Hvis du fant ut at mannen...

[Anonym bruker]

Jeg hadde nok bare spilt falsk og ikke laget noe utav det. Hvis du tilgir mannen og vil glemme det hele, bør det ikke være noe problem. Du må jo ta et valg på hvor mye du skal la det påvirke ditt liv.

 

Hvis du absolutt føler du må gjøre noe utav det, kan du evt ta en rolig og privat prat med henne bare for å fortelle at du vet- og så bare holde henne på en armlengdes avstand. Hvis du uansett ikke liker henne er det da ikke noe poeng i å henge med henne støtt og stadig og gi henne noen som helst innflytelse på ditt liv?

Nei, men det faller seg naturlig at jeg møter henne i tide og utide da vi er i samme omgangskrets.

 

Jeg burde nok bare fortelle henne at jeg vet slik at jeg kan få det ut av verden.

 

 

 

Anonymous poster hash: b3023...1f5

[Anonym bruker]

Hvis det var imens vi var sammen hadde jeg levd videre med ham, men kun som samarbeidspartner ift barna. Ikke kos, sex eller annet, kun nøytral tone og ville hatt minst mulig med ham å gjøre

Anonymous poster hash: 29f8e...15a

[Anonym bruker]

Altså, dette skjedde da han var 22 år, og vi var unge, gale og hadde ikke barn. Jeg unnskylder ikke det som skjedde, men jeg vet jo at han ikke er sånn nå. Hadde det vært i nåtid ville det selvsagt vært anderledes..

 

Føler meg selvfølgelig sveket av begge nå likevel.. Men, det var da og nå er nå. Jeg har kjefta nok på han, for å si det slik...

 

Anonymous poster hash: b3023...1f5

[Anonym bruker]

Altså, dette skjedde da han var 22 år, og vi var unge, gale og hadde ikke barn. Jeg unnskylder ikke det som skjedde, men jeg vet jo at han ikke er sånn nå. Hadde det vært i nåtid ville det selvsagt vært anderledes..

 

Føler meg selvfølgelig sveket av begge nå likevel.. Men, det var da og nå er nå. Jeg har kjefta nok på han, for å si det slik...

 

Anonymous poster hash: b3023...1f5

Unge og gale? En 22-åring er mer enn nok i stand til å gjøre rede for sine handlinger. Vær ikke så sikker på at han ikke har noen på si nå. Han har kanskje bare blitt bedre til å skjule det. 

 

Han har allerede brutt barrieren og flyttet grensene. Du tilgir jo bare uansett, liksom

 

Anonymous poster hash: 29f8e...15a

[Anonym bruker]

Hvis mannen angrer og hun tilgir så kan hun potensielt ha alt å vinne på dette. Kanskje forholdet til og m blir bedre.

 

Gjør han det på nytt så vet hun jo med sikkerhet at han ikke er noe å samle på.

 

Å gjøre henne enda mer usikker ved å si at han muligens kan ha ei på si nå (uten at det er noe som tilsier det) er bare dårlig gjort. Tipper Hi har det vanskelig nok som det er nå om ikke du skal så slik tvil.

 

Håper det ordner seg for deg,hi!

 

 

Anonymous poster hash: a0f2b...347

[Anonym bruker]

 

Vel, om det ikke har plaget meg i de ti årene jeg ikke visste om det, hadde jeg ikke blitt plaget av det nå heller.

For et intelligent svar.

 

Anonymous poster hash: 5ccca...ab9

 

Prøver du å være ironisk? I så fall avslører du jo bare hvor liten evne du har til å se at andre kan velge å organisere følelseslivet sitt annerledes enn deg.

 

Anonymous poster hash: 6c871...69f

[Anonym bruker]

 

Altså, dette skjedde da han var 22 år, og vi var unge, gale og hadde ikke barn. Jeg unnskylder ikke det som skjedde, men jeg vet jo at han ikke er sånn nå. Hadde det vært i nåtid ville det selvsagt vært anderledes..

 

Føler meg selvfølgelig sveket av begge nå likevel.. Men, det var da og nå er nå. Jeg har kjefta nok på han, for å si det slik...

 

Anonymous poster hash: b3023...1f5

Unge og gale? En 22-åring er mer enn nok i stand til å gjøre rede for sine handlinger. Vær ikke så sikker på at han ikke har noen på si nå. Han har kanskje bare blitt bedre til å skjule det.

 

Han har allerede brutt barrieren og flyttet grensene. Du tilgir jo bare uansett, liksom

 

Anonymous poster hash: 29f8e...15a

Jeg var utro i fylla en gang som 21åring. Vi bodde ikke sammen, studerte på ulike steder og så hverandre en gang i mnd kanskje.

 

Nå er jeg 32 og vi har tre barn sammen. Hus, biler, familieforpliktelser osv. Kunne aldri falt meg inn å være utro, den barrieren som ble brutt den gangen er hundre ganger høyere nå.

 

Om du ikke ser forskjellen så deg om det.

 

Anonymous poster hash: e6a9b...2f7

[Anonym bruker]

Har du fått vite om det nå nylig? Hvordan fant du det ut? For meg ville tilliten være så ødelagt at jeg ikke ville greid å gå videre, litt avhengig av hvordan det kom fram.

 

Anonymous poster hash: 14c3d...1b8

[Anonym bruker]

Har visst det siden august i fjor. Veldig komplisert historie om hvordan jeg fant det ut. La oss si det slik at alt kommer for en dag!

 

Anonymous poster hash: b3023...1f5

[Anonym bruker]

Har visst det siden august i fjor. Veldig komplisert historie om hvordan jeg fant det ut. La oss si det slik at alt kommer for en dag! Anonymous poster hash: b3023...1f5

Hvis det var tilfeldig så hadde jeg vel tenkt hva mer skjuler han, og kan komme for en dag etterhvert. Uærligheten er for meg verre enn utroskapen i seg selv. Venninna hadde jeg ikke giddet ha noe mer med å gjøre.

 

Anonymous poster hash: 14c3d...1b8

[Anonym bruker]

Men altså, han bare skjulte det i ti år? Og dette kom ikke frem fordi han frivillig fortalte det rett etter det skjedde?

 

Jeg sliter med tillit og dette hadde ikke jeg klart. Men jeg ser at det kan være grunner til å fortsette, dersom man klarer det og det ikke bare gnager inni en. Men folk er jo forskjellige sånn...

 

Anonymous poster hash: a4eb6...ae7