Noen som har en mann som er funksjonshemmet?

[Anonym bruker]

Jeg har en mann som har en synshemning. Han er snill, jobber fortsatt, en god far, fint sexliv og min beste venn. Men... Jeg kjenner jeg er så sliten. Jeg står med absolutt alt alene. Telefoner som skal taes, møter, kjøring, matlaging, rydding, stell av hus - alt gjør jeg alene.. Jeg savner så inderlig når han kunne kjøre til barnehagen, når han kunne dra på telttur med barna..

 

Huff, føler meg så fæl når jeg føler det slik.. Føles iblant ut som om at jeg er moren hans - spesielt når han står i kjøleskapet og jeg står i dusjen. "HIIIIILDEEE - hvor er osten?" Han kan jo ikke noe for det, han ser jo ikke osten..

Er det bare jeg som føler litt på dette iblant? 

Anonymous poster hash: 73209...ced

[Anonym bruker]

Har en som har vært utsatt for en ulykke , kjenner meg igjen i det du skriver ja :/

 

Anonymous poster hash: ffce8...18f

[Anonym bruker]

Takk... Nå føler jeg meg enda mer til lempe for mannen min... Nå er jeg "bare" døv, men å være uten hørsel er en meget stor ulempe i hverdagen selv om øyene mine funker.

 

Anonymous poster hash: 4f146...344

[Anonym bruker]

Ja, sånn er livet.. Vi er flere som har våre begrensninger, og må legge opp hverdagen deretter. Men, så heldig du er som har en så god mann på alle andre områder! Pass på å ikke legg lista for høyt, og be om hjelp fra slekt og venner.

 

Anonymous poster hash: a8c53...397

[Anonym bruker]

Det må være utrolig tungt å være pårørende, det må absolutt være lov å si uten å få dårlig samvittighet.

 

Men det må da være ting han også kan bidra med? Det er en blind mamma i klassen til ene barnet mitt og hun deltar jo på foreldremøter osv. Telefoner kan han også ta? Jeg syns godt at du kan stille litt krav til han selv om han selvsagt har store begrensninger.

 

Anonymous poster hash: 07360...5ca

[HvittHus]

 

Jeg har en mann som har en synshemning. Han er snill, jobber fortsatt, en god far, fint sexliv og min beste venn. Men... Jeg kjenner jeg er så sliten. Jeg står med absolutt alt alene. Telefoner som skal taes, møter, kjøring, matlaging, rydding, stell av hus - alt gjør jeg alene.. Jeg savner så inderlig når han kunne kjøre til barnehagen, når han kunne dra på telttur med barna..

 

Huff, føler meg så fæl når jeg føler det slik.. Føles iblant ut som om at jeg er moren hans - spesielt når han står i kjøleskapet og jeg står i dusjen. "HIIIIILDEEE - hvor er osten?" Han kan jo ikke noe for det, han ser jo ikke osten..

 

Er det bare jeg som føler litt på dette iblant? 

 

Anonymous poster hash: 73209...ced

 

Selv om han er synshemmet kan han delta i dagliglivet etter min mening. Feks kan han fint brette tøy, vaske over benker og ovn, ta telefoner, støvsuge. Så blir det kanskje ikke 100%, men det er da bedre enn ingenting. Å rope på deg for å finne osten i kjøleskapet burde ikke være nødvendig. Har osten en egen beholder og står på samme plass, finner han den hvis han vil.

 

En god gjennomgang av kjøkken for å fjerne unødvendige ting på benker og i skap er nødvendig, det samme med stue. Har ting sin faste plass, skal det være overkommelig for ham å hjelpe til.

Jeg tenker også dere kunne ha nytte av å få en gjennomgang av en ergoterapaut som kan hjelpe dere å finne løsninger for husarbeid/telefon/data etc

[Anonym bruker]

Takk... Nå føler jeg meg enda mer til lempe for mannen min... Nå er jeg "bare" døv, men å være uten hørsel er en meget stor ulempe i hverdagen selv om øyene mine funker.Anonymous poster hash: 4f146...344

Og så har vi dem som er både døve og blinde... Det må være lov å lufte frustrasjon uten å være redd for å støte noen.

 

Anonymous poster hash: 07360...5ca

[Anonym bruker]

 

Takk... Nå føler jeg meg enda mer til lempe for mannen min... Nå er jeg "bare" døv, men å være uten hørsel er en meget stor ulempe i hverdagen selv om øyene mine funker.Anonymous poster hash: 4f146...344

Og så har vi dem som er både døve og blinde... Det må være lov å lufte frustrasjon uten å være redd for å støte noen.

 

Anonymous poster hash: 07360...5ca

Klart det. Men jeg har likevel lov til å si at det synes jeg ikke var kjekt å lese for det. Og jeg ble ikke noe sur på HI, men det var med på å føle meg til mer byrde for min mann.

 

Vi alle har våre ting. Ser så klart at det er tungt og tøft for partner å leve med en som har sansetap.

 

Anonymous poster hash: 4f146...344

[Sommerfuggel i magen]

Akkurat nå er det jeg som er hemskoen i heimen. Jeg er helt invAlidisert av bekkenløsning, og det kommer til å gå mange uker før jeg muligens blir bedre ifølge mine behandlere.

Jeg ser at det tærer på mannen min å ta seg av barnehagebarnet og vårt nyfødte barn, husarbeid og alt på egen hånd. Jeg gjør så godt jeg kan for å takke, ikke mase og prøver å være fornøyd med at ting ikke blir gjort som jeg kanskje ville gjort det.

 

Jeg skjønner at du blir sliten og lei av å være i en evig omsorgsposisjon ovenfor et en annen voksen. Det er lov å bli sliten og lei! Men om du begynner å bebreide den andre personen, er det kanskje på tide å finne noen dere kan snakke med💜

[Anonym bruker]

Da mannen min hadde kreft var han jo i en periode "funksjonshemmet". Da stelte og pleiet jeg ham og gjorde alt for ham og alt med barna alene. Han hadde dårlig samvittighet og  følte seg forferdelig for at han påla meg alle disse byrdene, men for meg var det ikke en byrde, det var en selvfølge og en nødvendighet.

Da vi giftet oss var det med løfte om å holde sammen i gode og onde dager.

Dette var de onde dagene (selv det var mye godt da også), og ikke ett sekund ville jeg bort fra situasjonen (annet enn drømmen om at han skulle være frisk igjen). Mange sa - han inkudert - at jeg måtte komme litt ut iblant, tenke på meg selv også. Men å stelle for ham VAR å tenke på meg selv, for alt jeg ville var å være sammen med ham hvert sekund jeg kunne mens han fortsatt levde, og å gjøre tilværelsen så ukomplisert som mulig for ham.

Jeg var veldig sliten, men sammenlignet med hans situasjon var det bare blåbær.

Anonymous poster hash: 2d676...164

[Anonym bruker]

 

Da mannen min hadde kreft var han jo i en periode "funksjonshemmet". Da stelte og pleiet jeg ham og gjorde alt for ham og alt med barna alene. Han hadde dårlig samvittighet og følte seg forferdelig for at han påla meg alle disse byrdene, men for meg var det ikke en byrde, det var en selvfølge og en nødvendighet.

Da vi giftet oss var det med løfte om å holde sammen i gode og onde dager.

Dette var de onde dagene (selv det var mye godt da også), og ikke ett sekund ville jeg bort fra situasjonen (annet enn drømmen om at han skulle være frisk igjen). Mange sa - han inkudert - at jeg måtte komme litt ut iblant, tenke på meg selv også. Men å stelle for ham VAR å tenke på meg selv, for alt jeg ville var å være sammen med ham hvert sekund jeg kunne mens han fortsatt levde, og å gjøre tilværelsen så ukomplisert som mulig for ham.

Jeg var veldig sliten, men sammenlignet med hans situasjon var det bare blåbær.

 

Anonymous poster hash: 2d676...164

Som jeg skulle ha skrevet det selv. Hilsen enke etter kreftsyk mann.

 

 

 

Anonymous poster hash: 9aa48...dcf

[Anonym bruker]

 

Da mannen min hadde kreft var han jo i en periode "funksjonshemmet". Da stelte og pleiet jeg ham og gjorde alt for ham og alt med barna alene. Han hadde dårlig samvittighet og følte seg forferdelig for at han påla meg alle disse byrdene, men for meg var det ikke en byrde, det var en selvfølge og en nødvendighet.

Da vi giftet oss var det med løfte om å holde sammen i gode og onde dager.

Dette var de onde dagene (selv det var mye godt da også), og ikke ett sekund ville jeg bort fra situasjonen (annet enn drømmen om at han skulle være frisk igjen). Mange sa - han inkudert - at jeg måtte komme litt ut iblant, tenke på meg selv også. Men å stelle for ham VAR å tenke på meg selv, for alt jeg ville var å være sammen med ham hvert sekund jeg kunne mens han fortsatt levde, og å gjøre tilværelsen så ukomplisert som mulig for ham.

Jeg var veldig sliten, men sammenlignet med hans situasjon var det bare blåbær.

 

Anonymous poster hash: 2d676...164

Som jeg skulle ha skrevet det selv. Hilsen enke etter kreftsyk mann.

 

 

 

Anonymous poster hash: 9aa48...dcf

 

Klem til deg. Da vet du hvordan det var. Derfor tenker jeg også at det er veldig trist hvis de som har funksjonshemminger skal føle seg som en byrde for ektefellen - Vi elsker(t) dem jo!

 

Anonymous poster hash: 2d676...164

[Anonym bruker]

Skjønner ikke det HI. Som synshemmet må hjemmet være organisert slik at han kan bevege seg trygt, men han klarer da fint å brette tøy og støvsuge? Finne osten i kjøleskapet betyr at dere ikke har rutiner som er viktige slik at han kan fungere mest mulig.

Anonymous poster hash: 58673...8d4

[Anonym bruker]

Sånn jeg leser innlegget ditt, har han ikke alltid sett dårlig. Er det lenge siden summet endret seg? Skjedde det gradvis eller plutselig? Har han/dere fått hjelp til hvordan dere kan tilrettelegge hverdagen?

 

Som svaksynt/blind er det veldig mye man ikke kan gjøre, men enda flere ting man faktisk kan gjøre hvis ting blir tilrettelagt. Jeg er litt usikker på hvem som bør/kan henvise dere videre for hjelp hvis dere ikke har fått det, men hvis ikke fastlege eller øyelege kan hjelpe, ville jeg ringt hjelpemiddelsentralen og evt statped for å få hjelp.

 

Anonymous poster hash: ef821...e4c

[Anonym bruker]

Mannen min har dårligere funksjonsevne enn mange, pga leddgikt, men det er svært lite han ikke får til, siden han har så sterk vilje til å klare seg selv. Han gir seg ikke, og har ståpåvilje til tusen! Hadde han gitt opp, så hadde han vært pleietrengende, men han trener og holder seg oppe ved hjelp av treningen kombinert med gode medisiner.

 

Anonymous poster hash: 47fe4...991

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det er en himmelvid forskjell på en døende mann og en funksjonshemmet. Når man tar seg av en døende, så vet man at det hele får en slutt. Man ønsker å gjøre det beste ut av den siste tiden og virkelig vise sin hengivenhet og kjærlighet.

 

Med en funksjonshemmet mann så er ikke livet på vent for en stund. Det er selve hverdagslivet man lever med den funksjonshemmede mannen. Og da må det virkelig være lov å føle seg oppgitt, lei, sliten og alt som følger med. Man kan ikke gå rundt i en evig tilstand av takknemlighet. Det må være lov å snakke om de vanskelige tingene uten at noen skal komme å gi dårlig samvittighet (bevisst eller ei) og antyde at man ikke ønsker det beste for mannen sin.

 

Kanskje uten sammenligning forøvrig, men jeg har et barn som er hjemme for tiden med sykdom. Vi er inne i 3.mnd nå. Ikke livstruende sykdom, men nok til at han orker og klarer mindre enn vanlig. Dag ut og dag inn med denne ekstra belastningen tærer naturligvis på meg. Jeg er ufattelig sliten for tida! Det betyr ikke at jeg elsker barnet mitt noe mindre enn de som ikke gir uttrykk for slike følelser. Ei heller noe mindre enn de som faktisk ikke har slike følelser i lignende situasjoner.

 

Ergoterapeut som kan gi tips og råd, og tilrettelegge i hjemmet er derimot et godt tips hi bør ta med seg.

 

Anonymous poster hash: 95bff...635

[Anonym bruker]

Takk... Nå føler jeg meg enda mer til lempe for mannen min... Nå er jeg "bare" døv, men å være uten hørsel er en meget stor ulempe i hverdagen selv om øyene mine funker.

 

Anonymous poster hash: 4f146...344

Slutt og sutre. Dette handler ikke om deg.

 

 

 

Anonymous poster hash: c8637...09b

[Anonym bruker]

Viktig å se mulighetene og ikke begrensningene! Skjønner det er tøft. Studerer vernepleier, men ville kanskje syntes det ville vært rart å leve med en som trenger hjelp i dagliglivet. Hatt en "bruker" hjemme. 

Anonymous poster hash: 84762...a82

[Anonym bruker]

Kan han ikke søke om BPA så han får litt hjelp til å delta i husarbeid etc? Ta kontakt med ULOBA, Optimal assistanse el. l

 

Anonymous poster hash: d4c49...eb3

[Anonym bruker]

 

Takk... Nå føler jeg meg enda mer til lempe for mannen min... Nå er jeg "bare" døv, men å være uten hørsel er en meget stor ulempe i hverdagen selv om øyene mine funker.

 

Anonymous poster hash: 4f146...344

Slutt og sutre. Dette handler ikke om deg.

 

 

 

Anonymous poster hash: c8637...09b

Hva vet du om jeg sutrer om dette ellers? Jeg gjør faktisk ikke det, ikke en gang til mannen min. Så gå vekk og vær.

 

Anonymous poster hash: 4f146...344

[Anonym bruker]

Takk... Nå føler jeg meg enda mer til lempe for mannen min... Nå er jeg "bare" døv, men å være uten hørsel er en meget stor ulempe i hverdagen selv om øyene mine funker.

 

Anonymous poster hash: 4f146...344

Du er ikke alene, jeg er også døv. Store utfordringer mange ikke tenker over i hverdagen.. er dere på kurs på ål?

 

 

Anonymous poster hash: cd2e0...bdb

[Anonym bruker]

 

Jeg har en mann som har en synshemning. Han er snill, jobber fortsatt, en god far, fint sexliv og min beste venn. Men... Jeg kjenner jeg er så sliten. Jeg står med absolutt alt alene. Telefoner som skal taes, møter, kjøring, matlaging, rydding, stell av hus - alt gjør jeg alene.. Jeg savner så inderlig når han kunne kjøre til barnehagen, når han kunne dra på telttur med barna..

 

Huff, føler meg så fæl når jeg føler det slik.. Føles iblant ut som om at jeg er moren hans - spesielt når han står i kjøleskapet og jeg står i dusjen. "HIIIIILDEEE - hvor er osten?" Han kan jo ikke noe for det, han ser jo ikke osten..

 

Er det bare jeg som føler litt på dette iblant?

 

Anonymous poster hash: 73209...ced

Skvatt da jeg leste navnet ditt (om det da er Hilde)

Min mann har ingen synshemming, men kan fint gjøre akkurat som din...

Hiiiilde, hvor er laderen? Hvor har du (?!) lagt lua mi? Hvor er nøklene mine?

 

Står for det meste alene med det samme som du, med en fullstendig frisk og oppegående mann...

 

Anonymous poster hash: 3a1ee...69f

[Anonym bruker]

 

 

Jeg har en mann som har en synshemning. Han er snill, jobber fortsatt, en god far, fint sexliv og min beste venn. Men... Jeg kjenner jeg er så sliten. Jeg står med absolutt alt alene. Telefoner som skal taes, møter, kjøring, matlaging, rydding, stell av hus - alt gjør jeg alene.. Jeg savner så inderlig når han kunne kjøre til barnehagen, når han kunne dra på telttur med barna..

 

Huff, føler meg så fæl når jeg føler det slik.. Føles iblant ut som om at jeg er moren hans - spesielt når han står i kjøleskapet og jeg står i dusjen. "HIIIIILDEEE - hvor er osten?" Han kan jo ikke noe for det, han ser jo ikke osten..

 

Er det bare jeg som føler litt på dette iblant? 

 

Anonymous poster hash: 73209...ced

 

Selv om han er synshemmet kan han delta i dagliglivet etter min mening. Feks kan han fint brette tøy, vaske over benker og ovn, ta telefoner, støvsuge. Så blir det kanskje ikke 100%, men det er da bedre enn ingenting. Å rope på deg for å finne osten i kjøleskapet burde ikke være nødvendig. Har osten en egen beholder og står på samme plass, finner han den hvis han vil.

 

En god gjennomgang av kjøkken for å fjerne unødvendige ting på benker og i skap er nødvendig, det samme med stue. Har ting sin faste plass, skal det være overkommelig for ham å hjelpe til.

Jeg tenker også dere kunne ha nytte av å få en gjennomgang av en ergoterapaut som kan hjelpe dere å finne løsninger for husarbeid/telefon/data etc

 

Prøver så godt jeg kan å holde orden i sysakene slik at han skal klare seg, men med barn i huset så er det ikke alltid de husker på å legge osten eller hva enn det er som bør ligge på fast sted. Men når det gjelder husarbeid så får han det bare ikke til - det kommer ikke i nærheten av 100%, kanskje 20% - og da er jeg snill Blir nesten som å slippe en 5-åring løs til å gjøre husarbeidet for seg, man er dømt til å gjøre alt på nytt. 

 

Takk for tips om ergoterapeut! Har ikke tenkt på en ergoterapeut og at kanskje det kunne være lurt. 

 

Sånn jeg leser innlegget ditt, har han ikke alltid sett dårlig. Er det lenge siden summet endret seg? Skjedde det gradvis eller plutselig? Har han/dere fått hjelp til hvordan dere kan tilrettelegge hverdagen?

 

Som svaksynt/blind er det veldig mye man ikke kan gjøre, men enda flere ting man faktisk kan gjøre hvis ting blir tilrettelagt. Jeg er litt usikker på hvem som bør/kan henvise dere videre for hjelp hvis dere ikke har fått det, men hvis ikke fastlege eller øyelege kan hjelpe, ville jeg ringt hjelpemiddelsentralen og evt statped for å få hjelp.

 

Anonymous poster hash: ef821...e4c

Nei, han så godt før. Hadde sertifikatet tidligere og ellers en svært aktiv partner både når det gjaldt barna/meg og husarbeid. Han mistet synet for 1 år ca nå og det kom snikende på ham. Fikk diagnosen for mange år siden, men iløpet av et år er han nesten helt blind. 

 

Vi/han har vel egentlig ikke vært så voldsomt aktive når det gjelder å finne ut av hjelpetiltak, han skjemmes veldig over synshemningen.. Har tenkt at han må få litt tid på seg til å konsumere dette og har da egentlig kanskje vært litt dum når det gjelder selve hjemmet. Jobben er blitt tilrettelagt så alt det ytre er på plass - iallefall

 

HI

 

Anonymous poster hash: 73209...ced

[Anonym bruker]

 

Jeg har en mann som har en synshemning. Han er snill, jobber fortsatt, en god far, fint sexliv og min beste venn. Men... Jeg kjenner jeg er så sliten. Jeg står med absolutt alt alene. Telefoner som skal taes, møter, kjøring, matlaging, rydding, stell av hus - alt gjør jeg alene.. Jeg savner så inderlig når han kunne kjøre til barnehagen, når han kunne dra på telttur med barna..

 

Huff, føler meg så fæl når jeg føler det slik.. Føles iblant ut som om at jeg er moren hans - spesielt når han står i kjøleskapet og jeg står i dusjen. "HIIIIILDEEE - hvor er osten?" Han kan jo ikke noe for det, han ser jo ikke osten..

 

Er det bare jeg som føler litt på dette iblant?

 

Anonymous poster hash: 73209...ced

Skvatt da jeg leste navnet ditt (om det da er Hilde)

Min mann har ingen synshemming, men kan fint gjøre akkurat som din...

Hiiiilde, hvor er laderen? Hvor har du (?!) lagt lua mi? Hvor er nøklene mine?

 

Står for det meste alene med det samme som du, med en fullstendig frisk og oppegående mann...

 

Anonymous poster hash: 3a1ee...69f

 

Huffda, diagnosen mann kan være litt ille iblant  

 

Neida, han er ikke slik at han ligger i sofaen og roper "hvor er osten", det er etter at han har lagt inn en iherdig innsats i å finne den han roper

 

HI

 

Anonymous poster hash: 73209...ced

[Anonym bruker]

Takk... Nå føler jeg meg enda mer til lempe for mannen min... Nå er jeg "bare" døv, men å være uten hørsel er en meget stor ulempe i hverdagen selv om øyene mine funker.

 

Anonymous poster hash: 4f146...344

Ja, vet du, det er nok mer slitsomt for mannen din nå enn hva hvis du hadde hatt hørsel! Big news! HI må få lov å lufte frustrasjon over at hun er sliten uten at alle funksjonshemmede drar det kortet du gjør!

 

 

 

Anonymous poster hash: 97b4a...8f6