Dere som har blitt seksuelt misbrukt. Hvordan taklet

[Anonym bruker]

deres foreldre og eller andre familiemedlemmer å få vite om dette? Og om en person de kjente? (Dersom d var innad i familien)

 

Anonymous poster hash: 32148...8d5

[Anonym bruker]

Usikker, foreldrene min vet om det, men har ikke snakket så mye med dem om det. 

 

Dette pga at jeg ikke ville snake om det, og de respekterte det. opplevde dem som meget var på hvordan jeg følte, og en lettelse over at livet gikk videre. jeg var 18 når jeg ble utsatt for en grov overfallsvoldtekt, med sykehusinnleggelse.

 

går i behandling nå og vet min mor har gått til psykolog, uvisst om det var pga dette. 

 

hvordan det?

Anonymous poster hash: 02655...97a

[Anonym bruker]

 

Usikker, foreldrene min vet om det, men har ikke snakket så mye med dem om det.

 

Dette pga at jeg ikke ville snake om det, og de respekterte det. opplevde dem som meget var på hvordan jeg følte, og en lettelse over at livet gikk videre. jeg var 18 når jeg ble utsatt for en grov overfallsvoldtekt, med sykehusinnleggelse.

 

går i behandling nå og vet min mor har gått til psykolog, uvisst om det var pga dette.

 

hvordan det?

 

Anonymous poster hash: 02655...97a

Herregud. Hva er det som får folk til å utsette andre mennesker for noe så grusomt?? Fy faen!!!!!!!!

 

Jeg vet om ei mor som selv hadde blitt misbrukt av sin far, som lot sine døtre være sammen med morfar og de selv igjen ble utsatt.

Fatter ikke hvordan dette henger sammen.

 

 

Anonymous poster hash: 32148...8d5

[Anonym bruker]

Jeg ble misbrukt av min bestefar og de rundt meg har egentlig reagert forskjellig, men felles for alle er at det er noe som det ikke snakkes om og heller ikke spørres om. Min far har kun sagt tre ord om saken og tok avstand for meg. Vi har kontakt, men det er stivt og lite nært.

 

Min mor er psykisk syk og har over tid fått det til å høres ut som det som skjedde var min fars feil, noe som har vært veldig stigmatiserende for han. Mine søsken behandler meg som før, men det er et ikke-tema.

 

På sett og vis angrer jeg på at jeg i voksen alder endelig fortalte om dette for det har på mange måter ødelagt mitt forhold til de i familien som vet - det er som en elefant i rommet. Jeg ønsket i utgangspunktet at denne informasjonen skulle holdes innenfor vår lille kjerne, men takket være min mor aner jeg nå ikke hvor langt historiene om dette har nådd. Som regel merker jeg det på folk om de vet eller ikke, det er ikke noe jeg innbiller meg men folk ser på deg med andre øyne når de vet dette om deg.

Anonymous poster hash: 40ba3...569

[Fullrulle86]

"Seksuelle overgrep skal snakkes i hel, ikke ties i hel." Syns det er synd at overgrep i 2016 fremdeles er tabu og skambelagt.

[Anonym bruker]

Jeg ble brutalt voldtatt i tenårene.

Fikk støtte, men har aldri snakket åpent om det. Jeg måtte ta meg sammen, ikke grave meg ned. Fortsette med skole og utdannelse. Se fremover. Ikke snakke og gnage på det som skjedde. Ikke la en person ødelegge mulighetene mine. Er enig i at man må komme seg videre men fra dagen etter?? Resulterte i at jeg gikk på en smell en del år etter, i forbindelse med fødsel. Da kom reaksjonen. Ptsd.

 

Anonymous poster hash: e0803...93e

[Anonym bruker]

Jeg ble misbrukt av min far, fortalte dette til min mye eldre halvsøster. Vi har forskjellig far, og hun var tenåring da jeg ble født, og mine foreldre møttes, og så var mamma gravid omtrent samme dag.

 

Min søster vet ikke hvor grovt misbruket var, men hun har taklet det veldig dårlig. Da hun selv om hun ikke var klar over at det foregikk. Så var hun fullstendig klar over at jeg ikke hadde det bra. Så etter at jeg fortalte det, så har kontakten våres gått drastisk ned. Så skulle faktisk ønske jeg ikke fortalte noe.

Anonymous poster hash: eaf59...ee9

[Anonym bruker]

"Seksuelle overgrep skal snakkes i hel, ikke ties i hel." Syns det er synd at overgrep i 2016 fremdeles er tabu og skambelagt.

Handler ikke bare om skam. Det er mye frykt, handlingslammelse og annet i det. Jeg prøvde å si noe til mamma om en som tafset på meg. Jeg var 12 og hendelsen lå noen få måneder tilbake i tid.

 

Hun fikk helt panikk! Hun ble så sjokkert at hun gispet og hev etter pusten, klamret seg til hendene mine og begynte å intervjue meg med alle slags irrelevante spørsmål.

 

Jeg skjønte øyeblikkelig at jeg i hvert fall ikke skulle fortelle henne noen av de mer alvorlige hendelsene jeg hadde vært utsatt for. Jeg måtte være min egen mors mor, og slo fast en gang for alle at sånne ting var ikke blant dem hun kunne hjelpe meg med.

 

 

Anonymous poster hash: 98389...139

[Fullrulle86]

 

"Seksuelle overgrep skal snakkes i hel, ikke ties i hel." Syns det er synd at overgrep i 2016 fremdeles er tabu og skambelagt.

Handler ikke bare om skam. Det er mye frykt, handlingslammelse og annet i det. Jeg prøvde å si noe til mamma om en som tafset på meg. Jeg var 12 og hendelsen lå noen få måneder tilbake i tid.

 

Hun fikk helt panikk! Hun ble så sjokkert at hun gispet og hev etter pusten, klamret seg til hendene mine og begynte å intervjue meg med alle slags irrelevante spørsmål.

 

Jeg skjønte øyeblikkelig at jeg i hvert fall ikke skulle fortelle henne noen av de mer alvorlige hendelsene jeg hadde vært utsatt for. Jeg måtte være min egen mors mor, og slo fast en gang for alle at sånne ting var ikke blant dem hun kunne hjelpe meg med.

 

 

Anonymous poster hash: 98389...139

 

 

Selvfølgelig også frykt. Det er det jeg syns er så grusomt, at barn som har opplevd noe grusomt ikke tør å si det i frykt for ikke bli trodd, eller at foreldrene ikke takler det. Det er derfor jeg mener at dette må snakkes om! Både med barna og med oss som foreldre. Kunnskap er makt! Jeg vet selv ikke hvordan jeg hadde reagert hadde mitt barn fortalt meg noe sånn, men jeg velger å tro at jeg hadde reagert med kjærlig, støtte og som en trygg voksen.

Heldigvis er det med tiden blitt større fokus på disse tingene i barnehage og skole, men savner litt veiledning også til foreldrene. Det hjelper ikke å lære barna å fortelle vonde ting til foreldrene viss ikke foreldrene takler det.

 

Det med at overgrep skal snakkes i hel kommer fra en som er ekspert på seksuelle overgrep, og jeg tror det han/hun mener er ikke bare å snakke om det i nære relasjoner, men også mellom folk flest. Dette skal ikke være en ting som skal feies under teppet. det må komme frem i lyset slik at også foreldre får kunnskap og ikke reagerer på en måte som gjør at barnet trekker seg tilbake igjen.

[Anonym bruker]

 

 

"Seksuelle overgrep skal snakkes i hel, ikke ties i hel." Syns det er synd at overgrep i 2016 fremdeles er tabu og skambelagt.

Handler ikke bare om skam. Det er mye frykt, handlingslammelse og annet i det. Jeg prøvde å si noe til mamma om en som tafset på meg. Jeg var 12 og hendelsen lå noen få måneder tilbake i tid.

 

Hun fikk helt panikk! Hun ble så sjokkert at hun gispet og hev etter pusten, klamret seg til hendene mine og begynte å intervjue meg med alle slags irrelevante spørsmål.

 

Jeg skjønte øyeblikkelig at jeg i hvert fall ikke skulle fortelle henne noen av de mer alvorlige hendelsene jeg hadde vært utsatt for. Jeg måtte være min egen mors mor, og slo fast en gang for alle at sånne ting var ikke blant dem hun kunne hjelpe meg med.

 

 

Anonymous poster hash: 98389...139

Selvfølgelig også frykt. Det er det jeg syns er så grusomt, at barn som har opplevd noe grusomt ikke tør å si det i frykt for ikke bli trodd, eller at foreldrene ikke takler det. Det er derfor jeg mener at dette må snakkes om! Både med barna og med oss som foreldre. Kunnskap er makt! Jeg vet selv ikke hvordan jeg hadde reagert hadde mitt barn fortalt meg noe sånn, men jeg velger å tro at jeg hadde reagert med kjærlig, støtte og som en trygg voksen.

Heldigvis er det med tiden blitt større fokus på disse tingene i barnehage og skole, men savner litt veiledning også til foreldrene. Det hjelper ikke å lære barna å fortelle vonde ting til foreldrene viss ikke foreldrene takler det.

 

Det med at overgrep skal snakkes i hel kommer fra en som er ekspert på seksuelle overgrep, og jeg tror det han/hun mener er ikke bare å snakke om det i nære relasjoner, men også mellom folk flest. Dette skal ikke være en ting som skal feies under teppet. det må komme frem i lyset slik at også foreldre får kunnskap og ikke reagerer på en måte som gjør at barnet trekker seg tilbake igjen.

Kan godt hende at det er kjempesunt å snakke dette i hjel.

Men de som flagger slike slagord er ikke de samme som selv har opplevd overgrepene.

 

Jeg har opplevd overgrep fra 5-6 ulike personer i mitt liv. Den episoden jeg prøvde å fortelle mamma om var den minst ødeleggende av dem; en bagatell jeg egentlig ristet av meg ganske fort. Men den var prøvesteinen på hvordan mamma ville ta det. Og jeg fikk kun bekreftet at skulle jeg snakke om dette måtte jeg 1) ha omsorg for henne og vise meg som den voksne, og 2) finne meg i alle de invaderende og pinlige spørsmål hun ville skvise meg gjennom (som et overgrep nr 2) og deretter ville jeg måtte slepes rundt til rettsinstanser og behandlere for å gjenta og gjenta det samme, med stadig nye og mer grafsende spørsmål (overgrep nr 3,4,5...?)

 

Jeg slo fast i løpet av minutter, kanskje sekunder, at for meg ville det være best å slippe. Å "snakke det i hjel" er spennende for dem det ikke selv berører. Men de som lever med det vil kanskje føle det som mer nådig å få slippe. Det skal ikke ta over livet.

 

Et tredje element ved dette er: jo mer man demoniserer overgriperen, desto vanskeligere blir det å si fra. For et barn er hovedsaken å få dette til å ta slutt. For de voksne er fokuset på straff, avskrekking, advarsler til andre, marginalisering og isolering av den skyldige. Men når reaksjonen er vettlaus skrekk og blindt hat, blir terskelen høyere for å si fra. Man kan liksom ikke påføre noen et evig dårlig rykte uten å være helt bombesikker. Man kan ikke si fra om ubehageligheter eller småekle episoder, for reaksjonene går rett i taket uansett proporsjoner.

 

Anonymous poster hash: 98389...139

[Anonym bruker]

Jeg ble overfallsvoldtatt like før jul 2015 og har enda ikke fortalt det til familien..kun samboer, noen venner og politi/sosionom som vet om det.

 

Jeg føler at jeg snakker det i hjel, men at saken ikke går fremover..

 

Anonymous poster hash: 29b75...ab4

[Anonym bruker]

Jeg er misbrukt over 7 år av min bestefar, fra siste"omgang" fikk jeg som 13 åring. Nøyaktig 2 år etter klarte jeg dra meg spyende hjem fra skolen for å fortelle min mor..

Min familie har tatt dette utrolig bra synes jeg, men nå nesten 15 år etter at jeg fortalte skulle jeg ønske han fikk straff.. han lever fremdeles og vi hjelper ham med praktiske ting som innkjøp ol, men ingen besøker ham etter at det kom ut..

 

Mot mine barn er jeg åpen om seksualitet og kropp. Språk gir makt og kan ikke snakkes godt nok om. Jeg kan ikke hindre at noe skal skje første gang, men jeg kan kansje gi dem språk til å kunne fortelle meg om det. Huff, det er vondt å tenke på at det samme kan skje jentene mine, men prøver så godt jeg kan å leve med tankene i hverdagen.

 

Folk som gjør slikt mot noen skulle aldri fått lov å leve, mitt liv er på en måte ødelagt. Jeg klarer ikke beskrive alt, men jeg falt ut av skolen i 9ende klasse og kom meg aldri tilbake, terapi terapi og atter terapi..

 

Anonymous poster hash: 6ac0d...6e8

[Anonym bruker]

Jeg er veldig uenig i at slikt skal "snakkes i hjel". Moren min mente det skulle det og derfor var overgrepet jeg var utsatt for som liten fokus hele oppveksten. Det hjalp meg ABSOLUTT ikke videre.

 

Da jeg voksen og traff folk som ikke visste om det og så meg som meg. Ble alt mye bedre. Har ikke snakket om det på mange år og har det veldig fint med det.

 

Jeg tror mye mer på mindfullness, og å være her og nå enn å dvele ved og grave opp ting.

 

Anonymous poster hash: d9310...e83

[Anonym bruker]

Veldig lett å si at "vi skal snakke det ihjel", det høres jo så fint ut. I virkeligheten så er det ikke det. Det eneste man vil er st overgrepene skal ta slutt, bli trodd og komme seg videre! Ikke snakke det ihjel!

 

Anonymous poster hash: b334e...b69

[Anonym bruker]

Min mors første reaksjon da jeg fortalte om voldtekten: "Men det var ikke en voldtekt, var det vel? Du skal ikke anmelde det?"

 

Jeg ble voldtatt av en jeg var på date med. Jeg skjønte at han var ustabil i løpet av middagen så prøvde å komme meg unna, men han truet meg.

 

Min fars første reaksjon var å le det hele bort og si at jeg ikke måtte dømme drittsekken for hardt fordi jeg var jo så pen.

 

 

Min venninne derimot ble rasende på mine vegne og har støttet meg fullt ut. Hun er så fin.

 

Nå er det fem år siden og jeg snakker sjelden om det, annet enn hos psykolog av og til. Familien nevner det aldri, bortsett fra at faren min spøkte om det i en familiemiddag for et åra tid siden :-(

 

Anonymous poster hash: 4c9d5...bf1

[Anonym bruker]

Ingen i min familie vet at jeg ble misbrukt i 10 år av min far.Ønsker ikke at de skal vite da det vil ødelegge mye. Min far døde for 12 år siden.

Jeg var dum og fortalte det til min eks,og han truet og truer fortsatt med å fortelle dette til min familie.

 

Anonymous poster hash: 4f03b...5e2

[Anonym bruker]

 

 

 

"Seksuelle overgrep skal snakkes i hel, ikke ties i hel." Syns det er synd at overgrep i 2016 fremdeles er tabu og skambelagt.

Handler ikke bare om skam. Det er mye frykt, handlingslammelse og annet i det. Jeg prøvde å si noe til mamma om en som tafset på meg. Jeg var 12 og hendelsen lå noen få måneder tilbake i tid.

 

Hun fikk helt panikk! Hun ble så sjokkert at hun gispet og hev etter pusten, klamret seg til hendene mine og begynte å intervjue meg med alle slags irrelevante spørsmål.

 

Jeg skjønte øyeblikkelig at jeg i hvert fall ikke skulle fortelle henne noen av de mer alvorlige hendelsene jeg hadde vært utsatt for. Jeg måtte være min egen mors mor, og slo fast en gang for alle at sånne ting var ikke blant dem hun kunne hjelpe meg med.

 

 

Anonymous poster hash: 98389...139

Selvfølgelig også frykt. Det er det jeg syns er så grusomt, at barn som har opplevd noe grusomt ikke tør å si det i frykt for ikke bli trodd, eller at foreldrene ikke takler det. Det er derfor jeg mener at dette må snakkes om! Både med barna og med oss som foreldre. Kunnskap er makt! Jeg vet selv ikke hvordan jeg hadde reagert hadde mitt barn fortalt meg noe sånn, men jeg velger å tro at jeg hadde reagert med kjærlig, støtte og som en trygg voksen.

Heldigvis er det med tiden blitt større fokus på disse tingene i barnehage og skole, men savner litt veiledning også til foreldrene. Det hjelper ikke å lære barna å fortelle vonde ting til foreldrene viss ikke foreldrene takler det.

 

Det med at overgrep skal snakkes i hel kommer fra en som er ekspert på seksuelle overgrep, og jeg tror det han/hun mener er ikke bare å snakke om det i nære relasjoner, men også mellom folk flest. Dette skal ikke være en ting som skal feies under teppet. det må komme frem i lyset slik at også foreldre får kunnskap og ikke reagerer på en måte som gjør at barnet trekker seg tilbake igjen.

Kan godt hende at det er kjempesunt å snakke dette i hjel.

Men de som flagger slike slagord er ikke de samme som selv har opplevd overgrepene.

 

Jeg har opplevd overgrep fra 5-6 ulike personer i mitt liv. Den episoden jeg prøvde å fortelle mamma om var den minst ødeleggende av dem; en bagatell jeg egentlig ristet av meg ganske fort. Men den var prøvesteinen på hvordan mamma ville ta det. Og jeg fikk kun bekreftet at skulle jeg snakke om dette måtte jeg 1) ha omsorg for henne og vise meg som den voksne, og 2) finne meg i alle de invaderende og pinlige spørsmål hun ville skvise meg gjennom (som et overgrep nr 2) og deretter ville jeg måtte slepes rundt til rettsinstanser og behandlere for å gjenta og gjenta det samme, med stadig nye og mer grafsende spørsmål (overgrep nr 3,4,5...?)

 

Jeg slo fast i løpet av minutter, kanskje sekunder, at for meg ville det være best å slippe. Å "snakke det i hjel" er spennende for dem det ikke selv berører. Men de som lever med det vil kanskje føle det som mer nådig å få slippe. Det skal ikke ta over livet.

 

Et tredje element ved dette er: jo mer man demoniserer overgriperen, desto vanskeligere blir det å si fra. For et barn er hovedsaken å få dette til å ta slutt. For de voksne er fokuset på straff, avskrekking, advarsler til andre, marginalisering og isolering av den skyldige. Men når reaksjonen er vettlaus skrekk og blindt hat, blir terskelen høyere for å si fra. Man kan liksom ikke påføre noen et evig dårlig rykte uten å være helt bombesikker. Man kan ikke si fra om ubehageligheter eller småekle episoder, for reaksjonene går rett i taket uansett proporsjoner.

 

Anonymous poster hash: 98389...139

 

Veldig viktig poeng! Noe å tenke på. Kan du beskrive hva du skulle ønske moren din hadde sagt og gjort i stedet?

 

Anonymous poster hash: 703a2...4ae

[Anonym bruker]

Jeg fortalte om overgrepene da jeg var 20.

5 år etter det siste overgrepet.

Vi har ikke snakket så mye om det i ettertid.

Min mor er rimelig uintelligent og har hintet om det i helt feile familiesettinger.

Hun har også sagt i fylla at jeg sikkert bare nøyt det. Angrer helt jævlig på at jeg fortalte henne det. Han er en slektning.

 

Anonymous poster hash: 6fe58...3b7

[Anonym bruker]

Jeg fortalte om overgrepene da jeg var 20.

5 år etter det siste overgrepet.

Vi har ikke snakket så mye om det i ettertid.

Min mor er rimelig uintelligent og har hintet om det i helt feile familiesettinger.

Hun har også sagt i fylla at jeg sikkert bare nøyt det. Angrer helt jævlig på at jeg fortalte henne det. Han er en slektning.

 

Anonymous poster hash: 6fe58...3b7

Fy fader, enkelte mennesker slike som din mor burdte vært beskytta mot seg selv!

 

Anonymous poster hash: 82890...a38

[Anonym bruker]

Jeg fortalte om overgrepene da jeg var 20.

5 år etter det siste overgrepet.

Vi har ikke snakket så mye om det i ettertid.

Min mor er rimelig uintelligent og har hintet om det i helt feile familiesettinger.

Hun har også sagt i fylla at jeg sikkert bare nøyt det. Angrer helt jævlig på at jeg fortalte henne det. Han er en slektning.

 

Anonymous poster hash: 6fe58...3b7

. Moren din fortjener ikke å ha deg i livet sitt.

 

Denne tråden må jeg si har gitt meg nytt perspektiv på hvordan vi IKKE hjelper barn og unge som utsettes for overgrep. Så mye det virker som dere har å tape på å fortelle, så trist og urettferdig! Jeg skal ta med meg dette i jobben min.

 

 

Anonymous poster hash: c513b...308

[Anonym bruker]

Jeg fortalte om overgrepene da jeg var 20.

5 år etter det siste overgrepet.

Vi har ikke snakket så mye om det i ettertid.

Min mor er rimelig uintelligent og har hintet om det i helt feile familiesettinger.

Hun har også sagt i fylla at jeg sikkert bare nøyt det. Angrer helt jævlig på at jeg fortalte henne det. Han er en slektning.

 

Anonymous poster hash: 6fe58...3b7

Fy for en dust av en mor du har!!

 

 

Anonymous poster hash: 37b07...123

[Anonym bruker]

Jeg ble misbrukt av min far, moren min kom inn å så det, hun dro meg ut av rommet og vi snakket aldri om det (det stoppet der), jeg var 6år.

Jeg turte ikke snakke med noen, forstod jo hvor fryktelig galt dette var.

Da jeg ble voksen prøvde jeg å nevne det for moren min (som er den eneste som vet) og faren min er død. Hun sa "dette husker jeg ikke" så da var det klart for meg at hun ikke ville snakke. Så holder det for meg selv.

Det hun derimot snakker om, prøver å få ut av meg, er en gang jeg dro på hyttetur med med et annet nært familiemedlem, om han gjorde noe med meg? Jeg var der bare en dag, jeg husker bare de første 10min så er alt svart. Husker INGEN ting. Det jeg er redd for er om det faktisk skjedde noe, at jeg har "glemt" for dette er den eneste dagen i livet mitt som er borte. Jeg var 11år.

Er det noen som har opplevd det? Å fortrenge?

Uansett, nå vil jeg ikke huske, vite, finne ut, jeg er glad jeg ikke husker OM det skjedde noe.

Vondt å se hvor mange som har blitt misbrukt, og vondt å se hvor mange som ikke har hatt støtte.

Jeg, som en over her, snakker mye med barna mine om å bestemme over sin egen kropp, viktigheten av å stå opp for seg selv, og viktigst av alt, at de kan snakke med meg om alt!

 

 

Anonymous poster hash: 399c9...a1c

[Anonym bruker]

Mine foreldre sa jeg ikke skulle snakke mer om det, og det har vi ikke gjort. Det er 35 år siden nå. Min bror vet ingenting.

 

Anonymous poster hash: dcf4a...e3f

[Anonym bruker]

 

 

 

 

"Seksuelle overgrep skal snakkes i hel, ikke ties i hel." Syns det er synd at overgrep i 2016 fremdeles er tabu og skambelagt.

Handler ikke bare om skam. Det er mye frykt, handlingslammelse og annet i det. Jeg prøvde å si noe til mamma om en som tafset på meg. Jeg var 12 og hendelsen lå noen få måneder tilbake i tid.

 

Hun fikk helt panikk! Hun ble så sjokkert at hun gispet og hev etter pusten, klamret seg til hendene mine og begynte å intervjue meg med alle slags irrelevante spørsmål.

 

Jeg skjønte øyeblikkelig at jeg i hvert fall ikke skulle fortelle henne noen av de mer alvorlige hendelsene jeg hadde vært utsatt for. Jeg måtte være min egen mors mor, og slo fast en gang for alle at sånne ting var ikke blant dem hun kunne hjelpe meg med.

 

 

Anonymous poster hash: 98389...139

Selvfølgelig også frykt. Det er det jeg syns er så grusomt, at barn som har opplevd noe grusomt ikke tør å si det i frykt for ikke bli trodd, eller at foreldrene ikke takler det. Det er derfor jeg mener at dette må snakkes om! Både med barna og med oss som foreldre. Kunnskap er makt! Jeg vet selv ikke hvordan jeg hadde reagert hadde mitt barn fortalt meg noe sånn, men jeg velger å tro at jeg hadde reagert med kjærlig, støtte og som en trygg voksen.

Heldigvis er det med tiden blitt større fokus på disse tingene i barnehage og skole, men savner litt veiledning også til foreldrene. Det hjelper ikke å lære barna å fortelle vonde ting til foreldrene viss ikke foreldrene takler det.

 

Det med at overgrep skal snakkes i hel kommer fra en som er ekspert på seksuelle overgrep, og jeg tror det han/hun mener er ikke bare å snakke om det i nære relasjoner, men også mellom folk flest. Dette skal ikke være en ting som skal feies under teppet. det må komme frem i lyset slik at også foreldre får kunnskap og ikke reagerer på en måte som gjør at barnet trekker seg tilbake igjen.

Kan godt hende at det er kjempesunt å snakke dette i hjel.

Men de som flagger slike slagord er ikke de samme som selv har opplevd overgrepene.

 

Jeg har opplevd overgrep fra 5-6 ulike personer i mitt liv. Den episoden jeg prøvde å fortelle mamma om var den minst ødeleggende av dem; en bagatell jeg egentlig ristet av meg ganske fort. Men den var prøvesteinen på hvordan mamma ville ta det. Og jeg fikk kun bekreftet at skulle jeg snakke om dette måtte jeg 1) ha omsorg for henne og vise meg som den voksne, og 2) finne meg i alle de invaderende og pinlige spørsmål hun ville skvise meg gjennom (som et overgrep nr 2) og deretter ville jeg måtte slepes rundt til rettsinstanser og behandlere for å gjenta og gjenta det samme, med stadig nye og mer grafsende spørsmål (overgrep nr 3,4,5...?)

 

Jeg slo fast i løpet av minutter, kanskje sekunder, at for meg ville det være best å slippe. Å "snakke det i hjel" er spennende for dem det ikke selv berører. Men de som lever med det vil kanskje føle det som mer nådig å få slippe. Det skal ikke ta over livet.

 

Et tredje element ved dette er: jo mer man demoniserer overgriperen, desto vanskeligere blir det å si fra. For et barn er hovedsaken å få dette til å ta slutt. For de voksne er fokuset på straff, avskrekking, advarsler til andre, marginalisering og isolering av den skyldige. Men når reaksjonen er vettlaus skrekk og blindt hat, blir terskelen høyere for å si fra. Man kan liksom ikke påføre noen et evig dårlig rykte uten å være helt bombesikker. Man kan ikke si fra om ubehageligheter eller småekle episoder, for reaksjonene går rett i taket uansett proporsjoner.

 

Anonymous poster hash: 98389...139

Veldig viktig poeng! Noe å tenke på. Kan du beskrive hva du skulle ønske moren din hadde sagt og gjort i stedet?

 

Anonymous poster hash: 703a2...4ae

Hun kunne ha stilt seg åpen og latt meg si det som skulle sies. I stedet spant hun videre på det, med skjelvende stemme, begynte å spørre "han tok vel ikke av deg klærne? han tok vel ikke ned buksene?" Skremt og nesten litt sensasjonslysten.

 

Jeg ville ha ønsket at hun skulle vise seg "usårlig", i betydningen ikke lot seg sjokkere. Vise meg at min fortelling ikke kunne vippe henne av pinnen, at hun klarte å romme det, slik at jeg kunne laste den over til henne. Jeg ville ha ønsket at hun skulle ordne opp, få det ekle til å forsvinne. Uten at det skulle være min jobb.

 

Alt i alt så tenker jeg slik: hvis man spør barn om de feks vil flytte, så vil de jo aldri det. På samme, hvis man spør barn om de gjerne vil få livet snudd opp/ned, bli avkledd (mentalt) i offentlighet, måtte granskes og settes i tvil av ulike instanser, få hele sin sosiale status endret på livstid, bli stemplet som "incestofferet", se et familiemedlem flytte, kanskje se familien splittes - vil de si ja til det? Om de i tillegg får vite at alle endringene er deres ansvar, det kommer fordi hemmeligheten er ute? Hvilket barn vil ønske det? Hvilket barn ville si ja med noe sånt?

 

Anonymous poster hash: 98389...139

[Anonym bruker]

Veldig lett å si at "vi skal snakke det ihjel", det høres jo så fint ut. I virkeligheten så er det ikke det. Det eneste man vil er st overgrepene skal ta slutt, bli trodd og komme seg videre! Ikke snakke det ihjel!

 

Anonymous poster hash: b334e...b69

Nettopp.

 

 

Anonymous poster hash: 98389...139