Hehe...det der med barnslig oppførsel hos menn...

[Anonym bruker]

Min kjæreste liker å tulleplage både meg og barna - skremme, kile, leke osv. Det er bare morsomt, bort sett fra når han ikke gir seg, da pleier jeg å si fra at NÅ holder det. 

 

Det er vanligvis han som begynner dette, men i går så begynte datteren min med han og siden jeg satt bak han så hang jeg meg litt på. Altså, det som er morsomt med denne leken for han er jo at han er sterkest så vi har jo lite vi skulle ha sagt - ingen av oss får "overtaket" på han kan man si

 

På en-to-tre så merket han "angrepet" fra flere hold og tok en penn, snudde seg og tegnet en strek nedover siden i boka som jeg leste. Jeg sa fra at det var jo ikke greit, jeg får jo ikke bort pennestrøket og selv om det bare er en bok så synes jeg at det var unødvendig. Jeg avsluttet det hele og gikk tilbake til lesinga mi og gadd ikke mer. 

 

Han merket jo at jeg ble litt snurt, men jeg var ikke sint, bare syntes det var unødvendig å gjøre sånn. Tenk om vi skulle reagere sånn hver gang vi holdt på - vi kan jo ikke ødelegge ting rundt oss, klær, leker eller annet, enten leker man fair eller så gidder vi ikke.

 

Så, på kvelden når vi skulle legge oss, så kommer det et "unnskyld for at jeg tegnet strek i boka di". Haha sa jeg - sier du unnskyld NÅ? Fire timer etterpå? Nei det går ikke - mens jeg smilte og blåste det litt bort (i virkeligheten mente jeg jo at han burde faktisk sagt dette tidligere, men jeg gadd virkelig ikke å lage noe stort nummer av dette). 

 

Og da kom det fram at han mente han hadde rett til å gjøre det, fordi det for EN gangs skyld ikke var han som startet "leking/plaginga". Jeg sa bare at det ikke er grunn til å ødelegge materielle ting og i HVERT FALL IKKE når vi kun hadde holdt på i ett minutt eller noe. Og så sa jeg (fremdeles med et smil om munnen og jeg var ikke sur eller noe) at han ikke kunne si unnskyld, for så å si at han mente at han hadde rett i å ha gjort dette. Hvorfor sa han da unnskyld - spurte jeg.

 

Og da kom det fram at han sa unnskyld fordi han merket at jeg hadde blitt litt sint. Øøøøh!!!

 

Pfff....jeg avsluttet samtalen med å si at det er jo fint å vite at det er sånn han fungerer - sier unnskyld selv om han mener han hadde rett.

 

Tror faktisk egoet hans ble såret fordi jeg satte fingeren litt på kjernen i saken - vet han ikke liker å bli satt til rette for noe. Han mente faktisk at hvis han startet noe, så aksepterte han å ta ansvaret for ting hvis det sklei ut. Men hvis det derimot ikke var han som startet det hele, så mente han at han ikke kunne ta ansvaret for det som skjedde videre.

 

 

Hoho...er dette slik menn tenker - mener å ha hørt om OG opplevd det samme tidligere. Sånne rare, fordreide måter å se en sak på.

 

Hva synes dere?

 

Ps. Han forsvant en time tidligere i morges for å gå på jobb, han var nok godt snurt ja.

Anonymous poster hash: beed5...575

[Mamma`n til Will& Ailo]

Jeg syns du lagde en stor sak ut av det. Du burde godtatt unnskyldingen og latt det ligge.

[Anonym bruker]

Oj. Det kunne jeg ha gjort. Men jeg setter ikke pris på å få vite at noen unnskylder seg mens de mener de har rett....hva ligger egentlig i en unnskyldning da? At man er lei seg for at den andre ble sur...men ikke for det man har gjort?

 

Anonymous poster hash: beed5...575

[Gjest Antarctica]

Nei, du har helt rett!

Når han smaker sin egen medisin, er ikke leken morsom lenger. Å si unnskyld er ikke det samme som å be om godt vær. Å si unnskyld er å påta seg skyld.

[Pobie]

Å si unnskyld er ikke det samme som å påta seg skyld. Man kan si unnskyld til den andre parten etter et uhell med bilen uten at dette er innrømmelse av at man har gjort noe galt. 

[Anonym bruker]

Hi

Altså...jeg vet jeg har dårlig erfaring fra min eks som øste av seg av unnskyldninger for hans beklagelige oppførsel...og fortsatte denne oppførselen akkurat som det passet han.

 

Dette er ikke noen stor sak....men kjernen i saken er jo dette med at enten så beklager man ærlig og hederlig det man gjorde, eller så holder man på sitt og står for det.

 

Resulatatet blir jo at jeg ikke GIDDER å leke mer eller har en tilsvarende oppførsel hvis han setter i gang. Og kan dermed si at "siden han begynte...blablabla"...

 

Nei, denne gangen sa jeg fra akkurat hva jeg tenkte om saken. Og at han blir snurt av det får være hans problem...men det sier jo litt om han da.

 

Anonymous poster hash: beed5...575

[Anonym bruker]

Hi

Et uhell er noe helt annet. Dette ble gjort med viten og vilje. Man ødelegger ikke andres eiendeler og påstår at man hadde rett til å gjøre det!

 

Anonymous poster hash: beed5...575

[Anonym bruker]

Vet ikke riktig hvem som er mest barnslig av dere, jeg. Ærlig talt, du er jo slett ikke noe mindre barnslig, i alle fall, hvis det du skriver her, stemmer.

 

Anonymous poster hash: 0e635...64c

[Anonym bruker]

Vet ikke riktig hvem som er mest barnslig av dere, jeg. Ærlig talt, du er jo slett ikke noe mindre barnslig, i alle fall, hvis det du skriver her, stemmer.

 

Anonymous poster hash: 0e635...64c

HI

Hvordan er jeg barnslig?

 

Anonymous poster hash: beed5...575

[Anonym bruker]

Å si unnskyld er ikke det samme som å påta seg skyld. Man kan si unnskyld til den andre parten etter et uhell med bilen uten at dette er innrømmelse av at man har gjort noe galt. 

 

 

Joda, det er det. "Unnskyld" betyr noe slikt som "frita fra skyld", altså "tilgi meg min skyld", og det er klart man må påta seg skyld for å kunne bli fritatt for den. 

 

Anonymous poster hash: 69ae3...f25

[Mostly Harmless]

Synes du dobbeltkommuniserer litt. Du vil ikke lage noe stort nummer ut av det, men du trekker deg unna og blir snurt, og godtar ikke unnskyldning. Jeg synes du er i din fulle rett til å bli sint, jeg, men jeg ville tatt diskusjonen med en gang. At han mener at den som starter har alt ansvar er ikke heldig, og den debatten er absolutt verdt å ta.

[Anonym bruker]

Synes du dobbeltkommuniserer litt. Du vil ikke lage noe stort nummer ut av det, men du trekker deg unna og blir snurt, og godtar ikke unnskyldning. Jeg synes du er i din fulle rett til å bli sint, jeg, men jeg ville tatt diskusjonen med en gang. At han mener at den som starter har alt ansvar er ikke heldig, og den debatten er absolutt verdt å ta.

Hi

Nei, jeg lagde faktisk ikke noe nummer av dette i det det skjedde. Gadd ikke. Men jeg sluttet å leke og sa at jeg ikke syntes det var greit at han gjorde det han gjorde. Dette skjedde i femtiden. Var "snurt" en liten halvtime men så begynte jeg med middagen og snakket ikke noe mer om det. Var kanskje litt utilnærmelig mens jeg lagde middagen...men det var fordi han faktisk ikke sa unnskyld en gang.

 

Når han så sa unnskyld flede timer senere så sa jeg bare på en litt flåsete måte at det kanskje var litt sent nå...hahaha...og det var i den sammenheng at han kom med at han syntes han hadde rett til å gjøre sånn fordi det ikke var han som begynte. Og det ble litt teit for min del....å si unnskyld men fremdeles holde på sitt. Det kom jo tysdelig fram at han ikke mente unnskyldningen.

 

Når det er sagt så skulle jeg gjerne ha sett reaksjonen hans om det var jeg som reagerte slik og ødela noe som var hans fordi han ville "leke". Hvor mange ganger har ikke jeg fått gjennomgå av kiling og diverse....uten at jeg har tydd til slike midler som dette. Da er det jo ikke noe moro lenger. Tenkte meg inn i situasjonen dere jeg kunne ha klort hardt eller dratt i stykker klær....eller helt tomatsaus utover buksa hans....altså...hallo??

 

Anonymous poster hash: beed5...575

[Anonym bruker]

Haha en mann med dårlig inpulskontroll, som ikke vil innrømme det (forståelig nok)

Hele historien var litt søt

Uskyldige greier dere burde le av over middagsbordet i dag

 

 

Anonymous poster hash: 4d7cd...dab

[Gjest Syltebærtyttetøy]

Hmm, snurte mennesker er noe jeg tåler dårlig, og jeg kan faktisk bli litt barnslig av det. Ikke fordi jeg blir sint, men fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal tilnærme meg den personen som er snurt. Alt man sier/gjør blir jo uansett feil når noen er i det humøret

 

Det er mulig din mann på en klønete måte prøvde å si unnskyld for at han hadde gitt deg den følelsen du satt igjen med, men ble furt når du ikke forstod unnskyldningen og ble snurt igjen.

 

Hele greia er jo forsåvidt en bagatell, en søt historie som ei over her nevner. Han har nok skjønt tegninga og kommer ikke til å gjøre det samme igjen. Men jeg syns også du burde be om unnskyldning for å bli så langsnurt..det er ganske mange timer mellom middag og leggetid, altså

Endret 1. mars 2016 av Syltebærtyttetøy

[Gjest Antarctica]

Å si unnskyld er ikke det samme som å påta seg skyld. Man kan si unnskyld til den andre parten etter et uhell med bilen uten at dette er innrømmelse av at man har gjort noe galt.

Man kan si unnskyld når man vil, men å si unnskyld for et uhell med bilen pleier jeg ikke å gjøre. Det er noe annet med å ødelegge ting med vilje. Å klusse i boka hennes er ikke et uhell.

[Anonym bruker]

Hmm, snurte mennesker er noe jeg tåler dårlig, og jeg kan faktisk bli litt barnslig av det. Ikke fordi jeg blir sint, men fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal tilnærme meg den personen som er snurt. Alt man sier/gjør blir jo uansett feil når noen er i det humøret

 

Det er mulig din mann på en klønete måte prøvde å si unnskyld for at han hadde gitt deg den følelsen du satt igjen med, men ble furt når du ikke forstod unnskyldningen og ble snurt igjen.

 

Hele greia er jo forsåvidt en bagatell, en søt historie som ei over her nevner. Han har nok skjønt tegninga og kommer ikke til å gjøre det samme igjen. Men jeg syns også du burde be om unnskyldning for å bli så langsnurt..det er ganske mange timer mellom middag og leggetid, altså

HI

Nei, nei...jeg var snurt en halvtime ca...og så lagde jeg middag. Som sagt, jeg ble litt oppgitt da han i det jeg trakk meg unna mente at han hadde rett til å tegne i boka mi og gadd ikke å lage noe mer ut av det...det var jo bare en bok. Men syntes holdningen hans var litt barnslig.

 

Og ja, jeg vet at det er barnslig å bli snurt, men jeg var det på en morsom måte og var IKKE sur eller grinete eller helt utilnærmelig (bare litt). Men jeg ble litt oppgitt bare og gadd ikke leke mer.

 

Søt historie ja, og ikke noe å ta på vei for. Jeg klarer fint å se episoden slik, men jeg tror faktisk det er han som er blitt langsint nå. Han dro i dag morges og pleier å stå opp med meg, spise frokost osv. Men nå bare forsvant han tidlig og sa ingenting. Han kommer ikke tilbake hit før på fredag, og kjenner jeg han rett (for jeg begynner å forstå hvordan han fungerer) så kommer jeg ikke til å høre fra han på noen dager. 

 

Tidligere så ville dette opprørt meg og jeg ville følt skyld selv og vært litt fortvilet over at han kanskje var sur på meg. Men nå har jeg kommet dit hen at jeg heller tenker at hvis han blir langsint og snurt over noe som han selv var årsak til så får det bare være. Tar ikke noe annet ansvar enn at jeg kanskje burde ha droppet å være snurt den lille tiden som fulgte denne "hendelsen". Men det var min reaksjon - hadde det vært omvendt så hadde jeg innsett min dumme oppførsel og sagt unnskyld for å ha tegnet i boka eller ødelagt noe som jeg ikke burde ha gjort. Såpass hadde jeg klart. 

 

Men det klarte tydeligvis ikke han da, fordi han mente at han hadde rett til å gjøre dette. Og det er vel sakens kjerne her..hehe.

 

Anonymous poster hash: beed5...575

[Anonym bruker]

Hmm, snurte mennesker er noe jeg tåler dårlig, og jeg kan faktisk bli litt barnslig av det. Ikke fordi jeg blir sint, men fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal tilnærme meg den personen som er snurt. Alt man sier/gjør blir jo uansett feil når noen er i det humøret

 

Det er mulig din mann på en klønete måte prøvde å si unnskyld for at han hadde gitt deg den følelsen du satt igjen med, men ble furt når du ikke forstod unnskyldningen og ble snurt igjen.

 

Hele greia er jo forsåvidt en bagatell, en søt historie som ei over her nevner. Han har nok skjønt tegninga og kommer ikke til å gjøre det samme igjen. Men jeg syns også du burde be om unnskyldning for å bli så langsnurt..det er ganske mange timer mellom middag og leggetid, altså

Hahahaha "han har skjønt tegninga" Det er jo akkurat det han ikke har hoho... Oh my, i dag stod jeg visst opp på feil humorfot! Den ER så dårlig! Sitter her og humrer over søte krangler, pelsnegler, og... ja lista er lang (og dårlig haha)

 

 

Anonymous poster hash: 4d7cd...dab

[Anonym bruker]

Synes dere er barnslige begge to. Enig med deg i at det er uakseptabelt å ødelegge materielle ting (ville aldri ha tillatt barnet mitt å klusse i en bok fordi hun var sint) og å be om unnskyldning uten å mene det. Men jeg synes også at du kunne godtatt unnskyldningen hans uten mere om og men. Noen ganger hender det at man trenger noen timer på seg for å innse at man gjorde noe dumt, det er bare teit å være snurt. At han tydeligvis ikke mente unnskyldningen er egentlig uten betydning i akkurat den sammenhengen. 

Anonymous poster hash: 69ae3...f25

[Gjest Antarctica]

Hmm, snurte mennesker er noe jeg tåler dårlig, og jeg kan faktisk bli litt barnslig av det. Ikke fordi jeg blir sint, men fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal tilnærme meg den personen som er snurt. Alt man sier/gjør blir jo uansett feil når noen er i det humøret

 

Det er mulig din mann på en klønete måte prøvde å si unnskyld for at han hadde gitt deg den følelsen du satt igjen med, men ble furt når du ikke forstod unnskyldningen og ble snurt igjen.

 

Hele greia er jo forsåvidt en bagatell, en søt historie som ei over her nevner. Han har nok skjønt tegninga og kommer ikke til å gjøre det samme igjen. Men jeg syns også du burde be om unnskyldning for å bli så langsnurt..det er ganske mange timer mellom middag og leggetid, altså

Men for diskusjonens skyld: er det den som har gjort noe dårlig som sitter med kortene? Er det han som skal bestemme hvor lenge dette bør vare? Har han makt til å avgjøre når han skal bli tilgitt for noe?

 

Unnskyld er lett å slenge ut av seg når man ser at ens egen atferd påvirker andre. Men dersom man med det tror at "nå er alt godt igjen", da har man jo ikke tatt inn over seg om det føles likedan for den andre.

 

Hvis motivasjonen for å si unnskyld er "Jeg angrer på at jeg gjorde deg sur, skulle ønske du var blid igjen", da ber man ikke om unnskyldning. Man ber om godt vær. Og det er noe helt annet. Motivasjonen bør jo være "Jeg angrer på mine handlinger, de er mitt ansvar, og jeg angrer fordi de såret deg. Jeg ønsker ikke å være en som sårer deg."

 

De halvhjerta unnskyldningene kan man ellers bare stikke på et solfattig sted. Ingen kan ta alvorlig folk som sier "Unnskyld at jeg kalte deg feit, jeg skjønner at du ble lei deg, men du er jo veldig overvektig, da!" eller "unnskyld at jeg kløp for hardt, men du kløp først!"

Endret 1. mars 2016 av Pashla

[Gjest Syltebærtyttetøy]

 

Hmm, snurte mennesker er noe jeg tåler dårlig, og jeg kan faktisk bli litt barnslig av det. Ikke fordi jeg blir sint, men fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal tilnærme meg den personen som er snurt. Alt man sier/gjør blir jo uansett feil når noen er i det humøret

 

Det er mulig din mann på en klønete måte prøvde å si unnskyld for at han hadde gitt deg den følelsen du satt igjen med, men ble furt når du ikke forstod unnskyldningen og ble snurt igjen.

 

Hele greia er jo forsåvidt en bagatell, en søt historie som ei over her nevner. Han har nok skjønt tegninga og kommer ikke til å gjøre det samme igjen. Men jeg syns også du burde be om unnskyldning for å bli så langsnurt..det er ganske mange timer mellom middag og leggetid, altså

HI

Nei, nei...jeg var snurt en halvtime ca...og så lagde jeg middag. Som sagt, jeg ble litt oppgitt da han i det jeg trakk meg unna mente at han hadde rett til å tegne i boka mi og gadd ikke å lage noe mer ut av det...det var jo bare en bok. Men syntes holdningen hans var litt barnslig.

 

Og ja, jeg vet at det er barnslig å bli snurt, men jeg var det på en morsom måte og var IKKE sur eller grinete eller helt utilnærmelig (bare litt). Men jeg ble litt oppgitt bare og gadd ikke leke mer.

 

Søt historie ja, og ikke noe å ta på vei for. Jeg klarer fint å se episoden slik, men jeg tror faktisk det er han som er blitt langsint nå. Han dro i dag morges og pleier å stå opp med meg, spise frokost osv. Men nå bare forsvant han tidlig og sa ingenting. Han kommer ikke tilbake hit før på fredag, og kjenner jeg han rett (for jeg begynner å forstå hvordan han fungerer) så kommer jeg ikke til å høre fra han på noen dager.

 

Tidligere så ville dette opprørt meg og jeg ville følt skyld selv og vært litt fortvilet over at han kanskje var sur på meg. Men nå har jeg kommet dit hen at jeg heller tenker at hvis han blir langsint og snurt over noe som han selv var årsak til så får det bare være. Tar ikke noe annet ansvar enn at jeg kanskje burde ha droppet å være snurt den lille tiden som fulgte denne "hendelsen". Men det var min reaksjon - hadde det vært omvendt så hadde jeg innsett min dumme oppførsel og sagt unnskyld for å ha tegnet i boka eller ødelagt noe som jeg ikke burde ha gjort. Såpass hadde jeg klart.

 

Men det klarte tydeligvis ikke han da, fordi han mente at han hadde rett til å gjøre dette. Og det er vel sakens kjerne her..hehe.

 

Anonymous poster hash: beed5...575

 

Beklager, da misforsto jeg innlegget ditt

 

Med tilleggsopplysninger her tenker jeg bare "han er en sånn en, ja!". En sånn en som kan gjøre hva han vil med andre, men blir sur om han får igjen med samme mynt eller blir satt på plass?

 

Jeg skrev ikke at du ble barnslig, jeg skrev bare at snurte mennesker er vanskelig å forholde seg til og at JEG blir barnslig av det. Men i dette tilfellet her, sånn jeg nå forstår det, hadde jeg blitt skikkelig barnslig mot mannen..hadde henta en sprittusj og tegna ham i trynet eller noe (ikke særlig voksent, men som sagt: han virker som en type som tror han kan gjøre som han vil)

[Gjest Syltebærtyttetøy]

 

Hmm, snurte mennesker er noe jeg tåler dårlig, og jeg kan faktisk bli litt barnslig av det. Ikke fordi jeg blir sint, men fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal tilnærme meg den personen som er snurt. Alt man sier/gjør blir jo uansett feil når noen er i det humøret

 

Det er mulig din mann på en klønete måte prøvde å si unnskyld for at han hadde gitt deg den følelsen du satt igjen med, men ble furt når du ikke forstod unnskyldningen og ble snurt igjen.

 

Hele greia er jo forsåvidt en bagatell, en søt historie som ei over her nevner. Han har nok skjønt tegninga og kommer ikke til å gjøre det samme igjen. Men jeg syns også du burde be om unnskyldning for å bli så langsnurt..det er ganske mange timer mellom middag og leggetid, altså

Men for diskusjonens skyld: er det den som har gjort noe dårlig som sitter med kortene? Er det han som skal bestemme hvor lenge dette bør vare? Har han makt til å avgjøre når han skal bli tilgitt for noe?

 

Unnskyld er lett å slenge ut av seg når man ser at ens egen atferd påvirker andre. Men dersom man med det tror at "nå er alt godt igjen", da har man jo ikke tatt inn over seg om det føles likedan for den andre.

 

Hvis motivasjonen for å si unnskyld er "Jeg angrer på at jeg gjorde deg sur, skulle ønske du var blid igjen", da ber man ikke om unnskyldning. Man ber om godt vær. Og det er noe helt annet. Motivasjonen bør jo være "Jeg angrer på mine handlinger, de er mitt ansvar, og jeg angrer fordi de såret deg. Jeg ønsker ikke å være en som sårer deg."

 

De halvhjerta unnskyldningene kan man ellers bare stikke på et solfattig sted. Ingen kan ta alvorlig folk som sier "Unnskyld at jeg kalte deg feit, jeg skjønner at du ble lei deg, men du er jo veldig overvektig, da!" eller "unnskyld at jeg kløp for hardt, men du kløp først!"

 

Svarte hi, men gjør det samme her

Jeg misforsto innlegget litt, og med tilleggsopplysninger jeg fikk av hi trekker jeg tilbake det meste jeg skrev, bortsett fra første avsnitt

[Anonym bruker]

 

Synes dere er barnslige begge to. Enig med deg i at det er uakseptabelt å ødelegge materielle ting (ville aldri ha tillatt barnet mitt å klusse i en bok fordi hun var sint) og å be om unnskyldning uten å mene det. Men jeg synes også at du kunne godtatt unnskyldningen hans uten mere om og men. Noen ganger hender det at man trenger noen timer på seg for å innse at man gjorde noe dumt, det er bare teit å være snurt. At han tydeligvis ikke mente unnskyldningen er egentlig uten betydning i akkurat den sammenhengen. 

 

Anonymous poster hash: 69ae3...f25

 

Hi

Hehe....ja det kunne jeg har gjort. Hadde den vært ærlig. Men når det fort kom fram at han mente han hadde rett til å gjøre det, ja da vet ikke jeg. En unnskyldning som ikke har tyngde i at man innser sin egen feil, eier ikke mening spør du meg. 

 

Eksempel:

1. Unnskyld for at jeg var vanskelig i dag og kjeftet på deg uten grunn. Men jeg mener at du fortjente det fordi..."

2. Unnskyld for at jeg kastet den fine koppen din i gulvet fordi jeg ble sint. Det var dumt av meg. Men jeg gjorde det fordi du gjorde meg så sint og jeg mente det var på sin plass..."

3. Unnskyld for at jeg løy til deg, det var ikke pent. Men jeg gjorde det fordi jeg mener at jeg har rett til å lyve om ting innimellom..."

4. Unnskyld for at jeg såret deg, det angrer jeg på og jeg ønsket ikke å gjøre det. Men jeg gjorde det fordi jeg følte meg bedre og det må jo være lov en gang i blant..."

 

Lista er lang - jeg mener bestemt at en unnskyldning bør ha hold i seg og bør komme fra hjertet. Og man bør mene det - å påta seg ansvar. Så får jeg ta på meg ansvar på min oppførsel i henhold til det som skjedde.

 

Unnskyldningen kom så sent at jeg hadde glemt hele greia og bagatellisert det med at det kun var noen pennestreker i en bok og ikke all verden. Det som sjokkerte mest var måten han fremdeles forsvarte seg på. Det ble veldig umodent for min del.

 

 

Anonymous poster hash: beed5...575

[Gjest Antarctica]

Å unnskylde seg med 1000 forbehold, og i tillegg for seint, det er kleinere enn kleinest. A day late and a dollar short, som amerikanerne sier...

[Anonym bruker]

 

 

Synes dere er barnslige begge to. Enig med deg i at det er uakseptabelt å ødelegge materielle ting (ville aldri ha tillatt barnet mitt å klusse i en bok fordi hun var sint) og å be om unnskyldning uten å mene det. Men jeg synes også at du kunne godtatt unnskyldningen hans uten mere om og men. Noen ganger hender det at man trenger noen timer på seg for å innse at man gjorde noe dumt, det er bare teit å være snurt. At han tydeligvis ikke mente unnskyldningen er egentlig uten betydning i akkurat den sammenhengen. 

 

Anonymous poster hash: 69ae3...f25

 

Hi

Hehe....ja det kunne jeg har gjort. Hadde den vært ærlig. Men når det fort kom fram at han mente han hadde rett til å gjøre det, ja da vet ikke jeg. En unnskyldning som ikke har tyngde i at man innser sin egen feil, eier ikke mening spør du meg. 

 

Eksempel:

1. Unnskyld for at jeg var vanskelig i dag og kjeftet på deg uten grunn. Men jeg mener at du fortjente det fordi..."

2. Unnskyld for at jeg kastet den fine koppen din i gulvet fordi jeg ble sint. Det var dumt av meg. Men jeg gjorde det fordi du gjorde meg så sint og jeg mente det var på sin plass..."

3. Unnskyld for at jeg løy til deg, det var ikke pent. Men jeg gjorde det fordi jeg mener at jeg har rett til å lyve om ting innimellom..."

4. Unnskyld for at jeg såret deg, det angrer jeg på og jeg ønsket ikke å gjøre det. Men jeg gjorde det fordi jeg følte meg bedre og det må jo være lov en gang i blant..."

 

Lista er lang - jeg mener bestemt at en unnskyldning bør ha hold i seg og bør komme fra hjertet. Og man bør mene det - å påta seg ansvar. Så får jeg ta på meg ansvar på min oppførsel i henhold til det som skjedde.

 

Unnskyldningen kom så sent at jeg hadde glemt hele greia og bagatellisert det med at det kun var noen pennestreker i en bok og ikke all verden. Det som sjokkerte mest var måten han fremdeles forsvarte seg på. Det ble veldig umodent for min del.

 

 

Anonymous poster hash: beed5...575

 

 

 

Enig i det du skriver. Men: Du visste jo ikke at han skulle forsvare seg på den måten da han ba om unnskyldning. Du kunne bare svart "Ok, greit." Synes det var snurten oppførsel å begynne å kverulere rundt når unnskyldningen kom. Men hans holdning er helt uspiselig, det er jeg enig i. En voksen mann som synes han har rett til å klusse i boka di blir mer enn barnslig i mine øyne. 

 

Anonymous poster hash: 69ae3...f25

[Anonym bruker]

 

 

Hmm, snurte mennesker er noe jeg tåler dårlig, og jeg kan faktisk bli litt barnslig av det. Ikke fordi jeg blir sint, men fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal tilnærme meg den personen som er snurt. Alt man sier/gjør blir jo uansett feil når noen er i det humøret

 

Det er mulig din mann på en klønete måte prøvde å si unnskyld for at han hadde gitt deg den følelsen du satt igjen med, men ble furt når du ikke forstod unnskyldningen og ble snurt igjen.

 

Hele greia er jo forsåvidt en bagatell, en søt historie som ei over her nevner. Han har nok skjønt tegninga og kommer ikke til å gjøre det samme igjen. Men jeg syns også du burde be om unnskyldning for å bli så langsnurt..det er ganske mange timer mellom middag og leggetid, altså

HI

Nei, nei...jeg var snurt en halvtime ca...og så lagde jeg middag. Som sagt, jeg ble litt oppgitt da han i det jeg trakk meg unna mente at han hadde rett til å tegne i boka mi og gadd ikke å lage noe mer ut av det...det var jo bare en bok. Men syntes holdningen hans var litt barnslig.

 

Og ja, jeg vet at det er barnslig å bli snurt, men jeg var det på en morsom måte og var IKKE sur eller grinete eller helt utilnærmelig (bare litt). Men jeg ble litt oppgitt bare og gadd ikke leke mer.

 

Søt historie ja, og ikke noe å ta på vei for. Jeg klarer fint å se episoden slik, men jeg tror faktisk det er han som er blitt langsint nå. Han dro i dag morges og pleier å stå opp med meg, spise frokost osv. Men nå bare forsvant han tidlig og sa ingenting. Han kommer ikke tilbake hit før på fredag, og kjenner jeg han rett (for jeg begynner å forstå hvordan han fungerer) så kommer jeg ikke til å høre fra han på noen dager.

 

Tidligere så ville dette opprørt meg og jeg ville følt skyld selv og vært litt fortvilet over at han kanskje var sur på meg. Men nå har jeg kommet dit hen at jeg heller tenker at hvis han blir langsint og snurt over noe som han selv var årsak til så får det bare være. Tar ikke noe annet ansvar enn at jeg kanskje burde ha droppet å være snurt den lille tiden som fulgte denne "hendelsen". Men det var min reaksjon - hadde det vært omvendt så hadde jeg innsett min dumme oppførsel og sagt unnskyld for å ha tegnet i boka eller ødelagt noe som jeg ikke burde ha gjort. Såpass hadde jeg klart.

 

Men det klarte tydeligvis ikke han da, fordi han mente at han hadde rett til å gjøre dette. Og det er vel sakens kjerne her..hehe.

 

Anonymous poster hash: beed5...575

 

Beklager, da misforsto jeg innlegget ditt

 

Med tilleggsopplysninger her tenker jeg bare "han er en sånn en, ja!". En sånn en som kan gjøre hva han vil med andre, men blir sur om han får igjen med samme mynt eller blir satt på plass?

 

Jeg skrev ikke at du ble barnslig, jeg skrev bare at snurte mennesker er vanskelig å forholde seg til og at JEG blir barnslig av det. Men i dette tilfellet her, sånn jeg nå forstår det, hadde jeg blitt skikkelig barnslig mot mannen..hadde henta en sprittusj og tegna ham i trynet eller noe (ikke særlig voksent, men som sagt: han virker som en type som tror han kan gjøre som han vil)

 

HI

Vet du, vi har kun vært kjærester i halvannet år og jeg merker at jeg tenker likt som deg her. At han faktisk tror at han kan oppføre seg som han vil, mens når man gjør det samme med han så blir han snurt.

 

Vi har hatt noen ubehagelige hendelser tidligere, og det var ikke før han fikk smake sin egen medisin (jeg tok ikke igjen, men omstendighetene førte til at det var jeg som holdt han på avstand en stund fordi han hadde gjort noe litt dumt. Det var ikke før da at han sa han innså hvordan dette føltes og at han klarte å se ting fra min side.

 

Men jeg er litt lei menn som ikke klarer å se ting fra den andre siden og hvor egoet tar i perioder for stor plass og de kun tenker på seg selv. Vet det er mange slike menn, men da blir det litt til at jeg på min side også oppfører meg slik. Gidder ikke å tråle etter han for å ta ansvar for konflikten, slik at alt blir lagt til rette for han og han bare kan sitte og vente på at jeg ordner opp.

 

Dette var jo en bitteliten hendelse, og ikke noe alvorlig, men jeg merker at hans oppførsel for en så liten ting er litt på kanten av det jeg kaller akseptabelt - i lengden. 

 

Han er jo en voksen mann og burde klare å ordne opp der han tråkker feil - det handler om respekt for andre og å ikke sette seg selv først.

 

Jeg vet med meg selv at om jeg hadde hatt en slik reaksjon (noe jeg sjelden har, da det ikke ligger i min natur å ødelegge ting....litt klarer jeg å tenke før jeg gjør noe) - så hadde jeg lagt meg flat etterpå i hvert fall. Det er vel det minste man kan gjøre.

 

Anonymous poster hash: beed5...575