Det er vondt å ikke kunne de sosiale kodene

[Anonym bruker]

og ha valget mellom å trekke seg unna andre eller tråkke i salaten med jevne mellomrom. Hadde nettopp diskusjon i lunsjen på jobben der jeg visstnok tråkket i salaten og "ikke passet meg nok for hva jeg sa". Det gjør at jeg bare trekker meg mer og mer unna andre, på jobb og privat. Jeg har vært mobbet fra jeg var 4 år til jeg gikk ut av videregående (samme gjengen), noe som gjorde at ingen "torde" å leke med meg og inkludere meg av frykt for å bli frosset ut og mobbet selv. Jeg har ikke vært i en eneste barnebursdag, på overnatting eller på besøk før jeg fylte 18. Utenom skole, der jeg for det meste gikk for meg selv, hadde jeg ingen å leke med. Dette forplantet seg videre til voksenlivet, hjalp heller ikke at jeg flyttet til et annet land som voksen. Her er de sosiale kodene helt annerledes enn i hjemlandet, og ingen voksne er villige til å lære dem bort. Jeg bor på hjemplassen til mannen, og hans omgangskrets liker meg ikke fordi de gjerne så at min mann heller giftet seg med eksen sin, som alltid har vært "kjernen" i omgangskretsen. Selv om denne eksen svek ham på det groveste og herjet på (og prøvde å få ham tilbake ganske aktivt etter at jeg og han ble sammen). Sånn som det er i dag har jeg ingen omgangsvenner på fritiden, jeg prater kun med mennesker på jobb, med min mann, barn og foreldre på barnas aktiviteter, som allerede har sine "klikker" som er helt vanntette og umulige å komme inn i. Jeg synes det er vondt at jeg, av hensyn til andre, trekker meg unna i stedet for å delta i samtaler. Unngår bevisst sosiale happenings på jobben for å skåne arbeidsmiljøet. Prater kun fag og er vanlig hyggelig mot kollegaer og ledelsen. Er det flere i samme situasjon? Blir man noen gang vant til å være helt alene?

Anonymous poster hash: 2fdf8...131

[Anonym bruker]

 

og ha valget mellom å trekke seg unna andre eller tråkke i salaten med jevne mellomrom. Hadde nettopp diskusjon i lunsjen på jobben der jeg visstnok tråkket i salaten og "ikke passet meg nok for hva jeg sa". Det gjør at jeg bare trekker meg mer og mer unna andre, på jobb og privat. Jeg har vært mobbet fra jeg var 4 år til jeg gikk ut av videregående (samme gjengen), noe som gjorde at ingen "torde" å leke med meg og inkludere meg av frykt for å bli frosset ut og mobbet selv. Jeg har ikke vært i en eneste barnebursdag, på overnatting eller på besøk før jeg fylte 18. Utenom skole, der jeg for det meste gikk for meg selv, hadde jeg ingen å leke med. Dette forplantet seg videre til voksenlivet, hjalp heller ikke at jeg flyttet til et annet land som voksen. Her er de sosiale kodene helt annerledes enn i hjemlandet, og ingen voksne er villige til å lære dem bort. Jeg bor på hjemplassen til mannen, og hans omgangskrets liker meg ikke fordi de gjerne så at min mann heller giftet seg med eksen sin, som alltid har vært "kjernen" i omgangskretsen. Selv om denne eksen svek ham på det groveste og herjet på (og prøvde å få ham tilbake ganske aktivt etter at jeg og han ble sammen). Sånn som det er i dag har jeg ingen omgangsvenner på fritiden, jeg prater kun med mennesker på jobb, med min mann, barn og foreldre på barnas aktiviteter, som allerede har sine "klikker" som er helt vanntette og umulige å komme inn i. Jeg synes det er vondt at jeg, av hensyn til andre, trekker meg unna i stedet for å delta i samtaler. Unngår bevisst sosiale happenings på jobben for å skåne arbeidsmiljøet. Prater kun fag og er vanlig hyggelig mot kollegaer og ledelsen. Er det flere i samme situasjon? Blir man noen gang vant til å være helt alene?

 

Anonymous poster hash: 2fdf8...131

Hva var det du sa, da? En gyllen regel er

"Aldri å si noe som én i rommet ville ønske var usagt."

 

Hvis du kommenterer andres vekt, utseende, barneoppdragelse, ekteskap el lign., eller siterer noe som ble sagt under fire øyne, bør du selv skjønne at det ikke er så lurt?

 

Anonymous poster hash: 0834c...cc7

[Anonym bruker]

Du har jo skrevet om dette ganske mange ganger før, og fått masse respons med tips.

Har du forsøkt noe av det folk har rådet deg til?

 

Anonymous poster hash: c078a...84e

[Anonym bruker]

Den som er deg nærmest på jobb: Ta henne eller han til side og si det som det er. Du er blitt mobbet hele livet og sliter med sosiale koder. Fortell og åpne deg. Hadde det vært meg hadde jeg prøvd å hjelpe deg så godt jeg kan, og de fleste er faktisk ganske greie så lenge du er ærlig. Det vil også sikkert "unnskylde" og forklare om du har sagt/gjort noe som ikke er helt akseptert tidligere.

 

Anonymous poster hash: 32b3e...fc6

[Anonym bruker]

 

og ha valget mellom å trekke seg unna andre eller tråkke i salaten med jevne mellomrom. Hadde nettopp diskusjon i lunsjen på jobben der jeg visstnok tråkket i salaten og "ikke passet meg nok for hva jeg sa". Det gjør at jeg bare trekker meg mer og mer unna andre, på jobb og privat. Jeg har vært mobbet fra jeg var 4 år til jeg gikk ut av videregående (samme gjengen), noe som gjorde at ingen "torde" å leke med meg og inkludere meg av frykt for å bli frosset ut og mobbet selv. Jeg har ikke vært i en eneste barnebursdag, på overnatting eller på besøk før jeg fylte 18. Utenom skole, der jeg for det meste gikk for meg selv, hadde jeg ingen å leke med. Dette forplantet seg videre til voksenlivet, hjalp heller ikke at jeg flyttet til et annet land som voksen. Her er de sosiale kodene helt annerledes enn i hjemlandet, og ingen voksne er villige til å lære dem bort. Jeg bor på hjemplassen til mannen, og hans omgangskrets liker meg ikke fordi de gjerne så at min mann heller giftet seg med eksen sin, som alltid har vært "kjernen" i omgangskretsen. Selv om denne eksen svek ham på det groveste og herjet på (og prøvde å få ham tilbake ganske aktivt etter at jeg og han ble sammen). Sånn som det er i dag har jeg ingen omgangsvenner på fritiden, jeg prater kun med mennesker på jobb, med min mann, barn og foreldre på barnas aktiviteter, som allerede har sine "klikker" som er helt vanntette og umulige å komme inn i. Jeg synes det er vondt at jeg, av hensyn til andre, trekker meg unna i stedet for å delta i samtaler. Unngår bevisst sosiale happenings på jobben for å skåne arbeidsmiljøet. Prater kun fag og er vanlig hyggelig mot kollegaer og ledelsen. Er det flere i samme situasjon? Blir man noen gang vant til å være helt alene?

 

Anonymous poster hash: 2fdf8...131

Hva var det du sa, da? En gyllen regel er

"Aldri å si noe som én i rommet ville ønske var usagt."

 

Hvis du kommenterer andres vekt, utseende, barneoppdragelse, ekteskap el lign., eller siterer noe som ble sagt under fire øyne, bør du selv skjønne at det ikke er så lurt?

 

Anonymous poster hash: 0834c...cc7

 

 

 

Vi diskuterte dietter og lignende (ikke jeg som startet), og jeg sa at jeg stusset på at flere av dem som promoterer lavkarbo og andre dietter ikke er så veldig slanke. Ei kollega mente at jeg ikke kunne ta sånt opp når en annen, og litt overvektig kollega, var i rommet (hun driver ikke med lavkarbo eller diett og var ikke i målgruppa for diskusjonen, og hun tok seg heller ikke nær av min kommentar). Jeg trodde overvektige ønsket å bli behandlet likt med andre og ikke at man måtte liste seg på tå rundt dem og aldri diskutere temaer som vekt og dietter når de er i samme rom, så lenge det ikke går ut på dem personlig? Man diskuterte for eksempel alenemødre på min tidligere arbeidsplass, mens jeg var den eneste alenemoren i rommet. Man diskuterer også integrering osv med utlendinger til stede. Så som sagt, jeg har ikke peiling på hva man sier i hvilken situasjon, så det er bedre for meg og de andre at jeg heller holder kjeft.

 

Anonymous poster hash: 2fdf8...131

[Anonym bruker]

Du har jo skrevet om dette ganske mange ganger før, og fått masse respons med tips.

Har du forsøkt noe av det folk har rådet deg til?

 

Anonymous poster hash: c078a...84e

 

 

Har ikke skrevet om det mer enn en gang, og har tatt i bruk et par tips uten at det fungerer, dessverre. Gledet meg til å starte på jobb etter endt permisjon, men ble veldig skuffet da jeg så at jeg fortsatt er på samme "stadiet" sosialmessig.

 

Anonymous poster hash: 2fdf8...131

[Anonym bruker]

Den som er deg nærmest på jobb: Ta henne eller han til side og si det som det er. Du er blitt mobbet hele livet og sliter med sosiale koder. Fortell og åpne deg. Hadde det vært meg hadde jeg prøvd å hjelpe deg så godt jeg kan, og de fleste er faktisk ganske greie så lenge du er ærlig. Det vil også sikkert "unnskylde" og forklare om du har sagt/gjort noe som ikke er helt akseptert tidligere.

 

Anonymous poster hash: 32b3e...fc6

 

 

Jeg stoler fullt og helt på 2 personer som jobber med meg, men de ser overhode ingenting galt med meg sier dem. De ler gjerne og prater med meg, men de er plassert i en annen avdeling så jeg omgås dem ikke så mye i løpet av arbeidsdagen.

 

Anonymous poster hash: 2fdf8...131

[Anonym bruker]

 

 

og ha valget mellom å trekke seg unna andre eller tråkke i salaten med jevne mellomrom. Hadde nettopp diskusjon i lunsjen på jobben der jeg visstnok tråkket i salaten og "ikke passet meg nok for hva jeg sa". Det gjør at jeg bare trekker meg mer og mer unna andre, på jobb og privat. Jeg har vært mobbet fra jeg var 4 år til jeg gikk ut av videregående (samme gjengen), noe som gjorde at ingen "torde" å leke med meg og inkludere meg av frykt for å bli frosset ut og mobbet selv. Jeg har ikke vært i en eneste barnebursdag, på overnatting eller på besøk før jeg fylte 18. Utenom skole, der jeg for det meste gikk for meg selv, hadde jeg ingen å leke med. Dette forplantet seg videre til voksenlivet, hjalp heller ikke at jeg flyttet til et annet land som voksen. Her er de sosiale kodene helt annerledes enn i hjemlandet, og ingen voksne er villige til å lære dem bort. Jeg bor på hjemplassen til mannen, og hans omgangskrets liker meg ikke fordi de gjerne så at min mann heller giftet seg med eksen sin, som alltid har vært "kjernen" i omgangskretsen. Selv om denne eksen svek ham på det groveste og herjet på (og prøvde å få ham tilbake ganske aktivt etter at jeg og han ble sammen). Sånn som det er i dag har jeg ingen omgangsvenner på fritiden, jeg prater kun med mennesker på jobb, med min mann, barn og foreldre på barnas aktiviteter, som allerede har sine "klikker" som er helt vanntette og umulige å komme inn i. Jeg synes det er vondt at jeg, av hensyn til andre, trekker meg unna i stedet for å delta i samtaler. Unngår bevisst sosiale happenings på jobben for å skåne arbeidsmiljøet. Prater kun fag og er vanlig hyggelig mot kollegaer og ledelsen. Er det flere i samme situasjon? Blir man noen gang vant til å være helt alene?

 

Anonymous poster hash: 2fdf8...131

Hva var det du sa, da? En gyllen regel er

"Aldri å si noe som én i rommet ville ønske var usagt."

 

Hvis du kommenterer andres vekt, utseende, barneoppdragelse, ekteskap el lign., eller siterer noe som ble sagt under fire øyne, bør du selv skjønne at det ikke er så lurt?

 

Anonymous poster hash: 0834c...cc7

 

Vi diskuterte dietter og lignende (ikke jeg som startet), og jeg sa at jeg stusset på at flere av dem som promoterer lavkarbo og andre dietter ikke er så veldig slanke. Ei kollega mente at jeg ikke kunne ta sånt opp når en annen, og litt overvektig kollega, var i rommet (hun driver ikke med lavkarbo eller diett og var ikke i målgruppa for diskusjonen, og hun tok seg heller ikke nær av min kommentar). Jeg trodde overvektige ønsket å bli behandlet likt med andre og ikke at man måtte liste seg på tå rundt dem og aldri diskutere temaer som vekt og dietter når de er i samme rom, så lenge det ikke går ut på dem personlig? Man diskuterte for eksempel alenemødre på min tidligere arbeidsplass, mens jeg var den eneste alenemoren i rommet. Man diskuterer også integrering osv med utlendinger til stede. Så som sagt, jeg har ikke peiling på hva man sier i hvilken situasjon, så det er bedre for meg og de andre at jeg heller holder kjeft.

 

Anonymous poster hash: 2fdf8...131

Vekt er et følsomt tema.

Om den damen som er overvektig tok seg nær av det eller ikke, kan du ikke vite. De sosiale reglene mange steder består i at man "holder maska" også når man blir støtt eller føler seg truffet. Å vise åpent at man tar det til seg er tabu.

 

Er du god til å avkode blikk og ansikter? Hvis ikke bør du øve på det. Å se "skjult skuffelse" er også en kode man bør kunne. Når den dukker opp i andres ansikt er det tida for å fossro!

 

Anonymous poster hash: 0834c...cc7

[Anonym bruker]

 

 

 

og ha valget mellom å trekke seg unna andre eller tråkke i salaten med jevne mellomrom. Hadde nettopp diskusjon i lunsjen på jobben der jeg visstnok tråkket i salaten og "ikke passet meg nok for hva jeg sa". Det gjør at jeg bare trekker meg mer og mer unna andre, på jobb og privat. Jeg har vært mobbet fra jeg var 4 år til jeg gikk ut av videregående (samme gjengen), noe som gjorde at ingen "torde" å leke med meg og inkludere meg av frykt for å bli frosset ut og mobbet selv. Jeg har ikke vært i en eneste barnebursdag, på overnatting eller på besøk før jeg fylte 18. Utenom skole, der jeg for det meste gikk for meg selv, hadde jeg ingen å leke med. Dette forplantet seg videre til voksenlivet, hjalp heller ikke at jeg flyttet til et annet land som voksen. Her er de sosiale kodene helt annerledes enn i hjemlandet, og ingen voksne er villige til å lære dem bort. Jeg bor på hjemplassen til mannen, og hans omgangskrets liker meg ikke fordi de gjerne så at min mann heller giftet seg med eksen sin, som alltid har vært "kjernen" i omgangskretsen. Selv om denne eksen svek ham på det groveste og herjet på (og prøvde å få ham tilbake ganske aktivt etter at jeg og han ble sammen). Sånn som det er i dag har jeg ingen omgangsvenner på fritiden, jeg prater kun med mennesker på jobb, med min mann, barn og foreldre på barnas aktiviteter, som allerede har sine "klikker" som er helt vanntette og umulige å komme inn i. Jeg synes det er vondt at jeg, av hensyn til andre, trekker meg unna i stedet for å delta i samtaler. Unngår bevisst sosiale happenings på jobben for å skåne arbeidsmiljøet. Prater kun fag og er vanlig hyggelig mot kollegaer og ledelsen. Er det flere i samme situasjon? Blir man noen gang vant til å være helt alene?

 

Anonymous poster hash: 2fdf8...131

Hva var det du sa, da? En gyllen regel er

"Aldri å si noe som én i rommet ville ønske var usagt."

 

Hvis du kommenterer andres vekt, utseende, barneoppdragelse, ekteskap el lign., eller siterer noe som ble sagt under fire øyne, bør du selv skjønne at det ikke er så lurt?

 

Anonymous poster hash: 0834c...cc7

 

Vi diskuterte dietter og lignende (ikke jeg som startet), og jeg sa at jeg stusset på at flere av dem som promoterer lavkarbo og andre dietter ikke er så veldig slanke. Ei kollega mente at jeg ikke kunne ta sånt opp når en annen, og litt overvektig kollega, var i rommet (hun driver ikke med lavkarbo eller diett og var ikke i målgruppa for diskusjonen, og hun tok seg heller ikke nær av min kommentar). Jeg trodde overvektige ønsket å bli behandlet likt med andre og ikke at man måtte liste seg på tå rundt dem og aldri diskutere temaer som vekt og dietter når de er i samme rom, så lenge det ikke går ut på dem personlig? Man diskuterte for eksempel alenemødre på min tidligere arbeidsplass, mens jeg var den eneste alenemoren i rommet. Man diskuterer også integrering osv med utlendinger til stede. Så som sagt, jeg har ikke peiling på hva man sier i hvilken situasjon, så det er bedre for meg og de andre at jeg heller holder kjeft.

 

Anonymous poster hash: 2fdf8...131

Vekt er et følsomt tema.

Om den damen som er overvektig tok seg nær av det eller ikke, kan du ikke vite. De sosiale reglene mange steder består i at man "holder maska" også når man blir støtt eller føler seg truffet. Å vise åpent at man tar det til seg er tabu.

 

Er du god til å avkode blikk og ansikter? Hvis ikke bør du øve på det. Å se "skjult skuffelse" er også en kode man bør kunne. Når den dukker opp i andres ansikt er det tida for å fossro!

 

Anonymous poster hash: 0834c...cc7

 

 

 

Nei, jeg kan dessverre ikke lese folk overhode Misforstår ofte kroppsspråk. Men hvordan lære når ingen sier ifra noen gang? Hvis man ikke ser noe og ingen sier noe, kan man jo ikke vite at det er noe galt. Og hvorfor er vekt følsomt tema, mens å diskutere alenemødre er fritt vilt? Er det også en type kode som eksisterer? Da var jeg ikke klar over det...

 

Anonymous poster hash: 2fdf8...131

[Anonym bruker]

 

 

 

 

og ha valget mellom å trekke seg unna andre eller tråkke i salaten med jevne mellomrom. Hadde nettopp diskusjon i lunsjen på jobben der jeg visstnok tråkket i salaten og "ikke passet meg nok for hva jeg sa". Det gjør at jeg bare trekker meg mer og mer unna andre, på jobb og privat. Jeg har vært mobbet fra jeg var 4 år til jeg gikk ut av videregående (samme gjengen), noe som gjorde at ingen "torde" å leke med meg og inkludere meg av frykt for å bli frosset ut og mobbet selv. Jeg har ikke vært i en eneste barnebursdag, på overnatting eller på besøk før jeg fylte 18. Utenom skole, der jeg for det meste gikk for meg selv, hadde jeg ingen å leke med. Dette forplantet seg videre til voksenlivet, hjalp heller ikke at jeg flyttet til et annet land som voksen. Her er de sosiale kodene helt annerledes enn i hjemlandet, og ingen voksne er villige til å lære dem bort. Jeg bor på hjemplassen til mannen, og hans omgangskrets liker meg ikke fordi de gjerne så at min mann heller giftet seg med eksen sin, som alltid har vært "kjernen" i omgangskretsen. Selv om denne eksen svek ham på det groveste og herjet på (og prøvde å få ham tilbake ganske aktivt etter at jeg og han ble sammen). Sånn som det er i dag har jeg ingen omgangsvenner på fritiden, jeg prater kun med mennesker på jobb, med min mann, barn og foreldre på barnas aktiviteter, som allerede har sine "klikker" som er helt vanntette og umulige å komme inn i. Jeg synes det er vondt at jeg, av hensyn til andre, trekker meg unna i stedet for å delta i samtaler. Unngår bevisst sosiale happenings på jobben for å skåne arbeidsmiljøet. Prater kun fag og er vanlig hyggelig mot kollegaer og ledelsen. Er det flere i samme situasjon? Blir man noen gang vant til å være helt alene?

 

Anonymous poster hash: 2fdf8...131

Hva var det du sa, da? En gyllen regel er

"Aldri å si noe som én i rommet ville ønske var usagt."

 

Hvis du kommenterer andres vekt, utseende, barneoppdragelse, ekteskap el lign., eller siterer noe som ble sagt under fire øyne, bør du selv skjønne at det ikke er så lurt?

 

Anonymous poster hash: 0834c...cc7

Vi diskuterte dietter og lignende (ikke jeg som startet), og jeg sa at jeg stusset på at flere av dem som promoterer lavkarbo og andre dietter ikke er så veldig slanke. Ei kollega mente at jeg ikke kunne ta sånt opp når en annen, og litt overvektig kollega, var i rommet (hun driver ikke med lavkarbo eller diett og var ikke i målgruppa for diskusjonen, og hun tok seg heller ikke nær av min kommentar). Jeg trodde overvektige ønsket å bli behandlet likt med andre og ikke at man måtte liste seg på tå rundt dem og aldri diskutere temaer som vekt og dietter når de er i samme rom, så lenge det ikke går ut på dem personlig? Man diskuterte for eksempel alenemødre på min tidligere arbeidsplass, mens jeg var den eneste alenemoren i rommet. Man diskuterer også integrering osv med utlendinger til stede. Så som sagt, jeg har ikke peiling på hva man sier i hvilken situasjon, så det er bedre for meg og de andre at jeg heller holder kjeft.

 

Anonymous poster hash: 2fdf8...131

Vekt er et følsomt tema.

Om den damen som er overvektig tok seg nær av det eller ikke, kan du ikke vite. De sosiale reglene mange steder består i at man "holder maska" også når man blir støtt eller føler seg truffet. Å vise åpent at man tar det til seg er tabu.

 

Er du god til å avkode blikk og ansikter? Hvis ikke bør du øve på det. Å se "skjult skuffelse" er også en kode man bør kunne. Når den dukker opp i andres ansikt er det tida for å fossro!

 

Anonymous poster hash: 0834c...cc7

 

Nei, jeg kan dessverre ikke lese folk overhode Misforstår ofte kroppsspråk. Men hvordan lære når ingen sier ifra noen gang? Hvis man ikke ser noe og ingen sier noe, kan man jo ikke vite at det er noe galt. Og hvorfor er vekt følsomt tema, mens å diskutere alenemødre er fritt vilt? Er det også en type kode som eksisterer? Da var jeg ikke klar over det...

 

Anonymous poster hash: 2fdf8...131

Alenemødre er ikke fritt vilt. Det kommer litt an på hvordan man snakker om dem, det.

 

Har du vurdert å prøve å lære deg mer om kroppsspråk?

Jeg spør fordi jeg underviser i drama, og bruker mye tid på å jobbe med ansikt, stemme og kropp. Det talte språket er bare en brøkdel av alt vi kommuniserer. Kunne du vurdere psykodrama, gestaltterapi eller rett og slett å bli medlem av et amatørteater? Det er mye å lære selv om du f eks i begynnelsen bare melder deg frivillig til å sy kostymer og være statist.

 

Anonymous poster hash: 0834c...cc7

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

og ha valget mellom å trekke seg unna andre eller tråkke i salaten med jevne mellomrom. Hadde nettopp diskusjon i lunsjen på jobben der jeg visstnok tråkket i salaten og "ikke passet meg nok for hva jeg sa". Det gjør at jeg bare trekker meg mer og mer unna andre, på jobb og privat. Jeg har vært mobbet fra jeg var 4 år til jeg gikk ut av videregående (samme gjengen), noe som gjorde at ingen "torde" å leke med meg og inkludere meg av frykt for å bli frosset ut og mobbet selv. Jeg har ikke vært i en eneste barnebursdag, på overnatting eller på besøk før jeg fylte 18. Utenom skole, der jeg for det meste gikk for meg selv, hadde jeg ingen å leke med. Dette forplantet seg videre til voksenlivet, hjalp heller ikke at jeg flyttet til et annet land som voksen. Her er de sosiale kodene helt annerledes enn i hjemlandet, og ingen voksne er villige til å lære dem bort. Jeg bor på hjemplassen til mannen, og hans omgangskrets liker meg ikke fordi de gjerne så at min mann heller giftet seg med eksen sin, som alltid har vært "kjernen" i omgangskretsen. Selv om denne eksen svek ham på det groveste og herjet på (og prøvde å få ham tilbake ganske aktivt etter at jeg og han ble sammen). Sånn som det er i dag har jeg ingen omgangsvenner på fritiden, jeg prater kun med mennesker på jobb, med min mann, barn og foreldre på barnas aktiviteter, som allerede har sine "klikker" som er helt vanntette og umulige å komme inn i. Jeg synes det er vondt at jeg, av hensyn til andre, trekker meg unna i stedet for å delta i samtaler. Unngår bevisst sosiale happenings på jobben for å skåne arbeidsmiljøet. Prater kun fag og er vanlig hyggelig mot kollegaer og ledelsen. Er det flere i samme situasjon? Blir man noen gang vant til å være helt alene?

 

Anonymous poster hash: 2fdf8...131

Hva var det du sa, da? En gyllen regel er

"Aldri å si noe som én i rommet ville ønske var usagt."

 

Hvis du kommenterer andres vekt, utseende, barneoppdragelse, ekteskap el lign., eller siterer noe som ble sagt under fire øyne, bør du selv skjønne at det ikke er så lurt?

 

Anonymous poster hash: 0834c...cc7

Vi diskuterte dietter og lignende (ikke jeg som startet), og jeg sa at jeg stusset på at flere av dem som promoterer lavkarbo og andre dietter ikke er så veldig slanke. Ei kollega mente at jeg ikke kunne ta sånt opp når en annen, og litt overvektig kollega, var i rommet (hun driver ikke med lavkarbo eller diett og var ikke i målgruppa for diskusjonen, og hun tok seg heller ikke nær av min kommentar). Jeg trodde overvektige ønsket å bli behandlet likt med andre og ikke at man måtte liste seg på tå rundt dem og aldri diskutere temaer som vekt og dietter når de er i samme rom, så lenge det ikke går ut på dem personlig? Man diskuterte for eksempel alenemødre på min tidligere arbeidsplass, mens jeg var den eneste alenemoren i rommet. Man diskuterer også integrering osv med utlendinger til stede. Så som sagt, jeg har ikke peiling på hva man sier i hvilken situasjon, så det er bedre for meg og de andre at jeg heller holder kjeft.

 

Anonymous poster hash: 2fdf8...131

Vekt er et følsomt tema.

Om den damen som er overvektig tok seg nær av det eller ikke, kan du ikke vite. De sosiale reglene mange steder består i at man "holder maska" også når man blir støtt eller føler seg truffet. Å vise åpent at man tar det til seg er tabu.

 

Er du god til å avkode blikk og ansikter? Hvis ikke bør du øve på det. Å se "skjult skuffelse" er også en kode man bør kunne. Når den dukker opp i andres ansikt er det tida for å fossro!

 

Anonymous poster hash: 0834c...cc7

 

Nei, jeg kan dessverre ikke lese folk overhode Misforstår ofte kroppsspråk. Men hvordan lære når ingen sier ifra noen gang? Hvis man ikke ser noe og ingen sier noe, kan man jo ikke vite at det er noe galt. Og hvorfor er vekt følsomt tema, mens å diskutere alenemødre er fritt vilt? Er det også en type kode som eksisterer? Da var jeg ikke klar over det...

 

Anonymous poster hash: 2fdf8...131

Alenemødre er ikke fritt vilt. Det kommer litt an på hvordan man snakker om dem, det.

 

Har du vurdert å prøve å lære deg mer om kroppsspråk?

Jeg spør fordi jeg underviser i drama, og bruker mye tid på å jobbe med ansikt, stemme og kropp. Det talte språket er bare en brøkdel av alt vi kommuniserer. Kunne du vurdere psykodrama, gestaltterapi eller rett og slett å bli medlem av et amatørteater? Det er mye å lære selv om du f eks i begynnelsen bare melder deg frivillig til å sy kostymer og være statist.

 

Anonymous poster hash: 0834c...cc7

 

 

 

Jeg har dessverre begrenset tid til aktiviteter på kvelden, og teater her binder en del. Gestaltterapi og psykodrama har vi ikke her jeg bor. Er for øvrig enig i at kroppsspråk og det som sies "mellom linjene" er viktigere enn det talte språket, og jeg sliter nok masse med begge deler.

 

Anonymous poster hash: 2fdf8...131

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

og ha valget mellom å trekke seg unna andre eller tråkke i salaten med jevne mellomrom. Hadde nettopp diskusjon i lunsjen på jobben der jeg visstnok tråkket i salaten og "ikke passet meg nok for hva jeg sa". Det gjør at jeg bare trekker meg mer og mer unna andre, på jobb og privat. Jeg har vært mobbet fra jeg var 4 år til jeg gikk ut av videregående (samme gjengen), noe som gjorde at ingen "torde" å leke med meg og inkludere meg av frykt for å bli frosset ut og mobbet selv. Jeg har ikke vært i en eneste barnebursdag, på overnatting eller på besøk før jeg fylte 18. Utenom skole, der jeg for det meste gikk for meg selv, hadde jeg ingen å leke med. Dette forplantet seg videre til voksenlivet, hjalp heller ikke at jeg flyttet til et annet land som voksen. Her er de sosiale kodene helt annerledes enn i hjemlandet, og ingen voksne er villige til å lære dem bort. Jeg bor på hjemplassen til mannen, og hans omgangskrets liker meg ikke fordi de gjerne så at min mann heller giftet seg med eksen sin, som alltid har vært "kjernen" i omgangskretsen. Selv om denne eksen svek ham på det groveste og herjet på (og prøvde å få ham tilbake ganske aktivt etter at jeg og han ble sammen). Sånn som det er i dag har jeg ingen omgangsvenner på fritiden, jeg prater kun med mennesker på jobb, med min mann, barn og foreldre på barnas aktiviteter, som allerede har sine "klikker" som er helt vanntette og umulige å komme inn i. Jeg synes det er vondt at jeg, av hensyn til andre, trekker meg unna i stedet for å delta i samtaler. Unngår bevisst sosiale happenings på jobben for å skåne arbeidsmiljøet. Prater kun fag og er vanlig hyggelig mot kollegaer og ledelsen. Er det flere i samme situasjon? Blir man noen gang vant til å være helt alene?

 

Anonymous poster hash: 2fdf8...131

Hva var det du sa, da? En gyllen regel er

"Aldri å si noe som én i rommet ville ønske var usagt."

 

Hvis du kommenterer andres vekt, utseende, barneoppdragelse, ekteskap el lign., eller siterer noe som ble sagt under fire øyne, bør du selv skjønne at det ikke er så lurt?

 

Anonymous poster hash: 0834c...cc7

Vi diskuterte dietter og lignende (ikke jeg som startet), og jeg sa at jeg stusset på at flere av dem som promoterer lavkarbo og andre dietter ikke er så veldig slanke. Ei kollega mente at jeg ikke kunne ta sånt opp når en annen, og litt overvektig kollega, var i rommet (hun driver ikke med lavkarbo eller diett og var ikke i målgruppa for diskusjonen, og hun tok seg heller ikke nær av min kommentar). Jeg trodde overvektige ønsket å bli behandlet likt med andre og ikke at man måtte liste seg på tå rundt dem og aldri diskutere temaer som vekt og dietter når de er i samme rom, så lenge det ikke går ut på dem personlig? Man diskuterte for eksempel alenemødre på min tidligere arbeidsplass, mens jeg var den eneste alenemoren i rommet. Man diskuterer også integrering osv med utlendinger til stede. Så som sagt, jeg har ikke peiling på hva man sier i hvilken situasjon, så det er bedre for meg og de andre at jeg heller holder kjeft.

 

Anonymous poster hash: 2fdf8...131

Vekt er et følsomt tema.

Om den damen som er overvektig tok seg nær av det eller ikke, kan du ikke vite. De sosiale reglene mange steder består i at man "holder maska" også når man blir støtt eller føler seg truffet. Å vise åpent at man tar det til seg er tabu.

 

Er du god til å avkode blikk og ansikter? Hvis ikke bør du øve på det. Å se "skjult skuffelse" er også en kode man bør kunne. Når den dukker opp i andres ansikt er det tida for å fossro!

 

Anonymous poster hash: 0834c...cc7

Nei, jeg kan dessverre ikke lese folk overhode Misforstår ofte kroppsspråk. Men hvordan lære når ingen sier ifra noen gang? Hvis man ikke ser noe og ingen sier noe, kan man jo ikke vite at det er noe galt. Og hvorfor er vekt følsomt tema, mens å diskutere alenemødre er fritt vilt? Er det også en type kode som eksisterer? Da var jeg ikke klar over det...

 

Anonymous poster hash: 2fdf8...131

Alenemødre er ikke fritt vilt. Det kommer litt an på hvordan man snakker om dem, det.

 

Har du vurdert å prøve å lære deg mer om kroppsspråk?

Jeg spør fordi jeg underviser i drama, og bruker mye tid på å jobbe med ansikt, stemme og kropp. Det talte språket er bare en brøkdel av alt vi kommuniserer. Kunne du vurdere psykodrama, gestaltterapi eller rett og slett å bli medlem av et amatørteater? Det er mye å lære selv om du f eks i begynnelsen bare melder deg frivillig til å sy kostymer og være statist.

 

Anonymous poster hash: 0834c...cc7

 

Jeg har dessverre begrenset tid til aktiviteter på kvelden, og teater her binder en del. Gestaltterapi og psykodrama har vi ikke her jeg bor. Er for øvrig enig i at kroppsspråk og det som sies "mellom linjene" er viktigere enn det talte språket, og jeg sliter nok masse med begge deler.

 

Anonymous poster hash: 2fdf8...131

Men det er jo et valg du tar. Hvis du virkelig ønsker å ikke isolere deg er teaterlaget et kinderegg: nye venner, mer innsikt i å lese mennesker, og en måte å bli modigere på.

Men du kan fortsette som før. Hvis du heller vil det.

 

Anonymous poster hash: 0834c...cc7

[Anonym bruker]

Tror det enkle ofte er det beste . Vær ærlig om problemene dine .

 

Hvordan er forholdet til familien og svigerfamilien din ? Plei den relasjonen istede ?

 

Du skriver også at du har lite fritid . Virker litt som du skaper problemer for deg selv . Inviter folk hjem til deg . Er ofte vanskelig å få nye venner som voksen . Ofte enklest via barnas venners foreldre . Inviter venner av barna sammen med mødrene på lunch en lørdag formiddag ?

 

Inviter venner av mannen med partnere på middag ? Stemningen blir ofte litt løsere med ett glass vin ..

 

Håper det løser seg for deg , vondt å være ensom

 

Anonymous poster hash: 035fe...3b8

[Anonym bruker]

Tror det enkle ofte er det beste . Vær ærlig om problemene dine .

 

Hvordan er forholdet til familien og svigerfamilien din ? Plei den relasjonen istede ?

 

Du skriver også at du har lite fritid . Virker litt som du skaper problemer for deg selv . Inviter folk hjem til deg . Er ofte vanskelig å få nye venner som voksen . Ofte enklest via barnas venners foreldre . Inviter venner av barna sammen med mødrene på lunch en lørdag formiddag ?

 

Inviter venner av mannen med partnere på middag ? Stemningen blir ofte litt løsere med ett glass vin ..

 

Håper det løser seg for deg , vondt å være ensom

 

Anonymous poster hash: 035fe...3b8

 

 

Jeg inviterer og inviterer, og det passer aldri, jeg blir heller ikke invitert tilbake. Svigerfamilien er delt, som sagt, mange av dem misliker meg og kjefter på meg ofte fordi de er bitre for at jeg tok plassen til deres venninne i familien, som nå er mannens eks som han ikke omgås. Ei av svigerinnene lekte "venninne" og spurte og gravde for så å slenge meg i trynet at jeg er gal, bør gå til psykiater og at hun er lei av min syting og ekstrem fokus på meg selv (etter at hun i ukesvis spurte og gravde da jeg var i en ekstrem tøff periode av livet). Stoler ikke på disse menneskene lenger. Mannen har mange single kompiser som han fester med, men vi bruker invitere noen par få ganger i året. Lite fritid er fordi jeg har full jobb og oppfølging av barnas aktiviteter på ettermiddagene. Det er også derfor jeg ikke kan være med på teater - har en bekjent som er med der, og man må enten stille på de faste øvingene osv, eller så kan man ikke være med der, de er veldig få og hvis man svikter i ny og ne og ikke kan komme, går det utover hele gruppen.

 

Anonymous poster hash: 2fdf8...131

[Anonym bruker]

 

Tror det enkle ofte er det beste . Vær ærlig om problemene dine .

 

Hvordan er forholdet til familien og svigerfamilien din ? Plei den relasjonen istede ?

 

Du skriver også at du har lite fritid . Virker litt som du skaper problemer for deg selv . Inviter folk hjem til deg . Er ofte vanskelig å få nye venner som voksen . Ofte enklest via barnas venners foreldre . Inviter venner av barna sammen med mødrene på lunch en lørdag formiddag ?

 

Inviter venner av mannen med partnere på middag ? Stemningen blir ofte litt løsere med ett glass vin ..

 

Håper det løser seg for deg , vondt å være ensom

 

Anonymous poster hash: 035fe...3b8

 

Jeg inviterer og inviterer, og det passer aldri, jeg blir heller ikke invitert tilbake. Svigerfamilien er delt, som sagt, mange av dem misliker meg og kjefter på meg ofte fordi de er bitre for at jeg tok plassen til deres venninne i familien, som nå er mannens eks som han ikke omgås. Ei av svigerinnene lekte "venninne" og spurte og gravde for så å slenge meg i trynet at jeg er gal, bør gå til psykiater og at hun er lei av min syting og ekstrem fokus på meg selv (etter at hun i ukesvis spurte og gravde da jeg var i en ekstrem tøff periode av livet). Stoler ikke på disse menneskene lenger. Mannen har mange single kompiser som han fester med, men vi bruker invitere noen par få ganger i året. Lite fritid er fordi jeg har full jobb og oppfølging av barnas aktiviteter på ettermiddagene. Det er også derfor jeg ikke kan være med på teater - har en bekjent som er med der, og man må enten stille på de faste øvingene osv, eller så kan man ikke være med der, de er veldig få og hvis man svikter i ny og ne og ikke kan komme, går det utover hele gruppen.

 

Anonymous poster hash: 2fdf8...131

Mannen din svikter deg jo aller mest her, da. Hvis han ikke setter familien sin kraftig på plass; og hvis det er ditt og bare ditt ansvar å passe barn; og hvis han selv har et sosialt liv uten å tillate at du også har et.

 

Anonymous poster hash: 0834c...cc7

[Browncoat]

 

 

 

 

og ha valget mellom å trekke seg unna andre eller tråkke i salaten med jevne mellomrom. Hadde nettopp diskusjon i lunsjen på jobben der jeg visstnok tråkket i salaten og "ikke passet meg nok for hva jeg sa". Det gjør at jeg bare trekker meg mer og mer unna andre, på jobb og privat. Jeg har vært mobbet fra jeg var 4 år til jeg gikk ut av videregående (samme gjengen), noe som gjorde at ingen "torde" å leke med meg og inkludere meg av frykt for å bli frosset ut og mobbet selv. Jeg har ikke vært i en eneste barnebursdag, på overnatting eller på besøk før jeg fylte 18. Utenom skole, der jeg for det meste gikk for meg selv, hadde jeg ingen å leke med. Dette forplantet seg videre til voksenlivet, hjalp heller ikke at jeg flyttet til et annet land som voksen. Her er de sosiale kodene helt annerledes enn i hjemlandet, og ingen voksne er villige til å lære dem bort. Jeg bor på hjemplassen til mannen, og hans omgangskrets liker meg ikke fordi de gjerne så at min mann heller giftet seg med eksen sin, som alltid har vært "kjernen" i omgangskretsen. Selv om denne eksen svek ham på det groveste og herjet på (og prøvde å få ham tilbake ganske aktivt etter at jeg og han ble sammen). Sånn som det er i dag har jeg ingen omgangsvenner på fritiden, jeg prater kun med mennesker på jobb, med min mann, barn og foreldre på barnas aktiviteter, som allerede har sine "klikker" som er helt vanntette og umulige å komme inn i. Jeg synes det er vondt at jeg, av hensyn til andre, trekker meg unna i stedet for å delta i samtaler. Unngår bevisst sosiale happenings på jobben for å skåne arbeidsmiljøet. Prater kun fag og er vanlig hyggelig mot kollegaer og ledelsen. Er det flere i samme situasjon? Blir man noen gang vant til å være helt alene?

 

Anonymous poster hash: 2fdf8...131

Hva var det du sa, da? En gyllen regel er

"Aldri å si noe som én i rommet ville ønske var usagt."

 

Hvis du kommenterer andres vekt, utseende, barneoppdragelse, ekteskap el lign., eller siterer noe som ble sagt under fire øyne, bør du selv skjønne at det ikke er så lurt?

 

Anonymous poster hash: 0834c...cc7

 

Vi diskuterte dietter og lignende (ikke jeg som startet), og jeg sa at jeg stusset på at flere av dem som promoterer lavkarbo og andre dietter ikke er så veldig slanke. Ei kollega mente at jeg ikke kunne ta sånt opp når en annen, og litt overvektig kollega, var i rommet (hun driver ikke med lavkarbo eller diett og var ikke i målgruppa for diskusjonen, og hun tok seg heller ikke nær av min kommentar). Jeg trodde overvektige ønsket å bli behandlet likt med andre og ikke at man måtte liste seg på tå rundt dem og aldri diskutere temaer som vekt og dietter når de er i samme rom, så lenge det ikke går ut på dem personlig? Man diskuterte for eksempel alenemødre på min tidligere arbeidsplass, mens jeg var den eneste alenemoren i rommet. Man diskuterer også integrering osv med utlendinger til stede. Så som sagt, jeg har ikke peiling på hva man sier i hvilken situasjon, så det er bedre for meg og de andre at jeg heller holder kjeft.

 

Anonymous poster hash: 2fdf8...131

Vekt er et følsomt tema.

Om den damen som er overvektig tok seg nær av det eller ikke, kan du ikke vite. De sosiale reglene mange steder består i at man "holder maska" også når man blir støtt eller føler seg truffet. Å vise åpent at man tar det til seg er tabu.

 

Er du god til å avkode blikk og ansikter? Hvis ikke bør du øve på det. Å se "skjult skuffelse" er også en kode man bør kunne. Når den dukker opp i andres ansikt er det tida for å fossro!

 

Anonymous poster hash: 0834c...cc7

 

 

 

Nei, jeg kan dessverre ikke lese folk overhode Misforstår ofte kroppsspråk. Men hvordan lære når ingen sier ifra noen gang? Hvis man ikke ser noe og ingen sier noe, kan man jo ikke vite at det er noe galt. Og hvorfor er vekt følsomt tema, mens å diskutere alenemødre er fritt vilt? Er det også en type kode som eksisterer? Da var jeg ikke klar over det...

 

Anonymous poster hash: 2fdf8...131

 

Følg med på nettaviser og sosiale medier, så finner du raskt ut at vekt er et følsomt tema. Det er ikke pent å rakke ned på alenemødre heller, men det er mye fokus på "fat-shaming" nå for tiden, så det kan hende at det er derfor de slo ekstra ned på deg når du nevnte noe som kunne tolkes i den retningen.

 

Du bør jo ikke snakke nedsettende om noen, egentlig. Noen synes det er mosomt å rakke ned på innvandrere, eller overvektige, eller kvinner osv osv, men bare fordi noe er greit eller normalt i noen miljø, betyr ikke det at det er greit ellers og at dette er en universell "sosial kode" du bør følge.

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

og ha valget mellom å trekke seg unna andre eller tråkke i salaten med jevne mellomrom. Hadde nettopp diskusjon i lunsjen på jobben der jeg visstnok tråkket i salaten og "ikke passet meg nok for hva jeg sa". Det gjør at jeg bare trekker meg mer og mer unna andre, på jobb og privat. Jeg har vært mobbet fra jeg var 4 år til jeg gikk ut av videregående (samme gjengen), noe som gjorde at ingen "torde" å leke med meg og inkludere meg av frykt for å bli frosset ut og mobbet selv. Jeg har ikke vært i en eneste barnebursdag, på overnatting eller på besøk før jeg fylte 18. Utenom skole, der jeg for det meste gikk for meg selv, hadde jeg ingen å leke med. Dette forplantet seg videre til voksenlivet, hjalp heller ikke at jeg flyttet til et annet land som voksen. Her er de sosiale kodene helt annerledes enn i hjemlandet, og ingen voksne er villige til å lære dem bort. Jeg bor på hjemplassen til mannen, og hans omgangskrets liker meg ikke fordi de gjerne så at min mann heller giftet seg med eksen sin, som alltid har vært "kjernen" i omgangskretsen. Selv om denne eksen svek ham på det groveste og herjet på (og prøvde å få ham tilbake ganske aktivt etter at jeg og han ble sammen). Sånn som det er i dag har jeg ingen omgangsvenner på fritiden, jeg prater kun med mennesker på jobb, med min mann, barn og foreldre på barnas aktiviteter, som allerede har sine "klikker" som er helt vanntette og umulige å komme inn i. Jeg synes det er vondt at jeg, av hensyn til andre, trekker meg unna i stedet for å delta i samtaler. Unngår bevisst sosiale happenings på jobben for å skåne arbeidsmiljøet. Prater kun fag og er vanlig hyggelig mot kollegaer og ledelsen. Er det flere i samme situasjon? Blir man noen gang vant til å være helt alene?

 

Anonymous poster hash: 2fdf8...131

Hva var det du sa, da? En gyllen regel er

"Aldri å si noe som én i rommet ville ønske var usagt."

 

Hvis du kommenterer andres vekt, utseende, barneoppdragelse, ekteskap el lign., eller siterer noe som ble sagt under fire øyne, bør du selv skjønne at det ikke er så lurt?

 

Anonymous poster hash: 0834c...cc7

 

Vi diskuterte dietter og lignende (ikke jeg som startet), og jeg sa at jeg stusset på at flere av dem som promoterer lavkarbo og andre dietter ikke er så veldig slanke. Ei kollega mente at jeg ikke kunne ta sånt opp når en annen, og litt overvektig kollega, var i rommet (hun driver ikke med lavkarbo eller diett og var ikke i målgruppa for diskusjonen, og hun tok seg heller ikke nær av min kommentar). Jeg trodde overvektige ønsket å bli behandlet likt med andre og ikke at man måtte liste seg på tå rundt dem og aldri diskutere temaer som vekt og dietter når de er i samme rom, så lenge det ikke går ut på dem personlig? Man diskuterte for eksempel alenemødre på min tidligere arbeidsplass, mens jeg var den eneste alenemoren i rommet. Man diskuterer også integrering osv med utlendinger til stede. Så som sagt, jeg har ikke peiling på hva man sier i hvilken situasjon, så det er bedre for meg og de andre at jeg heller holder kjeft.

 

Anonymous poster hash: 2fdf8...131

Vekt er et følsomt tema.

Om den damen som er overvektig tok seg nær av det eller ikke, kan du ikke vite. De sosiale reglene mange steder består i at man "holder maska" også når man blir støtt eller føler seg truffet. Å vise åpent at man tar det til seg er tabu.

 

Er du god til å avkode blikk og ansikter? Hvis ikke bør du øve på det. Å se "skjult skuffelse" er også en kode man bør kunne. Når den dukker opp i andres ansikt er det tida for å fossro!

 

Anonymous poster hash: 0834c...cc7

 

 

 

Nei, jeg kan dessverre ikke lese folk overhode Misforstår ofte kroppsspråk. Men hvordan lære når ingen sier ifra noen gang? Hvis man ikke ser noe og ingen sier noe, kan man jo ikke vite at det er noe galt. Og hvorfor er vekt følsomt tema, mens å diskutere alenemødre er fritt vilt? Er det også en type kode som eksisterer? Da var jeg ikke klar over det...

 

Anonymous poster hash: 2fdf8...131

 

Følg med på nettaviser og sosiale medier, så finner du raskt ut at vekt er et følsomt tema. Det er ikke pent å rakke ned på alenemødre heller, men det er mye fokus på "fat-shaming" nå for tiden, så det kan hende at det er derfor de slo ekstra ned på deg når du nevnte noe som kunne tolkes i den retningen.

 

Du bør jo ikke snakke nedsettende om noen, egentlig. Noen synes det er mosomt å rakke ned på innvandrere, eller overvektige, eller kvinner osv osv, men bare fordi noe er greit eller normalt i noen miljø, betyr ikke det at det er greit ellers og at dette er en universell "sosial kode" du bør følge.

 

 

 

Men å si at man blir skeptisk til slankerådene til folk som selv er overvektige når de samtidig følger sin diett til punkt og prikke, er ikke å snakke nedsettende vel? Det er vel det samme som å si at man ikke tror på metodikken til sin personlige trener hvis treneren er dvask og uten muskler? Eller er det ikke det?

 

Anonymous poster hash: 2fdf8...131

[Anonym bruker]

Hi, det høres ikke ut som du mangler sosiale antenner, det høres ut som du er et lett offer.

Mange mennesker fungerer dessverre som ulv i flokk, de har en dårlig dag?, de er syke? De er sure?... og de angriper den svakeste ulven.

Det er ikke deg det er noe galt med, det er de. Høres ut som mange rundt deg er lite oppegående og at de er de som ikke har sosiale antenner.

Få deg en ryggrad, stå opp for deg selv, begynn å forsvar deg og angrip tilbake! Dette vil da etterhvert gå over!

Ikke få deg baller, men...

Grow a vagina woman!

 

 

Anonymous poster hash: 4d95c...78f

[Browncoat]

 

 

 

 

 

 

og ha valget mellom å trekke seg unna andre eller tråkke i salaten med jevne mellomrom. Hadde nettopp diskusjon i lunsjen på jobben der jeg visstnok tråkket i salaten og "ikke passet meg nok for hva jeg sa". Det gjør at jeg bare trekker meg mer og mer unna andre, på jobb og privat. Jeg har vært mobbet fra jeg var 4 år til jeg gikk ut av videregående (samme gjengen), noe som gjorde at ingen "torde" å leke med meg og inkludere meg av frykt for å bli frosset ut og mobbet selv. Jeg har ikke vært i en eneste barnebursdag, på overnatting eller på besøk før jeg fylte 18. Utenom skole, der jeg for det meste gikk for meg selv, hadde jeg ingen å leke med. Dette forplantet seg videre til voksenlivet, hjalp heller ikke at jeg flyttet til et annet land som voksen. Her er de sosiale kodene helt annerledes enn i hjemlandet, og ingen voksne er villige til å lære dem bort. Jeg bor på hjemplassen til mannen, og hans omgangskrets liker meg ikke fordi de gjerne så at min mann heller giftet seg med eksen sin, som alltid har vært "kjernen" i omgangskretsen. Selv om denne eksen svek ham på det groveste og herjet på (og prøvde å få ham tilbake ganske aktivt etter at jeg og han ble sammen). Sånn som det er i dag har jeg ingen omgangsvenner på fritiden, jeg prater kun med mennesker på jobb, med min mann, barn og foreldre på barnas aktiviteter, som allerede har sine "klikker" som er helt vanntette og umulige å komme inn i. Jeg synes det er vondt at jeg, av hensyn til andre, trekker meg unna i stedet for å delta i samtaler. Unngår bevisst sosiale happenings på jobben for å skåne arbeidsmiljøet. Prater kun fag og er vanlig hyggelig mot kollegaer og ledelsen. Er det flere i samme situasjon? Blir man noen gang vant til å være helt alene?

 

Anonymous poster hash: 2fdf8...131

Hva var det du sa, da? En gyllen regel er

"Aldri å si noe som én i rommet ville ønske var usagt."

 

Hvis du kommenterer andres vekt, utseende, barneoppdragelse, ekteskap el lign., eller siterer noe som ble sagt under fire øyne, bør du selv skjønne at det ikke er så lurt?

 

Anonymous poster hash: 0834c...cc7

 

Vi diskuterte dietter og lignende (ikke jeg som startet), og jeg sa at jeg stusset på at flere av dem som promoterer lavkarbo og andre dietter ikke er så veldig slanke. Ei kollega mente at jeg ikke kunne ta sånt opp når en annen, og litt overvektig kollega, var i rommet (hun driver ikke med lavkarbo eller diett og var ikke i målgruppa for diskusjonen, og hun tok seg heller ikke nær av min kommentar). Jeg trodde overvektige ønsket å bli behandlet likt med andre og ikke at man måtte liste seg på tå rundt dem og aldri diskutere temaer som vekt og dietter når de er i samme rom, så lenge det ikke går ut på dem personlig? Man diskuterte for eksempel alenemødre på min tidligere arbeidsplass, mens jeg var den eneste alenemoren i rommet. Man diskuterer også integrering osv med utlendinger til stede. Så som sagt, jeg har ikke peiling på hva man sier i hvilken situasjon, så det er bedre for meg og de andre at jeg heller holder kjeft.

 

Anonymous poster hash: 2fdf8...131

Vekt er et følsomt tema.

Om den damen som er overvektig tok seg nær av det eller ikke, kan du ikke vite. De sosiale reglene mange steder består i at man "holder maska" også når man blir støtt eller føler seg truffet. Å vise åpent at man tar det til seg er tabu.

 

Er du god til å avkode blikk og ansikter? Hvis ikke bør du øve på det. Å se "skjult skuffelse" er også en kode man bør kunne. Når den dukker opp i andres ansikt er det tida for å fossro!

 

Anonymous poster hash: 0834c...cc7

 

 

 

Nei, jeg kan dessverre ikke lese folk overhode Misforstår ofte kroppsspråk. Men hvordan lære når ingen sier ifra noen gang? Hvis man ikke ser noe og ingen sier noe, kan man jo ikke vite at det er noe galt. Og hvorfor er vekt følsomt tema, mens å diskutere alenemødre er fritt vilt? Er det også en type kode som eksisterer? Da var jeg ikke klar over det...

 

Anonymous poster hash: 2fdf8...131

 

Følg med på nettaviser og sosiale medier, så finner du raskt ut at vekt er et følsomt tema. Det er ikke pent å rakke ned på alenemødre heller, men det er mye fokus på "fat-shaming" nå for tiden, så det kan hende at det er derfor de slo ekstra ned på deg når du nevnte noe som kunne tolkes i den retningen.

 

Du bør jo ikke snakke nedsettende om noen, egentlig. Noen synes det er mosomt å rakke ned på innvandrere, eller overvektige, eller kvinner osv osv, men bare fordi noe er greit eller normalt i noen miljø, betyr ikke det at det er greit ellers og at dette er en universell "sosial kode" du bør følge.

 

 

 

Men å si at man blir skeptisk til slankerådene til folk som selv er overvektige når de samtidig følger sin diett til punkt og prikke, er ikke å snakke nedsettende vel? Det er vel det samme som å si at man ikke tror på metodikken til sin personlige trener hvis treneren er dvask og uten muskler? Eller er det ikke det?

 

Anonymous poster hash: 2fdf8...131

 

Nei, jeg mener ikke at det er nedsettende. Jeg sa at det kunne hende at de tolket det på en viss måte, fordi fat shaming er så i fokus nå. Noen er overfølsomme, jeg synes ikke det var noe galt i den kommentaren om slankerådene.

 

Når jeg sier at det ikke er lurt å snakke nedsettende om noen, er det fordi du nevnte alenemødre og innvandrere tidligere i tråden. Nedsettende var kanskje litt sterkt ordvalg, men det er lurt å passe seg for hva man sier i hvilke settinger og hvordan andre kan tolke det.

[Pobie]

Den eneste måten å bli flinkere på er å prate med folk. Du blir ikke noe flinkere av å trekke deg unna. Kan du skaffe deg en hobby eller aktivitet som er litt sosial? Slik at du kan prate med folk, og hvis du sier noe feil er det ikke så farlig med? Verre å si noe feil på jobben enn med folk du deler en hobby med, tenker jeg.

 

Og så må du huske at man kan ikke gjøre alle til lags. Det kan godt hende det faktisk ikke var noe galt med kommentaren din, og kollegaen som mente det tok feil.

 

Jeg kjenner noen som har litt problemer med sosiale koder, og de har et par ganger kommentert at de mente noe jeg sa ikke passet seg, selv om jeg vet selv at kommentaren min var helt normal og innafor. Man kan ikke ta seg nær av alt folk sier. 

 

Kanskje kollegaen sin også sliter med sosiale koder og trodde kommentaren din var verre enn den faktisk var? At du sliter litt, betyr ikke at alle rundt deg alltid vet bedre. Vanlig folk sier dumme ting hele tiden. 

 

Jeg har en venninne som er helt normal sosialt sett, og hun sier dumme ting ganske ofte. Det har vært et par ganger hun har kommet med kommentarer til meg som hun tydelig ikke har ment noe med, og hun har umiddelbart rødmet og åpenbart skammet seg over det hun sa. Det er slikt som skjer. Alle sier dumme ting en gang i blant.

[Anonym bruker]

Få hjelp av en Coach til å bli flinkere på det sosiale. Jeg har en kjæreste som ble mobbet hele barndommen, sånn som deg. Og gikk glipp av veldig mye sosialt. Og det sliter han litt med i dag, men han har og jobbet med det, og blitt mye bedre.

Anonymous poster hash: f4282...6b8

[Anonym bruker]

 

Få hjelp av en Coach til å bli flinkere på det sosiale. Jeg har en kjæreste som ble mobbet hele barndommen, sånn som deg. Og gikk glipp av veldig mye sosialt. Og det sliter han litt med i dag, men han har og jobbet med det, og blitt mye bedre.

 

Anonymous poster hash: f4282...6b8

 

 

 

Hvor får man tak i en sånn Coach og hva koster det? Har ikke hørt om at noe sånt finnes her jeg bor. På hvilken måte hjalp det kjæresten din?

 

Anonymous poster hash: 2fdf8...131

[Iiiiik]

Hi, det høres ikke ut som du mangler sosiale antenner, det høres ut som du er et lett offer.

Mange mennesker fungerer dessverre som ulv i flokk, de har en dårlig dag?, de er syke? De er sure?... og de angriper den svakeste ulven.

Det er ikke deg det er noe galt med, det er de. Høres ut som mange rundt deg er lite oppegående og at de er de som ikke har sosiale antenner.

Få deg en ryggrad, stå opp for deg selv, begynn å forsvar deg og angrip tilbake! Dette vil da etterhvert gå over!

Ikke få deg baller, men...

Grow a vagina woman!

 

 

Anonymous poster hash: 4d95c...78f

 

Dette mener jeg er et dumt råd. HI forteller at hun har strevd sosialt siden hun var liten, at hun har blitt utestengt og møtt negative reaksjoner i mange sosiale settinger og i relasjon til mange. Da er det sannsynlig at hun også har egne utfordringer. Dessverre skapes det jo negative sirkler når man "aldri" får det til. Man mister tiltro til egne vurderinger, blir anstrengt og klønete, og får dermed stadige tilbakemeldinger på at man ikke får det til. 

 

Jeg tror dessverre du vil vinne på å være mer tilbakeholden, HI. Hvis du ikke er sikker på om utsagnene dine vil falle i god jord, er det bedre å holde munn. Bruk tid på å observere i de ulike settingene du er i, og hold deg til helt trygge temaer. TV, hva barna har gjort, været osv bør være trygt nok. Ikke vær morsom på noens bekostning, du høres ut til å ha problemer med å skjønne hva som passerer og hva som ikke passerer. Det er nok sånn at "de populære" i større grad tilgis for sleivete kommenterer, det er selvfølgelig urettferdig. Vær rask med å si unnskyld neste gang du dummer deg ut, og understrek at du jobber med å lære deg hva som kan sies og ikke, men at du har slitt med dette hele livet. 

 

Til anonym over her som mener at HI har seg selv å skylde hvis hun ikke vil delta i teatergruppe osv, det er å tillegge et usikkert kort veldig stor vekt. Hvis HI har et grunnleggende problem med å skjønne kroppsspråk og med å oppfatte det underliggende, så tviler jeg på at selv den mest perfekte teaterinstruktør kan lære henne det hun trenger å vite. For meg fremstår HI som intelligent nok, hadde hun klart å ta til seg tips, så hadde hun vel gjort det for lenge siden? 

[Anonym bruker]

 

Hi, det høres ikke ut som du mangler sosiale antenner, det høres ut som du er et lett offer.

Mange mennesker fungerer dessverre som ulv i flokk, de har en dårlig dag?, de er syke? De er sure?... og de angriper den svakeste ulven.

Det er ikke deg det er noe galt med, det er de. Høres ut som mange rundt deg er lite oppegående og at de er de som ikke har sosiale antenner.

Få deg en ryggrad, stå opp for deg selv, begynn å forsvar deg og angrip tilbake! Dette vil da etterhvert gå over!

Ikke få deg baller, men...

Grow a vagina woman!

 

 

Anonymous poster hash: 4d95c...78f

 

Dette mener jeg er et dumt råd. HI forteller at hun har strevd sosialt siden hun var liten, at hun har blitt utestengt og møtt negative reaksjoner i mange sosiale settinger og i relasjon til mange. Da er det sannsynlig at hun også har egne utfordringer. Dessverre skapes det jo negative sirkler når man "aldri" får det til. Man mister tiltro til egne vurderinger, blir anstrengt og klønete, og får dermed stadige tilbakemeldinger på at man ikke får det til. 

 

Jeg tror dessverre du vil vinne på å være mer tilbakeholden, HI. Hvis du ikke er sikker på om utsagnene dine vil falle i god jord, er det bedre å holde munn. Bruk tid på å observere i de ulike settingene du er i, og hold deg til helt trygge temaer. TV, hva barna har gjort, været osv bør være trygt nok. Ikke vær morsom på noens bekostning, du høres ut til å ha problemer med å skjønne hva som passerer og hva som ikke passerer. Det er nok sånn at "de populære" i større grad tilgis for sleivete kommenterer, det er selvfølgelig urettferdig. Vær rask med å si unnskyld neste gang du dummer deg ut, og understrek at du jobber med å lære deg hva som kan sies og ikke, men at du har slitt med dette hele livet. 

 

Til anonym over her som mener at HI har seg selv å skylde hvis hun ikke vil delta i teatergruppe osv, det er å tillegge et usikkert kort veldig stor vekt. Hvis HI har et grunnleggende problem med å skjønne kroppsspråk og med å oppfatte det underliggende, så tviler jeg på at selv den mest perfekte teaterinstruktør kan lære henne det hun trenger å vite. For meg fremstår HI som intelligent nok, hadde hun klart å ta til seg tips, så hadde hun vel gjort det for lenge siden? 

 

 

 

Skal nok unnskylde meg, men orker ikke å utbrodere for samtlige kollegaer i lunsjen at jeg holder på å lære meg sosiale koder og at jeg har slitt hele livet. Dette er noe som jeg anser som privat som jeg ikke ønsker å dele med absolutt alle. Mennesker er ikke alltid gode, og mye man sier om seg selv at det private og intime slaget kan brukes mot deg senere (har opplevd det alt for ofte før, å bli latterliggjort og sett ned på etter at man har delt noe om seg selv). Så jeg bør egentlig bare fortsette å være tilbakeholden og være mye alene? Blir veldig trist kjenner jeg, men da skåner jeg i hvert fall andre for min klønete og uvørne opptreden

 

Anonymous poster hash: 2fdf8...131

[Pobie]

 

 

Hi, det høres ikke ut som du mangler sosiale antenner, det høres ut som du er et lett offer.

Mange mennesker fungerer dessverre som ulv i flokk, de har en dårlig dag?, de er syke? De er sure?... og de angriper den svakeste ulven.

Det er ikke deg det er noe galt med, det er de. Høres ut som mange rundt deg er lite oppegående og at de er de som ikke har sosiale antenner.

Få deg en ryggrad, stå opp for deg selv, begynn å forsvar deg og angrip tilbake! Dette vil da etterhvert gå over!

Ikke få deg baller, men...

Grow a vagina woman!

 

 

Anonymous poster hash: 4d95c...78f

 

Dette mener jeg er et dumt råd. HI forteller at hun har strevd sosialt siden hun var liten, at hun har blitt utestengt og møtt negative reaksjoner i mange sosiale settinger og i relasjon til mange. Da er det sannsynlig at hun også har egne utfordringer. Dessverre skapes det jo negative sirkler når man "aldri" får det til. Man mister tiltro til egne vurderinger, blir anstrengt og klønete, og får dermed stadige tilbakemeldinger på at man ikke får det til. 

 

Jeg tror dessverre du vil vinne på å være mer tilbakeholden, HI. Hvis du ikke er sikker på om utsagnene dine vil falle i god jord, er det bedre å holde munn. Bruk tid på å observere i de ulike settingene du er i, og hold deg til helt trygge temaer. TV, hva barna har gjort, været osv bør være trygt nok. Ikke vær morsom på noens bekostning, du høres ut til å ha problemer med å skjønne hva som passerer og hva som ikke passerer. Det er nok sånn at "de populære" i større grad tilgis for sleivete kommenterer, det er selvfølgelig urettferdig. Vær rask med å si unnskyld neste gang du dummer deg ut, og understrek at du jobber med å lære deg hva som kan sies og ikke, men at du har slitt med dette hele livet. 

 

Til anonym over her som mener at HI har seg selv å skylde hvis hun ikke vil delta i teatergruppe osv, det er å tillegge et usikkert kort veldig stor vekt. Hvis HI har et grunnleggende problem med å skjønne kroppsspråk og med å oppfatte det underliggende, så tviler jeg på at selv den mest perfekte teaterinstruktør kan lære henne det hun trenger å vite. For meg fremstår HI som intelligent nok, hadde hun klart å ta til seg tips, så hadde hun vel gjort det for lenge siden? 

 

 

 

Skal nok unnskylde meg, men orker ikke å utbrodere for samtlige kollegaer i lunsjen at jeg holder på å lære meg sosiale koder og at jeg har slitt hele livet. Dette er noe som jeg anser som privat som jeg ikke ønsker å dele med absolutt alle. Mennesker er ikke alltid gode, og mye man sier om seg selv at det private og intime slaget kan brukes mot deg senere (har opplevd det alt for ofte før, å bli latterliggjort og sett ned på etter at man har delt noe om seg selv). Så jeg bør egentlig bare fortsette å være tilbakeholden og være mye alene? Blir veldig trist kjenner jeg, men da skåner jeg i hvert fall andre for min klønete og uvørne opptreden

 

Anonymous poster hash: 2fdf8...131

 

Du kan jo si at de sosiale kodene i landet du bor i er annerledes enn der du vokste opp? Jeg ville heller ikke villet fortelle alle og enhver hvis jeg slet sosialt.

 

Men som jeg nevnte, du blir ikke noe bedre med mindre du prøver å delta. Alle sier feil av og til.