Jeg ble avslått hjelp fra psykiatrisk....

[Anonym bruker]

Føler meg veldig tom og trist nå... Har skrevet her tidligere. Kanskje noen husker...

 

Jeg har slitt i mange år. Kjempet imot, men følt meg som et svakt menneske da ingenting har nyttet. Jeg går med en konstant klump i magen. Hodet full av bekymringer som kverner til alle døgnets tider. Den evige analysen av hva andre sier til meg, hva jeg sier til andre, analysering av situasjoner... Det bare ruller og går. Plutselige ukontrollerte skjelvinger, hjertebank og kvalme i situasjoner der andre ikke engang hadde ofret det store tanken, frykten over å gjøre noe feil fremfor andre, frykten for å i det hele tatt prestere foran andre (f.eks noe så simpelt som å lage glasur. Redd for at andre skal synes den er for tykk/tynn, for lite/mye osv). Følelsen av at andre vurderer meg hele tiden og synes jeg er udugelig. Osv osv osv. I mange år... Og jeg har kjempet imot, ikke latt dette ta knekken på meg. Men nå er jeg sliten. Jeg sover så dårlig. Sliter med å sovne, våkner flere ganger om natten, våkner grytidlig. Sliter på jobb, er bare helt surrete. Bare rett og slett utslitt.

 

Jeg innså til slutt at jeg trengte hjelp. Og etter mye frem og tilbake kontaktet jeg legen. Takket være flere av dere. Holdt på å avbestille flere ganger, men gjorde ikke det. Takket være dere.

 

Hos legen brøt jeg sammen i tårer. Hadde heldigvis skrevet et brev jeg leste opp. Jeg ble møtt med forståelse og fikk ny time for å legge en plan. Det ble tatt et tonn med blodprøver for å utelukke at det ikke var noe galt fysisk. Neste time kom. Alle blodprøver fine. Jeg ble henvist til psykiatrisk poliklinikk, ble tilbudt sykemelding og antidepressiva. Takket nei til beggedeler. Redd for at det skulle bli verre. Fikk sovemedisin som jeg takket ja til.

 

I dag kom brevet. Jeg er ikke engang verdig en vurdering. De anbefaler struktur i hverdagen, fysisk aktivitet, søvnhygiene (hva enn det betyr), unngå negative tanker, selvhjelpslitteratur. Og til slutt anbefaler de antidepressiva.

 

Jeg var så redd for å bli avvist, og så glad da legen tok meg på alvor. Og her kom resultatet. Ikke engang verdt en vurdering:(

 

Anonymous poster hash: ab1c2...c4e

[SuperFries]

Vil tro det er vurdert slik fordi din tilstand kan avhjelpes med en psykolog. Og det kan fastlegen din henvise deg til. Ikke gi opp, gå tilbake til fastlegen.

[Anonym bruker]

Ser du har kommet ut for en psykiater, altså. 

Jeg anbefaler deg å ta kontakt med fastlegen din for å få en henvisning til en privat psykolog. 

Du kan jo ikke ha det på dette viset! Klem

Anonymous poster hash: 7df0c...f6a

[Anonym bruker]

Hi, jeg var dårligere enn deg for få år tilbake, og jeg fikk også avslag. Men det du har fått avslag på nå er bare poliklinisk behandling. Der er det bare de sykeste av de sykeste som får tilbud. Jeg var nær ved å bli suicidal, men det var ikke nok, jeg måtte bli reelt suicidal før de ev. ville vurdere å ta meg inn...

 

Men som SuperFries kan du likevel få hjelp hos en psykolog. Legen din bør ha en oversikt han kan skrive ut over alle psykologer i kommunen og nærkommuner av der du bor. Jeg vet jeg har funnet samme liste når jeg har googlet på nettet etter psykolog + kommuner. Ring rundt til dem, og sett deg ev. opp på en venteliste der. Legen din skriver da ut en henvisining til deg.

 

Tenk at selv om de poliklinisk ikke tar deg inn, så har du tatt kontroll over situasjonen din. Du har snakket med legen din, du er i en dialog der, du ønsker å få hjelp - og det får du. Det kan ta litt tid før du får time, det kan variere fra sted til sted, men du får det etter hvert. Så ikke gi opp - bestem deg for at du skal ha hjelp

 

Bestill ny legetime, få en henvisning til en psykolog, og ring til du enten får komme inn til en, eller får satt deg på venteliste.

Anonymous poster hash: af650...b1c

[Anonym bruker]

Føler meg veldig tom og trist nå... Har skrevet her tidligere. Kanskje noen husker...

 

Jeg har slitt i mange år. Kjempet imot, men følt meg som et svakt menneske da ingenting har nyttet. Jeg går med en konstant klump i magen. Hodet full av bekymringer som kverner til alle døgnets tider. Den evige analysen av hva andre sier til meg, hva jeg sier til andre, analysering av situasjoner... Det bare ruller og går. Plutselige ukontrollerte skjelvinger, hjertebank og kvalme i situasjoner der andre ikke engang hadde ofret det store tanken, frykten over å gjøre noe feil fremfor andre, frykten for å i det hele tatt prestere foran andre (f.eks noe så simpelt som å lage glasur. Redd for at andre skal synes den er for tykk/tynn, for lite/mye osv). Følelsen av at andre vurderer meg hele tiden og synes jeg er udugelig. Osv osv osv. I mange år... Og jeg har kjempet imot, ikke latt dette ta knekken på meg. Men nå er jeg sliten. Jeg sover så dårlig. Sliter med å sovne, våkner flere ganger om natten, våkner grytidlig. Sliter på jobb, er bare helt surrete. Bare rett og slett utslitt.

 

Jeg innså til slutt at jeg trengte hjelp. Og etter mye frem og tilbake kontaktet jeg legen. Takket være flere av dere. Holdt på å avbestille flere ganger, men gjorde ikke det. Takket være dere.

 

Hos legen brøt jeg sammen i tårer. Hadde heldigvis skrevet et brev jeg leste opp. Jeg ble møtt med forståelse og fikk ny time for å legge en plan. Det ble tatt et tonn med blodprøver for å utelukke at det ikke var noe galt fysisk. Neste time kom. Alle blodprøver fine. Jeg ble henvist til psykiatrisk poliklinikk, ble tilbudt sykemelding og antidepressiva. Takket nei til beggedeler. Redd for at det skulle bli verre. Fikk sovemedisin som jeg takket ja til.

 

I dag kom brevet. Jeg er ikke engang verdig en vurdering. De anbefaler struktur i hverdagen, fysisk aktivitet, søvnhygiene (hva enn det betyr), unngå negative tanker, selvhjelpslitteratur. Og til slutt anbefaler de antidepressiva.

 

Jeg var så redd for å bli avvist, og så glad da legen tok meg på alvor. Og her kom resultatet. Ikke engang verdt en vurdering:(

 

Anonymous poster hash: ab1c2...c4e

Men ... Du takker jo nei til det de tilbyr. Hva mener du da de skal gjøre?

 

Anonymous poster hash: 4d618...292

[Anonym bruker]

Nei du misforstår, du har ikke fått avslag på hjelp, du har fått avslag på poliklinisk hjelp. Det er stor forskjell.

 

Dette er jo egentlig bra, du er blitt vurdert som for frisk til å trenge det tilbudet de har, de mener du kan bli frisk ved hjelp av fastlege, medisiner og egenhjelp. Det er jo supert!

 

Bestill ny time hos fastlegen, trenger du samtaler kan du få det med han eller han kan henvise deg til en psykolog, trenger du medisiner kan han skrive det ut til deg. Det er klart du får hjelp, men du er ikke så syk at du trenger hjelp på sykehuset.

Anonymous poster hash: 5feb8...bc3

[Anonym bruker]

 

Føler meg veldig tom og trist nå... Har skrevet her tidligere. Kanskje noen husker...

 

Jeg har slitt i mange år. Kjempet imot, men følt meg som et svakt menneske da ingenting har nyttet. Jeg går med en konstant klump i magen. Hodet full av bekymringer som kverner til alle døgnets tider. Den evige analysen av hva andre sier til meg, hva jeg sier til andre, analysering av situasjoner... Det bare ruller og går. Plutselige ukontrollerte skjelvinger, hjertebank og kvalme i situasjoner der andre ikke engang hadde ofret det store tanken, frykten over å gjøre noe feil fremfor andre, frykten for å i det hele tatt prestere foran andre (f.eks noe så simpelt som å lage glasur. Redd for at andre skal synes den er for tykk/tynn, for lite/mye osv). Følelsen av at andre vurderer meg hele tiden og synes jeg er udugelig. Osv osv osv. I mange år... Og jeg har kjempet imot, ikke latt dette ta knekken på meg. Men nå er jeg sliten. Jeg sover så dårlig. Sliter med å sovne, våkner flere ganger om natten, våkner grytidlig. Sliter på jobb, er bare helt surrete. Bare rett og slett utslitt.

 

Jeg innså til slutt at jeg trengte hjelp. Og etter mye frem og tilbake kontaktet jeg legen. Takket være flere av dere. Holdt på å avbestille flere ganger, men gjorde ikke det. Takket være dere.

 

Hos legen brøt jeg sammen i tårer. Hadde heldigvis skrevet et brev jeg leste opp. Jeg ble møtt med forståelse og fikk ny time for å legge en plan. Det ble tatt et tonn med blodprøver for å utelukke at det ikke var noe galt fysisk. Neste time kom. Alle blodprøver fine. Jeg ble henvist til psykiatrisk poliklinikk, ble tilbudt sykemelding og antidepressiva. Takket nei til beggedeler. Redd for at det skulle bli verre. Fikk sovemedisin som jeg takket ja til.

 

I dag kom brevet. Jeg er ikke engang verdig en vurdering. De anbefaler struktur i hverdagen, fysisk aktivitet, søvnhygiene (hva enn det betyr), unngå negative tanker, selvhjelpslitteratur. Og til slutt anbefaler de antidepressiva.

 

Jeg var så redd for å bli avvist, og så glad da legen tok meg på alvor. Og her kom resultatet. Ikke engang verdt en vurdering:(

 

Anonymous poster hash: ab1c2...c4e

Men ... Du takker jo nei til det de tilbyr. Hva mener du da de skal gjøre?

 

Anonymous poster hash: 4d618...292

 

Jeg er ikke HI, men å anbefale antidepressiva uten å virkelig har gått i sømmene er hårreisende! 

 

Anonymous poster hash: 7df0c...f6a

[Anonym bruker]

 

 

Føler meg veldig tom og trist nå... Har skrevet her tidligere. Kanskje noen husker...

 

Jeg har slitt i mange år. Kjempet imot, men følt meg som et svakt menneske da ingenting har nyttet. Jeg går med en konstant klump i magen. Hodet full av bekymringer som kverner til alle døgnets tider. Den evige analysen av hva andre sier til meg, hva jeg sier til andre, analysering av situasjoner... Det bare ruller og går. Plutselige ukontrollerte skjelvinger, hjertebank og kvalme i situasjoner der andre ikke engang hadde ofret det store tanken, frykten over å gjøre noe feil fremfor andre, frykten for å i det hele tatt prestere foran andre (f.eks noe så simpelt som å lage glasur. Redd for at andre skal synes den er for tykk/tynn, for lite/mye osv). Følelsen av at andre vurderer meg hele tiden og synes jeg er udugelig. Osv osv osv. I mange år... Og jeg har kjempet imot, ikke latt dette ta knekken på meg. Men nå er jeg sliten. Jeg sover så dårlig. Sliter med å sovne, våkner flere ganger om natten, våkner grytidlig. Sliter på jobb, er bare helt surrete. Bare rett og slett utslitt.

 

Jeg innså til slutt at jeg trengte hjelp. Og etter mye frem og tilbake kontaktet jeg legen. Takket være flere av dere. Holdt på å avbestille flere ganger, men gjorde ikke det. Takket være dere.

 

Hos legen brøt jeg sammen i tårer. Hadde heldigvis skrevet et brev jeg leste opp. Jeg ble møtt med forståelse og fikk ny time for å legge en plan. Det ble tatt et tonn med blodprøver for å utelukke at det ikke var noe galt fysisk. Neste time kom. Alle blodprøver fine. Jeg ble henvist til psykiatrisk poliklinikk, ble tilbudt sykemelding og antidepressiva. Takket nei til beggedeler. Redd for at det skulle bli verre. Fikk sovemedisin som jeg takket ja til.

 

I dag kom brevet. Jeg er ikke engang verdig en vurdering. De anbefaler struktur i hverdagen, fysisk aktivitet, søvnhygiene (hva enn det betyr), unngå negative tanker, selvhjelpslitteratur. Og til slutt anbefaler de antidepressiva.

 

Jeg var så redd for å bli avvist, og så glad da legen tok meg på alvor. Og her kom resultatet. Ikke engang verdt en vurdering:(

 

Anonymous poster hash: ab1c2...c4e

Men ... Du takker jo nei til det de tilbyr. Hva mener du da de skal gjøre?

 

Anonymous poster hash: 4d618...292

Jeg er ikke HI, men å anbefale antidepressiva uten å virkelig har gått i sømmene er hårreisende!

 

Anonymous poster hash: 7df0c...f6a

Du vet jo ikke hva legen undersøkte. Hun forteller jo om grundig testing, og hun beskriver selv depresjonssymptomer. Da er det ikke hårreisende. Da er det adekvat.

 

Anonymous poster hash: 4d618...292

[Anonym bruker]

Du må jo prøve den hjelpen du blir tilbudt, Feks antidepressiva, sykemelding, psykolog, da de i første omgang tror at dette kommer til å hjelpe bra. Om dette ikke skulle hjelpe og livskvaliteten fortsatt er for dårlig så får du jo selvfølgelig tilbud om høyere omsorgsnivå etterhvert. Men for å bli frisk så må du jo prøve det de tilbyr deg her og nå, så får de heller gå kraftigere til verks om det de tilbyr nå ikke hjelper. Lykke til

 

Anonymous poster hash: 8652f...f66

[Anonym bruker]

Sovemedisin er ellers mye "farligere" enn antidepressiva. De er vanedannende og kan gi abstinenser når man trapper ned.

 

Anonymous poster hash: 4d618...292

[Anonym bruker]

Sovemedisin er ellers mye "farligere" enn antidepressiva. De er vanedannende og kan gi abstinenser når man trapper ned.

 

Anonymous poster hash: 4d618...292

Antidepressiva kan være livsfarlig. Jeg som har en bipolar-diagnose skal ALDRI ha antidepressiva ettersom de fleste med denne diagnosen reagerer svært negativt med at de enten blir dypt deprimert eller får en mani. Det er derfor jeg sier at det er hårreisende at DPS'en uten å ha skikkelig snakket med HI anbefaler Antidepressiva. 

 

Anonymous poster hash: 7df0c...f6a

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode råd fra dere❤️ Det betyr alt. Visste ikke at de var så strenge. Skjønner ikke hvorfor legen i det hele tatt henviste meg. Bare for p få slengt i trynet en bekreftelse på det jeg allerede trodde. At jeg bare er et svakt menneske?

Jeg skal tilbake tilbake til legen i begynnelsen sv neste måned, men tror jeg bare må få fremskyndet. Jeg har ikke lyst å begynne på antidepressiva. Jeg vil ikke bli avhengig og ikke kjenne glede engang.

 

Anonymous poster hash: ab1c2...c4e

[Anonym bruker]

 

Sovemedisin er ellers mye "farligere" enn antidepressiva. De er vanedannende og kan gi abstinenser når man trapper ned.

 

Anonymous poster hash: 4d618...292

Antidepressiva kan være livsfarlig. Jeg som har en bipolar-diagnose skal ALDRI ha antidepressiva ettersom de fleste med denne diagnosen reagerer svært negativt med at de enten blir dypt deprimert eller får en mani. Det er derfor jeg sier at det er hårreisende at DPS'en uten å ha skikkelig snakket med HI anbefaler Antidepressiva.

 

Anonymous poster hash: 7df0c...f6a

Jeg har selv en sønn som er bipolar, så jeg kjenner medisineringen og forbeholdene. Jeg regner med at dersom HI hadde maniske episoder ville det ha stått i brevet hun leste for legen?

 

Anonymous poster hash: 4d618...292

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode råd fra dere❤️ Det betyr alt. Visste ikke at de var så strenge. Skjønner ikke hvorfor legen i det hele tatt henviste meg. Bare for p få slengt i trynet en bekreftelse på det jeg allerede trodde. At jeg bare er et svakt menneske?

Jeg skal tilbake tilbake til legen i begynnelsen sv neste måned, men tror jeg bare må få fremskyndet. Jeg har ikke lyst å begynne på antidepressiva. Jeg vil ikke bli avhengig og ikke kjenne glede engang.

 

Anonymous poster hash: ab1c2...c4e

Det fungerer ikke sånn!

Hvem har lurt deg til å tro det? Jeg brukte det i flere år, og følte mye mer glede med dem enn uten.

 

Anonymous poster hash: 4d618...292

[HvittHus]

 

 

Føler meg veldig tom og trist nå... Har skrevet her tidligere. Kanskje noen husker...

 

Jeg har slitt i mange år. Kjempet imot, men følt meg som et svakt menneske da ingenting har nyttet. Jeg går med en konstant klump i magen. Hodet full av bekymringer som kverner til alle døgnets tider. Den evige analysen av hva andre sier til meg, hva jeg sier til andre, analysering av situasjoner... Det bare ruller og går. Plutselige ukontrollerte skjelvinger, hjertebank og kvalme i situasjoner der andre ikke engang hadde ofret det store tanken, frykten over å gjøre noe feil fremfor andre, frykten for å i det hele tatt prestere foran andre (f.eks noe så simpelt som å lage glasur. Redd for at andre skal synes den er for tykk/tynn, for lite/mye osv). Følelsen av at andre vurderer meg hele tiden og synes jeg er udugelig. Osv osv osv. I mange år... Og jeg har kjempet imot, ikke latt dette ta knekken på meg. Men nå er jeg sliten. Jeg sover så dårlig. Sliter med å sovne, våkner flere ganger om natten, våkner grytidlig. Sliter på jobb, er bare helt surrete. Bare rett og slett utslitt.

 

Jeg innså til slutt at jeg trengte hjelp. Og etter mye frem og tilbake kontaktet jeg legen. Takket være flere av dere. Holdt på å avbestille flere ganger, men gjorde ikke det. Takket være dere.

 

Hos legen brøt jeg sammen i tårer. Hadde heldigvis skrevet et brev jeg leste opp. Jeg ble møtt med forståelse og fikk ny time for å legge en plan. Det ble tatt et tonn med blodprøver for å utelukke at det ikke var noe galt fysisk. Neste time kom. Alle blodprøver fine. Jeg ble henvist til psykiatrisk poliklinikk, ble tilbudt sykemelding og antidepressiva. Takket nei til beggedeler. Redd for at det skulle bli verre. Fikk sovemedisin som jeg takket ja til.

 

I dag kom brevet. Jeg er ikke engang verdig en vurdering. De anbefaler struktur i hverdagen, fysisk aktivitet, søvnhygiene (hva enn det betyr), unngå negative tanker, selvhjelpslitteratur. Og til slutt anbefaler de antidepressiva.

 

Jeg var så redd for å bli avvist, og så glad da legen tok meg på alvor. Og her kom resultatet. Ikke engang verdt en vurdering:(

 

Anonymous poster hash: ab1c2...c4e

Men ... Du takker jo nei til det de tilbyr. Hva mener du da de skal gjøre?

 

Anonymous poster hash: 4d618...292

 

Jeg er ikke HI, men å anbefale antidepressiva uten å virkelig har gått i sømmene er hårreisende! 

 

Anonymous poster hash: 7df0c...f6a

 

Å tilby antidepressiva uten videre psykiatrisk utredning for å sjekke hva som er årsaken til problemet, ser ut til å være normen. Sjokkerende. 

 

TS: Be om utskrift av blodprøvene og sjekk ut at du ikke ligger i grenseland på prøver som kan påvirke psyken. Stoffskifteprøver, vitamin D, folinsyre, B12 etc.

 

Min datter sliter med noe av det samme som deg. Blodprøver ble tatt både hos fastlege og BUP, avfeid som fine, men siden jeg har noe kompetanse på stoffskiftesykdom, kunne jeg se at prøvene lå i grenseland. Hun er nå utredet privat, prøvene har forverret seg og viser en autoimmun thyreoiditt, samt mangel på diverse vitaminer og mineraler. Medisinering er startet, og allerede nå ser vi bedring. 

 

Ikke gi deg på at du trenger utredning. Be fastlegen søke deg inn til en psykolog. 

Endret 9. februar 2016 av HvittHus

[Anonym bruker]

Antidepressiva kan gi bivirkninger som selvmordsforsøk og det er alvorlig. Men det kan også ha heldige effekter, ellers ville det ikke blitt brukt. Det dummeste er jo ikke å prøve ut. Hvis man prøver det ut og det ikke virker må manmprøve noe nytt. Om man prøver d ut og d virker er d jo supert. God bedring og lykke til

 

Anonymous poster hash: 8652f...f66

[Anonym bruker]

Jeg er ikke HI, men å anbefale antidepressiva uten å virkelig har gått i sømmene er hårreisende! 

 

Anonymous poster hash: 7df0c...f6a

 

 

Jeg er enig. Jeg skrev over her at jeg var i ca. samme situasjon som Hi, bare dårligere. Legen som henviste meg hadde skrevet mer enn nok om hvorfor det var viktig med poliklinisk behandling raskt, så det burde ikke vært grunn til å avslå behandling slik de gjorde. Også i mitt tilfelle anbefalte de antidepressiva - uten å kjenne til noe av min sykehistorie, uten at det ville vært mulig med tett nok oppfølging i den perioden antidepressiva gir økt selvmordsfare. Det var gode medisinske grunner til at jeg ikke skulle gå på antidepressiva (to leger var enige i akkurat det), likevel sa dps at antidepressiva ville løse alle mine problemer og at samtaleterapi ikke var nødvendig. De anbefalte ikke en gang noen av de andre gode rådene som Hi fikk, de anbefalte kun piller - noe noe to leger og en psykiater i ettertid har sagt ikke var forsvarlig i mitt tilfelle. Men dps bare kom med faglige "råd" selv om de ikke hadde nok kunnskaper om min totalhelse til at de kunne vite om det var forsvarlig å gi de rådene.

 

Så jeg er enig - det er hårreisende at piller blir foreslått først og uten å kjenne til nok om pasientens bakgrunn.

Spesielt ille er det når man vet at de som bruker antidepressiva har større sjanser for å få tilbake depresjon senere enn de som får annet tilbud.

 

Anonymous poster hash: af650...b1c

[Anonym bruker]

 

 

Sovemedisin er ellers mye "farligere" enn antidepressiva. De er vanedannende og kan gi abstinenser når man trapper ned.

 

Anonymous poster hash: 4d618...292

Antidepressiva kan være livsfarlig. Jeg som har en bipolar-diagnose skal ALDRI ha antidepressiva ettersom de fleste med denne diagnosen reagerer svært negativt med at de enten blir dypt deprimert eller får en mani. Det er derfor jeg sier at det er hårreisende at DPS'en uten å ha skikkelig snakket med HI anbefaler Antidepressiva.

 

Anonymous poster hash: 7df0c...f6a

Jeg har selv en sønn som er bipolar, så jeg kjenner medisineringen og forbeholdene. Jeg regner med at dersom HI hadde maniske episoder ville det ha stått i brevet hun leste for legen?

 

Anonymous poster hash: 4d618...292

 

Nå vet ikke jeg hvordan din sønn fikk diagnosen, men det tok 6 mnd før diagnosen min ble satt etter intensiv testing samtidig som det ble gitt "vanlig" behandling. En vanlig almenlege har ikke kunnskap nok til å sette en slik diagnose. 

 

 

 

Anonymous poster hash: 7df0c...f6a

[Anonym bruker]

HI her igjen. Jeg har ikke takket nei til hjelp, kun til antidepressiva. Har fått sovemedisin som jeg har fått beskjed ikke er vanedannende. Jeg har ikke fått tilbud om psykolog. Jeg ble kun henvist til psykiatrisk. Hadde jeg visst at det var psykolog som var det rette for meg så hadde jeg spurt legen om hun heller kunne henvist meg dit enn til et sted der jeg ikke hører hjemme. Jeg ønsker i utgangspkt ikke sykemelding fordi jeg er redd for at det blir enda tyngre for meg å komme tilbake i jobb etterpå.

Takk for oppklaringen ang psykiatrisk. Jeg skal snakke med legen og be om henvisning til psykolog. De andre tiltakene de skrev i brevet har jeg alltid gjort, jeg har alltid pushet meg. Dette derfor jeg trenger hjelp nå. Fordi det funker ikke.

 

Anonymous poster hash: ab1c2...c4e

[Anonym bruker]

 

 

 

Sovemedisin er ellers mye "farligere" enn antidepressiva. De er vanedannende og kan gi abstinenser når man trapper ned.

 

Anonymous poster hash: 4d618...292

Antidepressiva kan være livsfarlig. Jeg som har en bipolar-diagnose skal ALDRI ha antidepressiva ettersom de fleste med denne diagnosen reagerer svært negativt med at de enten blir dypt deprimert eller får en mani. Det er derfor jeg sier at det er hårreisende at DPS'en uten å ha skikkelig snakket med HI anbefaler Antidepressiva.

 

Anonymous poster hash: 7df0c...f6a

Jeg har selv en sønn som er bipolar, så jeg kjenner medisineringen og forbeholdene. Jeg regner med at dersom HI hadde maniske episoder ville det ha stått i brevet hun leste for legen?

 

Anonymous poster hash: 4d618...292

Nå vet ikke jeg hvordan din sønn fikk diagnosen, men det tok 6 mnd før diagnosen min ble satt etter intensiv testing samtidig som det ble gitt "vanlig" behandling. En vanlig almenlege har ikke kunnskap nok til å sette en slik diagnose.

 

 

 

Anonymous poster hash: 7df0c...f6a

Han fikk en tentativ diagnose etter ca én uke på en psykiatrisk ungdomspost, med observasjon som hovedmetode.

Men uansett om det tok lang eller kort tid fir deg; HI her har ingen av primærsymptomene på bipolar lidelse. Hun beskriver angst, angstsymptomer og generalisert angst i tillegg til depresjon (tomhet, tristhet.) Det er naturlig å tenke innenfor sin egen horisont når man hører om andres, men her tror jeg du er farget av din egen historie og ikke objektiv.

 

Anonymous poster hash: 4d618...292

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode råd fra dere❤️ Det betyr alt. Visste ikke at de var så strenge. Skjønner ikke hvorfor legen i det hele tatt henviste meg. Bare for p få slengt i trynet en bekreftelse på det jeg allerede trodde. At jeg bare er et svakt menneske?

Jeg skal tilbake tilbake til legen i begynnelsen sv neste måned, men tror jeg bare må få fremskyndet. Jeg har ikke lyst å begynne på antidepressiva. Jeg vil ikke bli avhengig og ikke kjenne glede engang.

 

Anonymous poster hash: ab1c2...c4e

Snakk om å være martyr og å oppføre seg som et offer. Ta deg sammen. Ta imot den hjelpen du ble tilbudt, og forsøk det de anbefaler. !!

 

 

Anonymous poster hash: 70499...d36

[Anonym bruker]

Takk for tips ang å få skrevet ut blodprøvesvar. Det skal jeg også gjøre. Jeg hadde faktisk håpet på at det var stoffskiftet, for da hadde vi noe konkret å jobbe med. Ang antidepressiva så er jeg redd for å begynne og til slutt bli avhengig. Jeg har lest at mange bare har en flat kurve på følelser etter antidepressiva og derfor blir jeg så skeptisk. Trodde det alltid var slik at medisinering var siste utvei, men tok feil der. Har jo 3 barn som jeg ikke vil bli lidende av dette:(

 

Anonymous poster hash: ab1c2...c4e

[Anonym bruker]

 

Tusen takk for gode råd fra dere❤️ Det betyr alt. Visste ikke at de var så strenge. Skjønner ikke hvorfor legen i det hele tatt henviste meg. Bare for p få slengt i trynet en bekreftelse på det jeg allerede trodde. At jeg bare er et svakt menneske?

Jeg skal tilbake tilbake til legen i begynnelsen sv neste måned, men tror jeg bare må få fremskyndet. Jeg har ikke lyst å begynne på antidepressiva. Jeg vil ikke bli avhengig og ikke kjenne glede engang.

 

Anonymous poster hash: ab1c2...c4e

Snakk om å være martyr og å oppføre seg som et offer. Ta deg sammen. Ta imot den hjelpen du ble tilbudt, og forsøk det de anbefaler. !!

 

 

Anonymous poster hash: 70499...d36

Er man martyr som heller vil prøve å prate med noen før medisinering?

 

 

 

Anonymous poster hash: ab1c2...c4e

[Anonym bruker]

 

Tusen takk for gode råd fra dere❤️ Det betyr alt. Visste ikke at de var så strenge. Skjønner ikke hvorfor legen i det hele tatt henviste meg. Bare for p få slengt i trynet en bekreftelse på det jeg allerede trodde. At jeg bare er et svakt menneske?

Jeg skal tilbake tilbake til legen i begynnelsen sv neste måned, men tror jeg bare må få fremskyndet. Jeg har ikke lyst å begynne på antidepressiva. Jeg vil ikke bli avhengig og ikke kjenne glede engang.

 

Anonymous poster hash: ab1c2...c4e

Snakk om å være martyr og å oppføre seg som et offer. Ta deg sammen. Ta imot den hjelpen du ble tilbudt, og forsøk det de anbefaler. !!

 

 

Anonymous poster hash: 70499...d36

 

 

Hvis du leser et senere svar Hi har gitt så ser du at Hi ikke oppfører seg som et offer eller martyr!

 

Når man endelig har tatt mot til seg og bedt om hjelp og så får avslag på den hjelpen legen og man selv trenger så er det naturlig å reagere omtrent slik Hi har gjort. Det er ikke alltid forsvarlig å bare sette personer på antidepressiva uten å ha utredet pasienten samt at man kan følge pasienten tett de første ukene. Dps bruker dessverre antidepressiva som et tiltak uten å kjenne pasientene godt nok, uten å kjenne pasientenes historie godt nok. Det er et tegn på at systemet ikke fungerer som det skal, at det er for få ressurser til å tilby den behandlingen som folk trenger. Piller kan som regle ikke endre gamle mønster hvis man ikke får hjelp til å forstå de mønstrene, bearbeide gamle ting osv.

 

Hi har på ingen måte takket nei til behandling, hun har takket ja til det som var fornuftig for henne, og hun og legen hennes mener at hun trenger samtaleterapi fremfor antidepressiva, da er det fornuftig av Hi å ikke ville begynne på disse pillene. Hi vurderer selv at det er bedre for henne å være i jobb enn å bli sykemeldt, da er det med stor sannsynlighet også det som er best for henne. Det er tungt å plutselig stå utenfor jobb og det sosiale rundt det, oppleve stigmatiseringen rundt det å ikke være i jobb, og så ikke få hjelp en gang.

 

Jeg synes Hi har gjort en fornuftig vurdering av egen situasjon, og hun har fått i gang en god dialog med legen sin, det viser at Hi har handlekraft. Derfor tror jeg også at hun kommer til å få riktig hjelp etterhvert.

 

Anonymous poster hash: af650...b1c

[Anonym bruker]

Takk for tips ang å få skrevet ut blodprøvesvar. Det skal jeg også gjøre. Jeg hadde faktisk håpet på at det var stoffskiftet, for da hadde vi noe konkret å jobbe med. Ang antidepressiva så er jeg redd for å begynne og til slutt bli avhengig. Jeg har lest at mange bare har en flat kurve på følelser etter antidepressiva og derfor blir jeg så skeptisk. Trodde det alltid var slik at medisinering var siste utvei, men tok feil der. Har jo 3 barn som jeg ikke vil bli lidende av dette:(

 

Anonymous poster hash: ab1c2...c4e

Ikke for å skuffe deg. Men hvis du hadde fått beskjed om at det var pga lavt stoffskifte, så må du ikke tro at det hadde vært en enkel vel å gå for å bli bra igjen

 

Anonymous poster hash: ff0e5...717