Barnehageansatt med selvskadingsarr

[Salomine]

Hadde registrert det hvis arrene er synlige, og ikke tenkt noe mer på det. Det som hadde vært viktig, er hvordan du behandler barna mine og hva de syns om deg.

[Anonym bruker]

Jeg dømmer ikke og ville ikke tenkt No serie over det. Men det er en ting jeg lurer på som jeg kanskje kan få svar på her. Hvordan forklarer man sånne merker for barn?

 

Anonymous poster hash: 084c1...eb9

[Anonym bruker]

Meget spesielt 😳

 

Tenker selvskading er tegn på alvorlig psykisk sykdom, og at det ikke er forenelig med omsorgs jobben.

 

Anonymous poster hash: 8ff9a...3b5

[Iiiiik]

Meget spesielt

 

Tenker selvskading er tegn på alvorlig psykisk sykdom, og at det ikke er forenelig med omsorgs jobben.

 

Anonymous poster hash: 8ff9a...3b5

 

Ikke enig! Selvskading er nok uttrykk for at man ikke håndterer vanskene der og da. Det kan ha sammenheng med psykisk sykdom, men det trenger ikke det. 

 

Jeg ville nok tenkt at dette er en person som har strevd tidligere i livet sitt. For meg ville det gjort at jeg hadde vært bittelitt mer observant på hvordan personen taklet arbeidet sitt. Ikke med mistenksomhet, men litt mer årvåkenhet enn til vanlig. Til den over her som mener at en tidligere selvskader nødvendigvis er flinkere til å se alle, det har jeg ikke noe tro på. Tror ikke graden av omsorg for andre nødvendigvis henger sammen med egne (tidligere) vansker. 

[Anonym bruker]

Meget spesielt

 

Tenker selvskading er tegn på alvorlig psykisk sykdom, og at det ikke er forenelig med omsorgs jobben.

 

Anonymous poster hash: 8ff9a...3b5

Hva med andre ting rsom du ikke ser da? Jeg har vært seksuelt misbrukt og har store skader på sjelen. Har ikke jeg heller noe å gjøre i barnehage?

 

Anonymous poster hash: 8fb24...329

[Anonym bruker]

Meget spesielt

 

Tenker selvskading er tegn på alvorlig psykisk sykdom, og at det ikke er forenelig med omsorgs jobben.

 

Anonymous poster hash: 8ff9a...3b5

Fjas! Hvem som helst kan ha opplevd forferdelig vanskelige ting i oppveksten sin, og dessverre endt opp med selvskading som en "utvei" i en periode. Men de kan da ha kommet styrket ut av det, og ha en kjempesterk psyke som voksen! 

 

Og ikke minst kan de være superflinke som omsorgspersoner, nettopp fordi de har gått igjennom mye tøft selv. 

 

Les denne, kanskje de som alltid må dømme uten å kjenne til personen lærer å tenke seg om: 

 

http://kroppskultur.no/jeg-horte-hva-du-sa-om-meg-og-jeg-ble-veldig-lei-meg-men-mest-av-alt-sa-forstar-jeg-deg-kunne-du-klart-a-forsta-meg/

 

Og nei, jeg har aldri skadet meg selv eller hatt psykiske problemer/tøft i oppvekst selv. Men jeg kjenner så mange fantastiske personer som har gått igjennom et helvete, og som i dag er noen av de snilleste og mest oppegående menneskene jeg vet om! 

 

Døm ikke pga utseende.. 

 

Anonymous poster hash: 9c24b...0ea

[Iiiiik]

Jeg bare lurer på en ting: Hvordan kan jeg vite at det er arr etter selvskading og ikke etter en eller annen ulykke?

 

Som du skjønner så ville jeg kanskje ikke innsett at det skyldtes selvskading. Jeg ville kanskje registrert at du hadde arr, men jeg ville aldri ha kommentert det eller tenkt noe mer over det.

 

Det ser man nokså enkelt. 

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke reagert på det, annet enn hvis du hadde vært litt for ærlig med barna om det, det hadde jeg ikke likt.

Anonymous poster hash: 90239...4e0

[eneleh_]

 

Jeg har tidligere jobbet i barnehage. Da skjulte jeg arrene på armene mine. Orket ikke blikkene, spekulasjonene og spørsmålene, både fra voksne og barn. 

 

Men jeg lurer rett og slett på, hvordan ville dere reagert om en av de ansatte i barnehagen til barna deres hadde synlige (dog gamle og grodde) selvskadingsarr? Om hun gikk i kortermet, slik at det var synlig for barna? 

 

Husker jeg syns sommerene var så forferdelig varme i lange ermer! 

 

Anonymous poster hash: 658f3...e57

 

Jeg hadde nok lagt merke til det, og kanskje stusset litt over det først. Men deretter ville jeg bare tenkt at fortid er fortid. 

Og jeg tenker som så, at kanskje du har en bedre evne til å se barnas følelser på en annen måte?

[Anonym bruker]

Jeg leste en fin tekst en gang. Noe om at arrene representerte styrke, ikke svakhet. Fordi man er en overlever. Fordi man har hatt det tøft og kommet seg gjennom det.

 

Så det ville jeg tenkt. At dette er en person som har hatt det vondt og vanskelig, men har kommet seg videre med livet.

 

Til barna ville jeg sagt at det var arr etter sår du hadde for lenge siden.

 

Anonymous poster hash: 73f22...fd3

[Surogvanskelig]

Meget spesielt 😳

 

Tenker selvskading er tegn på alvorlig psykisk sykdom, og at det ikke er forenelig med omsorgs jobben.

 

Anonymous poster hash: 8ff9a...3b5

Håper ikke du jobber i et omsorgsyrke, med de holdningene der

[Anonym bruker]

Samme utfordring her. Barna var nysgjerrige, men ikke mange. Og et fåtall kun som spurte om arrene. Samtalene var omtrent slik:

-Hva har du på armene?

-Det er merker etter noen skader jeg fikk da jeg var ungdom.

-Skadet du deg?

-Ja

-Kom det blod?

-Ja

-Jeg blødde neseblod en gang/ pappa skærte seg i fingeren/ jeg slo meg i hodet... etc

 

Anonymous poster hash: 2a9b0...634

[Anonym bruker]

Hva jeg ville tenkt?

 

Jeg har nok noen fordommer mot folk med selvskadingsarr. Kjenner jeg blir mektig irritert over at noen driver og skader seg selv... Liksom for å overføre smerten til dn fysisk smerte, men like mye for å få oppmerksomhet.

 

Og jeg hadde nok vært ekstra obs på en barnehageansatt. Selv om jeg ikke nødvendigvis tror du gjør en dårlig jobb.

Sorry, du spurte...

 

Anonymous poster hash: 41284...00b

[mamma_bergen]

Hva jeg ville tenkt?

 

Jeg har nok noen fordommer mot folk med selvskadingsarr. Kjenner jeg blir mektig irritert over at noen driver og skader seg selv... Liksom for å overføre smerten til dn fysisk smerte, men like mye for å få oppmerksomhet.

 

Og jeg hadde nok vært ekstra obs på en barnehageansatt. Selv om jeg ikke nødvendigvis tror du gjør en dårlig jobb.

Sorry, du spurte...

 

Anonymous poster hash: 41284...00b

Da bør du jobbe litt med fordommene dine, samt skaffe deg litt kunnskap. Og selv om jeg tror du skriver dette bare for å være kvalm, bør du tenke deg om når du spyr ut dritt som dette!

[Anonym bruker]

 

Hva jeg ville tenkt?

 

Jeg har nok noen fordommer mot folk med selvskadingsarr. Kjenner jeg blir mektig irritert over at noen driver og skader seg selv... Liksom for å overføre smerten til dn fysisk smerte, men like mye for å få oppmerksomhet.

 

Og jeg hadde nok vært ekstra obs på en barnehageansatt. Selv om jeg ikke nødvendigvis tror du gjør en dårlig jobb.

Sorry, du spurte...

 

Anonymous poster hash: 41284...00b

Da bør du jobbe litt med fordommene dine, samt skaffe deg litt kunnskap. Og selv om jeg tror du skriver dette bare for å være kvalm, bør du tenke deg om når du spyr ut dritt som dette!

Hvis man spør om hva folk vil tenke, så må vel alle svar være bra nok...

 

Arr etter selvskading er aldri ett pluss. Så brutalt er det faktisk. Ikke dermed sagt det er veldig negativt heller.

 

I valget mellom to identiske, utenom selvskadingsarr, ville de fleste valgt personen uten til barnehageansatt, lege, advokat..

 

 

Anonymous poster hash: 46454...334

[Anonym bruker]

Hva jeg ville tenkt?

 

Jeg har nok noen fordommer mot folk med selvskadingsarr. Kjenner jeg blir mektig irritert over at noen driver og skader seg selv... Liksom for å overføre smerten til dn fysisk smerte, men like mye for å få oppmerksomhet.

 

Og jeg hadde nok vært ekstra obs på en barnehageansatt. Selv om jeg ikke nødvendigvis tror du gjør en dårlig jobb.

Sorry, du spurte...

 

Anonymous poster hash: 41284...00b

 

 

Du har selvfølgelig lov til å ha dine meninger og jeg har skjønt at dette med selvskading er et tema som noen folk har lite kunnskap om, og man kan dermed fort tenke slik som du gjør, i mangel på forståelse på hvorfor situasjonen ble som det ble.

Heldigvis ser det ut til at flertallet ikke ville tenkt noe spesielt over det, og i alle fall ikke i negativ retning. Men det du forteller her var akkurat det jeg var redd for, så kan jeg da spørre deg om en ting til?

 

Hvorfor ville du vært ekstra obs på meg om jeg hadde selvskadings-arr?

 

Jeg har fått utelukkende gode tilbakemeldinger fra foreldre i barnehagen. Da barnehageåret startet og en gjeng med 1-åringer skulle begynne i barnehagen fikk sjefen høre fra de nye foreldrene at de var så glade for å se at barna hadde så tillit til meg. De ferskeste barna kom etter kort tid løpende mot meg på morgenen og ville sitte på fanget, før foreldrene hadde fått av dem skoene i garderoben. Jeg mener selv at jeg gjorde en utrolig god jobb som barnehageansatt, og det virker det som at dem rundt meg også mener.

 

Hva ville endret seg den dagen jeg hadde gått i t-skjorte? 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 658f3...e57

[Anonym bruker]

Så godt å se at hun kjempet videre, ville jeg tenkt! Bra at hun er i jobb og spesielt med barn😊 barn er ærlige mennesker og sier de at de er glade i deg så mener de det!😊

Men var det jeg som hadde arr etter selvskading så ville jeg skjult det om jeg jobbet i bhg for å unngå spørsmålene fra barna😉

 

Anonymous poster hash: da17c...f55

[Anonym bruker]

Ok, du spør hva jeg hadde tenkt. Jeg hadde tenkt mye! Hadde umiddelbart sett etter nyere arr, eller sår for den saks skyld. Diskret, men jeg hadde sett. Kun hvite arr? Bra! Så hadde jeg lurt på om det bare var armene dine, eller om du hadde nyere sår andre plasser, fordi man kan skjule arr bedre andre plasser enn på armene. Jeg hadde lurt på historien din, og sikkert sett for meg en helt annen historie enn den du har, før jeg hadde tatt meg selv i å tenke for mye, og fokusere helt feil. Jeg har da ingenting med din historie å gjøre før du evt. forteller den selv. Arr på armene viser tross alt bare det som har vært, og all tiden etter arrene ble til ønsker jeg dypt å være så uendelig mye bedre enn når det sto på som verst. 

Og så hadde jeg blitt sint. Sint fordi du måtte ty til kniven når ingen kunne se deg, fordi andre mennesker kunne overse smertene du bar på. Kanskje var det du som skjulte det for godt, eller at ingen tok seg bryet med å se deg? Tok ingen selvskadingen din på alvor kanskje, eller var du den som snek barberblader inn på lukket avdeling? Jeg kan ikke vite, før du forteller. Og det er helt greit, men jeg er fortsatt sint for at du måtte gjennom alt det vonde. Jeg håper du kom sterkere ut av det. Jeg kan ikke tro noe annet, for arrene er arr, og ikke sår. 

Jeg hadde tenkt at det er lett å skli tilbake, med mindre man har overvunnet trangen. Hadde jeg et godt inntrykk av deg fra før av, velger jeg å tro at du har det bedre nå. Ser du litt hjelpeløs og usikker ut, hadde jeg kanskje tenkt mitt. Det hadde jeg også om barnet mitt ikke ville si ha det til deg, eller om barnet mitt ikke hørte etter når du snakket. Så ærlig vil jeg være. Men da er det synlig, og dine kolleger ville visst. Kanskje kunne de hjelpe deg på riktig vei? Hvis man, etter å ha sett arrene, ikke ser noe annet "mystisk", ville jeg lagt alle negative tanker bort, og tenkt at barnet mitt har det bra. Og det håper jeg du har også.Jeg vet fortsatt at arr er arr, og ikke sår. Heia deg! 

Ang. hva du kan si til barn. Det er åpent, for barn er fantastiske. De spør mye, men jammen liker de snakke om seg selv også. De vet når du lyver, men de blir som regel fornøyd med et enkelt svar. Det jeg sier oftest er at jeg har vært syk eller uheldigvis skadet meg. Kanskje husker de da de fikk vannkopper, og har noen arr etter dem? Eller den gangen de skulle prøve å sykle uten støttehjul? Knall i asfalten, og det som er hardere enn huden kan gi sår. Først sår, og så arr som man har lenge, kanskje til og med til de er voksne! Da kan de si at se her, det på kneet der fikk jeg første gangen jeg skulle sykle uten støttehjul, men nå er det blitt et arr, og det gjør ikke vondt lengre.

 

Vi voksne har mye å lære av barna, så jeg bekymret meg minst om hva barna spør om. Det er verre med den uvitende mammaen med nesen opp i sky, som ser alt det negative før det positive. 

Anonymous poster hash: 7860a...e89