Anonym bruker Skrevet 4. februar 2016 #26 Skrevet 4. februar 2016 Jeg tror jeg hadde tatt en abort og heller sagt til mannen at jeg dessverre mistet...liten hvit løgn tenker jeg da. Vil skåne han og deres forhold Anonymous poster hash: 59142...b46 Oooh, jeg liker hvordan du tenker! Det var lurt! SA i 40-årene er jo slett ikke uvanlig! Skulle ønske jeg hadde tenkt på det selv, men jeg sendte bilde av positiv test til pappaen før jeg hadde rukket å tenke gjennom konsekvensene, var i sjokk. Nå er det for sent. Anonymous poster hash: a799e...b3f Positiv test er bare positiv fram til man har en SA... Anonymous poster hash: b40f9...9ea
Anonym bruker Skrevet 4. februar 2016 #27 Skrevet 4. februar 2016 ja det er jo sant..., men jeg tror ikke jeg ville ha klart å skjule at jeg hadde tatt abort i hemmelighet for ham. Jeg har argumentert det jeg kan men han vil absolutt ha dette barnet. Føler meg skikkelig pressa, selv om en del av meg også ser at dette kan bli fint så er de negative sidene for min del så mye større enn de positive. Anonymous poster hash: 01038...c3d
Gjest Antarctica Skrevet 4. februar 2016 #28 Skrevet 4. februar 2016 ja det er jo sant..., men jeg tror ikke jeg ville ha klart å skjule at jeg hadde tatt abort i hemmelighet for ham. Jeg har argumentert det jeg kan men han vil absolutt ha dette barnet. Føler meg skikkelig pressa, selv om en del av meg også ser at dette kan bli fint så er de negative sidene for min del så mye større enn de positive. Anonymous poster hash: 01038...c3d Da må du bare si det som det er; at siden det er din kropp som ville ha måttet gjennomgå det hele, så er det du som har siste ordet.
Anonym bruker Skrevet 4. februar 2016 #29 Skrevet 4. februar 2016 din kropp og ditt valg. INGEN kan tvinge deg. Hadde aldri fått et barn til om jeg ikke følte jeg hadde overskudd og kapasitet... Blir du alene, ja vel - da er han ikke mann nok for deg. Anonymous poster hash: 20302...b0a
Anonym bruker Skrevet 4. februar 2016 #30 Skrevet 4. februar 2016 Her var det omvendt. Vi ble gravide til tross for prevensjon (nuvaring) Mannen ville absolutt ikke ha barnet. Han så lun en løsning og det var abort. Time ble bestilt, men jeg klarte ikke å gjennomføre det. Så siden det da var min kropp så hadde jeg siste ordet. Og jeg beholdt. Mot hans vilje. Og vet du hva.. babyen er hans lille øyensten. Som han selv sier, han så det ikke da, men valget jeg tok på vegne av oss begge var absolutt helt riktig og han er oppriktig glad for at jeg ikke gjennomførte den aborten likevel. Jeg synes ikke dere er for gamle til å få denne babyen. Vi satt også i en helt håpløs situasjon, men alt løste seg og ja det er slitsomt med småbarn, men tiden går jo så fort og vips så er de store. Jeg tror ikke du kommer til å angre om du får babyen. Den kommer til å holde deg ung. Om jeg hadde vært i mannen din sin situasjon og han hadde makt til å ta livet av min kommende baby som jeg virkelig ønsket og gjennomførte det så hadde jeg blitt oppriktig knust. Men i bunn og grunn så ligger avgjørelsen i dine hender. jeg tror det er en mening med alt... Anonymous poster hash: df8bd...f64
Anonym bruker Skrevet 4. februar 2016 #31 Skrevet 4. februar 2016 Duotest er bestilt, har ikke fått time ennå. Fristen for abort er jo uke 12. Pensjonist tiden hadde jeg tenkt å bruke på meg selv, mannen og event barnebarn. Jeg er ikke klar for dette. Det bare snur seg i hele meg ved tanken på å starte alt helt på nytt igjen. Anonymous poster hash: 01038...c3d Men altså, når har du tenkt å pensjonere deg, da? Barnet vil da være 23-24 innen du er 67? De fleste er vel i stand til å klare seg selv i den alderen. Anonymous poster hash: 50f5b...74b
HvittHus Skrevet 4. februar 2016 #32 Skrevet 4. februar 2016 Et barn skal være ønsket. Klarer man ikke å glede seg og se en fremtid for seg med barnet, skal man tenke godt og grundig gjennom situasjonen før man velger å beholde. Du kjenner at dette ikke er riktig valg for deg. Denne følelsen skal du ta på alvor, for du kan risikere både svangerskap og barseldepresjon hvis du gjennomfører en graviditet du egentlig ikke ønsker å gjennomføre. Jeg tror mannen din er blitt blendet av babyrosa tanker. Det er ikke bare bare å bli forelder som 50 åring og det burde han selv klare å tenke seg til. I denne alderen er det normalt å bli besteforeldre, ikke foreldre. Dere må ta enda en lang prat om hva dette valget vil innebære og hva tanker gjør med deg. Vær 100% ærlig, problematiser og argumenter.
Anonym bruker Skrevet 4. februar 2016 #33 Skrevet 4. februar 2016 Jeg er selv 43, og hadde aldri fått et batn til nå. Aldri. Anonymous poster hash: a3b6f...b50
Anonym bruker Skrevet 5. februar 2016 #34 Skrevet 5. februar 2016 Jeg er 44, min mann er over 50 og han er også sterilisert. Jeg spurte ham for moro skyld hva han ville ha sagt om steriliseringen ikke "funket" helt og jeg likevel ble gravid. Han sier han ville ha blitt overlykkelig ved tanken på barnet - MEN, han ønsker seg ikke barn! Så det er nok mer tanken på det enn selve barnet han er betatt av. Anonymous poster hash: b40f9...9ea
Singelmamma <3 <3 Skrevet 5. februar 2016 #35 Skrevet 5. februar 2016 Jeg blir 40 i år, har små barn på 1 og 3 år, og hadde elsket å kunne fått muligheten til å få et barn til om noen år. Jeg ser ikke på 43 som gammelt, men om du selv ikke ønsker barnet, det er jo bare du som vet. Din kropp - din avgjørelse ❤️
Anonym bruker Skrevet 5. februar 2016 #36 Skrevet 5. februar 2016 Takk for mange, fine og fornuftige svar:). Jeg vet ikke ennå hva det blir til, men det heller til at vi beholder barnet. Det er mye å tenke på. Gruer meg om jeg får dårlige svar på duo testen og ser mørkt på småsmåbarnstiden, men det skal gå. Er ikke religiøs, men er fristet til å si: det går som Gud vil. Anonymous poster hash: 01038...c3d
Anonym bruker Skrevet 5. februar 2016 #37 Skrevet 5. februar 2016 Helt enig med det de andre sier her: ikke la deg presse. Han gir etter for en romantisk ide om en herlig baby, og glemmer å ha hodet i virkeligheten. Jeg er bare 39 men er så glad jeg begynner å bli ferdig med småbarn. Er ganske lei av å dra vinterdresser, regnklær, skift og drit inn og ut av barnehagen hvor det er hauger med barn som skråler og springer rundt, og div andre ting.. Gleder meg over å ha mer tid for meg selv og ikke gnålet etter mamma mamma hele dagen. Elsker ungene mine altså, men vil ikke ha flere. Anonymous poster hash: b11de...4a0 "Bare 39"? og fortsatt så umoden? Anonymous poster hash: 36e7a...b5f
Singelmamma <3 <3 Skrevet 5. februar 2016 #38 Skrevet 5. februar 2016 Svaret på duotest hadde selvsagt også betydd noe for meg. Lykke til❤️
shari_z Skrevet 5. februar 2016 #39 Skrevet 5. februar 2016 Jeg fikk positiv test for to år siden da jeg var 44 og mannen 51. Vi var så ferdig med babyer og ønsket ikke flere barn. Vi klarte ikke å glede oss over svangerskapet og så bare negativt om det og alt rundt. Likevel klarte vi ikke å ta abort. Jeg tok morkakeprøve i uke 12 og fikk rask svar (alt normal). Svaret hjalp den bekymringen. Men gleden var ikke der - noe som førte til at vi lot være å fortelle om svangerskapet. Familie fikk vite mellom uke 19-24. Men da jordmor ga meg det lille vesenet, forandret alt (som jeg visste ville skje) og vi forelsket oss i henne med en gang I dag er jeg 46, mannen 53 og barnet 16 mnd. Vi har aldri hatt det så gøy med et barn (har to andre på 14 og 7 år) som vi har med denne ungen. Jeg får dårlig samvittighet for følelsene mine under svangerskapet, men samtidig forstår jeg hvorfor jeg følte det sånn. Men må ærlig si at vi er overrasket over hvor mye vi koser oss med denne jente som vi ikke ønsket. Og denne gangen har mannen min tatt ALT av nattevåk-greier, slik at jeg får sove. Det kan gå bra for dere også. Ville bare fortelle deg vår historie, som ligner litt deres. Lykke til, uansett hva dere velger.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå