Hehe...det der med barnslig oppførsel hos menn...

[Anonym bruker]

 

 

 

Synes dere er barnslige begge to. Enig med deg i at det er uakseptabelt å ødelegge materielle ting (ville aldri ha tillatt barnet mitt å klusse i en bok fordi hun var sint) og å be om unnskyldning uten å mene det. Men jeg synes også at du kunne godtatt unnskyldningen hans uten mere om og men. Noen ganger hender det at man trenger noen timer på seg for å innse at man gjorde noe dumt, det er bare teit å være snurt. At han tydeligvis ikke mente unnskyldningen er egentlig uten betydning i akkurat den sammenhengen. 

 

Anonymous poster hash: 69ae3...f25

 

Hi

Hehe....ja det kunne jeg har gjort. Hadde den vært ærlig. Men når det fort kom fram at han mente han hadde rett til å gjøre det, ja da vet ikke jeg. En unnskyldning som ikke har tyngde i at man innser sin egen feil, eier ikke mening spør du meg. 

 

Eksempel:

1. Unnskyld for at jeg var vanskelig i dag og kjeftet på deg uten grunn. Men jeg mener at du fortjente det fordi..."

2. Unnskyld for at jeg kastet den fine koppen din i gulvet fordi jeg ble sint. Det var dumt av meg. Men jeg gjorde det fordi du gjorde meg så sint og jeg mente det var på sin plass..."

3. Unnskyld for at jeg løy til deg, det var ikke pent. Men jeg gjorde det fordi jeg mener at jeg har rett til å lyve om ting innimellom..."

4. Unnskyld for at jeg såret deg, det angrer jeg på og jeg ønsket ikke å gjøre det. Men jeg gjorde det fordi jeg følte meg bedre og det må jo være lov en gang i blant..."

 

Lista er lang - jeg mener bestemt at en unnskyldning bør ha hold i seg og bør komme fra hjertet. Og man bør mene det - å påta seg ansvar. Så får jeg ta på meg ansvar på min oppførsel i henhold til det som skjedde.

 

Unnskyldningen kom så sent at jeg hadde glemt hele greia og bagatellisert det med at det kun var noen pennestreker i en bok og ikke all verden. Det som sjokkerte mest var måten han fremdeles forsvarte seg på. Det ble veldig umodent for min del.

 

 

Anonymous poster hash: beed5...575

 

 

 

Enig i det du skriver. Men: Du visste jo ikke at han skulle forsvare seg på den måten da han ba om unnskyldning. Du kunne bare svart "Ok, greit." Synes det var snurten oppførsel å begynne å kverulere rundt når unnskyldningen kom. Men hans holdning er helt uspiselig, det er jeg enig i. En voksen mann som synes han har rett til å klusse i boka di blir mer enn barnslig i mine øyne. 

 

Anonymous poster hash: 69ae3...f25

 

HI

Ja, det kan jeg se. Det var kanskje det han reagerte på. Men det som kom fram, uansett, sa mer om han enn om meg. Mer er det vel ikke å si om den saken.

 

Anonymous poster hash: beed5...575

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Synes dere er barnslige begge to. Enig med deg i at det er uakseptabelt å ødelegge materielle ting (ville aldri ha tillatt barnet mitt å klusse i en bok fordi hun var sint) og å be om unnskyldning uten å mene det. Men jeg synes også at du kunne godtatt unnskyldningen hans uten mere om og men. Noen ganger hender det at man trenger noen timer på seg for å innse at man gjorde noe dumt, det er bare teit å være snurt. At han tydeligvis ikke mente unnskyldningen er egentlig uten betydning i akkurat den sammenhengen. 

 

Anonymous poster hash: 69ae3...f25

 

Hi

Hehe....ja det kunne jeg har gjort. Hadde den vært ærlig. Men når det fort kom fram at han mente han hadde rett til å gjøre det, ja da vet ikke jeg. En unnskyldning som ikke har tyngde i at man innser sin egen feil, eier ikke mening spør du meg. 

 

Eksempel:

1. Unnskyld for at jeg var vanskelig i dag og kjeftet på deg uten grunn. Men jeg mener at du fortjente det fordi..."

2. Unnskyld for at jeg kastet den fine koppen din i gulvet fordi jeg ble sint. Det var dumt av meg. Men jeg gjorde det fordi du gjorde meg så sint og jeg mente det var på sin plass..."

3. Unnskyld for at jeg løy til deg, det var ikke pent. Men jeg gjorde det fordi jeg mener at jeg har rett til å lyve om ting innimellom..."

4. Unnskyld for at jeg såret deg, det angrer jeg på og jeg ønsket ikke å gjøre det. Men jeg gjorde det fordi jeg følte meg bedre og det må jo være lov en gang i blant..."

 

Lista er lang - jeg mener bestemt at en unnskyldning bør ha hold i seg og bør komme fra hjertet. Og man bør mene det - å påta seg ansvar. Så får jeg ta på meg ansvar på min oppførsel i henhold til det som skjedde.

 

Unnskyldningen kom så sent at jeg hadde glemt hele greia og bagatellisert det med at det kun var noen pennestreker i en bok og ikke all verden. Det som sjokkerte mest var måten han fremdeles forsvarte seg på. Det ble veldig umodent for min del.

 

 

Anonymous poster hash: beed5...575

 

 

 

Enig i det du skriver. Men: Du visste jo ikke at han skulle forsvare seg på den måten da han ba om unnskyldning. Du kunne bare svart "Ok, greit." Synes det var snurten oppførsel å begynne å kverulere rundt når unnskyldningen kom. Men hans holdning er helt uspiselig, det er jeg enig i. En voksen mann som synes han har rett til å klusse i boka di blir mer enn barnslig i mine øyne. 

 

Anonymous poster hash: 69ae3...f25

 

HI

Ja, det kan jeg se. Det var kanskje det han reagerte på. Men det som kom fram, uansett, sa mer om han enn om meg. Mer er det vel ikke å si om den saken.

 

Anonymous poster hash: beed5...575

 

 

 

Det er jeg helt enig i. 

 

Anonymous poster hash: 69ae3...f25

[Anonym bruker]

Hi

Og når sant skal sies så tror jeg faktisk at jeg ikke aksepterte unnskyldningen fordi jeg ikke følte på meg at den var sann. Fordi hadde den vært det så kunne han bare sagt at ja, han vet den kom litt sent men at han virkelig innså at det var teit av han. Da hadde jo alt vært greit...men neida...i stedet kom det fram at han sa unnskyld selv om han ikke mente det. Og i tillegg var han garantert snurt morgenen etter da han forsvantmed halen mellom beina.

 

Han viste jo egentlig sitt sanne jeg....hvor mye er hans unnskyldninger verdt i fremtiden.

 

Ps. Bare sånn at det er sagt...jeg lager ikke noe stor sak av dette...men merker bare at det legger seg til i rekken av andre tilsvarende hendelser. For min del blir det litt slitsomt

 

Anonymous poster hash: beed5...575

[Gjest Antarctica]

Hi

Og når sant skal sies så tror jeg faktisk at jeg ikke aksepterte unnskyldningen fordi jeg ikke følte på meg at den var sann. Fordi hadde den vært det så kunne han bare sagt at ja, han vet den kom litt sent men at han virkelig innså at det var teit av han. Da hadde jo alt vært greit...men neida...i stedet kom det fram at han sa unnskyld selv om han ikke mente det. Og i tillegg var han garantert snurt morgenen etter da han forsvantmed halen mellom beina.

 

Han viste jo egentlig sitt sanne jeg....hvor mye er hans unnskyldninger verdt i fremtiden.

 

Ps. Bare sånn at det er sagt...jeg lager ikke noe stor sak av dette...men merker bare at det legger seg til i rekken av andre tilsvarende hendelser. For min del blir det litt slitsomt

 

Anonymous poster hash: beed5...575

Det er ikke hendelsen, men personligheten som er problemet, som jeg ser det.

[Mostly Harmless]

Ser nå, etter oppdateringer, jeg misforstod hovedinnlegget ditt. Høres ut som det er på sin plass med en alvorsprat om silent treatment og selvinnsikt. Hadde "rett" til å tegne i boka di, liksom! Barneskolelogikk!

[Anonym bruker]

Ut fra alt som har kommet frem utover i tråden så lurer jeg på om du har tenkt å leve resten av livet med denne mannen, HI? Dere har vært kjærester i bare 1,5 år, men har likevel hatt mange episoder om ting som - i hvert fall for meg - er ganske grunnleggende, og hvor dere er svært forskjellige. Jeg er enig med Pashla at det virker som om det er personligheten (og kanskje modenheten og verdiene?) som er problemet, ikke bare denne episoden i seg selv.

Anonymous poster hash: 37394...74d

[Anonym bruker]

Hjelpes damer!

Det var EN strek i en bok.

Jeg takker spagettimonsteret hver dag for at jeg er dame! Tenk å leve med noen som lager så mye styr for EN strek!

Han sparket ikke nabokatten, han var ikke voldelig. Han lagde en strek i en bok med en penn.

Og nå sitter dere å snakker om hvorvidt hun burde orke å bo med denne mannen eller ikke.

HAN burde tatt pennen sin og flyttet spør du meg.

Dette svaret var ikke så mye til deg hi, som faktisk har hodet pittelitt på plass, men resten av kaklehønene.

 

Anonymous poster hash: 4d7cd...dab

[Anonym bruker]

Hjelpes damer!

Det var EN strek i en bok.

Jeg takker spagettimonsteret hver dag for at jeg er dame! Tenk å leve med noen som lager så mye styr for EN strek!

Han sparket ikke nabokatten, han var ikke voldelig. Han lagde en strek i en bok med en penn.

Og nå sitter dere å snakker om hvorvidt hun burde orke å bo med denne mannen eller ikke.

HAN burde tatt pennen sin og flyttet spør du meg.

Dette svaret var ikke så mye til deg hi, som faktisk har hodet pittelitt på plass, men resten av kaklehønene.

 

Anonymous poster hash: 4d7cd...dab

 

Regner med at du viser delvis til mitt innlegg nr. 31...?

Jeg snakker ikke om den ene streken i boken eller den ene episoden. Jeg stilte Hi spørsmålet om hun ønsker å leve resten av livet med mannen (der er jo bare kjærester foreløpig), når hun selv skriver:

"Ps. Bare sånn at det er sagt...jeg lager ikke noe stor sak av dette...men merker bare at det legger seg til i rekken av andre tilsvarende hendelser. For min del blir det litt slitsomt"

 

Når det stadig vekk er hendelser og episoder som Hi reagerer på og som hun synes blir slitsomme fordi mannen kjører et sett regler for seg selv og et annet for andre, da mener jeg det er på sin plass å be Hi tenke gjennom hva hun ønsker videre med livet sitt. Det kan godt tenkes at hun og kjæresten kan ha det godt sammen, men når hun allerede på kjærestestadiet finner så mye som er så slitsomt, da bør hun - siden hun har barn - vurdere om dette er ting hun kan og vil leve med, eller om det kanskje vil ta knekken på følelsene på sikt.

Kunne ikke falt meg inn å skrive det jeg skrev ut fra den ene episoden i seg selv, men når hun selv sier det er mange slike hendelser og at hun synes det er slitsomt, da mener jeg spørsmålet er på sin plass.

 

Det er mer uansvarlig når man har barn å overse slike faresignal og så gå inn i et samboerforhold med en mann som man kanskje vil flytte fra om 1-2-5 år av samme grunner som kommer frem her.

 

Anonymous poster hash: 37394...74d

[Mamma`n til Will& Ailo]

Hjelpes damer!

Det var EN strek i en bok.

Jeg takker spagettimonsteret hver dag for at jeg er dame! Tenk å leve med noen som lager så mye styr for EN strek!

Han sparket ikke nabokatten, han var ikke voldelig. Han lagde en strek i en bok med en penn.

Og nå sitter dere å snakker om hvorvidt hun burde orke å bo med denne mannen eller ikke.

HAN burde tatt pennen sin og flyttet spør du meg.

Dette svaret var ikke så mye til deg hi, som faktisk har hodet pittelitt på plass, men resten av kaklehønene.

 

Anonymous poster hash: 4d7cd...dab

Amen!