Det klikket for datteren min!

[Mandala]

Utbruddet i seg selv hadde kanskje ikke bekymret meg. Som noen sier er ungdomstida turbulent. Men dette er en jente som holder alt inni seg. Hun forteller ikke noe til moren engang - eller kanskje hvertfall ikke til moren. Jeg vil si at det er god grunn til bekymring for slike barn, selv uten noe utbrudd. Et "offentlig" utbrudd fra et barn som ikke engang tør å si bittelitt imot andre (som jeg tolker mammaen når hun sier stille og sjenert jente), det tenker jeg at man bør ta på alvor! Enten som at det er noe jenta bærer på og trenger å få ut, eller forhåpentligvis noe så enkelt som at hun virkelig har behov for å lære seg og åpne seg mer. Jeg tenker at alle mennesker har best av å kunne klare å snakke med noen om tanker og følelser. Lette som vanskelige. Det er ikke sunt å låse alt dypt inne i seg selv. Det er grunnen til at jeg uten tvil hadde oppsøkt i det minste helsesøster. Jeg hadde naturligvis også snakket mye med datteren min. Ikke om at utbruddet var galt, kanskje jeg til og med hadde berømmet det litt. "Nå har du endelig ropt ut én gang. Det er ikke den mest konstruktive måten å gjøre det på, men kanskje det kunne være starten på at du åpner deg mer". Etc.

[Anonym bruker]

Hun er 14, dette er skjedd en gang. Hu er i den perioden hvor alt i livet hennes forandrer seg. Hadde dette vært for ti år siden så hadde det blitt sett på som helt normalt innafor puberteten. Hun trenger mamman og pappan sin. Vissheten om at hun er trygg. Hun trenger å få utforske litt oppi hodet sitt. Hun må få vite at det er lov å bli sint. Men ikke uten grunn. Ja utbruddet må få en form for konsekvens. Men å koble inn hele psyk teamet for et brudd gjør nok MYE mer skade enn nytte. Da risikerer du å få ei datter som holder alt av følelser inne. For hun lærer at det er ikke greit å reagere. Du kan risikere at hun mister tillit til voksne fordi de ser på henne som et problem. Og dere risikerer et mindre sosialliv for henne for det er ikke det å være 14 og sendt til psyk som står høyest på den sosiale lista.husk at det heter fortsatt puberteten, ikke kast dere over å gi henne et psykisk problem av den grunn.

 

Anonymous poster hash: 61131...7e9

[Anonym bruker]

Hvis du som forelder er bekymret, så gjør det du tenker er best for barnet. Jeg slet psykisk som barn, men foreldrene mine gjorde ikke noe jeg ikke ville. Så da fikk jo jeg selvfølgelig ikke hjelp (for hvilken 15-åring vil vel det), og ble mye dårligere og har først nå i en alder av 25 begynt å se lys i tunnelen.

Anonymous poster hash: 1efd3...c36

[Anonym bruker]

Hvis dette er en en gangs hendelse som ikke står kombinert med holdningsendring osv synes jeg dere absolutt lager hundre høns ut av en fjær. Koble inn helsesøster og psykologer, BUP og hele kavaleriet fordi hun hadde EN frustrasjonsepisode??

 

Hun er 14 år, full av hormoner. Kanskje fellesbeskjeden i hennes hode var myntet på henne, kanskje hun hadde pms, kanskje venninnen hadde sagt noe frekt til henne 5 min før.

 

Hva lærer hun av at hun skal behandles som mentalt ustabil etter ett sinneutbrudd? Joda, hold inne for hvis ikke blir du behandlet som problemu gdom.

 

Tror dere gjør en stor feil her og kommer til å drite på draget.

 

Anonymous poster hash: 21db4...d36

[Mandala]

Hva lærer hun av at hun skal behandles som mentalt ustabil etter ett sinneutbrudd? Joda, hold inne for hvis ikke blir du behandlet som problemu gdom.

 

 

Anonymous poster hash: 21db4...d36

Hun holder jo allerede alt (for mye) inni seg! Kanskje hun endelig kan lære det motsatte? Å si fra, sette grenser på en konstruktiv måte. Endret 18. januar 2016 av Mandala

[Anonym bruker]

Kan det være at hun blir mobbet/utestengt av venner/andre elever eller at læreren har "vært ute etter henne"?? Jeg fikk også et slikt utbrudd på ungdomsskolen, men ikke mot en lærer men mot en av mine såkalte venninner som mobbet meg. Det bare klikket og jeg fikk mobberen til å gråte, MEN ingen av lærerne visste at jeg ble utestengt og ertet av mine venninner så de trøstet jo selvfølgelig mobberen min, og forsto ikke hva som skjedde. Jeg var skoleflink og hadde "venninner", så sikkert ut som jeg hadde det greit utad. Endte også opp med selvskading og selvmordsforsøk når jeg ble noen år eldre og begynte å drikke. Har det fint idag, men ville ALDRI vært tenåring igjen! Så uansett hva det er, så er det nok lurt å ta signalene hun sender ut på alvor💕 Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 4b6c2...932

[Anonym bruker]

 

Hva lærer hun av at hun skal behandles som mentalt ustabil etter ett sinneutbrudd? Joda, hold inne for hvis ikke blir du behandlet som problemu gdom.Anonymous poster hash: 21db4...d36

Hun holder jo allerede alt (for mye) inni seg! Kanskje hun endelig kan lære det motsatte? Å si fra, sette grenser på en konstruktiv måte.

Selvfølgelig holder hun mye inni seg, satt du på sengekanten med mor og far og snakket om usikkerheter i puberteten? Ikke sikkert hun er så tilbakeholden med venninnene.

 

Uansett, det er fint å lære seg å ikke holde ting inne, men å dra inn helsehjelp fra øst og vest hadde hvertfall fått meg til å tro at hormontankene mine var unormale og syke og at jeg ikke var frisk i hodet.

 

Anonymous poster hash: 21db4...d36

[Anonym bruker]

Jeg var en slik stille og flink skolejente første året på ungdomsskolen. Men mye lurte i kulissene, jeg var mobbet og utestengt i årevis, seksuelt misbrukt av noen gutter på min alder. Andre året på ungdomsskolen hadde jeg flere slike sammenbrudd, ble mer og mer aggressiv og ingen forsto egentlig hva det handlet om. Jeg hadde så mye sorg og sinne inni meg og jeg klarte ikke å håndtere det. Begynte med selvskading. Det tok flere år, med antidepressiva og samtaler hos psykolog og psykiatrisk sykepleier før jeg begynte å bli helt meg selv igjen. De snakket om både bipolar og ME. Men jeg er i dag helt frisk jeg slet bare for lenge, helt alene, til det ikke gikk lenger. Skaff hjelp til datteren din.

 

Anonymous poster hash: 6c0b5...8b0

Dette!

 

Ingen har kalt henne psykotisk, anonym 0fb. Men hvis muligheten er der for at hun burde ha blitt hjulpet, og mor legger det til side fordi det kommer for mange synsere og sier "ække så farlig", så skader det mye mer enn om hun får en psykologtime for mye i sitt liv.

 

Har man symptomer på en psykisk lidelse gjøres det også ofte MR-scanning av hjernen. Personlighetsendringer kan også skyldes hjernesvulst. Bare nevner det.

 

Anonymous poster hash: bc327...7bb

[Anonym bruker]

Venninnen min hadde et slikt "sammenbrudd" da vi gikk på ungdomsskolen, det viste seg at hun hadde blitt misbrukt seksuelt av en nabo da hun var 9 år og hadde gjemt det inni seg hele tiden uten å fortelle det til noe. Da hun på ungdomsskolen fikk sin første skikkelige kjæreste og han begynte bli litt nærgående eksploderte det plutselig inni henne....

 

Hun gikk til samtaler hos en psykolog og fikk skikk på hjernen sin, men hun hadde altså et skikkelig sammenbrudd midt i en time på skolen før ting ble nøstet opp i.

Anonymous poster hash: 439bb...f96

[Hjertefru]

Skjønner deg litt når du sier du er flau. Normal menneskelig følelse når et veltilpasset barn plutselig viser sin andre side. Men ikke lurt å la den følelesen ta overhånd, slik at dere fornekter problemet. Hvis det er et problem da.

For det trenger det ikke å være. Kan være tusen forklaringer for at alt toppet seg den dagen. Det er vanskelig å være tenåring. Presset om perfeksjon blir bare større, og naturlig da at fasaden kan sprekke.

Prøv å forsk ut litt om det er noe hun sliter med før hele psykiatritjenesten kobles inn. Typisk tegn i tiden å sykeliggjøre og sette i gang et stort apparat for det som i utgangspunktet kanskje ble utløst av en bagatell. Hvordan hadde du likt det selv om du hadde hatt et sinneutbrudd på jobb og psykolog og bedriftshelsetjeneste ble koblet inn tvert?

[Gjest Antarctica]

Jeg ville ha fulgt dette opp. Stillest vann har dypest grunn, og her er det noe som skurrer veldig!

 

Alle argumentene om "hvordan ville du likt å bli behandlet som problemungdom" etc forteller bare hva slags fordommer folk har omkring psykiske lidelser. Om de ser på det som et nederlag å søke hjelp, eller tror at andre kaller dem gærning fordi de går til psykolog - vel, det sier ganske mye om sneversyn og ganske lite om kunnskap på emnet.

[Anonym bruker]

Jeg ville ha fulgt dette opp. Stillest vann har dypest grunn, og her er det noe som skurrer veldig!

Alle argumentene om "hvordan ville du likt å bli behandlet som problemungdom" etc forteller bare hva slags fordommer folk har omkring psykiske lidelser. Om de ser på det som et nederlag å søke hjelp, eller tror at andre kaller dem gærning fordi de går til psykolog - vel, det sier ganske mye om sneversyn og ganske lite om kunnskap på emnet.

Det handler om å ikke se spøkelser på høylys dag. Åpenhet rundt psykisk helse er supert, men ETT frustrasjonsutbrudd i pubertetsperioden må det gå an å ha uten at en har psykiske problemer/ er blitt voldtatt/ har depresjon osv osv. Jeg er en av dem som snakker imot å dra inn hele helsetjenesten pga ett utbrudd, hva med å snakke sammen som foreldre og barn først?

 

Hadde en lignende opplevelse som tenåring og da skulle lærere, mine foreldre, helsesøster osv osv kobles inn og ting skulle snakkes ihjel med myke stemmer og milde øyne. Eneste var at jeg ikke hadde noen problemer, bortsett fra at " alt" var et problem; nemlig kviser, mensen, urettferdige leggetider osv, altså vanlige tenåringsgreier.

 

Etterpå fikk jeg problemer, når klassen hadde stemplet meg som gal, for om ikke hadde jeg jo ikke vært nødt til å gå til helsesøster osv osv.

 

Anonymous poster hash: 21db4...d36

[Gjest Antarctica]

 

Jeg ville ha fulgt dette opp. Stillest vann har dypest grunn, og her er det noe som skurrer veldig!

Alle argumentene om "hvordan ville du likt å bli behandlet som problemungdom" etc forteller bare hva slags fordommer folk har omkring psykiske lidelser. Om de ser på det som et nederlag å søke hjelp, eller tror at andre kaller dem gærning fordi de går til psykolog - vel, det sier ganske mye om sneversyn og ganske lite om kunnskap på emnet.

Det handler om å ikke se spøkelser på høylys dag. Åpenhet rundt psykisk helse er supert, men ETT frustrasjonsutbrudd i pubertetsperioden må det gå an å ha uten at en har psykiske problemer/ er blitt voldtatt/ har depresjon osv osv. Jeg er en av dem som snakker imot å dra inn hele helsetjenesten pga ett utbrudd, hva med å snakke sammen som foreldre og barn først?

 

Hadde en lignende opplevelse som tenåring og da skulle lærere, mine foreldre, helsesøster osv osv kobles inn og ting skulle snakkes ihjel med myke stemmer og milde øyne. Eneste var at jeg ikke hadde noen problemer, bortsett fra at " alt" var et problem; nemlig kviser, mensen, urettferdige leggetider osv, altså vanlige tenåringsgreier.

 

Etterpå fikk jeg problemer, når klassen hadde stemplet meg som gal, for om ikke hadde jeg jo ikke vært nødt til å gå til helsesøster osv osv.

 

Anonymous poster hash: 21db4...d36

Javel. Så DITT ene eksempel er en god grunn for andre til å forsømme sine ungdommer. Bra at du kom med den klargjøringen, for det var faktisk en god del andre eksempler som pekte i andre retninger i denne tråden. Og som kanskje bør være like utslagsgivende for HI.

 

For om det var litt pinlig å måtte stå for sitt utbrudd, så lever du sikkert godt med det i dag. Å overse misbruk, mobbing eller psykisk sykdom og bortforklare det med "hormoner" er noe folk IKKE lever godt med ti år etter... Vet hva jeg ville ha gjort!

[Anonym bruker]

 

 

Jeg ville ha fulgt dette opp. Stillest vann har dypest grunn, og her er det noe som skurrer veldig!

Alle argumentene om "hvordan ville du likt å bli behandlet som problemungdom" etc forteller bare hva slags fordommer folk har omkring psykiske lidelser. Om de ser på det som et nederlag å søke hjelp, eller tror at andre kaller dem gærning fordi de går til psykolog - vel, det sier ganske mye om sneversyn og ganske lite om kunnskap på emnet.

Det handler om å ikke se spøkelser på høylys dag. Åpenhet rundt psykisk helse er supert, men ETT frustrasjonsutbrudd i pubertetsperioden må det gå an å ha uten at en har psykiske problemer/ er blitt voldtatt/ har depresjon osv osv. Jeg er en av dem som snakker imot å dra inn hele helsetjenesten pga ett utbrudd, hva med å snakke sammen som foreldre og barn først?

Hadde en lignende opplevelse som tenåring og da skulle lærere, mine foreldre, helsesøster osv osv kobles inn og ting skulle snakkes ihjel med myke stemmer og milde øyne. Eneste var at jeg ikke hadde noen problemer, bortsett fra at " alt" var et problem; nemlig kviser, mensen, urettferdige leggetider osv, altså vanlige tenåringsgreier.

Etterpå fikk jeg problemer, når klassen hadde stemplet meg som gal, for om ikke hadde jeg jo ikke vært nødt til å gå til helsesøster osv osv. Anonymous poster hash: 21db4...d36

Javel. Så DITT ene eksempel er en god grunn for andre til å forsømme sine ungdommer. Bra at du kom med den klargjøringen, for det var faktisk en god del andre eksempler som pekte i andre retninger i denne tråden. Og som kanskje bør være like utslagsgivende for HI.

For om det var litt pinlig å måtte stå for sitt utbrudd, så lever du sikkert godt med det i dag. Å overse misbruk, mobbing eller psykisk sykdom og bortforklare det med "hormoner" er noe folk IKKE lever godt med ti år etter... Vet hva jeg ville ha gjort!

Ja, så mitt eksempel gjelder ikke, men andres eksempel om at " jeg hadde en venninne som hadde et sinneutbrudd på skolen og hun ble voldtatt/ misbrukt osv osv" gjelder mer, kanskje fordi det gir mer drama i deres nabosladder-liv?

 

Men for all del, gå ut fra hun blir voldtatt, mobbet, er alvorlig psykisk syk og koble inn hele sulamitten, dette er nok til stor hjelp og negative konsekvenser pga denne eksponeringen finnes ikke, for det sier hønene på DIB.

 

Gud bedre seg om hun skulle bli sint igjen, da må hun sikkert legges inn, å bli sint i tenårene er jo høyst unormalt!

 

Anonymous poster hash: 21db4...d36

[Gjest Antarctica]

 

 

 

Jeg ville ha fulgt dette opp. Stillest vann har dypest grunn, og her er det noe som skurrer veldig!

Alle argumentene om "hvordan ville du likt å bli behandlet som problemungdom" etc forteller bare hva slags fordommer folk har omkring psykiske lidelser. Om de ser på det som et nederlag å søke hjelp, eller tror at andre kaller dem gærning fordi de går til psykolog - vel, det sier ganske mye om sneversyn og ganske lite om kunnskap på emnet.

Det handler om å ikke se spøkelser på høylys dag. Åpenhet rundt psykisk helse er supert, men ETT frustrasjonsutbrudd i pubertetsperioden må det gå an å ha uten at en har psykiske problemer/ er blitt voldtatt/ har depresjon osv osv. Jeg er en av dem som snakker imot å dra inn hele helsetjenesten pga ett utbrudd, hva med å snakke sammen som foreldre og barn først?

Hadde en lignende opplevelse som tenåring og da skulle lærere, mine foreldre, helsesøster osv osv kobles inn og ting skulle snakkes ihjel med myke stemmer og milde øyne. Eneste var at jeg ikke hadde noen problemer, bortsett fra at " alt" var et problem; nemlig kviser, mensen, urettferdige leggetider osv, altså vanlige tenåringsgreier.

Etterpå fikk jeg problemer, når klassen hadde stemplet meg som gal, for om ikke hadde jeg jo ikke vært nødt til å gå til helsesøster osv osv. Anonymous poster hash: 21db4...d36

Javel. Så DITT ene eksempel er en god grunn for andre til å forsømme sine ungdommer. Bra at du kom med den klargjøringen, for det var faktisk en god del andre eksempler som pekte i andre retninger i denne tråden. Og som kanskje bør være like utslagsgivende for HI.

For om det var litt pinlig å måtte stå for sitt utbrudd, så lever du sikkert godt med det i dag. Å overse misbruk, mobbing eller psykisk sykdom og bortforklare det med "hormoner" er noe folk IKKE lever godt med ti år etter... Vet hva jeg ville ha gjort!

Ja, så mitt eksempel gjelder ikke, men andres eksempel om at " jeg hadde en venninne som hadde et sinneutbrudd på skolen og hun ble voldtatt/ misbrukt osv osv" gjelder mer, kanskje fordi det gir mer drama i deres nabosladder-liv?

 

Men for all del, gå ut fra hun blir voldtatt, mobbet, er alvorlig psykisk syk og koble inn hele sulamitten, dette er nok til stor hjelp og negative konsekvenser pga denne eksponeringen finnes ikke, for det sier hønene på DIB.

 

Gud bedre seg om hun skulle bli sint igjen, da må hun sikkert legges inn, å bli sint i tenårene er jo høyst unormalt!

 

Anonymous poster hash: 21db4...d36

Der flagget du dine fordommer så høyt du klarte. Og jeg ble ikke det minste mer overbevist om at du har et viktigere og gyldigere eksempel enn de som faktisk hadde problemer og kanaliserte dem slik.

HI må uansett gjøre det hun tror er rett. Håper ikke du jobber som helsesøster og avfeier andre ungdommer slik du avfeier dette...

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Jeg ville ha fulgt dette opp. Stillest vann har dypest grunn, og her er det noe som skurrer veldig!

Alle argumentene om "hvordan ville du likt å bli behandlet som problemungdom" etc forteller bare hva slags fordommer folk har omkring psykiske lidelser. Om de ser på det som et nederlag å søke hjelp, eller tror at andre kaller dem gærning fordi de går til psykolog - vel, det sier ganske mye om sneversyn og ganske lite om kunnskap på emnet.

Det handler om å ikke se spøkelser på høylys dag. Åpenhet rundt psykisk helse er supert, men ETT frustrasjonsutbrudd i pubertetsperioden må det gå an å ha uten at en har psykiske problemer/ er blitt voldtatt/ har depresjon osv osv. Jeg er en av dem som snakker imot å dra inn hele helsetjenesten pga ett utbrudd, hva med å snakke sammen som foreldre og barn først?

Hadde en lignende opplevelse som tenåring og da skulle lærere, mine foreldre, helsesøster osv osv kobles inn og ting skulle snakkes ihjel med myke stemmer og milde øyne. Eneste var at jeg ikke hadde noen problemer, bortsett fra at " alt" var et problem; nemlig kviser, mensen, urettferdige leggetider osv, altså vanlige tenåringsgreier.

Etterpå fikk jeg problemer, når klassen hadde stemplet meg som gal, for om ikke hadde jeg jo ikke vært nødt til å gå til helsesøster osv osv. Anonymous poster hash: 21db4...d36

Javel. Så DITT ene eksempel er en god grunn for andre til å forsømme sine ungdommer. Bra at du kom med den klargjøringen, for det var faktisk en god del andre eksempler som pekte i andre retninger i denne tråden. Og som kanskje bør være like utslagsgivende for HI.

For om det var litt pinlig å måtte stå for sitt utbrudd, så lever du sikkert godt med det i dag. Å overse misbruk, mobbing eller psykisk sykdom og bortforklare det med "hormoner" er noe folk IKKE lever godt med ti år etter... Vet hva jeg ville ha gjort!

Ja, så mitt eksempel gjelder ikke, men andres eksempel om at " jeg hadde en venninne som hadde et sinneutbrudd på skolen og hun ble voldtatt/ misbrukt osv osv" gjelder mer, kanskje fordi det gir mer drama i deres nabosladder-liv?

Men for all del, gå ut fra hun blir voldtatt, mobbet, er alvorlig psykisk syk og koble inn hele sulamitten, dette er nok til stor hjelp og negative konsekvenser pga denne eksponeringen finnes ikke, for det sier hønene på DIB.

Gud bedre seg om hun skulle bli sint igjen, da må hun sikkert legges inn, å bli sint i tenårene er jo høyst unormalt!Anonymous poster hash: 21db4...d36

Der flagget du dine fordommer så høyt du klarte. Og jeg ble ikke det minste mer overbevist om at du har et viktigere og gyldigere eksempel enn de som faktisk hadde problemer og kanaliserte dem slik.

HI må uansett gjøre det hun tror er rett. Håper ikke du jobber som helsesøster og avfeier andre ungdommer slik du avfeier dette...

Å, så synd, for min verdensoppgave er jo å overbevise deg, ikke svare på hi sitt spørsmål.

 

Og nei, jeg er ikke helsesøster, noe jeg håper ikke du heller er om du skal lage storm i vannglass og insistere på å sykeliggjøre ungdom ved det minste pip.

 

Anonymous poster hash: 21db4...d36

[HvittHus]

Å "klikke" slik for en ellers normalt fungerende ungdom ville jeg sett som et signal om at noe kan være galt. Ungdom har mye hormoner og hadde hun klikket hjemme ville jeg ikke tenkt videre over dette, men hun gjør dette i klassen og det er bekymringsfullt. De fleste ungdommer jeg kjenner ville heller "dødd" enn å gjøre noe slikt foran en hel klasse.

 

La helsesøster og sosiallærer få tid med henne, og vær litt på vakt selv. Ikke ta helt av, men tenk igjennom om hun kan ha problemer du ikke har sett. Ungdommer er mestre til å skjule at de har problemer. Tenk igjennom mat, kroppstanker, evnt selvskading og om hun kan ha blitt seksuelt misbrukt på noen måte. 

 

Håper det viser seg at dette kun var et enkeltstående utbrudd basert på hormoner el.

[Gjest Antarctica]

 

 

 

 

 

Jeg ville ha fulgt dette opp. Stillest vann har dypest grunn, og her er det noe som skurrer veldig!

Alle argumentene om "hvordan ville du likt å bli behandlet som problemungdom" etc forteller bare hva slags fordommer folk har omkring psykiske lidelser. Om de ser på det som et nederlag å søke hjelp, eller tror at andre kaller dem gærning fordi de går til psykolog - vel, det sier ganske mye om sneversyn og ganske lite om kunnskap på emnet.

Det handler om å ikke se spøkelser på høylys dag. Åpenhet rundt psykisk helse er supert, men ETT frustrasjonsutbrudd i pubertetsperioden må det gå an å ha uten at en har psykiske problemer/ er blitt voldtatt/ har depresjon osv osv. Jeg er en av dem som snakker imot å dra inn hele helsetjenesten pga ett utbrudd, hva med å snakke sammen som foreldre og barn først?

Hadde en lignende opplevelse som tenåring og da skulle lærere, mine foreldre, helsesøster osv osv kobles inn og ting skulle snakkes ihjel med myke stemmer og milde øyne. Eneste var at jeg ikke hadde noen problemer, bortsett fra at " alt" var et problem; nemlig kviser, mensen, urettferdige leggetider osv, altså vanlige tenåringsgreier.

Etterpå fikk jeg problemer, når klassen hadde stemplet meg som gal, for om ikke hadde jeg jo ikke vært nødt til å gå til helsesøster osv osv. Anonymous poster hash: 21db4...d36

Javel. Så DITT ene eksempel er en god grunn for andre til å forsømme sine ungdommer. Bra at du kom med den klargjøringen, for det var faktisk en god del andre eksempler som pekte i andre retninger i denne tråden. Og som kanskje bør være like utslagsgivende for HI.

For om det var litt pinlig å måtte stå for sitt utbrudd, så lever du sikkert godt med det i dag. Å overse misbruk, mobbing eller psykisk sykdom og bortforklare det med "hormoner" er noe folk IKKE lever godt med ti år etter... Vet hva jeg ville ha gjort!

Ja, så mitt eksempel gjelder ikke, men andres eksempel om at " jeg hadde en venninne som hadde et sinneutbrudd på skolen og hun ble voldtatt/ misbrukt osv osv" gjelder mer, kanskje fordi det gir mer drama i deres nabosladder-liv?

Men for all del, gå ut fra hun blir voldtatt, mobbet, er alvorlig psykisk syk og koble inn hele sulamitten, dette er nok til stor hjelp og negative konsekvenser pga denne eksponeringen finnes ikke, for det sier hønene på DIB.

Gud bedre seg om hun skulle bli sint igjen, da må hun sikkert legges inn, å bli sint i tenårene er jo høyst unormalt!Anonymous poster hash: 21db4...d36

Der flagget du dine fordommer så høyt du klarte. Og jeg ble ikke det minste mer overbevist om at du har et viktigere og gyldigere eksempel enn de som faktisk hadde problemer og kanaliserte dem slik.

HI må uansett gjøre det hun tror er rett. Håper ikke du jobber som helsesøster og avfeier andre ungdommer slik du avfeier dette...

Å, så synd, for min verdensoppgave er jo å overbevise deg, ikke svare på hi sitt spørsmål.

 

Og nei, jeg er ikke helsesøster, noe jeg håper ikke du heller er om du skal lage storm i vannglass og insistere på å sykeliggjøre ungdom ved det minste pip.

 

Anonymous poster hash: 21db4...d36

Hvis du sitter inne med svaret på HI sitt spørsmål håper jeg du tok deg tid til å lese det først. HI var bekymret over sitt barn og syntes dette var atypisk. Det tar man på alvor.

 

Hissige utbrudd er nok ikke så atypiske for, la oss si, visse andre her, med hang til utropstegn og skjellsord.