Lever med en som er kronisk syk,

[Anonym bruker]

 

Jeg er også kronisk syk. Slik ser en vanlig dag ut for meg:

Kl 6.30: står opp, vekker mann og barn. Lager frokost og matpakker. Kjøkkenet ryddes.

Kl 7.30: mann og barn har gått til jobb/skole

Kl 7.35: jeg legger meg og sover alt fra 3- 5 timer.

Setter på en vaskemaskin og begynner litt på middagen før ungene kommer hjem kl 14.00.

1400-16.00: hjelper med lekser og middagslaging

Kl 17.00: mann er fotballtrener og tar ene barnet til trening. Jeg kjører der andre barnet på trening.

Kl 19.30. Hviler før jeg henter barnet på trening.

Kl 20.00 kveldsmat

Og ungene i seng til kl 21.00.

21.05 jeg legger meg. Ofte legger også mannen seg, så prater vi litt osv.

 

Anonymous poster hash: 4a664...4ab

All respekt til dere som er syke!

Hvordan har mannen din det? Du bidrar mye hjemme, men hvordan har dere det sammen?

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 90ee3...6ce

Vi har det veldig bra sammen pga vi er flinke å prate sammen.

 

Han vet han kan ta ut på kveldene på trening og til kompiser pga jeg er som regel hjemme og passer barna. Så han har måttet finne et annet sosialt liv uten meg. Men han har gode kompiser som ser fotball og går på ishockeykamper sammen med osv.

 

Han har en travel jobb men vet at jeg er hjemme om barna er syke (om jeg ikke er innlagt selv). Planleggingsdager og noen dager i ferier ordner han det slik at barna reiser til hans foreldre. Han vet at han stort sett kommer hjem til middag og at barna har gjort lekser hver dag.

 

Vi har lagt lista hjemme lavt. Er barna syke/planleggingsdag og jeg er dårlig så er det greit å se tv/spille mye iløpet av dagen. Ungene er opplært til å rydde rommene hver kveld og til å finne klær til neste dag.

 

Mannen ukeshandler en gang i uken.

 

Jeg kan ikke være veldig aktiv med barna, men jeg er god til å organisere ting fra senga. Er ikke redd for å spørre om hjelp av gode venner/søster/foreldre av barnas kompiser. Vi har ofte overnatting hos oss, og tar alltid med ekstra barn i bilen til selskap/kamper osv.

 

Når barn har andre på overnatting ordner de mye selv. Sover i kjelleren og lager seg pizza (ferdig bunn) selv osv. Da gjør det ikke noe om jeg er syk.

 

Noe sv det viktigste i forholdet vårt er at vi ser lite tv og ingen av oss voksne spiller pc! Vi legger oss tidlig begge to. Han leser på sengen eller vi prater sammen, ligger inntil hverandre og har et godt sexliv sammen.

 

Det er viktig å prioritere riktig når man har lite energi og lite våkentid.

 

 

 

Anonymous poster hash: 4a664...4ab

[Anonym bruker]

Jeg lurer på om menn og kvinner tenker veldig forskjellig når det kommer til slike ting som dette jeg?

 

Jeg er nok i mye samme situasjon som din mann, jeg begynte med kyssesyken, ble temmelig redusert, og i den reduserte perioden fikk jeg lungebetennelse. Kroppen min klappet helt sammen, lå på sykehuset og var veldig syk. Så ble jeg erklært frisk da, og livet skulle gå videre, problemet var bare at kroppen min var overhodet ikke enig i at jeg var frisk...

 

Jeg gikk også fra å være et positivt og aktivt ja-menneske i over full jobb (lederstilling), til å ikke orke noen ting. Alle lyder er bråk, all aktivitet vondt, det er ullent og tåkete i hodet, klarer ikke konsentrere meg, suser i ørene, svimmel, kvalm, slapp og elendig, sover dårlig, vondt i muskler og ledd, feberfølelse, irritabel tarm, vondt og sårt i halsen, hovne lymfekjertler osv osv. Det kjennes ut som jeg har insfluensa og løpt maraton, selv om jeg kanskje bare har vært en tur på butikken. Jeg har nå fått en ME-diagnose. Hele livet mitt er snudd på hodet, alle fremtidsdrømmer knust, formen er elendig, musklene er borte, jeg har knapt kondisjon til å gå opp trappa, den personen jeg var er byttet ut med en sjukling.

 

Men i motsetning til din mann tenker jeg som en kvinne med flink-pike syndrom. All min selvtillit forsvant med sykdommen, jeg føler jeg ikke er verdt en dritt så jeg må ihvertfall gjøre så godt jeg kan. I motsetning til din mann som ble sjokkert over at du bestilte time på familievernkontoret er jeg mer sjokkert over at min mann holder ut med meg. Mannen min har jo virkelig fått katta i sekken, han giftet seg jo med en aktiv og sporty jente som syklet til jobben, trente, elsket å gå i fjellet, reise på aktive ferier, i det hele tatt levde et aktivt liv, også endte han opp med en syk sofagris. Så jeg er takknemlig for at han fortsatt elsker meg, og jeg gjør alt jeg kan for å være minst mulig belastende i livet hans. Samtidig som jeg også har veldig dårlig samvittighet overfor ungene. Jeg så jo for meg et aktivt familieliv, vi skulle på hytteturer, skiturer, på skøytebanen og i svømmehallen, jeg skulle følge opp fritidsaktiviteter og det som er, men så klarer jeg ikke. Da må jeg ihvertfall bidra der jeg kan, jeg kan hjelpe med lekser, jeg kan ha de i armkroken og lese, jeg kan legge de om kvelden og sitte på sengekanten og snakke med dem osv så får heller pappaen ta de turene i svømmehallen.

 

Hvile gjør jeg mens ungene er i barnehagen/skolen, når de er hjemme er jeg sammen med familien. Jeg lager mat, jeg rydder, jeg hjelper med lekser, jeg kjører også litt hit og dit (selv om det er mannen som tar det meste av logistikken). Det er ikke bare en ulempe for barna at jeg er ufør heller, jeg er jo alltid tilstede for dem og vi har ikke mye stress, kav og tidsklemme i livet vårt.

 

Mannen er flink til å sette fokuset på de positive tingene, det at jeg er her hele tiden, det at vi har en rolig atmosfære hjemme, det at vi slipper alt stresset osv. Han har også et veldig fritt liv, fritt til å reise til kompiser, trene eller hva han måtte ønske, jeg er jo hjemme her likevel og kan fint ha barna alene. Han bidrar frem til alle ettermiddagens aktiviteter er gjennomført, men så kan han godt ta seg en tur ut. Han sosiale liv er uten meg, og det vet jeg han savner litt, men nå har jeg vært syk i mange år og folk forventer ikke lenger at jeg er med. Er det en fest e.l. kommer han alene, sånn er det bare.

Anonymous poster hash: 7d8b5...cab

[Anonym bruker]

 

Hvilken diagnose har han da? (hvis du vil svare på det...) for det første som slår meg her er at han omtrent uansett må klare å snu døgnet. Han kan ikke sitte oppe med pc`en hele natten og sove hele dagen. Når han klarer å sitte oppe til langt på natt, klarer han å snu det. Det der er jo en fryktelig dårlig sirkel som han bare MÅ komme seg ut av. Om han har muligheten til det ift sin sykdom bør han jo prøve å være mer aktiv og få trent, så kanskje han også klarer å få kontroll på søvnmønsteret sitt og orke mer i hverdagen? Som sagt, aner jo ikke hva han har for diagnose. At han nekter å innse at dette er et problem for dere som par og å delta i parterapi er jo en fornektelse fra hans side. Klart det har innvirkning på forholdet når ene parten er kronisk syk. Jeg håper virkelig du våger og orker å stille ham det ultimatumet om terapi eller så er det over. Du har det nok bedre helt alene enn sammen med en som ham...

 

Anonymous poster hash: a17ce...b22

Han er i fornektelse.

Han har ikke fått diagnose enda, startet med en skikkelig virusinfeksjon, så ble han bare aldri frisk. Går rundt i tåka og har bare lyst til å sove eller se på pcen.

 

Han hadde en toppjobb før han ble syk, og var veldig aktiv. Han er i tillegg bemidlet, og har finansiert både hus, hytte, båt og biler.

Jeg har ingen mulighet til å matche med lønnen min, og må derfor få han med på laget om vi skal kjøpe noe nytt nærmere familien min.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 90ee3...6ce

 

Det kan jo virke som om han kanskje er litt deprimert i tillegg, det nok ingen enkel omstilling å gå fra det ene ytterpunktet til det andre. Det er vel endel som i tillegge til fysiske plager også får psykiske plager vil jeg tro. Kanskje han hadde behøvd hjelp i forhold til det også, å klare den omstillingen.

 

Anonymous poster hash: a17ce...b22

[Anonym bruker]

 

Jeg lurer på om menn og kvinner tenker veldig forskjellig når det kommer til slike ting som dette jeg?

 

Jeg er nok i mye samme situasjon som din mann, jeg begynte med kyssesyken, ble temmelig redusert, og i den reduserte perioden fikk jeg lungebetennelse. Kroppen min klappet helt sammen, lå på sykehuset og var veldig syk. Så ble jeg erklært frisk da, og livet skulle gå videre, problemet var bare at kroppen min var overhodet ikke enig i at jeg var frisk...

 

Jeg gikk også fra å være et positivt og aktivt ja-menneske i over full jobb (lederstilling), til å ikke orke noen ting. Alle lyder er bråk, all aktivitet vondt, det er ullent og tåkete i hodet, klarer ikke konsentrere meg, suser i ørene, svimmel, kvalm, slapp og elendig, sover dårlig, vondt i muskler og ledd, feberfølelse, irritabel tarm, vondt og sårt i halsen, hovne lymfekjertler osv osv. Det kjennes ut som jeg har insfluensa og løpt maraton, selv om jeg kanskje bare har vært en tur på butikken. Jeg har nå fått en ME-diagnose. Hele livet mitt er snudd på hodet, alle fremtidsdrømmer knust, formen er elendig, musklene er borte, jeg har knapt kondisjon til å gå opp trappa, den personen jeg var er byttet ut med en sjukling.

 

Men i motsetning til din mann tenker jeg som en kvinne med flink-pike syndrom. All min selvtillit forsvant med sykdommen, jeg føler jeg ikke er verdt en dritt så jeg må ihvertfall gjøre så godt jeg kan. I motsetning til din mann som ble sjokkert over at du bestilte time på familievernkontoret er jeg mer sjokkert over at min mann holder ut med meg. Mannen min har jo virkelig fått katta i sekken, han giftet seg jo med en aktiv og sporty jente som syklet til jobben, trente, elsket å gå i fjellet, reise på aktive ferier, i det hele tatt levde et aktivt liv, også endte han opp med en syk sofagris. Så jeg er takknemlig for at han fortsatt elsker meg, og jeg gjør alt jeg kan for å være minst mulig belastende i livet hans. Samtidig som jeg også har veldig dårlig samvittighet overfor ungene. Jeg så jo for meg et aktivt familieliv, vi skulle på hytteturer, skiturer, på skøytebanen og i svømmehallen, jeg skulle følge opp fritidsaktiviteter og det som er, men så klarer jeg ikke. Da må jeg ihvertfall bidra der jeg kan, jeg kan hjelpe med lekser, jeg kan ha de i armkroken og lese, jeg kan legge de om kvelden og sitte på sengekanten og snakke med dem osv så får heller pappaen ta de turene i svømmehallen.

 

Hvile gjør jeg mens ungene er i barnehagen/skolen, når de er hjemme er jeg sammen med familien. Jeg lager mat, jeg rydder, jeg hjelper med lekser, jeg kjører også litt hit og dit (selv om det er mannen som tar det meste av logistikken). Det er ikke bare en ulempe for barna at jeg er ufør heller, jeg er jo alltid tilstede for dem og vi har ikke mye stress, kav og tidsklemme i livet vårt.

 

Mannen er flink til å sette fokuset på de positive tingene, det at jeg er her hele tiden, det at vi har en rolig atmosfære hjemme, det at vi slipper alt stresset osv. Han har også et veldig fritt liv, fritt til å reise til kompiser, trene eller hva han måtte ønske, jeg er jo hjemme her likevel og kan fint ha barna alene. Han bidrar frem til alle ettermiddagens aktiviteter er gjennomført, men så kan han godt ta seg en tur ut. Han sosiale liv er uten meg, og det vet jeg han savner litt, men nå har jeg vært syk i mange år og folk forventer ikke lenger at jeg er med. Er det en fest e.l. kommer han alene, sånn er det bare.

 

Anonymous poster hash: 7d8b5...cab

Takk for langt og fint svar.

Virker som om du har veldig god innsikt i din egen situasjon, tror det er der det skorter litt hos mannen.

På en måte setter jo jeg også pris på roen hjemme, vi har en del mindre stress enn før. Har jeg et møte på kvelden vet jeg at det går bra å stille på.

 

På den andre siden sliter jeg med en gnagende følelse av at barna ikke er ivaretatt når de er alene med han. At han feks kan komme til å sovne på sofaen, eller sitte og stirre på en skjerm i stedet for å se dem.

Minste er bare 2 år.

 

Tror jeg også må legge opp til å ha et eget sosialt liv. Om jeg får mannen med på å flytte blir det litt enklere.

 

Anonymous poster hash: 90ee3...6ce

[Anonym bruker]

Nå vet jeg ikke hvor lenge han har vært syk, men det er en ganske tung sorgprosess man må gjennom for å akseptere at livet har blitt så forandret. Man tar som en selvfølge å være frisk, og mannen din høres ut som en tidligere aktiv mann, da er det ikke så rart at han er ganske deppet over egen situasjon. Det trenger ikke være snakk om noen depresjon, men rett og slett en sorgreaksjon.

 

Du skrev at det hørtes ut som jeg hadde ganske god innsikt i egen situasjon, men jeg har vært syk i 6 år, jeg har også vært nede i en bølgedal av sorg idet jeg måtte innse at jeg nok aldri blir frisk igjen. Men barna, mannen og det at jeg ønsker å ta del i deres liv fikk meg opp igjen (sammen med mange gode samtaler med legen min). Nå vet jeg at jeg har en verdi som mamma selv om jeg ikke er frisk, selv om jeg har mange begrensninger har jeg også ting å tilby. Men det tar litt tid å komme dit altså, og det krever innsats fra både mannen din og deg, spørsmålet er om dere klarer å komme dit sammen eller om dere mister hverandre på veien....

Anonymous poster hash: 7d8b5...cab

[Anonym bruker]

 

Nå vet jeg ikke hvor lenge han har vært syk, men det er en ganske tung sorgprosess man må gjennom for å akseptere at livet har blitt så forandret. Man tar som en selvfølge å være frisk, og mannen din høres ut som en tidligere aktiv mann, da er det ikke så rart at han er ganske deppet over egen situasjon. Det trenger ikke være snakk om noen depresjon, men rett og slett en sorgreaksjon.

 

Du skrev at det hørtes ut som jeg hadde ganske god innsikt i egen situasjon, men jeg har vært syk i 6 år, jeg har også vært nede i en bølgedal av sorg idet jeg måtte innse at jeg nok aldri blir frisk igjen. Men barna, mannen og det at jeg ønsker å ta del i deres liv fikk meg opp igjen (sammen med mange gode samtaler med legen min). Nå vet jeg at jeg har en verdi som mamma selv om jeg ikke er frisk, selv om jeg har mange begrensninger har jeg også ting å tilby. Men det tar litt tid å komme dit altså, og det krever innsats fra både mannen din og deg, spørsmålet er om dere klarer å komme dit sammen eller om dere mister hverandre på veien....

 

Anonymous poster hash: 7d8b5...cab

Tror du er inne på noe her.

Han har vært syk (i den tilstanden han er nå) i ett år.

Hi

 

Anonymous poster hash: 90ee3...6ce

[Ylajali*84]

Jeg har det likedan,har en mann som ikke har vært i jobb siste 7årene. Det er ufattelig slitsomt å hele tiden ta hensyn til et annet voksent menneske når man er hjemme med barna..

[Anonym bruker]

 

Nå vet jeg ikke hvor lenge han har vært syk, men det er en ganske tung sorgprosess man må gjennom for å akseptere at livet har blitt så forandret. Man tar som en selvfølge å være frisk, og mannen din høres ut som en tidligere aktiv mann, da er det ikke så rart at han er ganske deppet over egen situasjon. Det trenger ikke være snakk om noen depresjon, men rett og slett en sorgreaksjon.

 

Du skrev at det hørtes ut som jeg hadde ganske god innsikt i egen situasjon, men jeg har vært syk i 6 år, jeg har også vært nede i en bølgedal av sorg idet jeg måtte innse at jeg nok aldri blir frisk igjen. Men barna, mannen og det at jeg ønsker å ta del i deres liv fikk meg opp igjen (sammen med mange gode samtaler med legen min). Nå vet jeg at jeg har en verdi som mamma selv om jeg ikke er frisk, selv om jeg har mange begrensninger har jeg også ting å tilby. Men det tar litt tid å komme dit altså, og det krever innsats fra både mannen din og deg, spørsmålet er om dere klarer å komme dit sammen eller om dere mister hverandre på veien....

 

Anonymous poster hash: 7d8b5...cab

Tror du er inne på noe her.

Han har vært syk (i den tilstanden han er nå) i ett år.

Hi

 

Anonymous poster hash: 90ee3...6ce

Da trenger han nok tid. Samtidig så nytter det ikke å snu døgnet og spille pc.

 

Han bør få i stand en samtale med legen eller psykolog. Prat sammen og prøv å se det positive i situasjonen.

 

Det høres ut som om økonomien ikke er hindring hos dere. Flytt nærmere din familie, der du kan ha et sosialliv og få hjelp av familie.

 

Få vaskehjelp.

 

Prat sammen om hva som forventes. Om du ukeshandler kan han da lage middag hver dag?

 

Hva bør han gjøre hver dag? (Sett lista lavt i starten)

 

Kan han levere eller hente i barnehagen slik dagene blir mindre stresset? Hvor mye gjør han med barna? Hva ville han som barn likt at hans far gjorde. (Å prate med barna, lese bok hver kveld, sitte med barnet på fanget og se barnetv, ligge på gulvet å pusle, bade barna osv).

 

Kommer han seg ut hver dag? Om så bare et par runder rundt huset? Kan han begynne hos fysioterapeut for å få hjelp til å bevege seg mer (jeg gjorde det).

 

Kan han ta et barn med på aktivitet hver uke? Om barnet skal på fotballkamp så får man ofte pratet med andre foreldre mens man ser kamp osv.

 

Anonymous poster hash: 4a664...4ab

[Anonym bruker]

Jeg har det likedan,har en mann som ikke har vært i jobb siste 7årene. Det er ufattelig slitsomt å hele tiden ta hensyn til et annet voksent menneske når man er hjemme med barna..

Hva er grunnen til at mannen din er hjemme? Hva gjør dere i hverdagen, hvordan holder du motet oppe?

Drar du ut på turer alene, har du stort nettverk rundt deg?

Hi

 

Anonymous poster hash: 90ee3...6ce

[Anonym bruker]

 

 

Nå vet jeg ikke hvor lenge han har vært syk, men det er en ganske tung sorgprosess man må gjennom for å akseptere at livet har blitt så forandret. Man tar som en selvfølge å være frisk, og mannen din høres ut som en tidligere aktiv mann, da er det ikke så rart at han er ganske deppet over egen situasjon. Det trenger ikke være snakk om noen depresjon, men rett og slett en sorgreaksjon.

 

Du skrev at det hørtes ut som jeg hadde ganske god innsikt i egen situasjon, men jeg har vært syk i 6 år, jeg har også vært nede i en bølgedal av sorg idet jeg måtte innse at jeg nok aldri blir frisk igjen. Men barna, mannen og det at jeg ønsker å ta del i deres liv fikk meg opp igjen (sammen med mange gode samtaler med legen min). Nå vet jeg at jeg har en verdi som mamma selv om jeg ikke er frisk, selv om jeg har mange begrensninger har jeg også ting å tilby. Men det tar litt tid å komme dit altså, og det krever innsats fra både mannen din og deg, spørsmålet er om dere klarer å komme dit sammen eller om dere mister hverandre på veien....

 

Anonymous poster hash: 7d8b5...cab

Tror du er inne på noe her.

Han har vært syk (i den tilstanden han er nå) i ett år.

Hi

 

Anonymous poster hash: 90ee3...6ce

Da trenger han nok tid. Samtidig så nytter det ikke å snu døgnet og spille pc.

 

Han bør få i stand en samtale med legen eller psykolog. Prat sammen og prøv å se det positive i situasjonen.

 

Det høres ut som om økonomien ikke er hindring hos dere. Flytt nærmere din familie, der du kan ha et sosialliv og få hjelp av familie.

 

Få vaskehjelp.

 

Prat sammen om hva som forventes. Om du ukeshandler kan han da lage middag hver dag?

 

Hva bør han gjøre hver dag? (Sett lista lavt i starten)

 

Kan han levere eller hente i barnehagen slik dagene blir mindre stresset? Hvor mye gjør han med barna? Hva ville han som barn likt at hans far gjorde. (Å prate med barna, lese bok hver kveld, sitte med barnet på fanget og se barnetv, ligge på gulvet å pusle, bade barna osv).

 

Kommer han seg ut hver dag? Om så bare et par runder rundt huset? Kan han begynne hos fysioterapeut for å få hjelp til å bevege seg mer (jeg gjorde det).

 

Kan han ta et barn med på aktivitet hver uke? Om barnet skal på fotballkamp så får man ofte pratet med andre foreldre mens man ser kamp osv.

 

Anonymous poster hash: 4a664...4ab

Har vurdert vaskehjelp, men ingen tilgjengelige her vi bor nå.

 

Nei, økonomi er ikke et stort problem nå. Men mannen legger lista høyt, og nekter å flytte inn i noe mindre enn det vi har nå. Bor som sagt på landet, så et hus nærmere byen koster minst det dobbelte. Og det synes han er alt for mye for et hus (ca 10 mill).

 

Ikke så enkelt her som du forstår!

 

Han henter og leverer hver dag, og tror det er stort sett det han klarer på en dag. Har også ansvar for å koste trappa og gå ut med søpla.

 

Ellers går han aldri ut, med mindre jeg presser det igjennom.

 

Skal høre om jeg kan få være med på en legetime. Forklare hva jeg observerer og spørre hvordan vi kan hjelpe.

Han har vært positiv til det tidligere.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 90ee3...6ce

[Anonym bruker]

Jeg var gift med en psykisk syk mann.  Jeg jobbet knallhardt for å redde forholdet, det gjorde ikke han.  Jeg ønsket ikke at ungene skulle vokse opp som skilsmissebarn og hadde heller ikke samvittighet til å gi opp en mann som tross alt var syk.  Da han ba om separasjon for å lette belastningen min var jeg egentlig nokså lettet (det viste seg at han faktisk allerede hadde truffet en ny dame). Livet som alenemor er ikke enkelt, han har valgt å ikke ha samvær med barna, krangler om alt og bryter både skriftlige og muntlige avtaler. Likevel er livet enklere, jeg slipper belastningen med å ha noe som fremsto som en sur or tiltaksløs tenåring i huset. Og det går mer og mer opp for meg at han stort sett var en belastning.  Nå konsentrerer jeg meg om ungene, jeg slipper å bli skuffet av ham på nytt og på nytt og slipper å ha en irriterende gratis-passasjer boende hjemme.

 

Jeg vil absolutt ikke anbefale skilsmisse som en enkel løsning, men i mitt tilfelle er jeg glad for at ekteskapet raknet.  Jeg er også glad for at jeg prøvde alt for å redde forholdet (familievernkontor, sørget for at mannen fikk behandling i psykiatrien osv).  Jeg har slått meg til ro med at jeg gjorde det jeg kunne for å redde både ham og forholdet, han brøt ut, nå er jeg fri til å bygge et bedre liv for barna og meg.     

Anonymous poster hash: 5abd4...a28

[Anonym bruker]

 

Jeg har det likedan,har en mann som ikke har vært i jobb siste 7årene. Det er ufattelig slitsomt å hele tiden ta hensyn til et annet voksent menneske når man er hjemme med barna..

Hva er grunnen til at mannen din er hjemme? Hva gjør dere i hverdagen, hvordan holder du motet oppe?

Drar du ut på turer alene, har du stort nettverk rundt deg?

Hi

 

Anonymous poster hash: 90ee3...6ce

Han har ingen diagnose enda men er type utmattet. Det har vel pågått så lenge at jeg har innfunnet meg med situasjonen.. Tar med barna på turer, ferie osv selv,lager mat,vasker, handler, osvosv. Altså som en alenemor egentlig. Tenker ofte at ting hadde vært lettere alene.. Har foreldre i nærheten som vi besøker. Vegrer meg for å spør mye om pass,kan bli noen timer nå og da. Drømmer om helgetur med venner i løpet av året..

 

Anonymous poster hash: 30a82...fcd

[Anonym bruker]

Du/dere har vel ikke så mange valg.

 

1) Fortsett på samme måte. Han vil ikke bli bedre av seg selv. Du vil slite deg ut. Til slutt vil du mislike ham mer enn du elsker ham. Barna vil få et forvrengt syn på ekteskap, kjærlighet og ansvar. Ekteskapet vil til slutt rakne. Barna blir skilsmissebarn, og ha lite kontakt med pappa, som ikke vil være i stand til å ta seg av dem, etter flere år med sofasløving.

 

2) Gjør noe annerledes. Start med en tur til legen sammen med mannen din, ta alt av prøver, finn ut om han kan trenge antidepressiva. Gå til familievernkontoret. Kanskje kan medisiner, samtaler og input utenfra være med på å snu skuta.

 

Om mannen din nekter å gå til lege/familievernkontor, så blir det alternativ 1. Hans valg.

 

La ham lese denne tråden.

 

Anonymous poster hash: b1f98...045