, gjort husarbeid og laget middag - noe han selvfølgelig ikke hadde anelse om at måtte gjøres), så kan dere kanskje se en film sammen i sofakroken, kjære, isteden for fotball?

 

Anonymous poster hash: 6be7c...890

Her var det så mye vas at jeg ikke vet helt hvordan man kan respondere på det.

 

Den oppfatningen du har om andres oppførsel og forventning til mannen har jeg aldri opplevd. Det man mener med kommunikasjon mellom partene er å være tydelige på hvilke forventninger man har til hverandre og hva som skal skje. Det kommer lite godt ut av å bare tenke hvordan man vil ha ting og så surmule når den andre ikke har samme tanker.

 

Både jeg og mannen kan nok være tankeløse og egoistiske avogtil, men når vi blir gjort oppmerksom på det blir vi som regel enige. Vi gidder hverken å oppdra eller dulle med hverandre, men å gi beskjed på en ordentlig måte er gull verd.

Er enig i at det ikke hjelper å surmule, og at alle kan være egoistiske NOEN GANGER.

 

I situasjonene det er snakk om, handler det vel om et mønster med egoisme kun fra ene siden.

 

Det er skivebom å påstå at det er mangel på kommunikasjon som får disse mennene til å ture fram som de gjør, det er mangel på respekt for partner og en unngåelse av å ta ansvar for den familien man har skapt.

 

Selvfølgelig må man _kommunisere_ til dem at de må skjerpe seg, men ikke fremstilling det som at fravær av kommunikasjon er det som er opprinnelsen til problemet her, og ikke fremstilling HI i andre tråden som jevnskyldig med mannen for at situasjonen er som den er. Det er selvfølgelig han som egentlig selv er ansvarlig for å skjerpe seg og være en ordentlig får og partner.

 

Når det er sagt, enig i at det ikke hjelper å surmule, skal man ha forandring må man ta grep og lære mannen å bli den får og partner han selv burde skjønt at han må være.

 

 

Anonymous poster hash: 6be7c...890

 

Helt enig med deg. Når jeg leser her blir jeg ganske forundret når jeg ser de forskjellige forventningene til menn og kvinner. Er en kvinne alenemor er det kort vei til at hun dømmes for dårlige valg. Er en mann alenefar forgudes han for å klare en slik vanskelig jobb....

 

Er en far (og eks) en dust som nekter å ha klær til barnet ved samvær må mor kjøpe ekstra (selv om far har best råd) for barnas skyld. Når en far nekter samvær eller bare vil ha sporadisk samsvar når det passer han må mor legge tilrette for dette og snakke fin om far osv. Jeg synes det er imponerende hvor mange kameler det er meningen at en mor skal svelge og hvor annerledes rådene/holdningene er om det er far som i mors situasjon. 

 

Det må være lov for en mor å forvente av en far at han forstår at han ikke kan leve som en ungkar på hotell med en partner som er hans personlige tjener i barneoppdragelse og det å holde huset. På et tidspunkt må det også være greit for en mor å slutte å svelge kameler. 

 

Som samfunn er man ikke tjent med at mødre glatter over hele tiden. Det er faktisk ikke barnas beste (i et samfunnsperspektiv) at de lærer at menn er helter om de gjør litt av mors oppgaver. Det er ikke barnas beste at mor glatter over slik at far kan leve som en ungkar og i tillegg tar på seg skylden for å ikke ha klart "å kommunisere" forventningene til han. Vi kvinner har enorme forventninger til andre kvinner hva som skal klares av jobb, oppdragelse, husarbeid og klarer man ikke å få mannen med er det også kvinnen som feiler ved å ikke kommunisere riktig. 

 

Det er på tide at vi innser at når menn og kvinner skal ha lik deltagelse i arbeidslivet så må de også ha lik deltagelse og ta likt ansvar hjemme. Og det er på tide at kvinnen som er overarbeidet i et rotete hjem ikke får skylden for at mannen ikke hjelper til, men at ansvaret og tap av status legges der den hører hjemme - hos mannen. Jeg har hørt menn så sympati av andre damer i en slik situasjon (stakkar - klarer ikke konen din å holde huset bedre) i stedet for å bli utfordret på hvorfor han aldri hjelper til-

 

Hvis vi fortsetter slik opprettholdes mønstrene og kvinner vil forbli overarbeidet (sykemeldte) og frustrerte. 

 

Anonymous poster hash: 15276...312

[Anonym bruker]

Hi her. Vet da godt forskjell på å kommunisere og å kommandere. Men når det publiseres x antall klagetråder her inne daglig så skjønner vel de fleste at kommunikasjon ikke fungerer for enkelte mannfolk?

Alle bare skriker "kommunikasjon" når disse klageinnleggene kommer. Tror dere virkelig ikke at folk kommuniserer, og tror dere det holder å si ting en gang til mannen?

 

Anonymous poster hash: 54a5a...72c

[Lektor Doppler med tillegg]

 

Men når det er sagt så mener nå faktisk jeg at en krangel i ny og ne er sunt for forholdet. Et forhold hvor man aldri er uenige om noe er unormalt tenker jeg, og et tegn på at minst en sv partene holder tilbake egne ønsker.

 

Anonymous poster hash: 48cc5...e38

 

 

Vi krangler aldri, en av grunnen er nok at vi er veldig like. Dessuten snakker vi sammen og planlegger ganske grundig ukene. Både hvem som skal hvor, hvem som skal følge ungene hvor. Det samme gjelder også husarbeid. Vi har ganske avklarte arbeidsoppgaver. Jeg har ikke noe inntrykk av at noen av oss ikke får gjort det vi vil. 

[Lektor Doppler med tillegg]

Hi her. Vet da godt forskjell på å kommunisere og å kommandere. Men når det publiseres x antall klagetråder her inne daglig så skjønner vel de fleste at kommunikasjon ikke fungerer for enkelte mannfolk?

Alle bare skriker "kommunikasjon" når disse klageinnleggene kommer. Tror dere virkelig ikke at folk kommuniserer, og tror dere det holder å si ting en gang til mannen?

 

Anonymous poster hash: 54a5a...72c

Skriv det ned. Skriv middagsplaner, handlelister, planer for vasking, hvem som skal hvor når osv. Bruk 30 min søndag på å planlegge og kartlegge uka som kommer. 

[Anonym bruker]

Hi her. Vet da godt forskjell på å kommunisere og å kommandere. Men når det publiseres x antall klagetråder her inne daglig så skjønner vel de fleste at kommunikasjon ikke fungerer for enkelte mannfolk?

Alle bare skriker "kommunikasjon" når disse klageinnleggene kommer. Tror dere virkelig ikke at folk kommuniserer, og tror dere det holder å si ting en gang til mannen?

 

Anonymous poster hash: 54a5a...72c

Nei, vet du, når det kommer til de aller fleste klagetrådene her inne, så tror jeg faktisk ikke at de det er snakk om kommuniserer, nei. I de aller fleste trådene jeg har lest så har dette også kommet tydelig frem i det HI svarer.

 

Og nei, jeg tror ikke "det holder å si ting en gang til mannen". Det er det faktisk ingen som har sagt, og det er nok en gang en misoppfatning om hva kommunikasjon og samhandling dreier seg om. Det som er problemet for mange av de dom klager her inne, er at de ALLTID forventer at ting skal gjøres på deres måte og det skal gjøres når de mener det skal gjøres. Og de mener at dette skal sannelig mannen deres klare å skjønne helt av seg selv gitt, for det er jo helt innlysende må vite. Men uansett om den man bor sammen med er ektemannen eller en studievenninne må man faktisk avklare slike ting seg imellom for å unngå unødige konflikter. Og det er ikke sånn st når man har sagt ifra om SIN mening om ting, så er det selvsagt at den andre parten bare aksepterer dere og gjør det på din måte heretter. Hvis msn ikke er enige så må man komme frem til er kompromiss som begge parter kan leve med. Gudene skal vite st jeg og min mann har inngått mange kompromisser de 23 årene vi har hatt et forhold (og vi har firet på kravene like mye begge to, sånn for ordens skyld). Men det er en god del her inne som ikke er mye villige til, er mitt inntrykk.

 

Anonymous poster hash: 48cc5...e38

[Anonym bruker]

 

Hi her. Vet da godt forskjell på å kommunisere og å kommandere. Men når det publiseres x antall klagetråder her inne daglig så skjønner vel de fleste at kommunikasjon ikke fungerer for enkelte mannfolk?

Alle bare skriker "kommunikasjon" når disse klageinnleggene kommer. Tror dere virkelig ikke at folk kommuniserer, og tror dere det holder å si ting en gang til mannen?

 

Anonymous poster hash: 54a5a...72c

Nei, vet du, når det kommer til de aller fleste klagetrådene her inne, så tror jeg faktisk ikke at de det er snakk om kommuniserer, nei. I de aller fleste trådene jeg har lest så har dette også kommet tydelig frem i det HI svarer.

 

Og nei, jeg tror ikke "det holder å si ting en gang til mannen". Det er det faktisk ingen som har sagt, og det er nok en gang en misoppfatning om hva kommunikasjon og samhandling dreier seg om. Det som er problemet for mange av de dom klager her inne, er at de ALLTID forventer at ting skal gjøres på deres måte og det skal gjøres når de mener det skal gjøres. Og de mener at dette skal sannelig mannen deres klare å skjønne helt av seg selv gitt, for det er jo helt innlysende må vite. Men uansett om den man bor sammen med er ektemannen eller en studievenninne må man faktisk avklare slike ting seg imellom for å unngå unødige konflikter. Og det er ikke sånn st når man har sagt ifra om SIN mening om ting, så er det selvsagt at den andre parten bare aksepterer dere og gjør det på din måte heretter. Hvis msn ikke er enige så må man komme frem til er kompromiss som begge parter kan leve med. Gudene skal vite st jeg og min mann har inngått mange kompromisser de 23 årene vi har hatt et forhold (og vi har firet på kravene like mye begge to, sånn for ordens skyld). Men det er en god del her inne som ikke er mye villige til, er mitt inntrykk.

 

Anonymous poster hash: 48cc5...e38

 

 

Enig med e38.

Jeg tror mange kvinner møter seg selv i døra. I begynnelsen av forholdet er det jo så koselig å dille og dulle og skjemme mannen litt bort, det er en glede å ha maten klar og sengen skiftet på, man får energi av å vaske huset til ens kjæreste skal komme på besøk. Så flytter de sammen, fremdeles forelsket, og da begynner redebyggingen, for da er det jo sååå koselig å gjøre det fint for mannen (og seg selv), vise ham at han virkelig har valgt rette Kvinnen på alle måter.

Og fellen mange kvinner da går i er at de ikke ser at de legger et mønster. Mens de mener at når de gjør alt slikt for mannen så er det en selvfølge at mannen gjør sitt, da innser de ikke at de har skjemt bort mannen og ikke med hverken ord eller handling formidlet hva de egentlig mener om å dele arbeidsoppgaver i hjemmet.

 

Hva er det de sier om det å skrive samboerkontrakt? At den bør skrives når man er på det mest forelskede FØR man blir samboere. Det samme mener jeg om alle andre viktige samtaler. Det er når man er forelsket man skal snakke om de tingene som kan føre til krangler og gnissninger senere - hvilke forventninger har hun og han til forholdet, hvordan ser de på arbeidsfordeling i hjemmet (ikke overfladisk prat, men ganske detaljert), hva liker de å gjøre, hva liker de ikke å gjøre, hva liker de å gjøre sammen, hvilke forventninger har de til den andre, hvilke vaner har de i hverdagen som de ønsker å fortsette med i et forhold (her vil f.eks. fotballfanen komme frem, samme med datanerden eller treningsnarkomanen eller hobbyfantasten eller arbeidsnarkomanen). Videre snakke om verdier, helse, kosthold, trening/aktivitet, hvordan behandle andre mennesker, hvor mye kontakt ønsker dere med familien, hvordan ser dere for dere familiesituasjonen om det kommer barn, hvem gjør hva og hvor mye, er det oppgaver den ene ser på som ikke sitt bord som opplagt at den andre gjør, vasker dere klærne selv eller slår dem sammen - hvem skal ha ansvar for klesvask. Hva legger dere i husvask og hvor ofte gjøres det?

 

Jeg har sett kjempeforelskede venninner snakke med kjærlighet om hvor morsomt det er at mannen er såååå håpløs på å holde leiligheten sin i orden. Men det er jo bare fordi han ikke trives med å bo alene og fordi han er så aktiv med jobb/hobby/hvasomhelst. Han elsker jo å ha det ryddig og rent rundt seg og spise god mat og være sosial.... Og så sitter de igjen som store spørsmålstegn når de sitter med ett eller flere barn med samme mann, han ikke gjør noe i hjemmet og prioriterer seg selv og sitt og bare stiller opp når han enten blir kjeftet på eller om det er noe han selv synes er morsomt. Ingen rundt er overrasket over at det gikk slik - for de snakket ikke egentlig sammen tidlig i forholdet. De bare hørte det de selv ville høre av det den andre sa, ikke det personen virkelig sa. Når leiligheten hans ikke var i orden fordi han ikke trives med å bo alene så tolket hun at han gjøre myyyye mer når han er i et forhold - mens han gjerne mente at det er en kvinnes ansvar å holde hjemmet i orden....

 

Man kan som regel se tegn tidlig i forhold om man ikke lar seg blinde fullstendig av forelskelsen. Ikke bare prate med hverandre, men virkelig lytte og sjekke at man har forstått den andre slik den mener det den sier. Og ikke minst - være obs og se om ord og handling faktisk følges ad. Hjelper f.eks. ikke at han sier at han er glad i å lage mat eller lage mat sammen, når han mener at han er glad i å være hjemme når mat lages og at han gjerne kan sitte på kjøkkenet med en øl og en mobil han kan spille på eller en avis han kan lese mens hun lager maten...

 

Kjedelig å ta disse samtalene? Demper på romantikken? Nei, ikke om man gjør det på riktig måte

 

Mange av de trådene som går her viser med all tydelighet at disse samtalene trolig ikke er tatt tidlig nok i forholdet, at partene ikke kommuniserer - det å kjefte på den andre er ikke god kommunikasjon.

Og så, om det nå er sånn at man sitter i suppa med en megaegoist av en mann (man har valgt selv), da hjelper det hverken med surmuling eller kjefting. Tar ikke han ansvar for kommunikasjon, da har man to valg - enten lar man alt skure og gå som før og svelger i seg kamelene, eller man begynner å kommunisere ordentlig selv og stiller krav. Hjelper ikke det så får man være voksen nok til å skaffe seg hjelp fra fagpersoner. Og nekter den andre å være med på å rydde opp i forholdet med parterapi også, vel, da står man igjen overfor to valg - enten fortsette å svelge kameler resten av livet med fyren, eller gå ut og skaffe seg et eget og bedre liv.

 

Det er ingen her som forsvarer egoisme i et parforhold og i en familie. Ingen forsvarer elendig oppførsel overfor partner eller barn. Men har et forhold gått så langt som endel har gjort her, da er det tydelig at noe har feilet på veien frem til den ene skriver en tråd her. Da har man ikke så mange valg, vil man få det bedre med en slik håpløs partner, da må man begynne å kommunisere, og gjøre det på en konstruktiv måte. Om den andre ikke oppfører seg voksent, da må i hvert fall den andre gjøre det om de to skal ha noe håp om å reparere forholdet og få også den andre til å begynne å oppføre seg ansvarlig og voksent.

 

Anonymous poster hash: aa794...d3b

[Anonym bruker]

Mor mi har vært utrolig irriterende mht kommunikasjon i alle år, hun kan f eks si "jeg svarte ikke på det, men jeg slo døra hardt igjen da jeg gikk!"

 

Hun er nok ikke aleine om å "snakke" ved hjelp av dører og denslags. Og det er utrolig lite kommuniserende! Eksmannen min drev også og skulle markere seg med å f eks ta med seg middagen i et annet rom når han ble sur.

 

Så selv om alle bør gå litt i seg selv når andre er sure, og finne ut hva man har gjort for noe dumt, så er det helt åndssvakt å pakke sin kritikk inn i handlinger som skal omfortolkes. Hva er galt med å si "jeg er uenig, og føler meg faktisk litt provosert nå!" heller enn å smekke med døra? Og hva med å si "jeg blir gæren av det lydnivået dere alltid har på måltidene, jeg må ha matro etter en lang dag på jobb" i stedet for å demonstrere i stua og si "ingenting" hvis man blir spurt hva som er galt?

 

Anonymous poster hash: 2607b...10b

[Anonym bruker]

 

Jeg tror de fleste hadde blitt rimelig oppgitt og sjokkert (type ring barnevernet) hvis en mor bare stakk av fra mann og barn og gjorde som hun ville en hel dag, for så å slenge seg på sofaen og se på tv når hun kom hjem og bare ta det for gitt at mannen tar seg av alt alene. Når man er forledre sammen så er det da virkelig den som gjør sånt sitt ansvar å kommunisere og avklare med den andre om det er greit.

 

Er det f.eks. greit å bare stikke av fra jobben når man føler for det også, hvis kollegaene ikke har spesifisert på forhånd at det ikke er ok? Fordi da har ikke kollegaene kommunisert, så da kan de takke seg selv når de sitter igjen med all jobben?

 

Anonymous poster hash: 6fb03...e5e

Helt enig med deg og HI, virker som om det er gjengs oppfatning her inne at det er vår oppgave som kvinner å oppdra mannen, at kommunikasjon = oppdragelse på en pedagogisk og tålmodig, og aldri dømmende, måte.

Det er visst ikke mer enn man kan forvente, at mannen kjører sololøp hvis vi kvinner ikke sier fra, på tross av at han har valgt både barn og familie helt selv. I følge noen (skremmende mange faktisk).

Man forventer ikke at mannen skal forstå noe av dette universet han (selvvalgt) har havnet i med kone og barn og plikter og forsakelse av egen tid og interesser. Og det er visst vårt lodd som kvinner å forsiktig, og alltid forståelsesfullt, å geleide han inn i dette ved hjelp av frokost på senga (etter at vi har vært våkne halve natta med dertil blåpupp), sørge for jevn tilgang på sex for å holde humøret hans stabilt og interessen ved like, og forsiktige og forståelsesfulle anmodninger om at når han er ferdig med joggeturen, hjelpe kameraten å mekke bil og et par øl med kompiser (mens du har aktivisert unger hele dagen, gjort husarbeid og laget middag - noe han selvfølgelig ikke hadde anelse om at måtte gjøres), så kan dere kanskje se en film sammen i sofakroken, kjære, isteden for fotball?

 

Anonymous poster hash: 6be7c...890

 

 

Hehe, dette var veldig spot on for hvordan litt for mange bruker her inne åpenbart mener at man bør se på menn

 

Heldigvis har jeg det slik som HI. Jeg trenger _selvsagt_ ikke å fortelle mannen min at når man har en familie og et hus og begge jobber, så er det helt normalt og naturlig at dette skal prioriteres først og fordeles likt.

 

Anonymous poster hash: 6cdf6...1bc