Lever med en som er kronisk syk,

[Anonym bruker]

Bor på bygda, langt fra slekt og venner.

Har noen gode naboer vi er litt med, men føler meg så innmari ensom!

Mannen kan ikke ta ansvar for noe i hverdagen. Tar aldri initiativ til aktiviteter, til å gå ut, til å finne på noe. Jeg tar alt av hverdagslogistikk.

Har en jobb jeg trives godt i, men etter hver helg sitter jeg med den samme følelsen av å være så utrolig alene.

Noen tips til meg? Eller noen i samme situasjon?

 

Anonymous poster hash: 90ee3...6ce

[Anonym bruker]

Tenker noen ganger at det nesten må være bedre å være alene, enn med en som ikke bidrar i det hele tatt. Men så er han jo syk (utmattet), det er ikke hans feil 😔

Slik ser dagene ut:

Jeg står opp med barna. Lager frokost, tar morgenstellet. Leker, pusler. Går ut og lager snømann. Lager lunsj og middag. Tar kveldsstell og leser.

Han står opp 1600. Ser på nyheter. Ser barne-tv med barna. Ser på nyheter. Sitter oppe til sent på natt og kikker på pcen.

 

Ser nå at irritasjonen min lyser igjennom. Er bare så lei. Savner å være to voksne, et team, å være med noen som faktisk vil noe..

 

Anonymous poster hash: 90ee3...6ce

[Anonym bruker]

Stakkars deg!!! Han sover til 16!?😳 Fordi han har snudd døgnet?

Du må få deg et liv på siden av han fyren der..begynn å tren! Løp langt! Kjøp en hest, hva som helst som gir mening!

 

Anonymous poster hash: 36e9d...a0c

[Anonym bruker]

Problemet er ikke at han er syk/utmattet. Problemet er at han velger å distansere seg fullstendig fra familien og overlate alt til deg.

 

Han har familie, da får han følge noenlunde normal døgnrytme. Å sitte oppe til sent på natten og så sove til klokken 16 er ikke akseptabelt.

 

Da har du det faktisk bedre alene!

 

Jeg anbefaler deg å få ham med på familievernkontoret.Jeg tror også at han bør snakke med legen sin ang. depresjon når han har den døgnrytmen han har.

Hvis mannen ikke vil gjøre en innsats for å snu døgnet og være en større del av familien, da ville jeg ha flyttet om jeg var deg. Flytt til et sted nærmere familien din, et sted hvor du blir mindre isolert. Barna dine har heller ikke godt av å vokse opp med en far som ikke bryr seg mer. Da er det bedre å ev. ha noe samvær med ham.

 

Hvis du fortsetter med denne mannen slik som nå så risikerer du også å bli deprimert.

 

Familievernkontoret asap!

Anonymous poster hash: dd751...280

[Anonym bruker]

Huff, dette høres ikke greit ut! Skjønner du føler deg ensom.

 

Er det ikke mulig at mannen din kan prøve å snu om til en litt mer normal døgnrytme i det minste? Og heller prøve å hvile litt i løpet av dagen? Vet jo ikke hva som feiler han, men jeg ville nok stilt et krav om at han ikke fikk sove lengre enn til ut på formiddagen eller noe.

Anonymous poster hash: d6140...465

[Anonym bruker]

Stakkars deg!!! Han sover til 16!?😳 Fordi han har snudd døgnet?

Du må få deg et liv på siden av han fyren der..begynn å tren! Løp langt! Kjøp en hest, hva som helst som gir mening!

 

Anonymous poster hash: 36e9d...a0c

Vel, klarer ikke lengre å skille mellom hva som er selvforskyldt (som å sitte oppe sent), og hva det er som faktisk skyldes sykdommen hans.

 

Han sier at han bare vil sove hele tiden, at det er som om han går med et slør foran øynene og verden.

Men når jeg foreslår å ta tidlig kveld for å se om det blir bedre, da er han ikke så interessert.

 

En hest? Haha, kanskje det! 😄

 

 

Anonymous poster hash: 90ee3...6ce

[Anonym bruker]

 

Problemet er ikke at han er syk/utmattet. Problemet er at han velger å distansere seg fullstendig fra familien og overlate alt til deg.

 

Han har familie, da får han følge noenlunde normal døgnrytme. Å sitte oppe til sent på natten og så sove til klokken 16 er ikke akseptabelt.

 

Da har du det faktisk bedre alene!

 

Jeg anbefaler deg å få ham med på familievernkontoret.Jeg tror også at han bør snakke med legen sin ang. depresjon når han har den døgnrytmen han har.

Hvis mannen ikke vil gjøre en innsats for å snu døgnet og være en større del av familien, da ville jeg ha flyttet om jeg var deg. Flytt til et sted nærmere familien din, et sted hvor du blir mindre isolert. Barna dine har heller ikke godt av å vokse opp med en far som ikke bryr seg mer. Da er det bedre å ev. ha noe samvær med ham.

 

Hvis du fortsetter med denne mannen slik som nå så risikerer du også å bli deprimert.

 

Familievernkontoret asap!

 

Anonymous poster hash: dd751...280

Har prøvd familievernkontoret, bestilte til og med time til oss. Det var helt forferdelig, han ble først utrolig sjokka over at jeg kunne gjøre noe sånt. Så trakk han seg inn i seg selv i lang lang tid.

Endte med at vi ikke dro.

 

Anonymous poster hash: 90ee3...6ce

[Anonym bruker]

 

Huff, dette høres ikke greit ut! Skjønner du føler deg ensom.

 

Er det ikke mulig at mannen din kan prøve å snu om til en litt mer normal døgnrytme i det minste? Og heller prøve å hvile litt i løpet av dagen? Vet jo ikke hva som feiler han, men jeg ville nok stilt et krav om at han ikke fikk sove lengre enn til ut på formiddagen eller noe.

 

Anonymous poster hash: d6140...465

På en vanlig dag står han opp og leverer barna i barnehagen. Deretter sover han til de skal hentes. Så kommer jeg hjem, lager middag, rydder og gjør klart til neste dag.

 

Så litt tid er han med dem.

Hi

 

Anonymous poster hash: 90ee3...6ce

[Anonym bruker]

 

Problemet er ikke at han er syk/utmattet. Problemet er at han velger å distansere seg fullstendig fra familien og overlate alt til deg.

 

Han har familie, da får han følge noenlunde normal døgnrytme. Å sitte oppe til sent på natten og så sove til klokken 16 er ikke akseptabelt.

 

Da har du det faktisk bedre alene!

 

Jeg anbefaler deg å få ham med på familievernkontoret.Jeg tror også at han bør snakke med legen sin ang. depresjon når han har den døgnrytmen han har.

Hvis mannen ikke vil gjøre en innsats for å snu døgnet og være en større del av familien, da ville jeg ha flyttet om jeg var deg. Flytt til et sted nærmere familien din, et sted hvor du blir mindre isolert. Barna dine har heller ikke godt av å vokse opp med en far som ikke bryr seg mer. Da er det bedre å ev. ha noe samvær med ham.

 

Hvis du fortsetter med denne mannen slik som nå så risikerer du også å bli deprimert.

 

Familievernkontoret asap!

 

Anonymous poster hash: dd751...280

Har prøvd familievernkontoret, bestilte til og med time til oss. Det var helt forferdelig, han ble først utrolig sjokka over at jeg kunne gjøre noe sånt. Så trakk han seg inn i seg selv i lang lang tid.

Endte med at vi ikke dro.

 

Anonymous poster hash: 90ee3...6ce

 

 

Men da ser du vel også selv at det ikke kommer til å skje en endring og at det ikke er noe du kan gjøre?

Han ønsker ikke å endre noe.

 

Da er det ikke så mye du kan gjøre, annet enn å finne ut hvordan du kan leve for å ha det best mulig.

 

Gi ham et valg - enten så tar dere parterapi på familievernkontoret nå, eller så må han være forberedt på at forholdet tar slutt og at du flytter med barna. Enten så gjør han en forsøk på å snu døgnet og bli tilstede på dagtid med familien, eller så blir han alene og kan sove døgnet rundt. Han bør også snakke med legen sin. Alternativt kan du ringe legen hans og fortelle at han sover hele dagene og sitter på pc hele nettene.

 

Du kan ikke endre noe han ikke ønsker å endre.

 

Ikke bli i et forhold med en mann som ikke søker hjelp når han trenger det og ikke ønsker å gjøre noe for å redde forholdet!

 

Anonymous poster hash: dd751...280

[Anonym bruker]

 

 

Problemet er ikke at han er syk/utmattet. Problemet er at han velger å distansere seg fullstendig fra familien og overlate alt til deg.

 

Han har familie, da får han følge noenlunde normal døgnrytme. Å sitte oppe til sent på natten og så sove til klokken 16 er ikke akseptabelt.

 

Da har du det faktisk bedre alene!

 

Jeg anbefaler deg å få ham med på familievernkontoret.Jeg tror også at han bør snakke med legen sin ang. depresjon når han har den døgnrytmen han har.

Hvis mannen ikke vil gjøre en innsats for å snu døgnet og være en større del av familien, da ville jeg ha flyttet om jeg var deg. Flytt til et sted nærmere familien din, et sted hvor du blir mindre isolert. Barna dine har heller ikke godt av å vokse opp med en far som ikke bryr seg mer. Da er det bedre å ev. ha noe samvær med ham.

 

Hvis du fortsetter med denne mannen slik som nå så risikerer du også å bli deprimert.

 

Familievernkontoret asap!

 

Anonymous poster hash: dd751...280

Har prøvd familievernkontoret, bestilte til og med time til oss. Det var helt forferdelig, han ble først utrolig sjokka over at jeg kunne gjøre noe sånt. Så trakk han seg inn i seg selv i lang lang tid.

Endte med at vi ikke dro.

 

Anonymous poster hash: 90ee3...6ce

Men da ser du vel også selv at det ikke kommer til å skje en endring og at det ikke er noe du kan gjøre?

Han ønsker ikke å endre noe.

 

Da er det ikke så mye du kan gjøre, annet enn å finne ut hvordan du kan leve for å ha det best mulig.

 

Gi ham et valg - enten så tar dere parterapi på familievernkontoret nå, eller så må han være forberedt på at forholdet tar slutt og at du flytter med barna. Enten så gjør han en forsøk på å snu døgnet og bli tilstede på dagtid med familien, eller så blir han alene og kan sove døgnet rundt. Han bør også snakke med legen sin. Alternativt kan du ringe legen hans og fortelle at han sover hele dagene og sitter på pc hele nettene.

 

Du kan ikke endre noe han ikke ønsker å endre.

 

Ikke bli i et forhold med en mann som ikke søker hjelp når han trenger det og ikke ønsker å gjøre noe for å redde forholdet!

 

Anonymous poster hash: dd751...280

Takk!

Takk for at du sier det jeg egentlig er klar over. Jeg er egentlig veldig tøff og selvstendig, men i denne situasjonen føler jeg meg helt fortapt.

Har stilt et ultimatum om at hvis tilstanden hans vedvarer slik den er nå, flytter vi nærmere min familie. Sove kan man gjøre hvor som helst.

Han hadde en viss forståelse for det, og tror det blir sånn om situasjonen ikke endrer seg drastisk i løpet av våren.

 

 

 

Anonymous poster hash: 90ee3...6ce

[Anonym bruker]

Tenker noen ganger at det nesten må være bedre å være alene, enn med en som ikke bidrar i det hele tatt. Men så er han jo syk (utmattet), det er ikke hans feil 😔

Slik ser dagene ut:

Jeg står opp med barna. Lager frokost, tar morgenstellet. Leker, pusler. Går ut og lager snømann. Lager lunsj og middag. Tar kveldsstell og leser.

Han står opp 1600. Ser på nyheter. Ser barne-tv med barna. Ser på nyheter. Sitter oppe til sent på natt og kikker på pcen.

 

Ser nå at irritasjonen min lyser igjennom. Er bare så lei. Savner å være to voksne, et team, å være med noen som faktisk vil noe..

 

Anonymous poster hash: 90ee3...6ce

Sitter i akkurat samme båt som deg..

Tenker det hadde vært lettere å være alene, men så har han jo ikke valgt å bli syk. Irriterer meg GRØNN når han velger å sitte på PC de få gode timene han har ila dagen.. Og så klarer jeg ikke å forstå at smerter er lettere å sitte våken med på natta, men må sove de bort på dagen..

 

Jeg vil gå, men tenker på barna.. Samtidig lurer jeg på om vi ødelegger deres oppfatning av et fungerende forhold.

Jeg ønsker så uendelig mye mer for dem.. Både nå og i framtiden..

 

Anonymous poster hash: 3d0e4...830

[Anonym bruker]

 

Tenker noen ganger at det nesten må være bedre å være alene, enn med en som ikke bidrar i det hele tatt. Men så er han jo syk (utmattet), det er ikke hans feil 😔

Slik ser dagene ut:

Jeg står opp med barna. Lager frokost, tar morgenstellet. Leker, pusler. Går ut og lager snømann. Lager lunsj og middag. Tar kveldsstell og leser.

Han står opp 1600. Ser på nyheter. Ser barne-tv med barna. Ser på nyheter. Sitter oppe til sent på natt og kikker på pcen.

 

Ser nå at irritasjonen min lyser igjennom. Er bare så lei. Savner å være to voksne, et team, å være med noen som faktisk vil noe..

 

Anonymous poster hash: 90ee3...6ce

Sitter i akkurat samme båt som deg..

Tenker det hadde vært lettere å være alene, men så har han jo ikke valgt å bli syk. Irriterer meg GRØNN når han velger å sitte på PC de få gode timene han har ila dagen.. Og så klarer jeg ikke å forstå at smerter er lettere å sitte våken med på natta, men må sove de bort på dagen..

 

Jeg vil gå, men tenker på barna.. Samtidig lurer jeg på om vi ødelegger deres oppfatning av et fungerende forhold.

Jeg ønsker så uendelig mye mer for dem.. Både nå og i framtiden..

 

Anonymous poster hash: 3d0e4...830

Så godt å høre fra noen som har det på samme måte! Har mannen din vært syk lenge?

Det du skriver er som å høre meg selv!

 

Anonymous poster hash: 90ee3...6ce

[Anonym bruker]

 

 

 

Problemet er ikke at han er syk/utmattet. Problemet er at han velger å distansere seg fullstendig fra familien og overlate alt til deg.

 

Han har familie, da får han følge noenlunde normal døgnrytme. Å sitte oppe til sent på natten og så sove til klokken 16 er ikke akseptabelt.

 

Da har du det faktisk bedre alene!

 

Jeg anbefaler deg å få ham med på familievernkontoret.Jeg tror også at han bør snakke med legen sin ang. depresjon når han har den døgnrytmen han har.

Hvis mannen ikke vil gjøre en innsats for å snu døgnet og være en større del av familien, da ville jeg ha flyttet om jeg var deg. Flytt til et sted nærmere familien din, et sted hvor du blir mindre isolert. Barna dine har heller ikke godt av å vokse opp med en far som ikke bryr seg mer. Da er det bedre å ev. ha noe samvær med ham.

 

Hvis du fortsetter med denne mannen slik som nå så risikerer du også å bli deprimert.

 

Familievernkontoret asap!

 

Anonymous poster hash: dd751...280

Har prøvd familievernkontoret, bestilte til og med time til oss. Det var helt forferdelig, han ble først utrolig sjokka over at jeg kunne gjøre noe sånt. Så trakk han seg inn i seg selv i lang lang tid.

Endte med at vi ikke dro.

 

Anonymous poster hash: 90ee3...6ce

Men da ser du vel også selv at det ikke kommer til å skje en endring og at det ikke er noe du kan gjøre?

Han ønsker ikke å endre noe.

 

Da er det ikke så mye du kan gjøre, annet enn å finne ut hvordan du kan leve for å ha det best mulig.

 

Gi ham et valg - enten så tar dere parterapi på familievernkontoret nå, eller så må han være forberedt på at forholdet tar slutt og at du flytter med barna. Enten så gjør han en forsøk på å snu døgnet og bli tilstede på dagtid med familien, eller så blir han alene og kan sove døgnet rundt. Han bør også snakke med legen sin. Alternativt kan du ringe legen hans og fortelle at han sover hele dagene og sitter på pc hele nettene.

 

Du kan ikke endre noe han ikke ønsker å endre.

 

Ikke bli i et forhold med en mann som ikke søker hjelp når han trenger det og ikke ønsker å gjøre noe for å redde forholdet!

 

Anonymous poster hash: dd751...280

Takk!

Takk for at du sier det jeg egentlig er klar over. Jeg er egentlig veldig tøff og selvstendig, men i denne situasjonen føler jeg meg helt fortapt.

Har stilt et ultimatum om at hvis tilstanden hans vedvarer slik den er nå, flytter vi nærmere min familie. Sove kan man gjøre hvor som helst.

Han hadde en viss forståelse for det, og tror det blir sånn om situasjonen ikke endrer seg drastisk i løpet av våren.

 

 

 

Anonymous poster hash: 90ee3...6ce

 

 

Snakk med ham igjen, fortell hvordan livet er for deg. Ikke anklag ham, men fortell akkurat hvor ille dette er.

Det at en i et forhold er kronisk syk kan være en enorm belastning på forholdet, begge må tilpasse seg. Her virker det som om mannen din ikke vil gjøre noe for å gjøre det beste ut av situasjonen, og da kan han ikke forvente at du bærer hele forholdet og ansvaret for familien.

 

Helt ærlig - ingen vits å vente med å sette i gang med dette. For så lenge han ikke ønsker å gjøre en endring, ikke søker hjelp for sine problemer, ikke vil være med i parterapi, da kommer han ikke plutselig til å endre seg i løpet av noen måneder.

 

Jeg ville snakket med ham nå og så satt i gang prosessen. Mannen din har et valg i dette - han kan velge å bli med i parterapi, han kan velge å be legen sin om hjelp for søvnproblemene, han kan slutte å være på pc hele nettene (kan han ha utviklet spillavhengighet som en rus for å glemme sykdommen?), han kan gjøre en innsats. Han kan sørge for å få dagslys hver dag for å stimulere til bedre søvn. Han kan velge å bruke helgene sammen med deg og barna og heller legge seg nedpå noen timer midt på dagen, men ha formiddagene og ettermiddagene med deg og barna.

 

Men å gå og vente på at han plutselig skal se lyset, det hadde jeg ikke gjort. Jeg ville satt i gang prosessen med det samme. Ikke minst fordi hvis dere skal ha noen sjanse til å redde forholdet så er det viktig at du ikke går så lenge misfornøyd at alle følelsene dør før dere begynner å jobbe med forholdet.

 

Anonymous poster hash: dd751...280

[Anonym bruker]

Hei Hi

 

Jeg kan skjønne hvordan du har det. Jeg står på motsatt side, det er jeg som er kronisk syk - hele fire diagnoser er jeg så heldig å ha.

Men her synes jeg virkelig at mye av ansvaret for at familieliv og samliv ligger hos mannen din. Selv kunne det ikke falt meg inn å lempe alt av hushold, barn og hjem over på mannen min. Det er selvfølgelig dager hvor jeg ikke klarer like mye, men da planlegger jeg jo dagene mine slik at jeg er til mest mulig nytte for familien min, barna mine og mannen min. Når jeg er på mitt sykeste er jeg liggende på sykehus, og jeg hater følelsen av at jeg lemper alt over på mannen min. Men på de dagene har jeg jo ikke noe valg.

Derfor synes jeg at mannen din må våkne opp å innse at selv om han er syk kan han ikke l familien forvitre fordi han selv heller vil sove. Da er jeg enig med deg, da får han snu døgnet, legge seg tidligere, stå opp med barna, evt sove etter levering i bhg/skole, men våkne i gd tid før du kommer hjem fra jobb slik at han kan bidra hjemme med husarbeid og middag...

Dette ville jeg sett på som en selvfølge.

Selv har vi vært i parterapi - noe jeg som er "den syke" satte veldig pris på. Selv om jeg (mine sykdommer) er rot til mye frustrasjon var det veldig godt å komme til en upartisk tredjepart  som kunne komme med råd om hvordan vi skulle få ting til å fungere.

Du må virkelig prøve å få ham med deg i samtaler, det tror jeg vil være godt for dere begge.

 

Klem til deg som virker veldig forsåelsesfull og snill  

Anonymous poster hash: 59a13...40d

[Anonym bruker]

 

Stakkars deg!!! Han sover til 16!?😳 Fordi han har snudd døgnet?

Du må få deg et liv på siden av han fyren der..begynn å tren! Løp langt! Kjøp en hest, hva som helst som gir mening!

 

Anonymous poster hash: 36e9d...a0c

Vel, klarer ikke lengre å skille mellom hva som er selvforskyldt (som å sitte oppe sent), og hva det er som faktisk skyldes sykdommen hans.

 

Han sier at han bare vil sove hele tiden, at det er som om han går med et slør foran øynene og verden.

Men når jeg foreslår å ta tidlig kveld for å se om det blir bedre, da er han ikke så interessert.

 

En hest? Haha, kanskje det! 😄

 

 

Anonymous poster hash: 90ee3...6ce

Men uansett hva som er "grunnen": han MÅ ta tak i sin egen psykiske helse! Og det går hånd i hånd med den fysiske. Enkle ting som å stå opp og legge seg i rett tid, å stelle seg, å spise og å holde orden rundt seg, å være til stede for familien, alt dette er på det aller mest basale funksjonsnivået! Med mindre han er helt lammet i kroppen eller totalt psykotisk og forvirra, så må han klare såpass.

 

Anonymous poster hash: 3c7e2...1ee

[Anonym bruker]

Hvis man er syk, så bidrar man det man kan!

 

Det betyr at man står opp kl. 6 hvis det er nødvendig mht å få barn på skolen, lufte bikkja eller hva det nå måtte være for eksempel.

Er man hjemme, kan man jo bare legge seg igjen!

 

Jeg er selv mye syk, men jeg strekker meg veeeeldig langt for å bidra til fellesskapet det jeg kan.

Jeg tar faktisk litt mer enn "min del" her hjemme når jeg er i form til det. For innimellom må mannen min ta så og si alt fordi jeg er dårlig.

 

Døgnrytme og trening er regel nr en når man er syk/skadet.

 

Anonymous poster hash: 2420e...de8

[Anonym bruker]

 

 

Tenker noen ganger at det nesten må være bedre å være alene, enn med en som ikke bidrar i det hele tatt. Men så er han jo syk (utmattet), det er ikke hans feil 😔

Slik ser dagene ut:

Jeg står opp med barna. Lager frokost, tar morgenstellet. Leker, pusler. Går ut og lager snømann. Lager lunsj og middag. Tar kveldsstell og leser.

Han står opp 1600. Ser på nyheter. Ser barne-tv med barna. Ser på nyheter. Sitter oppe til sent på natt og kikker på pcen.

 

Ser nå at irritasjonen min lyser igjennom. Er bare så lei. Savner å være to voksne, et team, å være med noen som faktisk vil noe..

 

Anonymous poster hash: 90ee3...6ce

Sitter i akkurat samme båt som deg..

Tenker det hadde vært lettere å være alene, men så har han jo ikke valgt å bli syk. Irriterer meg GRØNN når han velger å sitte på PC de få gode timene han har ila dagen.. Og så klarer jeg ikke å forstå at smerter er lettere å sitte våken med på natta, men må sove de bort på dagen..

 

Jeg vil gå, men tenker på barna.. Samtidig lurer jeg på om vi ødelegger deres oppfatning av et fungerende forhold.

Jeg ønsker så uendelig mye mer for dem.. Både nå og i framtiden..

 

Anonymous poster hash: 3d0e4...830

Så godt å høre fra noen som har det på samme måte! Har mannen din vært syk lenge?

Det du skriver er som å høre meg selv!

 

Anonymous poster hash: 90ee3...6ce

Han har vært syk i 6 år, fikk diagnose i år..

Det er en mager trøst å være flere.. Men det er fint vite at det finnes noen som forstår.

 

 

Anonymous poster hash: 3d0e4...830

[Anonym bruker]

 

 

 

Tenker noen ganger at det nesten må være bedre å være alene, enn med en som ikke bidrar i det hele tatt. Men så er han jo syk (utmattet), det er ikke hans feil 😔

Slik ser dagene ut:

Jeg står opp med barna. Lager frokost, tar morgenstellet. Leker, pusler. Går ut og lager snømann. Lager lunsj og middag. Tar kveldsstell og leser.

Han står opp 1600. Ser på nyheter. Ser barne-tv med barna. Ser på nyheter. Sitter oppe til sent på natt og kikker på pcen.

 

Ser nå at irritasjonen min lyser igjennom. Er bare så lei. Savner å være to voksne, et team, å være med noen som faktisk vil noe..

 

Anonymous poster hash: 90ee3...6ce

Sitter i akkurat samme båt som deg..

Tenker det hadde vært lettere å være alene, men så har han jo ikke valgt å bli syk. Irriterer meg GRØNN når han velger å sitte på PC de få gode timene han har ila dagen.. Og så klarer jeg ikke å forstå at smerter er lettere å sitte våken med på natta, men må sove de bort på dagen..

 

Jeg vil gå, men tenker på barna.. Samtidig lurer jeg på om vi ødelegger deres oppfatning av et fungerende forhold.

Jeg ønsker så uendelig mye mer for dem.. Både nå og i framtiden..

 

Anonymous poster hash: 3d0e4...830

Så godt å høre fra noen som har det på samme måte! Har mannen din vært syk lenge?

Det du skriver er som å høre meg selv!

 

Anonymous poster hash: 90ee3...6ce

Han har vært syk i 6 år, fikk diagnose i år..

Det er en mager trøst å være flere.. Men det er fint vite at det finnes noen som forstår.

 

 

Anonymous poster hash: 3d0e4...830

Kan jeg spørre hva slags diagnose han har?

Mannen min har ikke fått diagnose ennå, er under utredning. Også ganske frustrerende å ikke skjønne hva som feiler han.

Hi

 

Anonymous poster hash: 90ee3...6ce

[Anonym bruker]

Hvilken diagnose har han da? (hvis du vil svare på det...) for det første som slår meg her er at han omtrent uansett må klare å snu døgnet. Han kan ikke sitte oppe med pc`en hele natten og sove hele dagen. Når han klarer å sitte oppe til langt på natt, klarer han å snu det. Det der er jo en fryktelig dårlig sirkel som han bare MÅ komme seg ut av. Om han har muligheten til det ift sin sykdom bør han jo prøve å være mer aktiv og få trent, så kanskje han også klarer å få kontroll på søvnmønsteret sitt og orke mer i hverdagen? Som sagt, aner jo ikke hva han har for diagnose. At han nekter å innse at dette er et problem for dere som par og å delta i parterapi er jo en fornektelse fra hans side. Klart det har innvirkning på forholdet når ene parten er kronisk syk. Jeg håper virkelig du våger og orker å stille ham det ultimatumet om terapi eller så er det over. Du har det nok bedre helt alene enn sammen med en som ham...

Anonymous poster hash: a17ce...b22

[Anonym bruker]

 

Hvilken diagnose har han da? (hvis du vil svare på det...) for det første som slår meg her er at han omtrent uansett må klare å snu døgnet. Han kan ikke sitte oppe med pc`en hele natten og sove hele dagen. Når han klarer å sitte oppe til langt på natt, klarer han å snu det. Det der er jo en fryktelig dårlig sirkel som han bare MÅ komme seg ut av. Om han har muligheten til det ift sin sykdom bør han jo prøve å være mer aktiv og få trent, så kanskje han også klarer å få kontroll på søvnmønsteret sitt og orke mer i hverdagen? Som sagt, aner jo ikke hva han har for diagnose. At han nekter å innse at dette er et problem for dere som par og å delta i parterapi er jo en fornektelse fra hans side. Klart det har innvirkning på forholdet når ene parten er kronisk syk. Jeg håper virkelig du våger og orker å stille ham det ultimatumet om terapi eller så er det over. Du har det nok bedre helt alene enn sammen med en som ham...

 

Anonymous poster hash: a17ce...b22

Han er i fornektelse.

Han har ikke fått diagnose enda, startet med en skikkelig virusinfeksjon, så ble han bare aldri frisk. Går rundt i tåka og har bare lyst til å sove eller se på pcen.

 

Han hadde en toppjobb før han ble syk, og var veldig aktiv. Han er i tillegg bemidlet, og har finansiert både hus, hytte, båt og biler.

Jeg har ingen mulighet til å matche med lønnen min, og må derfor få han med på laget om vi skal kjøpe noe nytt nærmere familien min.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 90ee3...6ce

[Anonym bruker]

Jeg føler med deg og er glad du setter litt hardt  mot hardt.

 

Er selv kronisk syk, jobber 50% og ufør resten. Jeg lever med kosntante smerter og er ofte veldig sliten.

MEN jeg må faktisk stille opp for barna mine fullt allikevel.

Forskjellen er nok to ting, jeg er kvinne og jeg er alene med mine barn.

I tunge perioder har jeg mest lyst å legge meg under dyna og bli der, men man kan ikke gi seg lov til å fjerne seg fra familien sin og spesielt barna, syk eller ei.

Og legger man seg blir man bare liggende, man blir ikke på noen måte bedre av det.

Man er nødt til å sette krav til seg selv og kjempe seg over kneika gang på gang for å klare å fungere i livet.

Anonymous poster hash: 85767...e65

[Anonym bruker]

Jeg er også kronisk syk. Slik ser en vanlig dag ut for meg:

Kl 6.30: står opp, vekker mann og barn. Lager frokost og matpakker. Kjøkkenet ryddes.

Kl 7.30: mann og barn har gått til jobb/skole

Kl 7.35: jeg legger meg og sover alt fra 3- 5 timer.

Setter på en vaskemaskin og begynner litt på middagen før ungene kommer hjem kl 14.00.

1400-16.00: hjelper med lekser og middagslaging

Kl 17.00: mann er fotballtrener og tar ene barnet til trening. Jeg kjører der andre barnet på trening.

Kl 19.30. Hviler før jeg henter barnet på trening.

Kl 20.00 kveldsmat

Og ungene i seng til kl 21.00.

21.05 jeg legger meg. Ofte legger også mannen seg, så prater vi litt osv.

 

Anonymous poster hash: 4a664...4ab

[Anonym bruker]

Jeg er også kronisk syk. Slik ser en vanlig dag ut for meg:

Kl 6.30: står opp, vekker mann og barn. Lager frokost og matpakker. Kjøkkenet ryddes.

Kl 7.30: mann og barn har gått til jobb/skole

Kl 7.35: jeg legger meg og sover alt fra 3- 5 timer.

Setter på en vaskemaskin og begynner litt på middagen før ungene kommer hjem kl 14.00.

1400-16.00: hjelper med lekser og middagslaging

Kl 17.00: mann er fotballtrener og tar ene barnet til trening. Jeg kjører der andre barnet på trening.

Kl 19.30. Hviler før jeg henter barnet på trening.

Kl 20.00 kveldsmat

Og ungene i seng til kl 21.00.

21.05 jeg legger meg. Ofte legger også mannen seg, så prater vi litt osv.

 

Anonymous poster hash: 4a664...4ab

Vi har forresten vaskehjelp og det er gull verdt. Kvelden før hjelper hele familien til å rydde huset.

 

Anonymous poster hash: 4a664...4ab

[Anonym bruker]

Jeg er også kronisk syk. Slik ser en vanlig dag ut for meg:

Kl 6.30: står opp, vekker mann og barn. Lager frokost og matpakker. Kjøkkenet ryddes.

Kl 7.30: mann og barn har gått til jobb/skole

Kl 7.35: jeg legger meg og sover alt fra 3- 5 timer.

Setter på en vaskemaskin og begynner litt på middagen før ungene kommer hjem kl 14.00.

1400-16.00: hjelper med lekser og middagslaging

Kl 17.00: mann er fotballtrener og tar ene barnet til trening. Jeg kjører der andre barnet på trening.

Kl 19.30. Hviler før jeg henter barnet på trening.

Kl 20.00 kveldsmat

Og ungene i seng til kl 21.00.

21.05 jeg legger meg. Ofte legger også mannen seg, så prater vi litt osv.

 

Anonymous poster hash: 4a664...4ab

All respekt til dere som er syke!

Hvordan har mannen din det? Du bidrar mye hjemme, men hvordan har dere det sammen?

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 90ee3...6ce

[Anonym bruker]

 

Jeg føler med deg og er glad du setter litt hardt mot hardt.

 

Er selv kronisk syk, jobber 50% og ufør resten. Jeg lever med kosntante smerter og er ofte veldig sliten.

MEN jeg må faktisk stille opp for barna mine fullt allikevel.

Forskjellen er nok to ting, jeg er kvinne og jeg er alene med mine barn.

I tunge perioder har jeg mest lyst å legge meg under dyna og bli der, men man kan ikke gi seg lov til å fjerne seg fra familien sin og spesielt barna, syk eller ei.

Og legger man seg blir man bare liggende, man blir ikke på noen måte bedre av det.

Man er nødt til å sette krav til seg selv og kjempe seg over kneika gang på gang for å klare å fungere i livet.

 

Anonymous poster hash: 85767...e65

Jeg har aldri vært syk på den måten, men ser for meg at jeg hadde tenkt som deg. Har du fått barn er man bare nødt til å prøve å holde det sammen.

All ære til deg!

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 90ee3...6ce