Foster med downs

[Anonym bruker]

Hei, jeg er vernepleier student og har nå lest en bok om funksjonshemning. Jeg lurer på hvorfor noen velger å ta abort når babyen har downs? Er det pga det blir en ekstra belastning for familien, er det fordi man er redd barnet vil få et mindreverdig liv? Er det fordi man er redd barnet blir født med medfødte feil i tillegg til downs? Er et barn med downs " mindre verdt" enn barn uten et syndrom? Ønsker innspill. Dømmer overhodet ingen, er bare nysgjerrig på hva folk mener.

 

Anonymous poster hash: d19de...93f

[Anonym bruker]

Er du ti år?

 

Ikke for å være stygg, men om du faktisk er vernepleierstudent, så er du ikke egnet til den jobben. Den krever en iq på nivå voksen.

 

Anonymous poster hash: 3898a...e00

[Anonym bruker]

Dette er ekstremt flaut å si, og skamfullt.

 

jeg hadde slitt med at jeg hadde syntes det var flaut å ha et barn med Downs, akkurat som om jeg hadde feilet som mor. Derfor ville jeg ønsket abort.

 

 

Men nå skal det sies at jeg fikk beskjed i forrige svangerskap at fosteret jeg bar kanskje hadde kromosomfeil, og mens jeg ventet på svar fra fostervannsprøven så bestemte jeg meg for å beholde uansett.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: a0e4a...44e

[Anonym bruker]

Hei, jeg er vernepleier student og har nå lest en bok om funksjonshemning. Jeg lurer på hvorfor noen velger å ta abort når babyen har downs? Er det pga det blir en ekstra belastning for familien, er det fordi man er redd barnet vil få et mindreverdig liv? Er det fordi man er redd barnet blir født med medfødte feil i tillegg til downs? Er et barn med downs " mindre verdt" enn barn uten et syndrom? Ønsker innspill. Dømmer overhodet ingen, er bare nysgjerrig på hva folk mener.

 

Anonymous poster hash: d19de...93f

Det er et sammensatt svar... Jeg ville tatt abort fordi jeg ikke føler selv at jeg har de nødvendige ressursene til å ta meg av et barn med Downs. De med den diagnosen kommer jo i mange utgaver fra blide til svært temperamentsfulle, høy funksjonsevne til svært nedsatt funksjonsevne, ingen andre sykdommer/defekter til alvorlige hjertefeil. Frykten for hvordan mitt barn ville fungere, bli mottatt og hvilke andre lidelser det ville hatt er alle grunner som for meg veier i mot å beholde. Jeg mener absolutt ikke at barn med Downs er mindre verdt, og de fortjener å bli godt ivaretatt - jeg er bare ikke den rette til å gjøre det. 

 

Anonymous poster hash: e3b9c...3bd

[Anonym bruker]

Jeg ville tatt abort fordi det er umulig å forutsi "graden av Downs", og fordi det er et potensielt pleietrengende barn som aldri blir selvstendig. Vet at det finnes mange velfungerende mennesker med Downs, men man har ingen garanti, og siden jeg har to barn fra før, ville det vært vanskelig å følge opp dem tilstrekkelig hvis jeg får et barn med store komplikasjoner. Vet at man aldri har noen garanti, men hvis man får vite så...

Dessuten orker jeg ikke se folk med Downs spise, klarer så vidt høre datteren min tygge, som aldri klarer å lukke munnen tross funksjonsfriskhet.

 

Anonymous poster hash: 73ed3...82d

[Anonym bruker]

Jeg ville tatt abort. Fordi:

 

- Jeg rett og slett ikke hadde ønsket å ha et "barn" hele livet som trengte masse oppfølging helt til jeg døde.

- Det hadde tatt for mye tid og oppmerksomhet fra mine andre 2 barn.

- Jeg jobber med barn med blant annet downs, og jeg vet endel om hvor mye ekstra det innebærer på alle måter.

- Jeg hadde nok vært litt bekymret for hva slags liv barnet ville få, særlig etter min bortgang.

 

Når det er sagt, ville jeg heller hatt et barn med downs enn mange andre diagnoser om jeg kunne valgt. Og jeg hadde ikke vært flau på noen måte over å få et barn med downs. Handler rett og slett om det praktiske, og en del egoistiske grunner. 

 

Jeg er kjempe glad for at en del andre velger å få barn med downs, for jeg mener det er viktig for samfunnet. Og jeg er dypt imponert og har MASSE respekt for de foreldrene som jeg vet jobber knallhardt for barnet med downs, og som kjemper alle kamper i systemene og gir alt for barnet. 

Anonymous poster hash: 550b6...05d

[MMP]

Jeg tenkte mye på det da jeg var gravid, alle 3 gangene... - om jeg ville beholde om babyen hadde downs. 

Jeg synes det er ekstremt fremmend og skremmende - derfor ville jeg kanskje vurdert å ta abort. På samme tid var jeg ekstremt i mot abort på den tiden, så spørs om jeg hadde gjort det. 

 

Når jeg leser i ukeblad om mennesker som har fått barn med downs sier de alltid barnet er en berikelse til familien. Jeg tror på de når de sier det! De sier og noen av de, hadde de visst barnet hadde downs hadde de kanskje tatt det bort - og at de er glade for at de ikke visste om det før barnet ble født. 

Vanskelig spørsmål du kommer med. 

[Anonym bruker]

Er du ti år?

 

Ikke for å være stygg, men om du faktisk er vernepleierstudent, så er du ikke egnet til den jobben. Den krever en iq på nivå voksen.

 

Anonymous poster hash: 3898a...e00

Nå er det alltid kjekt med innspill fra andre når man jobber med oppgaver. Andres argumenter og tanker rundt emner, kan hjelpe til med vinklingen av hvordan en oppgave blir. At du mener at en vernepleierstudent (eller andre) skal ut i fra seg selv og teoribøker sitte på fasiten, sier mer om deg. De fleste fag er ikke som et mattestykke med ett rett svar. Det krever innsikt, vurdering, erfaring osv,. noe man kan få ved hjelp av andre. Det at du er nødt til å være barnslig og spydig for å få fram et poeng, sier mer om din mentale evne enn HIs.   

 

 

 

 

Anonymous poster hash: e3b9c...3bd

[Anonym bruker]

Jeg skal bare si det jeg personlig tenker. Folk tenker sikkert ulikt om dette.

 

Mannen min og jeg har et veldig godt forhold. Vi hadde vært sammen i mange år før vi fikk barn og er ressurssterke. Fem måneder med kolikk tok likevel nesten knekken på forholdet. Etter at det gikk over hadde vi gjort oss noen lærdommer og snakket en del om det. Forholdet er nå like sterkt som før, om ikke sterkere. MEN kolikken gikk jo over, og etter det hadde vi et helt friskt barn! Som kommer til å gå på vanlig skole, utvikle seg til et voksent menneske og flytte ut og være selvstendig og selvhjulpen.

 

Vi snakket Iallefall litt om hvordan det hadde vært og ha et barn med en alvorlig sykdom eller et syndrom som varer resten av livet.

 

Statistikken viser at det i mange tilfeller går utover forholdet og fører til skilsmisse på sikt. Dette vil jeg si både er uheldig for foreldrene, men også for barna, som må gå gjennom det.

 

Om man har flere barn enn det ene barnet med downs (om man for eksempel har barn fra før og får vite at man venter ett barn med downs), vil de andre barna i mange tilfeller bli veldig tilsidesatt. Fordi et barn med downs i de fleste tilfeller vil være mye mer krevende og kreve mye mer sv foreldrenes tid, energi og ressurser (på oppfølging, på å "krangle" med kommunen osv om hjelp man burde få men ikke får).

 

Barnet med downs blir aldri voksen på samme måte som et funksjonsfriskt barn. Foreldrene må følge opp barnet resten av livet.

 

Sist men ikke minst vil foreldrene måtte bekymre seg for hva som kommer til å skje med barnet etter at de er døde.

 

Også er det noen mennesker som har såpass mye tålmodighet, men også penger og gode mennesker rundt seg, at det å oppdra et barn med downs går helt fint. Jeg vet om et par på Oslos beste vestkant som er veldig rike. De har ansatt flere assistenter, og får bygget en egen omsorgsbolig til sønnen med downs på tomta si.

 

De fleste har ikke slike ressurser.

 

Våre foreldre stiller ikke opp som barnevakt for det ene funksjonsfriske barnet vi har. Hadde vi hatt et barn med downs hadde de heller ikke stilt opp. Man er da prisgitt kommunen og til syvende og sist politikerne, skattebetalerne og velferdsstaten. Hvordan er den om fem år, ti år, 20 år, for ikke å snakke om når barnet er voksent og kanskje når foreldrene dør?

 

Hvilken garanti har man for at ikke barnet om 40-50 år blir sperret inne på et lite rom på en institusjon og får mat dyttet inn på rommet noen ganger i døgnet?

 

Barnet vårt (som er helt frisk) er nå to år, men vi venter fortsatt litt til med å få et barn til. Om det da viser seg at fosteret har downs tror jeg jeg kommer til å velge abort. Med lett hjerte og uten å gråte? Nei. Men det er ikke alltid lett å gjøre det som er best både for en selv og familien sin.

 

At helt friske barn aborteres før uke 12 har de færreste i Norge noe i mot. At barn som kommer til å få en diagnose som vil være med dem hele livet og gi dem en usikker fremtid og føre til mye ekstraarbeid for hele familien aborteres synes mange er forferdelig.

 

Så kan man også se helt kaldt på det og forstå hvor mye samfunnet sparer på det. Med all hjelp disse barna vil trenge vil det gå med minst en million i året (om ikke mer). Dette er ikke et argument jeg vil bruke selv, men nå med nedadgående økonomi, eldrebølge, og veldig mange flyktninger, er det likevel noe man bør være klar over.

 

Jeg hadde aldri en gang nevnt det siste der om jeg ikke var anonym.

 

Og så det er sagt, om noen velger å bære fram et barn med downs, synes jeg det er veldig viktig at vi som samfunn tar godt vare på disse barna og familiene deres.

 

Jeg kommer ikke til å klikke meg inn på denne tråden igjen, for regner med at mange kommer til å si at jeg er et forferdelig menneske.

 

Men du stilte et bra spørsmål, HI, og jeg synes du fortjente et ærlig svar

 

Anonymous poster hash: 8e3d1...143

[Anonym bruker]

Hadde jeg fått beskjed da jeg ventet første barnet at hun hadde Downs ville jeg beholdt uansett. Nr to også tror jeg. Men hadde jeg blitt gravid igjen i dag og det skulle vise seg at det tredje barnet mitt hadde Downs ville jeg nok vurdert abort pga det eldste barnet mitt har mange utfordringer i hverdagen (to diagnoser) og krever mye ekstra og jeg tenker da at det er fare for at ingen av barna ville fått det de trenger av oppfølging og hjelp.

 

Anonymous poster hash: 21822...8eb

[Anonym bruker]

Er du ti år?

 

Ikke for å være stygg, men om du faktisk er vernepleierstudent, så er du ikke egnet til den jobben. Den krever en iq på nivå voksen.

 

Anonymous poster hash: 3898a...e00

Jeg tar bare problemstillingene fra boken jeg har lest og kjører de ut her. Nei, jeg er ikke ti år. Jeg jobber per dd. med utviklingshemmede og gjør en veldig bra jobb får jeg høre. Men du synes kanskje spørsmålene mine var vanskelige, siden du svarer i en såpass offensiv tone? Jeg lurer jo bare på hva folk tenker. Vi har jo faktisk muligheten for senabort når barn har alvorlige diagnoser og retten til å gjøre det, med loven på vår side.

 

 

Anonymous poster hash: d19de...93f

[Anonym bruker]

Jeg hadde beholdt. Grunnen er at jeg vet med meg selv at jeg hadde angret på en abort resten av livet.

 

 

Anonymous poster hash: 08623...5a0

[Anonym bruker]

Jeg hadde nok tatt abort om jeg hadde fått vite det. Og det river i meg når jeg sier det fordi jeg aldri kan se for meg at jeg skulle tatt en abort etter 4 ufrivillige aborter. Men jeg har  3 barn, en med litt ekstra behov. Jeg lever også hver dag mer smerter. Selv om jeg har lært meg å leve godt med smertene og fungerer veldig bra i det daglige så føler jeg nok at jeg ikke hadde hatt nok ressurser til å ta vare på et funksjonshemmet barn. Men man vet jo aldri, godt mulig jeg ikke hadde klart å gjennomføre en abort.

 

Jeg syntes ikke barn med downs er mindreverdige, jeg syntes de er flotte mennesker som ofte sprer veldig mye glede rundt seg. Hadde man kunne vite om barnet ble velfungerende, kunne bli selvstendige og få et godt liv uten store tilleggsvansker hadde jeg beholdt uten tvil. Men det kan man jo ikke vite. Jeg hadde heller ikke vært flau over å ha et barn med downs, jeg hadde vært stolt. Og jeg ser selv med beundring på alle de flinke mammaene og pappaene der ute som har barn med funksjonshemminger. 

Anonymous poster hash: 70c4f...ed5

[Anonym bruker]

Er du ti år?

 

Ikke for å være stygg, men om du faktisk er vernepleierstudent, så er du ikke egnet til den jobben. Den krever en iq på nivå voksen.

 

Anonymous poster hash: 3898a...e00

Igjen?

Så innmari ekkel kommentar?

Det er ikke hi det er noe i veien med, men deg!

Du er sikkert ikke samme anonym som "herjer" her i dag, regner med det er flere av dere.

Men hvorfor være så nedlatende? Hvorfor skape kvalme? Hvorfor gjøre andre sin dag dårlig?

Og du starter med "ikke for å være stygg..." Jo, du er stygg!

Og jeg lurer oppriktig på hvorfor du ikke klarer å ordlegge deg hyggelig og sakelig?

Kanskje det kreves Iq for å være hyggelig?

Tenk over hvordan du oppfører deg!

 

 

Anonymous poster hash: 1aea4...ed5

[Anonym bruker]

Jeg skal bare si det jeg personlig tenker. Folk tenker sikkert ulikt om dette.

 

Mannen min og jeg har et veldig godt forhold. Vi hadde vært sammen i mange år før vi fikk barn og er ressurssterke. Fem måneder med kolikk tok likevel nesten knekken på forholdet. Etter at det gikk over hadde vi gjort oss noen lærdommer og snakket en del om det. Forholdet er nå like sterkt som før, om ikke sterkere. MEN kolikken gikk jo over, og etter det hadde vi et helt friskt barn! Som kommer til å gå på vanlig skole, utvikle seg til et voksent menneske og flytte ut og være selvstendig og selvhjulpen.

 

Vi snakket Iallefall litt om hvordan det hadde vært og ha et barn med en alvorlig sykdom eller et syndrom som varer resten av livet.

 

Statistikken viser at det i mange tilfeller går utover forholdet og fører til skilsmisse på sikt. Dette vil jeg si både er uheldig for foreldrene, men også for barna, som må gå gjennom det.

 

Om man har flere barn enn det ene barnet med downs (om man for eksempel har barn fra før og får vite at man venter ett barn med downs), vil de andre barna i mange tilfeller bli veldig tilsidesatt. Fordi et barn med downs i de fleste tilfeller vil være mye mer krevende og kreve mye mer sv foreldrenes tid, energi og ressurser (på oppfølging, på å "krangle" med kommunen osv om hjelp man burde få men ikke får).

 

Barnet med downs blir aldri voksen på samme måte som et funksjonsfriskt barn. Foreldrene må følge opp barnet resten av livet.

 

Sist men ikke minst vil foreldrene måtte bekymre seg for hva som kommer til å skje med barnet etter at de er døde.

 

Også er det noen mennesker som har såpass mye tålmodighet, men også penger og gode mennesker rundt seg, at det å oppdra et barn med downs går helt fint. Jeg vet om et par på Oslos beste vestkant som er veldig rike. De har ansatt flere assistenter, og får bygget en egen omsorgsbolig til sønnen med downs på tomta si.

 

De fleste har ikke slike ressurser.

 

Våre foreldre stiller ikke opp som barnevakt for det ene funksjonsfriske barnet vi har. Hadde vi hatt et barn med downs hadde de heller ikke stilt opp. Man er da prisgitt kommunen og til syvende og sist politikerne, skattebetalerne og velferdsstaten. Hvordan er den om fem år, ti år, 20 år, for ikke å snakke om når barnet er voksent og kanskje når foreldrene dør?

 

Hvilken garanti har man for at ikke barnet om 40-50 år blir sperret inne på et lite rom på en institusjon og får mat dyttet inn på rommet noen ganger i døgnet?

 

Barnet vårt (som er helt frisk) er nå to år, men vi venter fortsatt litt til med å få et barn til. Om det da viser seg at fosteret har downs tror jeg jeg kommer til å velge abort. Med lett hjerte og uten å gråte? Nei. Men det er ikke alltid lett å gjøre det som er best både for en selv og familien sin.

 

At helt friske barn aborteres før uke 12 har de færreste i Norge noe i mot. At barn som kommer til å få en diagnose som vil være med dem hele livet og gi dem en usikker fremtid og føre til mye ekstraarbeid for hele familien aborteres synes mange er forferdelig.

 

Så kan man også se helt kaldt på det og forstå hvor mye samfunnet sparer på det. Med all hjelp disse barna vil trenge vil det gå med minst en million i året (om ikke mer). Dette er ikke et argument jeg vil bruke selv, men nå med nedadgående økonomi, eldrebølge, og veldig mange flyktninger, er det likevel noe man bør være klar over.

 

Jeg hadde aldri en gang nevnt det siste der om jeg ikke var anonym.

 

Og så det er sagt, om noen velger å bære fram et barn med downs, synes jeg det er veldig viktig at vi som samfunn tar godt vare på disse barna og familiene deres.

 

Jeg kommer ikke til å klikke meg inn på denne tråden igjen, for regner med at mange kommer til å si at jeg er et forferdelig menneske.

 

Men du stilte et bra spørsmål, HI, og jeg synes du fortjente et ærlig svar

 

Anonymous poster hash: 8e3d1...143

Synes du hadde veldig gode poeng. Takk for innspill!

 

Anonymous poster hash: d19de...93f

[Anonym bruker]

Jeg er usikker på hva jeg ville gjort dersom jeg plutselig sto i den situasjonen, men per nå tenker jeg at jeg hadde tatt abort.

 

Årsakene er i stor grad det som er beskrevet over. I tillegg vil man jo ved å ta abort også få en ny mulighet, nemlig muligheten for å bli gravid og bære frem et annet barn.

 

Anonymous poster hash: 29ae7...d59

[Anonym bruker]

Hei. Jeg jobber som vernepleier på 20.året og jeg hadde tatt abort ved downs,eller andre avvik.

Det er selvfølgelig mange tilstander og syndromer som ikke kan screenes,så man har ingen garanti uansett.

 

Likevel står jeg ved at jeg hadde tatt abort. Dette fordi jeg har jobbet,og jobber fortsatt med barn med spesielle behov i snart 20 år.

Foreldrene blir forespeilet en glorifisert versjon om hvordan det er å være foreldre til annerledesbarna.

 

På papiret står all vetdens av rettigheter,som kommunen bare kan skrive avviksmld på dersom de ikke får til å utføre tjenesten. "Lovpålagte tjenester",de to ordene er ikke verdt noe.

 

Jeg har sett utallige familier gå i oppløsning fordi apparatet rundt har sviktet. Jeg har sett foreldre som i bunnlø fortvilelse nekter å ta barnet sitt hjem fra avlastning fordi de ikke makter mer.

 

Så det er langt fra teori til praksis i "velfetdsstaten" Norge når det kommer til disse barna.

 

Tør du som student skrive om dette i din bachelor er du tøff.

 

Anonymous poster hash: a60ca...bb3

[Oddny Mathilda]

 

Hei, jeg er vernepleier student og har nå lest en bok om funksjonshemning. Jeg lurer på hvorfor noen velger å ta abort når babyen har downs? Er det pga det blir en ekstra belastning for familien, er det fordi man er redd barnet vil få et mindreverdig liv? Er det fordi man er redd barnet blir født med medfødte feil i tillegg til downs? Er et barn med downs " mindre verdt" enn barn uten et syndrom? Ønsker innspill. Dømmer overhodet ingen, er bare nysgjerrig på hva folk mener.

 

Anonymous poster hash: d19de...93f

Det er et sammensatt svar... Jeg ville tatt abort fordi jeg ikke føler selv at jeg har de nødvendige ressursene til å ta meg av et barn med Downs. De med den diagnosen kommer jo i mange utgaver fra blide til svært temperamentsfulle, høy funksjonsevne til svært nedsatt funksjonsevne, ingen andre sykdommer/defekter til alvorlige hjertefeil. Frykten for hvordan mitt barn ville fungere, bli mottatt og hvilke andre lidelser det ville hatt er alle grunner som for meg veier i mot å beholde. Jeg mener absolutt ikke at barn med Downs er mindre verdt, og de fortjener å bli godt ivaretatt - jeg er bare ikke den rette til å gjøre det. 

 

Anonymous poster hash: e3b9c...3bd

 

 

Signerer dette.

[Anonym bruker]

Ble så irritert på første svaret du fikk, at jeg helt glemte å svare på det du spurte om hi...

Jeg er Vernepleier og jeg hadde beholdt barnet om det hadde Downs syndrom.

I dag, lever mennesker med Downs mye bedre enn før. De får mer støtte, de får mer hjelp, de har en meningsfull hverdag... takket være gode vernepleiere

Man skal ikke lengre bak en til 50'tallet , da ble de med Downs syndrom stuet bort, de fikk ikke personnummer, de fikk ikke trening, de var en belastning for samfunnet, og ble behandlet grusomt de kunne ikke spise selv, de lærte ikke å gå, de kunne ikke snakke...

I dag er verden for de en helt annen, veldig mange med Downs er så velfungerende at de kan bo for seg selv, de jobber, de er med på aktiviteter, de har et fullverdig liv, et godt et, og et liv de fortjener.

Man har aldri garantier for at barnet i magen er friskt. Og ja, de med downssyndrom har ofte mange følgesykdomer, de kan leve et kortere liv, men de fortjener så absolutt å være her! På lik linje med alle andre!

Lykke til med utdanningen din! En fantastisk hverdag venter deg (uansett hvilken retning du velger å jobbe innenfor) mye kjærlighet, mye latter, mye godhet, mye omsorg, og en fantastisk meningsfylt hverdag.

 

Anonymous poster hash: 1aea4...ed5

[Anonym bruker]

Jeg hadde tatt abort fordi jeg ikke orker tanken på den ekstrabelastingen et slikt barn er. Selv de som er mest høytfungerende vil kreve en del ekstra, og de som er lavtfungerende og har tilleggsykdommer vil kreve veldig mye ekstra. De er nok ofte blide og gode mennesker, og jeg synes ikke de er mindre verd, men for en som er lite tålmodig med småbarn, er ikke det å få et barn som alltid vi være et barn det smarteste valget.

Anonymous poster hash: 45bab...84d

[Anonym bruker]

Jeg kan jo bare snakke for meg selv... Jeg har et barn på 6 år. Vi fikk han da vi var 19 år gamle. Jeg er enda under utdanning, vi eier ingen bolig selv enda og har en helt ok økonomi for tiden (vi klarer oss, men ikke noe overskudd). Jeg hadde rett og slett ikke hatt kapasitet, plass eller økonomi til å ta meg av et barn med Downs. Barnet jeg har fra før har allerede noen utfordringer, men ikke noe veldig alvorlig eller hemmende. Jeg føler allerede jeg tidvis må kjempe for at han skal få den hjelpen han har rett og krav på. Det koster krefter bare den bittelille kampen, og jeg tør ikke tenke på hvor mye man må stå på for et barn med Downs.

 

Nå er jeg gravid og er snart 30 uker på vei. Hadde tidlig ultralyd i uke 12 (som vi var på, pga noe helt annet da) og senere tester fortalt meg at barnet hadde Downs, så ville jeg tatt abort. Jeg tror ikke jeg ville ha nølt en gang, og jeg tror mannen ville ha vært enig. 

 

Men samtidig så vet jeg også at et menneske med Downs betyr ikke verdens undergang altså.. Hadde jeg født et barn og barnet hadde Downs, så ville jeg nok gått gjennom en sorgprosess, deretter ville jeg ha brettet opp ermene klar til kamp og elsket barnet av hele mitt hjerte. Det er ikke mindre verdt på noen slags vis. 

Anonymous poster hash: 8c988...dd5

[Anonym bruker]

Jeg har tatt abort pga downs syndrom.

 

Med veldig tungt hjerte og en vedvarende sorg var det riktig avgjørelse for oss.

 

Det hadde blitt vårt femte barn, vi har vært gjennom noen forferdelige år med å miste både fullbårne barn og spontanaborter, vi er i midten av 40 årene og har små barn å ta oss av.

 

Jeg vet med stor sikkerhet at å få et barn med et så stort handikap hadde ødelagt oss som familie. Ikke minst hadde det tatt tid og ressurser fra barna vi alt har. Vi har også er forholdsvis velfungerende barn med downs i nær familie og ser hvor utmattende og krevende det er for alle rundt. Moren rådet meg til å ta duotest og var klar på hva hennes råd ville bli når den slo positivt ut. Dette til tross format hun elsker barnet sitt over alt og er den beste mamma hun kunne hatt.

 

Ikke minst ble avgjørelsen tatt på bakgrunn av vår alder og at vi har få muligheter til å få avlastning fra familien. Tanken på at et sykt barn hadde blitt en belastning og dårlig samvittighet for søskena var også et moment.

 

Det var som sagt en riktig avgjørelse for oss, men det er en sorg vi alltid må leve med.

 

Anonymous poster hash: 007ff...cfb

[Anonym bruker]

Hei, jeg er vernepleier student og har nå lest en bok om funksjonshemning. Jeg lurer på hvorfor noen velger å ta abort når babyen har downs? Er det pga det blir en ekstra belastning for familien, er det fordi man er redd barnet vil få et mindreverdig liv? Er det fordi man er redd barnet blir født med medfødte feil i tillegg til downs? Er et barn med downs " mindre verdt" enn barn uten et syndrom? Ønsker innspill. Dømmer overhodet ingen, er bare nysgjerrig på hva folk mener.

 

Anonymous poster hash: d19de...93f

 

Kva andre velger er ikkje ditt problem og som vernepleier burde du kunne og forstå detta.

 

Anonymous poster hash: 7bcf3...e79

[Anonym bruker]

Jeg ville tatt abort. Grunnene til dette er at jeg ikke med viten og vilje ønsker å ta i mot et barn som:

 

1. vil koste samfunnet millioner av kroner uten å selv bidra med noe særlig tilbake utover påstått "godt humør".

 

2. aldri vil bli "ordentlig" voksen eller kunne føre slekten videre.

 

3. konstant vil være en ekstra bekymring og belastning, lenge utover de vanlige 18-20 årene.

 

Jeg ville også, og dette er en dårlig grunn, syntes at det å få et barn med downs hadde vært enormt flaut og deprimerende. Alle synes jo synd på deg, selv om de færreste våger å si det høyt.

 

Anonymous poster hash: b3ce6...be2

[Anonym bruker]

Fordi man har bare ett liv, kanskje?

 

Anonymous poster hash: 62b37...259