Studere medisin som alenemor?

[Anonym bruker]

Jeg har så lyst til å følge drømmen, å starte på medisinstudiet. Er det noen leger her eller noen som kjenner noen som er leger, og vet om det er realistisk at en alenemor( med barnefri hver onsdag og annenhver helg) kan gjennomføre det? Og som også kanskje kan fortelle meg litt om hverdagen som legestudent? 

 

Takknemlig for alle svar :-) 

Anonymous poster hash: fe06b...e0a

[Anonym bruker]

En venninne av meg hadde ei venninne som var alene med 3 barn og fullførte medisinstudiet på normert tid. Jeg vet ikke om hun var alene hele studiet, men hun var ihvertfall det de tre siste årene.

 

Eksmannen hadde vanlig annenhver helg samvær, og knapt det som regel.

 

Så det er ihvertfall mulig. 😊

 

Anonymous poster hash: 2b796...25d

[Anonym bruker]

Studere er nok greit. Men turnus er kanskje vanskelig..

 

Anonymous poster hash: b0f7a...522

[Anonym bruker]

Jeg har gått medisinstudiet i Oslo før jeg fikk barn, og har vært alenemor for en 1-åring samtidig med full jobb som lege etter det. Dvs erfaring fra begge deler, men ikke samtidig... jeg tror det helt klart er gjennomførbart som alenemor!! Undervisningen foregår i barnehagetida (det er noen praksisperioder, men de er flinke til å tilrettelegge for de som har barn), og forbered deg på noen lesekvelder etter barnet er i seng. Det mest utfordrende vil jeg tro er økonomien, men undersøk hva du har rett på og regn litt på det. Masse lykke til!!! 😊 Klem

 

Anonymous poster hash: 947e8...c5e

[Anonym bruker]

Ps - tenk over at det kanskje blir vanskelig for deg med turnusarbeid etter endt utdannelse slik at valgmulighetene mtp jobb begrenser seg litt om du ikke har tilgang på annen barnevakt. Heier på deg!!! 😊

 

Anonymous poster hash: 947e8...c5e

[Høstduft]

Jeg vet om ei som var alene med fire barn mens hun studerte. Gikk fint det😊

[Anonym bruker]

Tusen hjertelig takk for svar  

 

Ja, det med økonomi blir jo en utfordring. Er det mulig å kombinere studiene med deltidsjobb? Helgejobb f.eks, eller vil all tid utenom skole gå til lesing? 

 

HI

Anonymous poster hash: fe06b...e0a

[Anonym bruker]

Kjenner flere som har gjennomført medisinstudiet med barn, men vil tro du vil være avhengig av iallefall noe barnepass. Og du må være strukturert! 

 

De ulike byene har litt forskjellig policy for hvor mye de tilrettelegger (Oslo kan være vanskelige, Trondheim ofte ganske hjelpsomme, Bergen og Tromsø vet jeg ikke), så det bør du ta hensyn til. 

 

Praksisperioder kan være utfordrende, fordi det legges noen krav til å delta i vakt. I turnustjenesten må du være nøye med å "velge" sted, siden kvelds- og nattevakter er vanlig og vanskelig å tilrettelegges bort fra. 

 

Hvilken spesialisering tenker du videre? Ass.legestillinger er vanskelig å få, og da må du også regne med vaktarbeid.

 

Jeg sier ikke at studiet ikke er gjennomførbart, for det er det nok, men tiden etterpå kan bli vel så vanskelig!

Anonymous poster hash: 917b7...aab

[Anonym bruker]

 

Tusen hjertelig takk for svar

 

Ja, det med økonomi blir jo en utfordring. Er det mulig å kombinere studiene med deltidsjobb? Helgejobb f.eks, eller vil all tid utenom skole gå til lesing? 

 

HI

 

Anonymous poster hash: fe06b...e0a

 

 

Deltidsjobb er en mulighet, men hvis du har barn og "lite" barnefri kan det holde hardt å ha deltidsjobb i tillegg til skole og lesing. Det er tidvis opptil 30-40 timer med undervisning og utplassering i uken, og da må lesingen komme i tillegg.

 

Anonymous poster hash: 917b7...aab

[Anonym bruker]

Tusen takk, igjen. Jeg må tenkte nøye gjennom dette, og gjøre litt research rundt studiet. Skjønner at jeg vil bli veldig avhengig av familien for å gjennomføre dette. 

Jeg får gå litt tilbake til tenkeboksen. 

Veldig takknemlig for alle svar jeg har fått  

 

HI

Anonymous poster hash: fe06b...e0a

[Anonym bruker]

 

Tusen takk, igjen. Jeg må tenkte nøye gjennom dette, og gjøre litt research rundt studiet. Skjønner at jeg vil bli veldig avhengig av familien for å gjennomføre dette. 

Jeg får gå litt tilbake til tenkeboksen. 

Veldig takknemlig for alle svar jeg har fått

 

HI

 

Anonymous poster hash: fe06b...e0a

 

 

Du bør også gjøre litt research rundt arbeidsmarkedet etterpå, både turnustiden og spesialiseringstiden

 

Anonymous poster hash: 917b7...aab

[Anonym bruker]

 

 

Tusen takk, igjen. Jeg må tenkte nøye gjennom dette, og gjøre litt research rundt studiet. Skjønner at jeg vil bli veldig avhengig av familien for å gjennomføre dette. 

Jeg får gå litt tilbake til tenkeboksen. 

Veldig takknemlig for alle svar jeg har fått

 

HI

 

Anonymous poster hash: fe06b...e0a

 

 

Du bør også gjøre litt research rundt arbeidsmarkedet etterpå, både turnustiden og spesialiseringstiden

 

Anonymous poster hash: 917b7...aab

 

Takk ;-) 

 

Anonymous poster hash: fe06b...e0a

[Anonym bruker]

Fullt mulig, men knalltøft. Oslo tilrettelegger ikke en millimeter utover tidlig trekningsnummer for praksisplasser. Du kjemper med til tider syke barn, mye obligatorisk undervisning og et lass med folk i sin "beste alder" som alltid har vært vant til å få det som de vil.

 

Jeg er ikke alenemor, men studerer medisin og kjenner en alenemor som akkurat ble ferdig. Jeg tror ikke jeg ville ha greid det selv.

 

Når det er sagt så er det et flott studium. Men ikke glem å tenk også på at du skal leve med jobbhverdagen etterpå..

 

Anonymous poster hash: 3d525...885

[Anonym bruker]

Nå er ikke jeg medisinstudent men sykepleiestudent, alene med tre barn i hverdagen. Jeg står opp kl 4.30 og leser frem til kl 6 hver dag, for ettermiddager er jeg mamma og følger opp ungene. Jeg har mye obligatorisk undervisning og praksisperioder, men det går fint! Det er tøft, det er døgnet rundt, men jeg er strukturert (som man gjerne blir av å ha barn og ti tusen ting på tapetet). Ikke venninner eller kafé eller kino eller ut i helgen eller trening eller noe som helst. Jeg er mamma og student og det er 24/7-jobb. Men det er gøy! Jeg lever virkelig! Jeg har hatt flaks, så vi har hatt lite sykdom dette året, da vet jeg ikke hva jeg hadde gjort, for har ingen barnevakter.. Familien er på andre siden av landet. Jeg har lån og litt oppspart og vi lever på det.

Lykke til!

Anonymous poster hash: 79100...99f

[Anonym bruker]

Det vil jeg tro er gjennomførbart. Eneste er praksisperiodene hvor du nok har behov for mer barnevakt. Med tanke på jobben din som lege senere har du helt sikkert funnet deg en mann du kan dele livet ditt med 😊 studiene tar jo mange år så ville ikke satt de på vent fordi du nå er alenemor.

 

Anonymous poster hash: dde7d...949

[Anonym bruker]

Fullt mulig, men knalltøft. Oslo tilrettelegger ikke en millimeter utover tidlig trekningsnummer for praksisplasser. Du kjemper med til tider syke barn, mye obligatorisk undervisning og et lass med folk i sin "beste alder" som alltid har vært vant til å få det som de vil.

 

Jeg er ikke alenemor, men studerer medisin og kjenner en alenemor som akkurat ble ferdig. Jeg tror ikke jeg ville ha greid det selv.

 

Når det er sagt så er det et flott studium. Men ikke glem å tenk også på at du skal leve med jobbhverdagen etterpå..

 

Anonymous poster hash: 3d525...885

Hva mener du med "et lass med folk i sin "beste alder" som er vant til å få det som de vil"?

 

Til HI medisinstudiet er krevende, men utrolig artig! Jeg var ikke alene med barn, men hadde samboer som til tider jobbet mye og reiste mye.

Med ny turnusordning må man "bygge CV" for å få turnusplass. Det er greit å ha i bakhodet for du må bli i området det barnets far er og i storbyene er det hard kamp om turnusplasser.

 

Anonymous poster hash: 1d8ad...2ff

[Anonym bruker]

 

Fullt mulig, men knalltøft. Oslo tilrettelegger ikke en millimeter utover tidlig trekningsnummer for praksisplasser. Du kjemper med til tider syke barn, mye obligatorisk undervisning og et lass med folk i sin "beste alder" som alltid har vært vant til å få det som de vil.

 

Jeg er ikke alenemor, men studerer medisin og kjenner en alenemor som akkurat ble ferdig. Jeg tror ikke jeg ville ha greid det selv.

 

Når det er sagt så er det et flott studium. Men ikke glem å tenk også på at du skal leve med jobbhverdagen etterpå..

 

Anonymous poster hash: 3d525...885

Hva mener du med "et lass med folk i sin "beste alder" som er vant til å få det som de vil"?

 

Til HI medisinstudiet er krevende, men utrolig artig! Jeg var ikke alene med barn, men hadde samboer som til tider jobbet mye og reiste mye.

Med ny turnusordning må man "bygge CV" for å få turnusplass. Det er greit å ha i bakhodet for du må bli i området det barnets far er og i storbyene er det hard kamp om turnusplasser.

 

Anonymous poster hash: 1d8ad...2ff

At minst halve kullet er 18 år gamle, tror de eier verden og har null forståelse for folk som ber om tilrettelegging av undervisningstider/-former fordi man har barn, det skulle man nemlig ha tenkt på før man begynte å studere medisin.

 

Anonymous poster hash: 3d525...885

[Gjest Antarctica]

Du kan hvis du vil!

Jobb hardt og gjør det du ønsker å gjøre.

Lykke til!

[Anonym bruker]

Hvor gammelt er barnet ditt?

Jeg har små barn og vurderte det også en periode. Etter å ha observert venner som studerer medisin slo jeg det fra meg på grunn av barna.

De jeg kjenner er helt oppslukt i studiet, og jeg tror det er det eneste riktige om man vil bli en dyktig medisiner. Jeg vil uke ofre den tiden nå mens barna er små. Vil ikke våkne opp en dag og lure på hvor året de var 3 år, 4 år ble av. Vil ha tid til å lese så lenge de vil på kveldene, uten å stresse med at jeg må tilbake til bøkene mine. Vil selv være den som henter dem etter en dag i barnehagen. Vil ha muligheten til å hente dem tidlig noen dager i uka.

 

Kanskje er det mulig å være 100% tilstede som forelder selv om man er på studiet, men jeg tror at barna på et tidspunkt ofres.

Nå skal det sies at barn ofres til fordel for foreldres aktiviteter hele tiden, så medisinstudiet er kanskje et av de bedre alternativene 😊

Jeg kommer til å ta opp drømmen igjen når barna er større.

 

Anonymous poster hash: cfddf...9e4

[Anonym bruker]

Jeg har vært i samme situasjon, og jeg klarte det! Kjør på, dette klarer du garantert, så lenge du er supermotivert. Jeg heier på deg!

Anonymous poster hash: 0e234...3f4

[Anonym bruker]

 

 

Fullt mulig, men knalltøft. Oslo tilrettelegger ikke en millimeter utover tidlig trekningsnummer for praksisplasser. Du kjemper med til tider syke barn, mye obligatorisk undervisning og et lass med folk i sin "beste alder" som alltid har vært vant til å få det som de vil.

 

Jeg er ikke alenemor, men studerer medisin og kjenner en alenemor som akkurat ble ferdig. Jeg tror ikke jeg ville ha greid det selv.

 

Når det er sagt så er det et flott studium. Men ikke glem å tenk også på at du skal leve med jobbhverdagen etterpå..

 

Anonymous poster hash: 3d525...885

Hva mener du med "et lass med folk i sin "beste alder" som er vant til å få det som de vil"?

 

Til HI medisinstudiet er krevende, men utrolig artig! Jeg var ikke alene med barn, men hadde samboer som til tider jobbet mye og reiste mye.

Med ny turnusordning må man "bygge CV" for å få turnusplass. Det er greit å ha i bakhodet for du må bli i området det barnets far er og i storbyene er det hard kamp om turnusplasser.

 

Anonymous poster hash: 1d8ad...2ff

At minst halve kullet er 18 år gamle, tror de eier verden og har null forståelse for folk som ber om tilrettelegging av undervisningstider/-former fordi man har barn, det skulle man nemlig ha tenkt på før man begynte å studere medisin.

 

Anonymous poster hash: 3d525...885

Det var ikke slik da jeg gikk på medisin. De fleste var forståelsesfulle for at foreldre trengte tilrettelegging. Det er jo uansett ikke medstudenter som bestemmer hvem det tilrettelegges for. Fakultetet var langt vanskeligere å forholde seg til.

 

Anonymous poster hash: 1d8ad...2ff

[Anonym bruker]

 

 

 

Fullt mulig, men knalltøft. Oslo tilrettelegger ikke en millimeter utover tidlig trekningsnummer for praksisplasser. Du kjemper med til tider syke barn, mye obligatorisk undervisning og et lass med folk i sin "beste alder" som alltid har vært vant til å få det som de vil.

 

Jeg er ikke alenemor, men studerer medisin og kjenner en alenemor som akkurat ble ferdig. Jeg tror ikke jeg ville ha greid det selv.

 

Når det er sagt så er det et flott studium. Men ikke glem å tenk også på at du skal leve med jobbhverdagen etterpå..

 

Anonymous poster hash: 3d525...885

Hva mener du med "et lass med folk i sin "beste alder" som er vant til å få det som de vil"?

 

Til HI medisinstudiet er krevende, men utrolig artig! Jeg var ikke alene med barn, men hadde samboer som til tider jobbet mye og reiste mye.

Med ny turnusordning må man "bygge CV" for å få turnusplass. Det er greit å ha i bakhodet for du må bli i området det barnets far er og i storbyene er det hard kamp om turnusplasser.

 

Anonymous poster hash: 1d8ad...2ff

At minst halve kullet er 18 år gamle, tror de eier verden og har null forståelse for folk som ber om tilrettelegging av undervisningstider/-former fordi man har barn, det skulle man nemlig ha tenkt på før man begynte å studere medisin.

 

Anonymous poster hash: 3d525...885

Det var ikke slik da jeg gikk på medisin. De fleste var forståelsesfulle for at foreldre trengte tilrettelegging. Det er jo uansett ikke medstudenter som bestemmer hvem det tilrettelegges for. Fakultetet var langt vanskeligere å forholde seg til.

 

Anonymous poster hash: 1d8ad...2ff

Neivel, men sånn har det vært for meg og de jeg kjenner med barn. Kanskje vi har vært spesielt uheldig med kullene. Det er greit nok at medstudentene ikke har råderett formelt sett, men mange ting vedrørende tider for pbl og noen ganger smågrupper blir bestemt i de små fora.

 

I reformen for Oslo-studiet er det mulig at også forelesninger blir obligatoriske, slik at fakultetet får sikret seg oppmøte uten å måtte sikre kvaliteten.

 

(Det stod om det i en ikke helt foreldet utgave av Æsculap.)

 

Da blir det ikke noe lettere. Men helt sikkert fremdeles gjennomførbart.

 

Anonymous poster hash: 3d525...885

[Anonym bruker]

Turnusjobbing etter studiet blir nok en større utfordring enn selve studiet.

 

Jeg er gift med en lege, og de lege-alenemødrene jeg kjenner, har alle gått inn i spesialiseringer som ikke innebærer vaktbelastning i særlig grad. Jeg kan si med en gang at slik min mann har jobbet de siste 10 årene, hadde det vært helt umulig for ham å være alenepappa - med mindre han hadde hatt besteforeldre i nærheten som hadde hatt ungene MYE, og som hadde vært villige til å sette alle egne planer i andre rekke (turnusen går først, alltid).

 

Du klarer det sikkert hvis du vil! Men tenk over arbeidssituasjonen etterpå. I studietiden har man mye fleksibilitet, i jobbsituasjonen som lege har man som regel lite av det. Selv har jeg nå jobbet så lenge at jeg virkelig har sett verdien av å jobbe på et tidspunkt hvor barnehagen og skolen er åpen....! 

Anonymous poster hash: 8f06c...0dc

[Anonym bruker]

Det vil jeg tro er gjennomførbart. Eneste er praksisperiodene hvor du nok har behov for mer barnevakt. Med tanke på jobben din som lege senere har du helt sikkert funnet deg en mann du kan dele livet ditt med studiene tar jo mange år så ville ikke satt de på vent fordi du nå er alenemor.

 

Anonymous poster hash: dde7d...949

 

Jeg ville ikke begynt på et seksårig studium hvor jeg visste at jeg var nødt til å finne meg en partner (= barnevakt!) før jeg var ferdig, ellers ville det vært veldig vanskelig for meg å jobbe pga helger/kvelder/netter! Det er utrolig uansvarlig. Synes ofte at tråder her inne kun har fokus på studiene, om det er mulig å gjennomføre dem (ikke bare medisin). Tiden man skal stå i jobb etterpå er mye lengre enn et studium på 3-6 år, og det er viktig å ha en realistisk forventning til hvordan arbeidslivet vil bli etter at man er ferdig utdannet.

 

Anonymous poster hash: 8f06c...0dc

[Anonym bruker]

 

Det vil jeg tro er gjennomførbart. Eneste er praksisperiodene hvor du nok har behov for mer barnevakt. Med tanke på jobben din som lege senere har du helt sikkert funnet deg en mann du kan dele livet ditt med studiene tar jo mange år så ville ikke satt de på vent fordi du nå er alenemor.

 

Anonymous poster hash: dde7d...949

Jeg ville ikke begynt på et seksårig studium hvor jeg visste at jeg var nødt til å finne meg en partner (= barnevakt!) før jeg var ferdig, ellers ville det vært veldig vanskelig for meg å jobbe pga helger/kvelder/netter! Det er utrolig uansvarlig. Synes ofte at tråder her inne kun har fokus på studiene, om det er mulig å gjennomføre dem (ikke bare medisin). Tiden man skal stå i jobb etterpå er mye lengre enn et studium på 3-6 år, og det er viktig å ha en realistisk forventning til hvordan arbeidslivet vil bli etter at man er ferdig utdannet.

 

Anonymous poster hash: 8f06c...0dc

Det sa de fleste til meg da jeg startet på sykepleien som alenemor. At jeg ikke kunne satse på å finne meg en partner og dagjobb evt.

Vel jeg angrer ikke på at jeg valgte å fullføre sykepleien. Har idag samboer på 8 året som jeg møtte midtveis i studiet og var en støtte for meg og barnet når jeg jobbet turnus. Har idag en dagjobb så nå har egentlig alt løst seg. Der jeg jobber har vi mange leger i spesialisering. Et par av de er alenemødre og takk og lov for at de tok sjansen for de er begge fantastiske leger.

 

Viktig å velge yrke utifra interesse og hva man brenner for siden du skal stå i det "resten av livet". Sjansen for at h.i finner seg en partner er større enn at hun kommer til å slå seg ro med at hun aldri valgte å fullføre drømmen sin.

 

Så jeg står fortsatt ved at hun bør starte drømmen sin. Alt det praktiske vil løse seg underveis 😊

 

Anonymous poster hash: dde7d...949