dere som sier at man må kommunisere med mannen.....

[Anonym bruker]

For et kjipt liv det må være å hele tiden gå å si hva mannen skal gjøre Nei han er ikke tankeleser og du mp si hva han skal gjøre ??? What???

 

Han er ikke tankeleser nei, men mannen min er heller ikke hjernedød. Han bruker ikke en hel lørdag på egoting, for så å slenge seg på sofaen etterpå.

 

Han er en voksen mann som vet hva som kreves av en familiefar.

 

Må mannen fortelle dere hver eneste enkle lille ting dere må gjøre? Ikke?? Hvorfor skal vi da være nødt til å gjøre det?

 

Anonymous poster hash: 54a5a...72c

[Anonym bruker]

Kva er egoting ?

Anonymous poster hash: 917e7...96b

[soleia]

Ein går då ikkje rundt å kommanderar på mannen sin heile tida, men om min mann gjer noko som irriterar meg, så seier eg det heller til han enn å skrive innlegg på forum om det.  Eg og gjer dumme ting innimellom, og set pris på å bli fortalt det, slik at eg kan rette det opp, heller enn om mannen skulle gått og surmula.

[*Miss Marple*]

Å kommunisere er jo ikke det samme som kommandere?

 

Som Soleia sier så betyr å kommunisere å fortelle når noe irriterer istede for å forvente at mannen skjønner hva jeg ønsker og så gå og surmule når han ikke gjør det.

[Anonym bruker]

Du har misforstått fullstendig, HI. Det handler ikke om å kommandere mannen (eller andre for den saks skyld) rundt, det handler on å avklare forventninger og preferanser overfor hverandre. Og om å inngå kompromisser ikke minst.

 

Kommunikasjon foregår for øvrig på flere måter (snakke, kroppsspråk og handlinger bl.a.) og på flere nivåer.

 

Anonymous poster hash: 48cc5...e38

[Anonym bruker]

Vet du egentlig hva kommunikasjon er? 😂

 

Anonymous poster hash: 09378...aec

[Mamma_til_2]

Men kjære deg det er klart mennene din bruker lørdagen til egoting og sover på sofaen når du ikke sier ifra om at det ikke er ok, det kommunikasjon.

Jeg og mannen vi prater om alt og vi fordeler oppgaver gjennom uken ingen komanderer den andre.

[Anonym bruker]

Du har misforstått fullstendig, HI. Det handler ikke om å kommandere mannen (eller andre for den saks skyld) rundt, det handler on å avklare forventninger og preferanser overfor hverandre. Og om å inngå kompromisser ikke minst.

 

Kommunikasjon foregår for øvrig på flere måter (snakke, kroppsspråk og handlinger bl.a.) og på flere nivåer.

 

Anonymous poster hash: 48cc5...e38

 

 

 

Og man gjør det først og fremst FØR noen er blitt sure.

 

Så for HI i den andre tråden, ville det være lurt å si til mannen før man går ut at "når går vi ut en tur, sånn at du kan få holde på med dine greier en stund, så kan vi to kose oss sammen med xxxx (sett inn foretrukket program her) etter at ungene har lagt seg. Ha en fin formiddag, kjære".

 

Anonymous poster hash: 48cc5...e38

[Anonym bruker]

Ikke rart du er frustrert.

Slå opp ordet kommunikasjon.

 

Anonymous poster hash: bf4fc...d68

[Anonym bruker]

Det er vel mange kvinner som ønsker at mannen skal forstå dem og deres behov. Så blir de sure når han ikke gjør det. Menn tenker ofte veldig annerledes enn kvinner. De tolker ikke, og de er elendige på å ta hint. (Generelt, finnes så klart unntak.)

 

Jeg har fått et mye bedre samliv etter at jeg begynte å fortelle mannen konkret hva jeg ønsket og hadde behov for. Dette har lært ham å kjenne meg og forstå meg. Så nå er det sjeldent jeg trenger å fortelle ham hva jeg trenger at han gjør i ulike situasjoner.

 

Jeg har også blitt flinkere til å forstå hans behov, for når han tar hensyn til mine, får jeg også mer aksept for at han har sine.

 

Vi har et godt samspill nå, og en god dynamikk. Vi har også overlevd et nokså hormonelt svangerskap fordi han forstår at jeg ikke alltid er rasjonell, men trenger å bli jattet litt med og trøstet litt når jeg kjefter og klager. Det holdt på å knekke oss forrige svangerskap. Vi kranglet hele tiden.

 

Det er absolutt verdt å bruke tid og energi på å snakke med mannen. Selv om man mener han burde skjønne ditt og datt av seg selv. Når han ikke gjør det, har man alt å vinne på å være konkret og tydelig i kommunikasjonen

 

Anonymous poster hash: 292b6...56c

[Anonym bruker]

Å kommunisere er jo ikke det samme som kommandere?

 

Som Soleia sier så betyr å kommunisere å fortelle når noe irriterer istede for å forvente at mannen skjønner hva jeg ønsker og så gå og surmule når han ikke gjør det.

Enig.

Jeg og mannen kommuniserer bra. Vi snakker om alt og ingenting. Vi forstår hverandre. Men vi kommanderer ikke hverandre.

Maser litt innimellom kanskje..😂😂😂

 

Anonymous poster hash: b1583...b7d

[Anonym bruker]

Jeg tror de fleste hadde blitt rimelig oppgitt og sjokkert (type ring barnevernet) hvis en mor bare stakk av fra mann og barn og gjorde som hun ville en hel dag, for så å slenge seg på sofaen og se på tv når hun kom hjem og bare ta det for gitt at mannen tar seg av alt alene. Når man er forledre sammen så er det da virkelig den som gjør sånt sitt ansvar å kommunisere og avklare med den andre om det er greit.

 

Er det f.eks. greit å bare stikke av fra jobben når man føler for det også, hvis kollegaene ikke har spesifisert på forhånd at det ikke er ok? Fordi da har ikke kollegaene kommunisert, så da kan de takke seg selv når de sitter igjen med all jobben?

Anonymous poster hash: 6fb03...e5e

[Anonym bruker]

Enig med hi.

Enkelte ting er så opplagte at man ikke bør behøve å "kommunisere" det til voksne mennesker.

 

Anonymous poster hash: b2798...db4

[Anonym bruker]

 

Jeg tror de fleste hadde blitt rimelig oppgitt og sjokkert (type ring barnevernet) hvis en mor bare stakk av fra mann og barn og gjorde som hun ville en hel dag, for så å slenge seg på sofaen og se på tv når hun kom hjem og bare ta det for gitt at mannen tar seg av alt alene. Når man er forledre sammen så er det da virkelig den som gjør sånt sitt ansvar å kommunisere og avklare med den andre om det er greit.

 

Er det f.eks. greit å bare stikke av fra jobben når man føler for det også, hvis kollegaene ikke har spesifisert på forhånd at det ikke er ok? Fordi da har ikke kollegaene kommunisert, så da kan de takke seg selv når de sitter igjen med all jobben?

 

Anonymous poster hash: 6fb03...e5e

Helt enig med deg og HI, virker som om det er gjengs oppfatning her inne at det er vår oppgave som kvinner å oppdra mannen, at kommunikasjon = oppdragelse på en pedagogisk og tålmodig, og aldri dømmende, måte.

Det er visst ikke mer enn man kan forvente, at mannen kjører sololøp hvis vi kvinner ikke sier fra, på tross av at han har valgt både barn og familie helt selv. I følge noen (skremmende mange faktisk).

Man forventer ikke at mannen skal forstå noe av dette universet han (selvvalgt) har havnet i med kone og barn og plikter og forsakelse av egen tid og interesser. Og det er visst vårt lodd som kvinner å forsiktig, og alltid forståelsesfullt, å geleide han inn i dette ved hjelp av frokost på senga (etter at vi har vært våkne halve natta med dertil blåpupp), sørge for jevn tilgang på sex for å holde humøret hans stabilt og interessen ved like, og forsiktige og forståelsesfulle anmodninger om at når han er ferdig med joggeturen, hjelpe kameraten å mekke bil og et par øl med kompiser (mens du har aktivisert unger hele dagen, gjort husarbeid og laget middag - noe han selvfølgelig ikke hadde anelse om at måtte gjøres), så kan dere kanskje se en film sammen i sofakroken, kjære, isteden for fotball?

 

Anonymous poster hash: 6be7c...890

[Mamma_til_2]

 

Jeg tror de fleste hadde blitt rimelig oppgitt og sjokkert (type ring barnevernet) hvis en mor bare stakk av fra mann og barn og gjorde som hun ville en hel dag, for så å slenge seg på sofaen og se på tv når hun kom hjem og bare ta det for gitt at mannen tar seg av alt alene. Når man er forledre sammen så er det da virkelig den som gjør sånt sitt ansvar å kommunisere og avklare med den andre om det er greit.

 

Er det f.eks. greit å bare stikke av fra jobben når man føler for det også, hvis kollegaene ikke har spesifisert på forhånd at det ikke er ok? Fordi da har ikke kollegaene kommunisert, så da kan de takke seg selv når de sitter igjen med all jobben?

 

Anonymous poster hash: 6fb03...e5e

Jeg kan fint dra bort en hel dag/helg og min mann klarer fint og ta seg av ungene og hjemmet, kan og fint ha en dag som handler om å slække på sofaen og jeg vet da at mannen ordner mat og rydder, men han vet jo at dette går begge veier siden vi kommuniserer oss mellom.

[Anonym bruker]

 

Jeg tror de fleste hadde blitt rimelig oppgitt og sjokkert (type ring barnevernet) hvis en mor bare stakk av fra mann og barn og gjorde som hun ville en hel dag, for så å slenge seg på sofaen og se på tv når hun kom hjem og bare ta det for gitt at mannen tar seg av alt alene. Når man er forledre sammen så er det da virkelig den som gjør sånt sitt ansvar å kommunisere og avklare med den andre om det er greit.

 

Er det f.eks. greit å bare stikke av fra jobben når man føler for det også, hvis kollegaene ikke har spesifisert på forhånd at det ikke er ok? Fordi da har ikke kollegaene kommunisert, så da kan de takke seg selv når de sitter igjen med all jobben?

 

Anonymous poster hash: 6fb03...e5e

Jeg kan fint dra bort en hel dag/helg og min mann klarer fint og ta seg av ungene og hjemmet, kan og fint ha en dag som handler om å slække på sofaen og jeg vet da at mannen ordner mat og rydder, men han vet jo at dette går begge veier siden vi kommuniserer oss mellom.

Tror nok ikke det er bare det at du er så flink til å kommunisere som gjør det, gitt. Du har nok i utgangspunktet en mann som har forstått hva det vil si å være far og partner.

 

Anonymous poster hash: 6be7c...890

[Mamma_til_2]

 

 

Jeg tror de fleste hadde blitt rimelig oppgitt og sjokkert (type ring barnevernet) hvis en mor bare stakk av fra mann og barn og gjorde som hun ville en hel dag, for så å slenge seg på sofaen og se på tv når hun kom hjem og bare ta det for gitt at mannen tar seg av alt alene. Når man er forledre sammen så er det da virkelig den som gjør sånt sitt ansvar å kommunisere og avklare med den andre om det er greit.

 

Er det f.eks. greit å bare stikke av fra jobben når man føler for det også, hvis kollegaene ikke har spesifisert på forhånd at det ikke er ok? Fordi da har ikke kollegaene kommunisert, så da kan de takke seg selv når de sitter igjen med all jobben?

 

Anonymous poster hash: 6fb03...e5e

Jeg kan fint dra bort en hel dag/helg og min mann klarer fint og ta seg av ungene og hjemmet, kan og fint ha en dag som handler om å slække på sofaen og jeg vet da at mannen ordner mat og rydder, men han vet jo at dette går begge veier siden vi kommuniserer oss mellom.

Tror nok ikke det er bare det at du er så flink til å kommunisere som gjør det, gitt. Du har nok i utgangspunktet en mann som har forstått hva det vil si å være far og partner.

 

Anonymous poster hash: 6be7c...890

Tro meg det kommer av god kommunikasjon han har ikke alltid gjennom 16 år sammen vært så forståelsesfull.

[soleia]

 

Jeg tror de fleste hadde blitt rimelig oppgitt og sjokkert (type ring barnevernet) hvis en mor bare stakk av fra mann og barn og gjorde som hun ville en hel dag, for så å slenge seg på sofaen og se på tv når hun kom hjem og bare ta det for gitt at mannen tar seg av alt alene. Når man er forledre sammen så er det da virkelig den som gjør sånt sitt ansvar å kommunisere og avklare med den andre om det er greit.

 

Er det f.eks. greit å bare stikke av fra jobben når man føler for det også, hvis kollegaene ikke har spesifisert på forhånd at det ikke er ok? Fordi da har ikke kollegaene kommunisert, så da kan de takke seg selv når de sitter igjen med all jobben?

 

Anonymous poster hash: 6fb03...e5e

 

Ingen har ringt barnevernet om meg enno, sjølv om eg fint kunne slengt meg på sofaen etter å ha vore ute ein heil dag, men mannen vil gjerne seie feks "Greit at eg tek meg ein tur ut, medan du legg ungane?" 

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg tror de fleste hadde blitt rimelig oppgitt og sjokkert (type ring barnevernet) hvis en mor bare stakk av fra mann og barn og gjorde som hun ville en hel dag, for så å slenge seg på sofaen og se på tv når hun kom hjem og bare ta det for gitt at mannen tar seg av alt alene. Når man er forledre sammen så er det da virkelig den som gjør sånt sitt ansvar å kommunisere og avklare med den andre om det er greit.

 

Er det f.eks. greit å bare stikke av fra jobben når man føler for det også, hvis kollegaene ikke har spesifisert på forhånd at det ikke er ok? Fordi da har ikke kollegaene kommunisert, så da kan de takke seg selv når de sitter igjen med all jobben?

 

Anonymous poster hash: 6fb03...e5e

Jeg kan fint dra bort en hel dag/helg og min mann klarer fint og ta seg av ungene og hjemmet, kan og fint ha en dag som handler om å slække på sofaen og jeg vet da at mannen ordner mat og rydder, men han vet jo at dette går begge veier siden vi kommuniserer oss mellom.

Tror nok ikke det er bare det at du er så flink til å kommunisere som gjør det, gitt. Du har nok i utgangspunktet en mann som har forstått hva det vil si å være far og partner.

 

Anonymous poster hash: 6be7c...890

Tro meg det kommer av god kommunikasjon han har ikke alltid gjennom 16 år sammen vært så forståelsesfull.

Så du har måttet oppdra han da? Eller ser du på det slik at dersom dere ikke hadde "kommunisert", så hadde dere begge to kjørt på med sololøp mens ungene gikk for lut og kaldt vann? Ingen av dere hadde følt noe slags ansvarsfølelse for den familien dere hadde skapt, eller gladelig lempet ansvaret over på den andre dersom dere ikke hadde "kommunisert"? Eller burde det ligge en slags forpliktelse og ansvarsfølelse i å velge å stifte en familie, som man ikke trenger å få "kommunisert" fra partneren?

 

Anonymous poster hash: 6be7c...890

[Anonym bruker]

 

Jeg tror de fleste hadde blitt rimelig oppgitt og sjokkert (type ring barnevernet) hvis en mor bare stakk av fra mann og barn og gjorde som hun ville en hel dag, for så å slenge seg på sofaen og se på tv når hun kom hjem og bare ta det for gitt at mannen tar seg av alt alene. Når man er forledre sammen så er det da virkelig den som gjør sånt sitt ansvar å kommunisere og avklare med den andre om det er greit.

 

Er det f.eks. greit å bare stikke av fra jobben når man føler for det også, hvis kollegaene ikke har spesifisert på forhånd at det ikke er ok? Fordi da har ikke kollegaene kommunisert, så da kan de takke seg selv når de sitter igjen med all jobben?

 

Anonymous poster hash: 6fb03...e5e

Helt enig med deg og HI, virker som om det er gjengs oppfatning her inne at det er vår oppgave som kvinner å oppdra mannen, at kommunikasjon = oppdragelse på en pedagogisk og tålmodig, og aldri dømmende, måte.

Det er visst ikke mer enn man kan forvente, at mannen kjører sololøp hvis vi kvinner ikke sier fra, på tross av at han har valgt både barn og familie helt selv. I følge noen (skremmende mange faktisk).

Man forventer ikke at mannen skal forstå noe av dette universet han (selvvalgt) har havnet i med kone og barn og plikter og forsakelse av egen tid og interesser. Og det er visst vårt lodd som kvinner å forsiktig, og alltid forståelsesfullt, å geleide han inn i dette ved hjelp av frokost på senga (etter at vi har vært våkne halve natta med dertil blåpupp), sørge for jevn tilgang på sex for å holde humøret hans stabilt og interessen ved like, og forsiktige og forståelsesfulle anmodninger om at når han er ferdig med joggeturen, hjelpe kameraten å mekke bil og et par øl med kompiser (mens du har aktivisert unger hele dagen, gjort husarbeid og laget middag - noe han selvfølgelig ikke hadde anelse om at måtte gjøres), så kan dere kanskje se en film sammen i sofakroken, kjære, isteden for fotball?

 

Anonymous poster hash: 6be7c...890

Nok en gang har dere misforstått konseptet kommunikasjon. Det er en toveis greie ser dere. Og ikke minst en normal ting å ha med sin partner allerede fra et tidlig tidspunkt. Hvis man hadde hatt det, og således faktisk blitt kjent med partneren sin, tror jeg flere her inne hadde unngått å velge sånne kjipe latsabber av noen menn som det de i følge dem selv har endt opp med.

 

Kommunikasjon handler ikke om å tilfredsstile den andres behov til enhver tid.

 

Det handler om å ha respekt for hverandre, JA også mannen overfor kona si.

 

At finnes damer her som finner seg i å stå opp hele natta og la mannen sove, ta alt husarbeid, lage all mat osv, for så å bli dritsur fordi mannen ikke bidrar er et stjerneeksempel på at det har foregått dårlig kommunikasjon fra begynnelsen.

 

Jeg får ta megselv og min mann som eksempel. Da vi flyttet sammen snakket vi om husarbeid og hva vi tenkte om det. Nå har vi en arbeidsfordeling som fungerer for oss; han renser sluket i dusjen, jeg renser oppvaskmaskinen, han lager stort sett mat, jeg tar klesvasken. Og hvis en av oss blir lei av gjøre en sånn ting en gang skriker vi ikke til hverandre at "nå er det fan meg nok, når fpr DU gjøre noe også!", da er det greit å si tio den andre "hadde du giddet å lage middagen i dag, jeg kjenner ikke st jeg orker i dag". Sånt går nemlig an, i stedet for å gå å surne så lenge at krangel er eneste løsningen.

 

Men når det er sagt så mener nå faktisk jeg at en krangel i ny og ne er sunt for forholdet. Et forhold hvor man aldri er uenige om noe er unormalt tenker jeg, og et tegn på at minst en sv partene holder tilbake egne ønsker.

 

Anonymous poster hash: 48cc5...e38

[Anonym bruker]

 

Jeg tror de fleste hadde blitt rimelig oppgitt og sjokkert (type ring barnevernet) hvis en mor bare stakk av fra mann og barn og gjorde som hun ville en hel dag, for så å slenge seg på sofaen og se på tv når hun kom hjem og bare ta det for gitt at mannen tar seg av alt alene. Når man er forledre sammen så er det da virkelig den som gjør sånt sitt ansvar å kommunisere og avklare med den andre om det er greit.

 

Er det f.eks. greit å bare stikke av fra jobben når man føler for det også, hvis kollegaene ikke har spesifisert på forhånd at det ikke er ok? Fordi da har ikke kollegaene kommunisert, så da kan de takke seg selv når de sitter igjen med all jobben?

 

Anonymous poster hash: 6fb03...e5e

Helt enig med deg og HI, virker som om det er gjengs oppfatning her inne at det er vår oppgave som kvinner å oppdra mannen, at kommunikasjon = oppdragelse på en pedagogisk og tålmodig, og aldri dømmende, måte.

Det er visst ikke mer enn man kan forvente, at mannen kjører sololøp hvis vi kvinner ikke sier fra, på tross av at han har valgt både barn og familie helt selv. I følge noen (skremmende mange faktisk).

Man forventer ikke at mannen skal forstå noe av dette universet han (selvvalgt) har havnet i med kone og barn og plikter og forsakelse av egen tid og interesser. Og det er visst vårt lodd som kvinner å forsiktig, og alltid forståelsesfullt, å geleide han inn i dette ved hjelp av frokost på senga (etter at vi har vært våkne halve natta med dertil blåpupp), sørge for jevn tilgang på sex for å holde humøret hans stabilt og interessen ved like, og forsiktige og forståelsesfulle anmodninger om at når han er ferdig med joggeturen, hjelpe kameraten å mekke bil og et par øl med kompiser (mens du har aktivisert unger hele dagen, gjort husarbeid og laget middag - noe han selvfølgelig ikke hadde anelse om at måtte gjøres), så kan dere kanskje se en film sammen i sofakroken, kjære, isteden for fotball?

 

Anonymous poster hash: 6be7c...890

Problemet er ofte at mange menn har lært dette hjemmefra. De er som forvokste tenåringer. Jeg mener at man må kunne stille krav og forventninger til mannen, men forutsetningen er jo at han må få beskjed om det. Den beste måten å gjøre det på er å være konkret og tydelig.

 

Jeg mener ikke at det er kvinnens ansvar å oppdra mannen, men noen ganger behøver de veiledning. Man skal ikke dulle og stelle og være så forståelsesfull. Men jeg synes det er feil å bare sitte på ræva å bli sur fordi mannen ikke oppfører seg som forventet. Menn er ofte enkle, og når de ikke får beskjed om noe annet, så går de ut ifra at det de holder på med er ok.

 

Anonymous poster hash: 292b6...56c

[*Miss Marple*]

 

Jeg tror de fleste hadde blitt rimelig oppgitt og sjokkert (type ring barnevernet) hvis en mor bare stakk av fra mann og barn og gjorde som hun ville en hel dag, for så å slenge seg på sofaen og se på tv når hun kom hjem og bare ta det for gitt at mannen tar seg av alt alene. Når man er forledre sammen så er det da virkelig den som gjør sånt sitt ansvar å kommunisere og avklare med den andre om det er greit.

 

Er det f.eks. greit å bare stikke av fra jobben når man føler for det også, hvis kollegaene ikke har spesifisert på forhånd at det ikke er ok? Fordi da har ikke kollegaene kommunisert, så da kan de takke seg selv når de sitter igjen med all jobben?

 

Anonymous poster hash: 6fb03...e5e

Helt enig med deg og HI, virker som om det er gjengs oppfatning her inne at det er vår oppgave som kvinner å oppdra mannen, at kommunikasjon = oppdragelse på en pedagogisk og tålmodig, og aldri dømmende, måte.

Det er visst ikke mer enn man kan forvente, at mannen kjører sololøp hvis vi kvinner ikke sier fra, på tross av at han har valgt både barn og familie helt selv. I følge noen (skremmende mange faktisk).

Man forventer ikke at mannen skal forstå noe av dette universet han (selvvalgt) har havnet i med kone og barn og plikter og forsakelse av egen tid og interesser. Og det er visst vårt lodd som kvinner å forsiktig, og alltid forståelsesfullt, å geleide han inn i dette ved hjelp av frokost på senga (etter at vi har vært våkne halve natta med dertil blåpupp), sørge for jevn tilgang på sex for å holde humøret hans stabilt og interessen ved like, og forsiktige og forståelsesfulle anmodninger om at når han er ferdig med joggeturen, hjelpe kameraten å mekke bil og et par øl med kompiser (mens du har aktivisert unger hele dagen, gjort husarbeid og laget middag - noe han selvfølgelig ikke hadde anelse om at måtte gjøres), så kan dere kanskje se en film sammen i sofakroken, kjære, isteden for fotball?

 

Anonymous poster hash: 6be7c...890

Her var det så mye vas at jeg ikke vet helt hvordan man kan respondere på det.

 

Den oppfatningen du har om andres oppførsel og forventning til mannen har jeg aldri opplevd. Det man mener med kommunikasjon mellom partene er å være tydelige på hvilke forventninger man har til hverandre og hva som skal skje. Det kommer lite godt ut av å bare tenke hvordan man vil ha ting og så surmule når den andre ikke har samme tanker.

 

Både jeg og mannen kan nok være tankeløse og egoistiske avogtil, men når vi blir gjort oppmerksom på det blir vi som regel enige. Vi gidder hverken å oppdra eller dulle med hverandre, men å gi beskjed på en ordentlig måte er gull verd.

[Mamma_til_2]

 

 

 

 

Jeg tror de fleste hadde blitt rimelig oppgitt og sjokkert (type ring barnevernet) hvis en mor bare stakk av fra mann og barn og gjorde som hun ville en hel dag, for så å slenge seg på sofaen og se på tv når hun kom hjem og bare ta det for gitt at mannen tar seg av alt alene. Når man er forledre sammen så er det da virkelig den som gjør sånt sitt ansvar å kommunisere og avklare med den andre om det er greit.

 

Er det f.eks. greit å bare stikke av fra jobben når man føler for det også, hvis kollegaene ikke har spesifisert på forhånd at det ikke er ok? Fordi da har ikke kollegaene kommunisert, så da kan de takke seg selv når de sitter igjen med all jobben?

 

Anonymous poster hash: 6fb03...e5e

Jeg kan fint dra bort en hel dag/helg og min mann klarer fint og ta seg av ungene og hjemmet, kan og fint ha en dag som handler om å slække på sofaen og jeg vet da at mannen ordner mat og rydder, men han vet jo at dette går begge veier siden vi kommuniserer oss mellom.

Tror nok ikke det er bare det at du er så flink til å kommunisere som gjør det, gitt. Du har nok i utgangspunktet en mann som har forstått hva det vil si å være far og partner.

 

Anonymous poster hash: 6be7c...890

Tro meg det kommer av god kommunikasjon han har ikke alltid gjennom 16 år sammen vært så forståelsesfull.

Så du har måttet oppdra han da? Eller ser du på det slik at dersom dere ikke hadde "kommunisert", så hadde dere begge to kjørt på med sololøp mens ungene gikk for lut og kaldt vann? Ingen av dere hadde følt noe slags ansvarsfølelse for den familien dere hadde skapt, eller gladelig lempet ansvaret over på den andre dersom dere ikke hadde "kommunisert"? Eller burde det ligge en slags forpliktelse og ansvarsfølelse i å velge å stifte en familie, som man ikke trenger å få "kommunisert" fra partneren?

 

Anonymous poster hash: 6be7c...890

Har langt ifra oppdratt han ( det gjorde han mamma) men vi hadde for ca 10 år siden en oppvask diskusjon der vi begge sa fra om hva som irriterte oss med den andre og ordnet opp idet.

Hadde vi ikke hatt det så hadde ikke vi vært sammen idag og vi har ikke hatt de barna vi har. Jeg er ikke en dørmatte som gjør alt bare for at jeg ikke gidder si fra om min mening.

[Anonym bruker]

 

 

Jeg tror de fleste hadde blitt rimelig oppgitt og sjokkert (type ring barnevernet) hvis en mor bare stakk av fra mann og barn og gjorde som hun ville en hel dag, for så å slenge seg på sofaen og se på tv når hun kom hjem og bare ta det for gitt at mannen tar seg av alt alene. Når man er forledre sammen så er det da virkelig den som gjør sånt sitt ansvar å kommunisere og avklare med den andre om det er greit.

 

Er det f.eks. greit å bare stikke av fra jobben når man føler for det også, hvis kollegaene ikke har spesifisert på forhånd at det ikke er ok? Fordi da har ikke kollegaene kommunisert, så da kan de takke seg selv når de sitter igjen med all jobben?

 

Anonymous poster hash: 6fb03...e5e

Helt enig med deg og HI, virker som om det er gjengs oppfatning her inne at det er vår oppgave som kvinner å oppdra mannen, at kommunikasjon = oppdragelse på en pedagogisk og tålmodig, og aldri dømmende, måte.

Det er visst ikke mer enn man kan forvente, at mannen kjører sololøp hvis vi kvinner ikke sier fra, på tross av at han har valgt både barn og familie helt selv. I følge noen (skremmende mange faktisk).

Man forventer ikke at mannen skal forstå noe av dette universet han (selvvalgt) har havnet i med kone og barn og plikter og forsakelse av egen tid og interesser. Og det er visst vårt lodd som kvinner å forsiktig, og alltid forståelsesfullt, å geleide han inn i dette ved hjelp av frokost på senga (etter at vi har vært våkne halve natta med dertil blåpupp), sørge for jevn tilgang på sex for å holde humøret hans stabilt og interessen ved like, og forsiktige og forståelsesfulle anmodninger om at når han er ferdig med joggeturen, hjelpe kameraten å mekke bil og et par øl med kompiser (mens du har aktivisert unger hele dagen, gjort husarbeid og laget middag - noe han selvfølgelig ikke hadde anelse om at måtte gjøres), så kan dere kanskje se en film sammen i sofakroken, kjære, isteden for fotball?

 

Anonymous poster hash: 6be7c...890

Problemet er ofte at mange menn har lært dette hjemmefra. De er som forvokste tenåringer. Jeg mener at man må kunne stille krav og forventninger til mannen, men forutsetningen er jo at han må få beskjed om det. Den beste måten å gjøre det på er å være konkret og tydelig.

 

Jeg mener ikke at det er kvinnens ansvar å oppdra mannen, men noen ganger behøver de veiledning. Man skal ikke dulle og stelle og være så forståelsesfull. Men jeg synes det er feil å bare sitte på ræva å bli sur fordi mannen ikke oppfører seg som forventet. Menn er ofte enkle, og når de ikke får beskjed om noe annet, så går de ut ifra at det de holder på med er ok.

 

Anonymous poster hash: 292b6...56c

Dette er jeg enig i. Men da trenger man ikke beskjed fra sine medsøstre om at man er del skyldig i mannens latskap, man trenger et klapp på skulderen for at man gidder å oppdra mannen til å bli en dugelig far. For det er nettopp oppdragelse det handler om, og den må skje i klartekst og uten dikkedarier.

 

 

 

Anonymous poster hash: 6be7c...890

[Anonym bruker]

 

 

Jeg tror de fleste hadde blitt rimelig oppgitt og sjokkert (type ring barnevernet) hvis en mor bare stakk av fra mann og barn og gjorde som hun ville en hel dag, for så å slenge seg på sofaen og se på tv når hun kom hjem og bare ta det for gitt at mannen tar seg av alt alene. Når man er forledre sammen så er det da virkelig den som gjør sånt sitt ansvar å kommunisere og avklare med den andre om det er greit.

 

Er det f.eks. greit å bare stikke av fra jobben når man føler for det også, hvis kollegaene ikke har spesifisert på forhånd at det ikke er ok? Fordi da har ikke kollegaene kommunisert, så da kan de takke seg selv når de sitter igjen med all jobben?

 

Anonymous poster hash: 6fb03...e5e

Helt enig med deg og HI, virker som om det er gjengs oppfatning her inne at det er vår oppgave som kvinner å oppdra mannen, at kommunikasjon = oppdragelse på en pedagogisk og tålmodig, og aldri dømmende, måte.

Det er visst ikke mer enn man kan forvente, at mannen kjører sololøp hvis vi kvinner ikke sier fra, på tross av at han har valgt både barn og familie helt selv. I følge noen (skremmende mange faktisk).

Man forventer ikke at mannen skal forstå noe av dette universet han (selvvalgt) har havnet i med kone og barn og plikter og forsakelse av egen tid og interesser. Og det er visst vårt lodd som kvinner å forsiktig, og alltid forståelsesfullt, å geleide han inn i dette ved hjelp av frokost på senga (etter at vi har vært våkne halve natta med dertil blåpupp), sørge for jevn tilgang på sex for å holde humøret hans stabilt og interessen ved like, og forsiktige og forståelsesfulle anmodninger om at når han er ferdig med joggeturen, hjelpe kameraten å mekke bil og et par øl med kompiser (mens du har aktivisert unger hele dagen, gjort husarbeid og laget middag - noe han selvfølgelig ikke hadde anelse om at måtte gjøres), så kan dere kanskje se en film sammen i sofakroken, kjære, isteden for fotball?

 

Anonymous poster hash: 6be7c...890

Her var det så mye vas at jeg ikke vet helt hvordan man kan respondere på det.

 

Den oppfatningen du har om andres oppførsel og forventning til mannen har jeg aldri opplevd. Det man mener med kommunikasjon mellom partene er å være tydelige på hvilke forventninger man har til hverandre og hva som skal skje. Det kommer lite godt ut av å bare tenke hvordan man vil ha ting og så surmule når den andre ikke har samme tanker.

 

Både jeg og mannen kan nok være tankeløse og egoistiske avogtil, men når vi blir gjort oppmerksom på det blir vi som regel enige. Vi gidder hverken å oppdra eller dulle med hverandre, men å gi beskjed på en ordentlig måte er gull verd.

Er enig i at det ikke hjelper å surmule, og at alle kan være egoistiske NOEN GANGER.

 

I situasjonene det er snakk om, handler det vel om et mønster med egoisme kun fra ene siden.

 

Det er skivebom å påstå at det er mangel på kommunikasjon som får disse mennene til å ture fram som de gjør, det er mangel på respekt for partner og en unngåelse av å ta ansvar for den familien man har skapt.

 

Selvfølgelig må man _kommunisere_ til dem at de må skjerpe seg, men ikke fremstilling det som at fravær av kommunikasjon er det som er opprinnelsen til problemet her, og ikke fremstilling HI i andre tråden som jevnskyldig med mannen for at situasjonen er som den er. Det er selvfølgelig han som egentlig selv er ansvarlig for å skjerpe seg og være en ordentlig får og partner.

 

Når det er sagt, enig i at det ikke hjelper å surmule, skal man ha forandring må man ta grep og lære mannen å bli den får og partner han selv burde skjønt at han må være.

 

 

Anonymous poster hash: 6be7c...890