Jeg,en dårlig mamma.......

[Anonym bruker]

Har ett narn. Ei fin jente på 10 år. Det er den eneste datteren jeg har, eneste barnet jeg får.

 

Hun forteller meg stadig vekk at jeg er sur. Sur, sur, sur..... Jo noen ganger er jeg det. Og jeg er flink å himle med øynene og sukke.

 

Men altså, hunber en dramaqueen av de skjeldene. Som i går, vi var på skitur. Hvilket det blir få av, forde det erbikke noe gøy da det blir bare krangel og spetakkel.

-Men altså, i en svak oppoverbakke får hun ikke til gå fiskebein, så vi motiverer til å gå sidelengs. Far står øverst og jeg nedrest. Det er en LITEN bakke altså. Etter at hun hadd snudd seg sidelengs, og etter mye surskap og styr "gled" skiene litt fram og hun mer eller mindre satte seg ned i snøen og vræla og hyla om at hun vrikka foten å styr. At det satt en familie uttafor løypa og spiste mat og kako og var vitne til forestillingen ga hun f i......

 

Morsdagen.....tja, vi skulle til byen, for mannen ville kjøpe noe til meg til valentine og til sin mor, og jeg til min mor.

Datteren min skapte seg vrang og ville IKKE bli med for hun ville lage noe til meg. Bare vi hadde maling og do papir og dorull......mun datter finnes ikke kreativ, hun HATER å "lage" ting. Det har ho altid gjort, har ingen jule/påskepynt fra skolen..hun vil ikke.

 

Så det at hun skal lage kort til meg og presang er bare noe hun sier for å slippe å bli med til byen.

 

Jeg har fått morsdag kort før. En hvit lapp det hun med blyanr har skrevet til mamma god morssdag. Ikke ett hjerte, ikke en blomst.

Hun bruker ikke farger, slurver og gjør segbikke flid.

 

Hun klager over at hun ikke får lov å gråte når hun får vobdt. At jeg blir sur når hun får vondt. Vi prøver å forklare at det er lov å gråte når man får vont, men den overdrevne hylingen og vrælingen......som en sån hysterisk overfølsom rosablogger......

 

Når jeg snakker med henne koker det ned til at det er min feil. Forde jeg er sur.....

 

Jegvføler jeg er snill jeg....kjører og henter, lager mat til alle venner,,har åpent hus, lar alle leje på stua, og springe stua rundtbå leke "titten på hjørnet" midtt i beste sendetid......

Jeg er med på brettspill, kjøer lørdagssnop, lar de se film, og kjøper inn masse nabbi og plastelina......

 

Men føler meg som en dårlug mor, når 10 åringen min ser på meg med tårefylte øyne og skriker til meg at ingenting er noengang bra nok for meg, at hun hater livet sitt, og vræl og brøl, og stenger seg inne på rommet........

 

Anonymous poster hash: cabc8...9cc

[Anonym bruker]

Er og høres ut som enebarn ja.

Sett grenser!

 

Anonymous poster hash: 0dd1c...d9f

[klg,2 boys now:)]

Høres ut på meg som hun presser deg for å få grenser.

Hvis dere lar hun bestemme at dere ikke skal til byen fordi hun ikke orker.Hun tester deg for å se om hun faktisk kan bestemme det.

Er hun en smule bortskjemt kanskje?

[Anonym bruker]

Hvis du faller for det tullet der, er du litt hemmet ja. Hva med et kurs?

 

Anonymous poster hash: 254cf...1ec

[Anonym bruker]

Du er ikke en dårlig mamma! Med mindre man blir en veldig dårlig mamma av å skjemme barna fullstendig bort.

For det høres ut som det er det som feiler henne, fullstendig bortskjemt!

Om ikke, høres det ut som hun mangler empati, hun høres ikke veldig snill og god ut.

 

 

Anonymous poster hash: dffd0...205

[Anonym bruker]

Dette er nok et resultat av å dulle med henne i alle år. Rett og slett bortskjemt.

 

Anonymous poster hash: 8d052...ca8

[Anonym bruker]

Er du glad i henne?

 

Anonymous poster hash: 3049f...4f3

[Anonym bruker]

Du gjør henne en bjørnetjeneste ved å skjemme henne bort. Du må endre på det med en gang om du ikke vil at hun skal slite i voksen alder. Få hjelp, les spaltene til Jesper Juul og andre ting om oppdragelse. Det er kjempeviktig at du setter grenser og følger opp. Slutt å himle med øynene og ikke vær "sur". Bare helt rolig og behersket sier du for eksempel at om hun ikke blir med dere til byen blir det ikke noen venninnekveld på lørdag (eller når det neste hun har planlagt er). Mest sannsynlig tror hun ikke på deg og trosser deg. IKKE BLI SUR DA, men forklar henne at hun ikke har noe valg, og ta henne med likevel. Om hun gjør seg helt umulig må hun være på rommet sitt uten telefonen til hun er rolig og sier unnskyld.

 

Ikke hev stemmen (vet det kan være vanskelig å la være), ikke himle med øynene osv. Få mannen din med deg på dette.

 

Når hun er rolig igjen er du grei og mild i stemmen, og etter at du kort har forklart henne konsekvensen for handlingen gjør dere noe annet

 

Anonymous poster hash: 68662...fea

[Anonym bruker]

To ting..

Innstillingen du har til din datter er ikke heldig og dette merker hun.

Hun er nok bortskjemt og trenger ikke så mange valg, mer noen klare retningslinjer, men hvem sin skyld er det at hun har blitt slik?

 

Dere må være tydelige, men ikke bagatellisere hennes "klager".

 

 

Anonymous poster hash: 1ac3d...f53

[Anonym bruker]

Teksten din får meg til å lure på følgende:

 

-Er du glad i henne?

 

-Liker du henne?

 

mvh.

barnevernkonsulent

Anonymous poster hash: c8a71...277

[Anonym bruker]

For en drittunge du har. Og for en dårlig innstilling du har til drittungen din. Jeg er glad du kun har et barn

 

Anonymous poster hash: 8d07c...44e

[Anonym bruker]

Virker som hun har vært uheldig med moren sin ja, du virker som en sur og bitter og barnslig person som ikke klarer å se behovene hennes eller møte henne på det hun trenger.

 

En tiåring Skal ikke måtte ta ansvar for sin oppførsel, det er du som skal veilede henne til å takle situasjoner. Men der feiler du hardt, og heller skylder på henne. Som omn

 

Verste jeg veit er voksne som ikke tar ansvar, SKJERP DEG!

 

Anonymous poster hash: 59f4f...29f

[Anonym bruker]

Virker som hun har vært uheldig med moren sin ja, du virker som en sur og bitter og barnslig person som ikke klarer å se behovene hennes eller møte henne på det hun trenger.

 

En tiåring Skal ikke måtte ta ansvar for sin oppførsel, det er du som skal veilede henne til å takle situasjoner. Men der feiler du hardt, og heller skylder på henne. Som omn

 

Verste jeg veit er voksne som ikke tar ansvar, SKJERP DEG!

 

Anonymous poster hash: 59f4f...29f

Oj, for et hjelpsomt innlegg. Jeg er sikker på at HI finner mye bedre måter å takle situasjonen på etter at du har rakket ned på henne og spydd ut dritt til henne på et forum.

 

Skikkelig voksent av deg... (Ironi)

 

Anonymous poster hash: af7db...e79

[Anonym bruker]

Du er ikke en dårlig mor. Men når det gjelder oppdragelse har du nok litt å gå på tenker jeg...

 

Du har kanskje vært litt for "snill". Da får man gjerne krevende barn. Enebarn er typisk vant til å være midtpunkt og få viljen sin. Dette speiler seg veldig i oppførselen hennes.

 

Jeg tror dere trenger å sette tydelige grenser og krav. Ellers kommer tenårene til å bli et h.......

 

At hun sier du er sur er bare en måte å manipulere på. Unger sier gjerne at foreldre er sure og at de er dumme, og at de heller ville hatt noen andre foreldre. Det betyr ikke at de virkelig mener det. Min datter sier hun ALDRI får lov til noe. Det er selvsagt ikke sant. Andre ganger er jeg den beste mammaen i verden. Unger sier gjerne det de tenker og føler der og da, og uten tanke på at det kanskje ikke stemmer bestandig.

 

Anonymous poster hash: 72439...7d5

[Anonym bruker]

Kanskje dere gir veldig mye oppmerksomhet til humørsyka hennes? Og reagerer tydeligvis emosjonelt på den selv og? Bestem deg for at ditt humør ikke skal påvirkes av hennes humør. Hadde dere hatt flere barn så hadde dere ikke hatt tid til å la humørbølgene til datter få så stor plass. Selvsagt er det vondt å få mistrua hennes til hvorvidt du er glad i henne slengt i trynet. Men det er ikke sikkert at hun ser selv hvor sur hun kan selv kan være. Og at din surhet er et resultat av hennes surhet. Litt høna og egget-problematikk? Du gruer deg antagelig til å gjøre noe sammen m henne? Det merker hun sikkert? Uten at hun skjønner hvorfor?

 

 

 

Anonymous poster hash: 6a1a5...71f

[Anonym bruker]

 

Teksten din får meg til å lure på følgende:

 

-Er du glad i henne?

 

-Liker du henne?

 

mvh.

barnevernkonsulent

 

Anonymous poster hash: c8a71...277

Det er urovekkende at du er barnevernskonsulent og trekker ut slike konklusjoner ut fra teksten til HI.

 

Mødre kan også bli overgitte over barna sine, bli frustrerte og lei... Betyr ikke at de ikke elsker barna sine likevel... Det trodde jeg enhver person innenfor ditt fagfelt ville være fullstendig klar over...

 

Anonymous poster hash: 72439...7d5

[Mandala]

Her var det mange surmaga svar på en gang - selv til å være dib.

 

Jeg tenker faktisk litt motsatt enn de andre her jeg da. Eller tja, kanskje er hun bortskjemt, det aner jeg ikke. Men jeg ville faktisk forsøkt å være lydhør og være der for henne en periode. Se om det hjelper. Krevende barn skal ikke alltid nødvendigvis møtes med flere krav for at de skal skjerpe seg. Kanskje trenger hun mye kos og dulling. Forståelse for st hun syns ting er vanskelige, selv om det kan se ut som bagateller for dere. Trøst når hun blir lei seg, uansett årsak. Men med en forklaring på at det er bedre å vise ordentlig at man et lei seg enn med hyl og skrik, for når noen hyler og skriker kan man kjenne at man blir irritert selv og da er det vanskelig å trøste. For eksempel.

[Anonym bruker]

Det ER din feil! Du rhenne ikke på alvor, du skriver stygt om henne på nettet, jeg begynner å lure på om du liker henne i det hele tatt? Kanskje du skal gå en god runde inn i deg selv, og prøve å finne ut av hvor problemet ligger?

 

Anonymous poster hash: f119e...fe0

[Anonym bruker]

Takk for mange tilbakemeldinger. Noen få gode og hjelpsomme, andre bare tåpelge og nedlatende.

 

Så klart jeg er glad i henne, jeg elsker henne over hummelen og tilbake. Kart heg liker henne.

 

Men jeg ar ikke skylapper, jeg ser....

 

Ja hun er enebarn, og jeg varter henne opp.

 

Ja hunber bortskjemt, den båten har jo gått,...... jeg må få "av-bortskjemt" ho på ett vis......

 

Frykter joat hun skal få trøbbel videre i livet.

 

Men jeg er nok en dårlg mor....for jeg er nok sur, og sukker og stønner......

 

Anonymous poster hash: cabc8...9cc

[mamma_bergen]

 

Teksten din får meg til å lure på følgende:

 

-Er du glad i henne?

 

-Liker du henne?

 

mvh.

barnevernkonsulent

 

Anonymous poster hash: c8a71...277

Vet du, jeg tror ikke du er barnevernkonsulent.

 

Til hi: Jeg har litt samme problem, regner med at det er fordi det bare er henne og meg her. Hun er en liten prinsesse og vant til å få det som hun vil Jeg har nå begynt å snu denne trenden, det tar tid og det blir litt kamper innimellom, men det må bare til Og jeg er veldig glad i henne og liker henne stort sett hele tiden

[Anonym bruker]

Jeg har en sånn datter, nå er hun eldre. Men i den 10-11 års alderen, så var jeg bare sur og kjeftet hele tiden. Selv om jeg omtrent aldri kjeftet eller var sur. Og alt var galt, og alt ble overdrevet til det ekstreme. Hun er fortsatt sånn, men i litt mindre grad. Men her så er det en diagnose bak og. Men tror det og er personligheten hennes. Alle barn er jo forskjellige. Og hun har fått grenser hele veien, og er ikke for bortskjemt. Nå har det virkelig blitt bedre enn det var, og vi jobber jo fortsatt med det. Men tror nok hun alltid kommer til å være litt mer dramatisk.

Anonymous poster hash: 154f4...ba5

[Anonym bruker]

Takk for mange tilbakemeldinger. Noen få gode og hjelpsomme, andre bare tåpelge og nedlatende.

 

Så klart jeg er glad i henne, jeg elsker henne over hummelen og tilbake. Kart heg liker henne.

 

Men jeg ar ikke skylapper, jeg ser....

 

Ja hun er enebarn, og jeg varter henne opp.

 

Ja hunber bortskjemt, den båten har jo gått,...... jeg må få "av-bortskjemt" ho på ett vis......

 

Frykter joat hun skal få trøbbel videre i livet.

 

Men jeg er nok en dårlg mor....for jeg er nok sur, og sukker og stønner......

 

Anonymous poster hash: cabc8...9cc

Det du beskriver der gjør ikke at du ER en dårlig mor. Du er en mor. En mor gjør noen ganger bra ting, andre ganger dårlige ting. Du kan bestemme selv hvordan du vil være. Du kan velge å slutte å skjemme henne bort og slutte å stønne og sukke.

 

Anonymous poster hash: 68662...fea

[Anonym bruker]

Veldig typisk enebarn!

 

Sett grenser, vis at duver glad i henne uansett, og for alle del slutt å behandle henne som om hun var fire år!!

 

Anonymous poster hash: d2187...f1a

[Anonym bruker]

 

Teksten din får meg til å lure på følgende:

 

-Er du glad i henne?

 

-Liker du henne?

 

mvh.

barnevernkonsulent

 

Anonymous poster hash: c8a71...277

Det er urovekkende at du er barnevernskonsulent og trekker ut slike konklusjoner ut fra teksten til HI.

 

Mødre kan også bli overgitte over barna sine, bli frustrerte og lei... Betyr ikke at de ikke elsker barna sine likevel... Det trodde jeg enhver person innenfor ditt fagfelt ville være fullstendig klar over...

 

Anonymous poster hash: 72439...7d5

 

Jeg ser at mange trekker de samme konklusjonene. Også jeg, som har vokst opp med en mor som syns jeg var til bry og avfeide alle behov jeg hadde som surving. I bunn og grunn tror jeg hun foraktet meg for at jeg hadde belemret henne med å bli født og å ikke klare meg 100% selv. Situasjonen i skibakken kunne vært meg, fordi hun aldri gav meg troen på at jeg kunne klare ting. Derfor ville jeg følt at jeg satt fullstendig fast i den bakken.

 

Min mor er nok glad i meg på sin måte, men ikke slik jeg er glad i mine barn.

 

Anonymous poster hash: f020a...6f1

[Anonym bruker]

Vær også obs på at det i den alderen er en pre-pubertal fase, som kan føre til litt vanskelig oppførsel...

 

http://vfb.no/no/om_barn_og_psykisk_helse/barndom_og_utvikling/alderstrinn_og_overganger_6-12_ar/overganger_6-12_ar/Prepubertet.9UFRzKXF.ips

 

 

Anonymous poster hash: 72439...7d5