Til dere guttemammaer

[Anonym bruker]

Lurer på noen ting. Jeg er gravid med gutt nr.3, har alltid sett for meg at jeg skulle få en datter. Mellom svangerskapene har jeg levd litt "i håpet" om at neste baby blir nok en jente, men det blir gutt nok en gang. Vil ikke ha flere barn, så nå er det liksom en endelig bekreftelse for min del om at jeg aldri får oppleve å få en datter. Synes det er ganske trist og sårt egentlig, selv om jeg gleder meg til minstebror kommer. Mine gutter er fantastiske, så vet at det blir perfekt å få en til av "dem" . Men kom dere egentlig noen gang skikkelig over det å ikke få en datter? Vil det alltid være et stikk som er litt vondt, eller vil jeg klare å glemme dette lille savnet? Hva føler dere som bare har gutter? Er slitsomt med denne følelsen av å ikke være ferdig med barn fordi flokken ikke er komplett uten en jente og. Men det blir garantert ikke flere, så jeg må bare finne en måte å komme over dette på.

 

Anonymous poster hash: 4a29a...258

[Anonym bruker]

Jeg vil bare ha to barn å om jeg ikke får en jente nå så vil jeg nok alltid ett lite savn av at jeg aldri fikk en jente.

Jeg hadde jo SÅ stort ønske om at førstemann skulle være jente men sånn ble det ikke.

Så har ett veldig sterkt ønske om at nestemann blir jente.

Jada jeg vet at det er tabu å si sånt men det er sånn jeg føler det!

Anonymous poster hash: b76f8...d8e

[Anonym bruker]

Jeg ønsket meg jente etter mine to første gutter men nr 3 ble også gutt. Og jeg ville ikke bytta han bort mot en jente for alt i verden! Har ikke savnet en datter!!

 

Anonymous poster hash: 3ee4b...f0d

[Anonym bruker]

Har 3 gutter og er så heldig at jeg ikke savner en datter.

 

Anonymous poster hash: c89dc...709

[Anonym bruker]

Har tre gutter jeg elsker over alt på jord❤️ Vi planlegger flere, og det gjør meg ingenting om det blir flere av de altså! Har aldri kjent på savnet etter jente!

 

Anonymous poster hash: e33a3...7a4

[Anonym bruker]

Har aldri ønsket meg jente, og var lettet da vi fikk gutt.

Anonymous poster hash: 00dce...d5f

[Anonym bruker]

Jeg har to gutter og aldri tenkt over jente. For min del var gutter gjennom min oppbekst alltid mer gøy. Dukker og rosa var aldri for meg. Så det er gøy ogsånå med mine gutter. Jeg ville nok lekt på samme måte med jente og hun ville nok vært mer opptatt av andre ting enn dukker. Jeg hater egentlig kjønnsdelte leker. Så alt i alt,jeg vet ikke hvordan å oppføre seg rundt jentebaby. Når jeg ser på mine venner med jenter så ser jeg at passer på døtrene sine mye mer,det finnes ikke tøffere leker med dem ingen lekeslåssing. Det er i grunn trist.

 

Anonymous poster hash: 3ba44...9d5

[Anonym bruker]

Jeg er som deg HI! Har to gutter nå, og ville egentlig ha to barn -men frister å prøve på en til i håpet 💕 Nå er jeg veldig glad i de to guttene jeg har, første håpet jeg sånn på skulle bli gutt og det ble det! Med be to så håpet jeg litt på jente, men det gjorde ingenting at det ble gutt, jeg var litt skuffa med en gang og levde litt i troen fram til 3D at de hadde sett feil. Har som deg sett for meg å få jente, derfor er jeg nesten redd for å bli gravid en gang til for jo da tror jeg skuffelsen blir større for det er "siste sjangse" eller st bitene faller på plass med jente i vente.

 

Jeg vet st du og jeg uansett elsker guttene våre og en til er bare en berikelse💙 Jeg tror det ligger mer i forventningene/bildet man har malt seg selv med hvordan familien skulle bli -slik jeg opplever det så har de med to jenter ofte et ønske om gutt så der går nok begge veier

 

Ta deg et par dager/uker til å jobbe deg igjennom følelsene rundt dette ✨

 

Med meg sitter det fortsatt veldig i at nr to ikke var jente, (3 år nå) men jeg ville ikke byttet han ut for alt i verden og aldri lært meg han å kjenne. Hvis jeg ikke går for en til tror jeg at det kommet til å ta sin tid å glemme "jenta" jeg ønsker

 

Anonymous poster hash: bbbb9...8a5

[Anonym bruker]

Jeg har to gutter, og skal ikke ha flere barn. Minste er 4 år. Har alltid ønsket meg jente, og tankekjøret rundt at jeg aldri får en datter har til tider vært tungt. Jeg og en venninne gikk gravide sammen første gang, og jeg husker hvor misunnelig jeg ble da hun sa hun ventet jente. Jeg visste at jeg ventet gutt. Det er nå 7 år siden, og jeg kan fortsatt kjenne et stikk når vi er sammen med barna. Også synes jeg det er sårt når noen kommenterer dette med kjønn, som da en kollega av meg spurte om jeg ble skuffet da jeg fant ut at gutt nr. 2 var på vei, eller da en annen kollega spurte om jeg ikke skulle få en jente (som hint om at jeg ikke skulle få barn nr. 3 snart).

 

Det skal sies at savnet jeg har bearbeidet over noen år nå, har blitt vagere. Tenker ikke like mye på det, og det gnager meg ikke så mye lenger når andre får jenter. Savnet vil nok alltid være der, men ikke i like stor grad som tidligere. Svigermor har to sønner, og hun sier hun alltid har savnet å ha en datter.

 

Det er mange som ikke "trenger" en datter, ut i fra hva jeg leser her inne. Så jeg tror det handler om personligheten til mødrene, og om man faktisk har et ønske om kjønn i bunn. Selv har jeg vokst opp alene med min mor, så i min verden har det alltid vært mor og datter som er "normalen".

 

Dette ble et veldig ærlig svar om et sårbart tema for meg. Men jeg vil at du skal vite at flere har samme tanker og følelser som deg. Jeg blir vel uglesett over dette svaret.

 

Til slutt; sikkert unødvendig å nevne det, men guttene mine er alt for meg, og jeg ville aldri byttet dem mot jenter. Jenta måtte ha kommet i tillegg. Jeg har ikke mindre kjærlighet til dem fordi de er gutter💙💙

 

Anonymous poster hash: a4a69...7de

[Anonym bruker]

Jeg har tre barn, to gutter og en jente. Nå skal det sies at jeg aldri har vært der at det er så veldig viktig med det ene eller andre kjønnet. Det jeg kan si er at alle barna mine er helt spesielle. Egne vesener med egne personligheter som er helt underordnet kjønn. Jenta er ikke mer spesiell enn guttene.

Jeg ser ikke at jeg skal ha et bedre forhold til jenta enn de to andre skattene mine i fremtiden heller, da ville jeg feilet som mor. De er alle like viktige.

Min mann har et mye nærere forhold til sin mor enn jeg har til min. Det har noe med hennes personlighet å gjøre, og ikke hans kjønn.

Det kan virke som om mange har en forutinntatt holdning om at man blir mer mamma til en jente. Gutter behøver jo mammaen sin akkurat like mye som jentene. Jeg håper aldri noen går rundt og tror at jeg har et mer spesielt forhold til ett av barna mine. Det ville i så fall knust mammahjertet mitt.

 

Anonymous poster hash: 6328a...fc2

[Anonym bruker]

Jeg er gravid med gutt nr 2. Jeg skjønner ikke helt dette med å ønske seg jente. Man får et barn.

Dersom vi skal ha flere barn blir det fordi vi ønsker et barn til, ikke for å prøve på en jente.

 

Anonymous poster hash: 39ca8...bb7

[Anonym bruker]

Jeg har tre barn, to gutter og en jente. Nå skal det sies at jeg aldri har vært der at det er så veldig viktig med det ene eller andre kjønnet. Det jeg kan si er at alle barna mine er helt spesielle. Egne vesener med egne personligheter som er helt underordnet kjønn. Jenta er ikke mer spesiell enn guttene.

Jeg ser ikke at jeg skal ha et bedre forhold til jenta enn de to andre skattene mine i fremtiden heller, da ville jeg feilet som mor. De er alle like viktige.

Min mann har et mye nærere forhold til sin mor enn jeg har til min. Det har noe med hennes personlighet å gjøre, og ikke hans kjønn.

Det kan virke som om mange har en forutinntatt holdning om at man blir mer mamma til en jente. Gutter behøver jo mammaen sin akkurat like mye som jentene. Jeg håper aldri noen går rundt og tror at jeg har et mer spesielt forhold til ett av barna mine. Det ville i så fall knust mammahjertet mitt.

 

Anonymous poster hash: 6328a...fc2

Helt likt her, på alle punkt.. Skremmende hva folk tror!

 

 

Anonymous poster hash: f46b7...55f

[Anonym bruker]

Tror fremdeles det er mye diskriminering rundt dette temaet selv om vi er i 2016. Ser det finnes eget forum her inne for hvordan folk planlegger et kjønn, selv om det selvsagt ikke fungerer slik. jeg har begge deler og to barn får hele tiden kommentarer på hvor heldig jeg er som fikk det, jeg svarer alltid ja og ha og ler litt om at sønnen kan hjelpe med husbygging og dattra kan kjøpe meg bh når jeg trenger hjelp til det men innerst inne vil jeg spy. Alle barn fortjener å bli 100 prosent elsket hele tiden uavhengig av kjønn og ikke føle på foreldrenes sorg over at de ikke er noe annet enn det de nettopp er et fantastisk barn helt avhengig av sine foreldre. Desverre er dette vanlig tilogmed i barnehagen kan barn oppleve at de blir forskjellsbehandlet i form av at jenter får mer kjeft for samme adferd som en gutt fordi vi forventer bedre oppførsel av jenter. Tror de fleste bør gå i seg selv å tenke mye over denne debatten..

 

Anonymous poster hash: 52180...bff

[Anonym bruker]

Jeg har jente og gutt, og jeg (dette er jo anonymt) er så utrolig mye mer glad i gutten. Han er så god og kosete og grei, mens hun er drama og vanskeligheter hele tiden. Med henne føler jeg meg konstant som verdens verste mor, mens med han føler jeg at jeg gjør noe riktig. Jeg ville helst hatt en haug med gutter. (Men, dette er jo fordi jeg vet, hadde jeg hatt to gutter hadde jeg jo kanskje ønsket meg en jente jeg og)

 

Anonymous poster hash: f1cfb...5b7

[Anonym bruker]

Jeg har jente og gutt, og jeg (dette er jo anonymt) er så utrolig mye mer glad i gutten. Han er så god og kosete og grei, mens hun er drama og vanskeligheter hele tiden. Med henne føler jeg meg konstant som verdens verste mor, mens med han føler jeg at jeg gjør noe riktig. Jeg ville helst hatt en haug med gutter. (Men, dette er jo fordi jeg vet, hadde jeg hatt to gutter hadde jeg jo kanskje ønsket meg en jente jeg og)

 

Anonymous poster hash: f1cfb...5b7

 

???? 

 

Anonymous poster hash: 01f10...c84

[Anonym bruker]

Nei. Har aldri falt meg inn at jeg skulle ha savnet en jente. Er velsignet med to skjønne gutter som jeg elsker høyere enn alt. Er ikke plass til savn i hjertet mitt, føler meg bare uendelig heldig.

Hadde garantert vært like takknemlig for to jenter. Kjønn er uvesentlig, det er barna mine for pokker!!!

 

Anonymous poster hash: 55876...21d

[Anonym bruker]

Selv om jeg ønsker meg en jente så er jeg jo ikke mindre glad i barnet mitt om det blir en gutt!!

 

Anonymous poster hash: b76f8...d8e

[TPK]

Jeg venter gutt nr tre nå, og føler ikke detber noe savn at han ikke er en jente. Vet ikke om vi skal ha et barn til, men jeg kjenner at det faktisk bryr meg lite hvilket kjønn det evt skulle bli.

 

Men jeg er nok litt farget av å ha mistet to ganger da, nå vil jeg bare ha et levende barn!

[Anonym bruker]

Jeg kjenner veldig godt igjen disse følelsene, og de er utrolig vonde å bære på fordi det føles så glat å ha dem. Man elsker jo guttene og ville virkelig aldri byttet dem ut, det er mer at man skulle gjerne hatt en jente i tillegg! I ikke i stedefor, men i tillegg, og det er her jeg tror mange misforstår hva man mener når man ønsker seg et kjønn. Det har ikke noe med at man er misfornøyd med det man har og de barna man har, men at man savner noe man ikke har, men ønsker seg så inderlig.

 

Akkurat det du tenker nå, tenkte jeg med min gutt nr 3. Vi skulle ikke ha flere barn, og nå var sjansen min "brent opp" på en måte. Det var en sorg, selv om jeg gledet meg veldig til barnet. Og han er da også verdens skjønnese lille gutt. For min del fikk jeg ikke så lang tid til å bearbeide dette, for da han var litt over 1 år gammel ble jeg gravid selv om jeg brukte prevensjon, og plutselig var nummer fire på vei. Det ble jente. Og da kom også roen og følelse av en komplett familie. Likevel er det rart. Nå som minsten er 7 år, så tenker jeg aldri over gutt/jente lenger, og jeg er ikke mer knyttet til eller mer glad i henne enn brødrene, tvert i mot er det minstegutten jeg har sterkest bånd til og kjenner meg mest igjen i, og jenta er guttejente også som liker dinosaurer og bukser bedre en prinsesser og kjoler, men det har heller aldri vært det som betyr noe for meg. Det var nok mer en følelse av at noe manglet da jeg ikke hadde jente også, i tillegg til guttene. Jeg vet ærlig talt ikke om den følelsen av savn hadde gått bort om ikke minsten hadde lurt seg inn i familien vår hun også.

Anonymous poster hash: 81da9...7a1

[Anonym bruker]

Lurer på noen ting. Jeg er gravid med gutt nr.3, har alltid sett for meg at jeg skulle få en datter. Mellom svangerskapene har jeg levd litt "i håpet" om at neste baby blir nok en jente, men det blir gutt nok en gang. Vil ikke ha flere barn, så nå er det liksom en endelig bekreftelse for min del om at jeg aldri får oppleve å få en datter. Synes det er ganske trist og sårt egentlig, selv om jeg gleder meg til minstebror kommer. Mine gutter er fantastiske, så vet at det blir perfekt å få en til av "dem" . Men kom dere egentlig noen gang skikkelig over det å ikke få en datter? Vil det alltid være et stikk som er litt vondt, eller vil jeg klare å glemme dette lille savnet? Hva føler dere som bare har gutter? Er slitsomt med denne følelsen av å ikke være ferdig med barn fordi flokken ikke er komplett uten en jente og. Men det blir garantert ikke flere, så jeg må bare finne en måte å komme over dette på.

 

Anonymous poster hash: 4a29a...258

Det er nok en naturlig følelse man får. Det er nok det samme med jentemammaer også. Går nok begge veier.

 

Anonymous poster hash: 8db5f...83a

[Anonym bruker]

 

Jeg har tre barn, to gutter og en jente. Nå skal det sies at jeg aldri har vært der at det er så veldig viktig med det ene eller andre kjønnet. Det jeg kan si er at alle barna mine er helt spesielle. Egne vesener med egne personligheter som er helt underordnet kjønn. Jenta er ikke mer spesiell enn guttene.

Jeg ser ikke at jeg skal ha et bedre forhold til jenta enn de to andre skattene mine i fremtiden heller, da ville jeg feilet som mor. De er alle like viktige.

Min mann har et mye nærere forhold til sin mor enn jeg har til min. Det har noe med hennes personlighet å gjøre, og ikke hans kjønn.

Det kan virke som om mange har en forutinntatt holdning om at man blir mer mamma til en jente. Gutter behøver jo mammaen sin akkurat like mye som jentene. Jeg håper aldri noen går rundt og tror at jeg har et mer spesielt forhold til ett av barna mine. Det ville i så fall knust mammahjertet mitt.

 

Anonymous poster hash: 6328a...fc2

Helt likt her, på alle punkt.. Skremmende hva folk tror!

 

 

Anonymous poster hash: f46b7...55f

Helt likt her og.

 

 

Anonymous poster hash: 179e5...a3d

[Anonym bruker]

Jeg har jente og gutt, og jeg (dette er jo anonymt) er så utrolig mye mer glad i gutten. Han er så god og kosete og grei, mens hun er drama og vanskeligheter hele tiden. Med henne føler jeg meg konstant som verdens verste mor, mens med han føler jeg at jeg gjør noe riktig. Jeg ville helst hatt en haug med gutter. (Men, dette er jo fordi jeg vet, hadde jeg hatt to gutter hadde jeg jo kanskje ønsket meg en jente jeg og)

 

Anonymous poster hash: f1cfb...5b7

Har 1 jente og 3 gutter og her hjemme er det guttene som tar livet av meg med krangel selv om de er mine go gutter😍. De er jo MINE og det er viktigste❣

 

 

Anonymous poster hash: 8db5f...83a

[Anonym bruker]

Jeg har jente og gutt, og jeg (dette er jo anonymt) er så utrolig mye mer glad i gutten. Han er så god og kosete og grei, mens hun er drama og vanskeligheter hele tiden. Med henne føler jeg meg konstant som verdens verste mor, mens med han føler jeg at jeg gjør noe riktig. Jeg ville helst hatt en haug med gutter. (Men, dette er jo fordi jeg vet, hadde jeg hatt to gutter hadde jeg jo kanskje ønsket meg en jente jeg og)

 

Anonymous poster hash: f1cfb...5b7

Er det rart er "drama og vanskeligheter" med jenta når du til og med innrømmer selv du er mer glad i gutten din? Stakkars barn! Hun merker jo at mamma er annerledes med broren sin!

 

Anonymous poster hash: e33a3...7a4

[Anonym bruker]

Anonym bruker, on 05 Feb 2016 - 10:13, said:

Anonym bruker" data-cid="147711597" data-time="1454620254" data-date="i går, 22:10 said:

Lurer på noen ting. Jeg er gravid med gutt nr.3, har alltid sett for meg at jeg skulle få en datter. Mellom svangerskapene har jeg levd litt "i håpet" om at neste baby blir nok en jente, men det blir gutt nok en gang. Vil ikke ha flere barn, så nå er det liksom en endelig bekreftelse for min del om at jeg aldri får oppleve å få en datter. Synes det er ganske trist og sårt egentlig, selv om jeg gleder meg til minstebror kommer. Mine gutter er fantastiske, så vet at det blir perfekt å få en til av "dem" . Men kom dere egentlig noen gang skikkelig over det å ikke få en datter? Vil det alltid være et stikk som er litt vondt, eller vil jeg klare å glemme dette lille savnet? Hva føler dere som bare har gutter? Er slitsomt med denne følelsen av å ikke være ferdig med barn fordi flokken ikke er komplett uten en jente og. Men det blir garantert ikke flere, så jeg må bare finne en måte å komme over dette på.

 

Anonymous poster hash: 4a29a...258

Det er nok en naturlig følelse man får. Det er nok det samme med jentemammaer også. Går nok begge veier.

 

Anonymous poster hash: 8db5f...83a

Jeg er jentemamma, og jeg kjenner ikke en plass til det savnet å ikke ha en gutt. Anonymous poster hash: 7f38b...a84

[Anonym bruker]

Jeg har gutter og har aldri kjent på savnet etter noen jente. Men jeg har heller aldri ønsket meg jente og er helt ærlig ganske lettet over at jeg fikk de flotte guttene mine istedet. 

Anonymous poster hash: 4ee49...277