Å si at man har ett barn for lite...

[Anonym bruker]

...når man har mistet i uke 5-6..?

 

Har to venninner der hvor ene er mamma til ei jente som døde da hun var to.

Andre venninna hadde en spontanabort i uke 5-6, og presterte å si at hun skjønte hvordan hun har det, for hun har også mistet et barn.

 

Det er for meg veldig provoserende..?

 

Jeg er mamma til tre, og har også mistet fire ganger. Ene gangen i uke 14, andre før uke 9. Jeg føler ikke at jeg har et barn for lite, men jeg føler at naturen ordnet opp.

Hadde jeg mistet ett av barna mine hadde jeg blitt fryktelig såret om jeg fikk tilsvarende kommentar.

 

Jeg føler at jeg burde ta det opp med venninna mi med spontanaborten.. Men hvordan skal jeg legge det frem..? Noen råd?

 

Anonymous poster hash: 7c402...90c

[Anonym bruker]

Vel - jeg er nok enig med deg.

Anonymous poster hash: 00e6f...e70

[Anonym bruker]

Jeg mistet et barn i uke 6 i svangerskapet, ser ikke på det som et barn forlite. Mistet et i 21+ 5, helt frisk gutt. Han døde fordi jeg ble syk og kroppen ikke klarte å ta vare på fostervannet, jeg fikk blodforgiftning og fødselen måtte settes i gang. Det ser jeg på som et barn forlite. Holdt begravelse og savner han utrolig.

 

Vet ikke helt hvordan du skal ta det opp, men skjønner godt det provoserer. Hadde noen derimot sagt det til meg ang mitt barn som jeg måtte føde så altfor tidlig, så hadde jeg lagt personen for hat. Heldigvis ingen som har gjort det. Men i uke 5-6... Et barn blir da ikke født, man blør ut mye celler og ting men et barn fødes ikke.

 

Anonymous poster hash: cc7e0...427

[Anonym bruker]

Jeg har mistet en gang i uke 8 eller No sånt og jeg har to barn. Det var utrolig vanskelig å miste, iallefall der og da. Jeg tenker ikke det kan sammenlignes med å miste et barn! Men mellom da jeg mistet til jeg ble gravid igjen så føltes der som jeg hadde et barn for lite siden jeg så på livet som tobarnsmor som hvordan fremtiden skulle vere.

 

Anonymous poster hash: 848e8...59c

[Blondzilla]

Enig med deg. Det kan virkelig ikke sammenlignes.

[Oddny Mathilda]

Man kan godt tenke det- men man sier virkelig ikke noe sånt til en forelder som har mistet et BARN. Hjelpes! 

[Anonym bruker]

Å sammenlikne det å miste et levende barn med en svært tidlig abort er direkte umusikalsk. Alle oppegående mennesker forstår at det ikke kan sammenliknes, og det å si noe slikt til den som har mistet barnet må oppleves som hån. 

 

Når det er sagt, så kan man selvsagt sørge dypt over en abort, selv om den er tidlig. Det kan knytte seg så mange forhåpninger til graviditeten, man kan ha prøvd lenge og vært euforisk av lykke over positiv test. Graden av sorg og følelsen av tap kan ikke uten videre måles i antall svangerskapsuker. Men igjen: Å sammenlikne en abort med det å miste et barn - det gjør man bare ikke. Hvis man mener at det er slik, får man holde det inne i seg.

Anonymous poster hash: 68d9d...a89

[Anonym bruker]

Nå har jeg aldri opplevd noe så grusomt som å miste et barn, men om jeg hadde det og noen hadde insinuert at barnet mitt som jeg har født, stelt, sunget for, lekt med og elsker høyere enn livet selv kunne sammenlignes med en spontanabort på en tid hvor mange ikke en gang vet de er gravide, da hadde jeg blitt så forbanna!

 

Anonymous poster hash: 7235a...3a9

[Hjertefru]

Enig med deg. Har selv mistet tidlig 3 ggr, men hadde ikke falt meg inn å sammenligne det med å miste et (født) barn.

[Anonym bruker]

Hvordan man takler å miste tidlig kommer nok mye an på egen livssituasjon.

 

Jeg har mistet et nyfødt barn og en missed abortion i uke 12, og de kan ikke sammenlignes. Med aborten var jeg trist, men likevel lettet over at det skjedd såpass tidlig når fosteret tydelig ikke var frisk.

 

En venninne av meg ble gravid etter mange års prøving og mistet i uke 8, og ble fullstendig knust. Hun har aldri blitt gravid igjen og vil nok forbli barnløs, men selv hun sammenligner ikke vår sorg.

 

Jeg vet ikke hva jeg hadde sagt til venninnen din, sikkert ingenting, men hun bør virkelig tenke seg litt om og se an hvem hun snakker til.

 

Anonymous poster hash: c316f...70e

[Anonym bruker]

Jeg har selv hatt 6 tidlige SA, og det kan virkelig ikke sammenlignes med å miste et barn.

Anonymous poster hash: fb520...1e7

[Anonym bruker]

Helt enig med deg!

 

Anonymous poster hash: 06955...78e

[Anonym bruker]

Enig med deg og de andre her, kan selvfølgelig ikke sammenlignes! Jeg har vært gravid 6 ganger men er mamma til to jenter. Å miste et barn man har født, matet, elsket og blitt kjent med er noe helt annet enn å miste i spontanabort selv om det er en grusom opplevelse. Men det er jo mer drømmen om baby og familie som dør ikke en kjær person.

 

Anonymous poster hash: 78145...e0e

[Anonym bruker]

Enig med deg. Utrolig provoserende. Tror faktisk jeg hadde sagt i fra.. Har også opplevd sa, og det er noe helt annet enn å miste et barn som er blitt født. Min sorg over en død venn er mye mer intens enn tristheten ved sa. Der og da var tristheten enorm, men det ble aldri en sorg for meg. Og jeg bærer den ikke med meg, og jeg har ikke to barn for lite.

En mor jeg kjenner mistet et barn i krybbedød (6mnd) og en datter (30). Hun sier at sorgen er annerledes for de to barna hun har mistet. Og siden den eldste døde sist er jo den sorgen nå sterkere. Hun føler at den også er tyngre å bære.

Heldigvis opplever de færreste å miste et barn, enda færre opplever å miste fler. Mange opplever å miste foster. Og man bør skjønne så pass at man ikke sammenligner barn med et embryo eller foster.

 

Anonymous poster hash: a4f0e...ec0

[Anonym bruker]

Jeg har mistet i uke 10. Kunne ikke falt meg inn å tenke at jeg har et barn for lite. Jeg har to levende barn.

 

Likevel tror jeg sorgen hadde vært vanskelig dersom jeg ikke kunne få barn, og hadde mistet i uke 10.

 

Jeg vet sorg ikke kan sammenlignes, men forskjellig bakteppe vil gi forskjellig sorg.

 

Det å miste i uke 5-6 og kalle det et barn for lite, blir for meg spesielt, med utgangspunkt i at de har levende barn i tillegg. Ikke minst når de møter mennesker som har opplevd å bære sitt barn til graven.

 

Usikker på om denne venninnen er mottakelig for en slik diskusjon. Kanskje du bare må la det fare. Plutselig er det noen som gir henne en respons, som får henne til å tenke litt annerledes på saken.

 

Anonymous poster hash: d57a3...d15

[Anonym bruker]

Jeg mistet nettopp i uke 17-18, og ville ALDRI sammenliknet det med å miste i uke 38, eller når barnet er ett år. Det var et foster, selv om det var min baby, og man må ha et perspektiv på slike ting. Tenker folk som holder på sånn er folk som har hatt litt for støttende foreldre i oppveksten..

 

Anonymous poster hash: 77897...0ee

[Gjest Muji81]

Jeg tenker nok at det er verre å miste et barn, enn et ufødt barn. Men jeg ville ikke blitt moraliserende her. Spontanabort kan være tøft, særlig når en ikke har barn.

 

Dronning Sonja skrev i sin bok: "Er noen mer alene enn en kvinne som ennå ikke er blitt mor, og som har mistet sitt ufødte barn?"

 

Her tenker jeg det ligger mye visdom.

[Anonym bruker]

Jeg har mistet i uke 7 og har tenkt noen ganger etter jeg ble mamma for to år siden at jeg kunne hatt et barn til, jeg lurer på hvorden det ville sett ut, det ville vært 8 år nå i mars osv. Men jeg er enig med deg. Det er ikke som å ha et barn for lite og at hun sa det er helt feil. Hadde jeg mistet sønnen min nå så hadde jeg hatt et barn for lite.

 

Anonymous poster hash: 5a856...d7c

[Anonym bruker]

...når man har mistet i uke 5-6..?

 

Har to venninner der hvor ene er mamma til ei jente som døde da hun var to.

Andre venninna hadde en spontanabort i uke 5-6, og presterte å si at hun skjønte hvordan hun har det, for hun har også mistet et barn.

 

Det er for meg veldig provoserende..?

 

Jeg er mamma til tre, og har også mistet fire ganger. Ene gangen i uke 14, andre før uke 9. Jeg føler ikke at jeg har et barn for lite, men jeg føler at naturen ordnet opp.

Hadde jeg mistet ett av barna mine hadde jeg blitt fryktelig såret om jeg fikk tilsvarende kommentar.

 

Jeg føler at jeg burde ta det opp med venninna mi med spontanaborten.. Men hvordan skal jeg legge det frem..? Noen råd?

 

Anonymous poster hash: 7c402...90c

Uff, hva svarte venninenn din som mistet sin 2 åring?

 

Anonymous poster hash: 96b64...a7a

[Anonym bruker]

...når man har mistet i uke 5-6..?

 

Har to venninner der hvor ene er mamma til ei jente som døde da hun var to.

Andre venninna hadde en spontanabort i uke 5-6, og presterte å si at hun skjønte hvordan hun har det, for hun har også mistet et barn.

 

Det er for meg veldig provoserende..?

 

Jeg er mamma til tre, og har også mistet fire ganger. Ene gangen i uke 14, andre før uke 9. Jeg føler ikke at jeg har et barn for lite, men jeg føler at naturen ordnet opp.

Hadde jeg mistet ett av barna mine hadde jeg blitt fryktelig såret om jeg fikk tilsvarende kommentar.

 

Jeg føler at jeg burde ta det opp med venninna mi med spontanaborten.. Men hvordan skal jeg legge det frem..? Noen råd?

 

Anonymous poster hash: 7c402...90c

Detta er feil 

 

Jeg har sjølv mist eit barn på 3 år og mista i uke 11, 9, 8 og 6 og mangen 4+3.

 

Miste eit barn kan ikkje sammenlignes med spontanabort. Og forstå noen som mister eit barn MÅ oppleve det sjølv, før å forstå.

Når noen sier til meg, eg forstår deg godt for jeg har mista i uke 10. Da trigger du meg.

 

Anonymous poster hash: 96710...24c

[Anonym bruker]

Jeg har alltid sagt at man ikke kan sette en sorg opp mot en annen, men i dette tilfellet ser jeg en enormt forskjell på de to sorgene. 

 

Jeg ble uplanlagt gravid med nr.1, men å få søsken viste seg å være vanskeligere enn ventet. Etter å ha prøvd i 4 år ble jeg endelig gravid, men mistet. Nå er jeg endelig gravid igjen og denne gangen skal det gå bra (er i 3.trimester). 

 

I mellomtiden, før jeg ble gravid denne siste gangen, så tenkte jeg aldri på at jeg hadde mistet et barn. Jeg følte at jeg manglet et barn, men det var fordi jeg følte at to er det korrekte antallet for meg og fordi ønsket om et barn til hadde vært der så lenge. Jeg følte aldri noen spesiell sorg over det som var mistet, men kanskje heller en liten sorg over det som aldri ville bli. Å miste et barn som må fødes eller å miste et barn man har sett vokst og kjenner, det er virkelig mye verre uansett hvordan man vrir og vender på det. 

 

Jeg ville sagt noe til venninnen din. Tenk på den andre venninnen som faktisk har mistet et barn på 2 år.. Det må være helt grusomt, og det er å tråkke på sorgen hennes å være så frimunnet om sin egen sorg over en spontanabort. 

Anonymous poster hash: a04da...cbd

[Anonym bruker]

Jeg ville aldri funnet på å sammenligne mine sa med noen som mistet et barn ved fødsel eller senere.

 

Men har jeg et barn for lite? Ja, jeg har flere barn for lite. Like mange tidlige spontanaborter som jeg har hatt. Jeg kommer trolig ikke til å få barn heller. Så har jeg et eller flere barn for lite? Uten tvil! Er det vondt? Ja, veldig. Det er en sorg som må følge meg resten av livet. Kan dere som har fått barn etter spontanaborter (eller hadde et eller flere før sa også) forstå det fullt ut? Nei, det tror jeg ikke.

 

Å sammenligne sorg har ingen hensikt.

Anonymous poster hash: 5b65e...86b

[Anonym bruker]

 

Jeg ville aldri funnet på å sammenligne mine sa med noen som mistet et barn ved fødsel eller senere.

 

Men har jeg et barn for lite? Ja, jeg har flere barn for lite. Like mange tidlige spontanaborter som jeg har hatt. Jeg kommer trolig ikke til å få barn heller. Så har jeg et eller flere barn for lite? Uten tvil! Er det vondt? Ja, veldig. Det er en sorg som må følge meg resten av livet. Kan dere som har fått barn etter spontanaborter (eller hadde et eller flere før sa også) forstå det fullt ut? Nei, det tror jeg ikke.

 

Å sammenligne sorg har ingen hensikt.

 

Anonymous poster hash: 5b65e...86b

 

 

Glemte å skrive... Hadde jeg fått et barn likevel nå ville jeg ikke følt jeg hadde et barn for lite.

 

Anonymous poster hash: 5b65e...86b

[Anonym bruker]

 

Vel - jeg er nok enig med deg.

 

Anonymous poster hash: 00e6f...e70

Hun har nok et barn for lite, men å si at "jeg vet hvordan du føler det når du har mistet toåringen", det er bare smakløst. Å spontanabortere føles IKKE som å miste et barn man kjenner!

 

Anonymous poster hash: 4f1e0...605

[Anonym bruker]

 

 

Jeg ville aldri funnet på å sammenligne mine sa med noen som mistet et barn ved fødsel eller senere.

 

Men har jeg et barn for lite? Ja, jeg har flere barn for lite. Like mange tidlige spontanaborter som jeg har hatt. Jeg kommer trolig ikke til å få barn heller. Så har jeg et eller flere barn for lite? Uten tvil! Er det vondt? Ja, veldig. Det er en sorg som må følge meg resten av livet. Kan dere som har fått barn etter spontanaborter (eller hadde et eller flere før sa også) forstå det fullt ut? Nei, det tror jeg ikke.

 

Å sammenligne sorg har ingen hensikt.

 

Anonymous poster hash: 5b65e...86b

 

Glemte å skrive... Hadde jeg fått et barn likevel nå ville jeg ikke følt jeg hadde et barn for lite.

 

Anonymous poster hash: 5b65e...86b

Hvordan vet du det??

 

Anonymous poster hash: 7db2e...162