presset til å bære fram et barn jeg ikke vil ha

[Anonym bruker]

Mannen har sterilisert seg for ca et år siden men til tross for dette har jeg nå blitt gravid. Fikk beskjed hos legen at dette i svært skjeldene tilfeller har skjedd før.Jeg er 43 år og han er 50, vi har voksne barn og datteren til mannen har allerede fått et eget barn. Vi har god økonomi, men ting er for tiden ganske tptaagjt i forholdet. Han ønsker av hele sitt hjerte å beholde ungen. Jeg vil ikke, men føler meg presset til å bære det fram. Jeg får angst mtk på å starte helt på nytt med småbarn nå. Det er jo ikke bare å sette barn til verden, de skal og må jo også følges opp i minst 20 år fram i tid. Vi anså oss som ferdige med dette og var begynt ä se fram til rolige år der de. Bare tanken på dette gjør at det vrenger seg i meg og jeg blir fysisk dårlig. Har vært alenemor i mange år og om dette forholdet skulle ryke så er jeg atter en gang på samme plass som jeg har vært det meste av mitt liv. Måtte bare blåse ut.

 

Anonymous poster hash: 01038...c3d

[Anonym bruker]

Forstår deg godt, er litt i samme situasjon selv.

Tror du det er kroken på døren om du tar abort? Eller ville du uansett, innerst inne, ikke klart det?

 

Anonymous poster hash: a799e...b3f

[Anonym bruker]

Da tar du abort. Om forholdet uansett er ved å ryke, hvorfor skal du bære frem et barn for han?

Anonymous poster hash: 3662c...bdd

[Anonym bruker]

Ikke la deg presse! I verste fall kan din frustrasjon og bitterhet gå utover barnet. Du må heller ikke glemme at majoriteten av alle pappaer (og ja, det finnes hederlige unntak slik som min mann f.eks.) uansett overlater det meste av joben til mor. Det vil altså i hovedsak med stor sannsynlighet blir din belastning, og det vil bli ekstra tungt også siden dere nå er eldre og heller ikke innstilt på dette. Jeg ville bestilt time til abort og tatt en skikkelig realitetsorientering med mannen om våkennetter, syke barn, løpe etter dem på lekeplasser osv. Si at det er på tide å være besteforeldre nå, ikke småbarnsforeldre.

Anonymous poster hash: 90473...070

[Anonym bruker]

Og i min alder er det heller slett ikke sikkert at fosteret er friskt. Jeg må igjennom noen tester for å avdekke mulige kromosonfeil. Disse tas så sent at jeg i verste fall må abortere et 18 uker gammelt foster. Føler ikke jeg har kapasitet til dette.

 

Anonymous poster hash: 01038...c3d

[Anonym bruker]

Helt enig med det de andre sier her: ikke la deg presse. Han gir etter for en romantisk ide om en herlig baby, og glemmer å ha hodet i virkeligheten.

Jeg er bare 39 men er så glad jeg begynner å bli ferdig med småbarn. Er ganske lei av å dra vinterdresser, regnklær, skift og drit inn og ut av barnehagen hvor det er hauger med barn som skråler og springer rundt, og div andre ting.. Gleder meg over å ha mer tid for meg selv og ikke gnålet etter mamma mamma hele dagen.

Elsker ungene mine altså, men vil ikke ha flere.

 

Anonymous poster hash: b11de...4a0

[Mostly Harmless]

Men hva tenkte han da han steriliserte seg for et år siden? Det var vel en veloverveid avgjørelse?

 

Jeg ville vært veldig redd for at det som skjer nå er at mannen er blitt litt småforelsket i tanken på et barn til, men at entusiasmen ikke vil vare. Alder, livssituasjon og steriliseringen tilsier at dere er klare for et nytt kapittel i livet. Jeg tror ikke jeg hadde turt å bære frem et barn nå, uten å vite mer om hvorfor han har ombestemt seg.

[Anonym bruker]

Ja skrekk og gru mtk på alt som heter småbarn osv. Forholdet vil nok neppe ryke selv om ting er noe ustabilt for tiden. Vi har ganske store utfordringer med to av de " voksne " barna og de må følges opp selv om de er over 20. Man slutter liksom ikke å være forelder selv om ungene har blitt store... en abort vil påvirke forholdet negativt, d er klart. Føler meg rådløs. Føles feil å skulle presse igjennom en abort også da...

 

Anonymous poster hash: 01038...c3d

[Anonym bruker]

Steriliseringen var godt planlagt men jeg tror han ble babysyk og tenkte at dette er siste sjanse når jeg først var blitt gravid. Jeg føler absolutt ingen glede ved denne graviditeten og kjenner jeg blir mektig irritert på mannen når han er overivrig og sitter med babyrosa stjerner i øynene. Hoff!

 

Anonymous poster hash: 01038...c3d

[Anonym bruker]

Ja skrekk og gru mtk på alt som heter småbarn osv. Forholdet vil nok neppe ryke selv om ting er noe ustabilt for tiden. Vi har ganske store utfordringer med to av de " voksne " barna og de må følges opp selv om de er over 20. Man slutter liksom ikke å være forelder selv om ungene har blitt store... en abort vil påvirke forholdet negativt, d er klart. Føler meg rådløs. Føles feil å skulle presse igjennom en abort også da...

 

Anonymous poster hash: 01038...c3d

Ja, kanskje, men jeg synes det er mye verre å presse igjennom et svangerskap som ikke er ønsket. Det er tross alt, som du selv påpeker, helt liv til du skal ha ansvar for i mange, mange år framover. En abort vil langsomt viskes ut, ikke være noe dere snakker om i hverdagen, men kanskje av og til. Et barn vil alltid være der, på godt og vondt, og det vil kreve mye hele tiden.

 

 

Anonymous poster hash: 90473...070

[Anonym bruker]

Steriliseringen var godt planlagt men jeg tror han ble babysyk og tenkte at dette er siste sjanse når jeg først var blitt gravid. Jeg føler absolutt ingen glede ved denne graviditeten og kjenner jeg blir mektig irritert på mannen når han er overivrig og sitter med babyrosa stjerner i øynene. Hoff!

 

Anonymous poster hash: 01038...c3d

Åå mannen din høres jo bare såå søt og koselig ut da. Men han burde få opp øynene for at tiden er mer inne for barnebarn istedet for egne. Hadde jeg vært i din situasjon ville jeg ikke gitt meg. Er som regel mor som blir mest bundet.

 

 

Anonymous poster hash: 3739f...03d

[Anonym bruker]

Og i min alder er det heller slett ikke sikkert at fosteret er friskt. Jeg må igjennom noen tester for å avdekke mulige kromosonfeil. Disse tas så sent at jeg i verste fall må abortere et 18 uker gammelt foster. Føler ikke jeg har kapasitet til dette.

 

Anonymous poster hash: 01038...c3d

Testene tas i uke 13, da er det ul og blodprøven tas tidligere ca uke 11.

 

Anonymous poster hash: bb1cb...fdb

[Anonym bruker]

Det sies at man ikke angrer på de barna man får. Det stemmer jo i de fleste tilfeller.

Hvordan er han som pappa og småbarnspappa? Engasjert? Uengasjert. Han bør virkelig gjøre sin del av jobben hvis dere får dette barnet.

Dette er et valg dere må ta sammen, men mor ha siste ordet.

 

 

Anonymous poster hash: 43c9c...3e0

[Anonym bruker]

Så rart at av og til klappes en abort fram her inne, mens andre ganger er det det verste man kan gjøre.

 

Hvilke planer har du og mannen de neste årene? Kanskje mannen nå ser at det er trist å ikke ha barn hjemme, at dere ikke har nok felles interesser og at dere uten barn blir sittende å se tv?

 

Tenk så gøy med en liten attpåklatt!

 

Anonymous poster hash: bb1cb...fdb

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg hadde tatt en abort og heller sagt til mannen at jeg dessverre mistet...liten hvit løgn tenker jeg da. Vil skåne han og deres forhold 

Anonymous poster hash: 59142...b46

[Superdolly]

Jeg tenker at dere må snakke skikkelig sammen. Vær realistisk, men ikke anklagende mot ham. Da kommer dere ingen vei. Han må jo også kunne klare å legge vekk sine rosa drømmer og se virkeligheten i øynene. Og virkeligheten er at det vil bli mye nattevåk og bleieskift framover.

 

Snakk med ham om det rent praktiske. Hvem skal ta permisjonen (størstedelen av den)? Hvem tar nattevåk? Hvem tar bæsjebleier? Og når barnet blir litt større, hva med levering og henting i barnehagen? Foreldremøter? Fotballtrening, korps og turn? Ser han for seg at han skal bruke 60-årene på å sitte på harde benker i kalde idrettshaller og heie fram et håndballag? Stå i kiosken og selge vafler? Er han klar for å bli tenåringspappa i en alder av 63?

 

Få ham til å innse at dette er ting som vil skje, og at valget dere tar nå vil påvirke hele framtida deres. Få ham tilå forstå at han ikke kan sitte der med en rosa drøm og en sovende, nydelig liten bylt, men overlate alt ansvar for en hylende kolikkbaby til deg. Det blir å stå opp om natta, koke flasker og skifte bleier.

[Anonym bruker]

 

Jeg tror jeg hadde tatt en abort og heller sagt til mannen at jeg dessverre mistet...liten hvit løgn tenker jeg da. Vil skåne han og deres forhold

 

Anonymous poster hash: 59142...b46

Oooh, jeg liker hvordan du tenker! Det var lurt! SA i 40-årene er jo slett ikke uvanlig! Skulle ønske jeg hadde tenkt på det selv, men jeg sendte bilde av positiv test til pappaen før jeg hadde rukket å tenke gjennom konsekvensene, var i sjokk. Nå er det for sent.

 

Anonymous poster hash: a799e...b3f

[Anonym bruker]

Joda mannen er en både flink og engasjert pappa, men som sagt vi vil være godt oppe i årene når barnet er tenåring. Jeg har nettopp oppdaget at jeg er gravid og er 10 uker på vei alt. Som nevnt tidligere her skal det tas duotest rundt uke 12 for å sjekke om det kan være kromosonfeil på fosteret og er det det vil det si en senabort. Jeg har ikke kapasitet til å ta meg av et fungsjonshemmet barn. Det er MYE å tenke på nå og det er så liten tid...

 

Anonymous poster hash: 01038...c3d

[Anonym bruker]

 

Jeg tror jeg hadde tatt en abort og heller sagt til mannen at jeg dessverre mistet...liten hvit løgn tenker jeg da. Vil skåne han og deres forhold

 

Anonymous poster hash: 59142...b46

Oooh, jeg liker hvordan du tenker! Det var lurt! SA i 40-årene er jo slett ikke uvanlig! Skulle ønske jeg hadde tenkt på det selv, men jeg sendte bilde av positiv test til pappaen før jeg hadde rukket å tenke gjennom konsekvensene, var i sjokk. Nå er det for sent.

 

Anonymous poster hash: a799e...b3f

 

Hvis det bare er 10 uker så er du innenfor det 12 ukers fristen. Så det kan fungere fremdeles. 

 

Anonymous poster hash: 59142...b46

[Skylander]

Om det skulle skjære seg så er det ikke dermed sagt at det er du som trenger å ha omsorgen  

[Nyttårs barn]

Du klarer å få tatt en duotest i uke 12 og får svarene i løpet av noen uker.

Jeg ville tatt en tur til legen.

Du er slett ikke gammel HI og om du og mannen er friske så klarer dere en liten til. Dette innebærer at mannen din stiller opp 100% det må du gjøre klinkende klart. Det er ikke du som skal sitte igjen med all jobben.

Orker man å stille på håndballkamper som pensjonist, ja for søren. Er det ikke godt å fylle årene fra 50 og utover med noe meningsfylt?

[Anonym bruker]

Du klarer å få tatt en duotest i uke 12 og får svarene i løpet av noen uker.

Jeg ville tatt en tur til legen.

Du er slett ikke gammel HI og om du og mannen er friske så klarer dere en liten til. Dette innebærer at mannen din stiller opp 100% det må du gjøre klinkende klart. Det er ikke du som skal sitte igjen med all jobben.

Orker man å stille på håndballkamper som pensjonist, ja for søren. Er det ikke godt å fylle årene fra 50 og utover med noe meningsfylt?

 

Meningsfylt som pensjonist? det er jo da man får barnebarn

 

Anonymous poster hash: 59142...b46

[Anonym bruker]

Nei det er sant, men det blir jo også feil grunnlag å få barn på. Man angrer nok ikke på de barna man har fått, men må innrømme at det har vært ganger når ting har vært der jeg har tenkt at jeg skulle ønske jeg hadde valgt annerledes. Ikke at jeg har angret på at jeg fikk barna mine, men at jeg skulle ha ventet.

 

Anonymous poster hash: 01038...c3d

[Anonym bruker]

Duotest er bestilt, har ikke fått time ennå. Fristen for abort er jo uke 12. Pensjonist tiden hadde jeg tenkt å bruke på meg selv, mannen og event barnebarn. Jeg er ikke klar for dette. Det bare snur seg i hele meg ved tanken på å starte alt helt på nytt igjen.

 

Anonymous poster hash: 01038...c3d

[Nyttårs barn]

 

Du klarer å få tatt en duotest i uke 12 og får svarene i løpet av noen uker.

Jeg ville tatt en tur til legen.

Du er slett ikke gammel HI og om du og mannen er friske så klarer dere en liten til. Dette innebærer at mannen din stiller opp 100% det må du gjøre klinkende klart. Det er ikke du som skal sitte igjen med all jobben.

Orker man å stille på håndballkamper som pensjonist, ja for søren. Er det ikke godt å fylle årene fra 50 og utover med noe meningsfylt?

 

Meningsfylt som pensjonist? det er jo da man får barnebarn

 

Anonymous poster hash: 59142...b46

 

Klart det! Men mange menn med kull nummer to er også der at de går inn i pensjonistenes rekker med ansvar for hjemmeboende barn.

Slik jeg ser det står og faller det på hvor solid dette forholdet er. Har ikke HI tro på at det vil vare så er abort løsningen. Om hun vet med seg selv at de skal fortsette å være sammen så klarer et godt voksent ektepar fint å ta vare på et barn.