Fritidsaktiviter og bursdager etter samlivsbrudd

[Anonym bruker]

 

er det noe som heter å "ikke ville" møte på familievernkontoret da?

Bestill time, sørg for at far innkaller og møter han ikke så er det hans problem. da møter i alle fall du og så får du snakke om det du mener er utfordringer.

 

Hvor gamle er barna?

Ønsker de selv å begynne på fritidsaktiviteter som fotball, eller er dette noe primært du ønsker for de?

Hvor ofte går de glipp av bursdager fordi far ikke følger opp? osv.

 

Anonymous poster hash: 9819e...82e

Desverre, etter obligatorisk megling er fvk frivillig.

 

 

Anonymous poster hash: 635da...c6f

[Anonym bruker]

Det er utrolig dårlig gjort av far å ikke følge opp dette.

Bursdager og trening er en viktig del av barnas sosiale liv. Å nekte de slikt, han er en egoistisk drittsekk.

Han skyter seg selv i foten, på et eller annet tidspunkt vil de ikke til far pga dette.

 

Anonymous poster hash: 635da...c6f

[Anonym bruker]

De begynner å si ting som " pappa gjør bare det pappa vil gjøre" som sagt er det myte som har skjedd siste halvår og ser dessverre ikke ut til at noe endres med det første....hi

 

Anonymous poster hash: 53386...354

[*Miss Marple*]

Finn en annen aktivitet. Viktigere å holde konfliktnivået nede enn å spille fotball. Meld høflig avbud til de bursdagene han saboterer.

Jeg syns det blir hent feil å godta fars vrangvilje for å slippe konflikter når det går ut over barnas sosiale liv. Man kan bare ikke melde seg ut av barnas fritid fordi man ikke gidder.

 

Men hva hi kan gjøre med en barnslig vrangpeis vet jeg dessverre ikke.

[Leeloo76]

Jeg hadde nok faktisk også tatt en prat med foreldrene i klassen og hørt om de, der det er mulig (er jo uansett ikke så ofte det er barneselskap på selve dagen), kan legge bursdager på dine uker. Jeg vet i hvert fall at jeg gladelig ville gjort det hvis det passet slik for at flest mulig kan komme.

[Anonym bruker]

sier far bare at han ikke vil eller har han andre grunner. Så vidt jeg husker fra tidligere hadde i hvertfall eldste en del problemer som gjorde at han hadde et veldig behov for forutsigbarhet, ikke kunne passes av andre osv. Hva far sier nei på et slikt grunnlag blir det jo noe ganske annet enn om han sier nei fordi han ikke gidder.

 

Anonymous poster hash: 8341f...599

[Anonym bruker]

Det ene barnet har ekstra utfordringer ja, men bursdager fungerer fint. Aktiviteter også. Når jeg har de blir jeg enten med eller har en avtale om å være en telefonsamtale unna. Bursdager er det stort sett minstemann som mister, vært mange dette halve året. Sist helg ga jeg han tilbud om at jeg kunne hente barnet hos han, levere i bursdag for så å levere til far etter bursdag. Fikk ikke svar på dette i det hele tatt. Barnet ringte selv og sin far for å prøve finne en ordning og far tar ikke telefonen. Hi

 

Anonymous poster hash: 53386...354

[Gjest Sommerfuggel]

Ei venninne av meg fikk hjelp fra sønnens lærer..

Eksen hennes gadd heller ikke kjøre i bursdager eller følge på trening.

Før en utviklingssamtale snakker de med barna og da hadde gutten svart at han syns det var så leit at han ikke fikk vært i bursdager fordi pappa alltid sier det ikke passer. Da læreren snakket med foreldrene tok hun da opp (etter avtale med mor) dette med hvor viktig bursdager er for den sosiale tilhørigheten, at selv om bursdager er på fritiden så er det fortsatt viktig for klassemiljøet osv. Far ble ganske flau og begynte å følge opp bursdager etter det.. Ja, treningene også

Kunne det kanskje vært veien å gå for deg?

 

Ellers ville jeg også bare meldt ungene på fotball, slik jeg ser du kommer til å gjøre, og snakket med treneren om situasjonen.

Ville prøvd å alliere meg med treneren slik at før hver kamp som faller på fars helg kan h'n sende far en melding "husk oppmøte kl 12 på stadion på lørdag".. Er ikke like lett å bare gi faen når det kommer fra andre. (Dette måtte jeg gjøre da jeg trente et håndballag og vi hadde et foreldrepar som alltid "glemte" når det var kamp og vi stadig sto med en spiller mindre).

[Anonym bruker]

Far stiller ikke på møter på skolen heller, selv ikke samarbeidsmøte rundt barnet med spesielle hensyn møtte han på. Forklaring; det var så vanskelig å møte meg... Konferansetimer har han ikke tid til... Rektor har prøvd snakke med han, spes ped lærer etc. Heldigvis har jeg en nær ,ærlig og åpen dialog med skolen så de kjenner ståa. Problemet er egentlig at far mener at han ikke er pålagt å samarbeide da det ikke er spesifisert i foreldreavtalen vår. Det står at vi begge plikter å støtte opp under hverandre som foreldre, men han tolker ikke det som samarbeid . Hittil har ingen kunnet hjelpe, skole,politi, bv eller fvk... Alle gjentar; dette er en vanskelig situasjon..... Hi

 

Anonymous poster hash: 53386...354

[Gjest Sommerfuggel]

Jeg skjønner du er fortvilet! Hvis han syns det er vanskelig å møte deg så kan ha få en egen time til foreldresamtale, og har han ikke rid så kan læreren ringe ham. Da trenger han ikke ta seg tid til å fysisk møte opp på skolen. Men jeg syns det er litt rart at han ikke hører på rektor engang, han må jo være komplett tett i topplokket!

 

Kan skolen sende bekymringsmelding på barna ang manglende vilje til samarbeid fra far, det skader jo barna veldig dette her, for da MÅ barnevernet se nøyere på det og ikke bare avfeie det som en foreldrekonflikt?

[Anonym bruker]

Skolen kan ikke sende en bekymring primært på far, det vil i så fall bli på barnet pga foreldresamarbeidet går utover barnet. I følge rektor er vi ikke der enda. I så fall får vi bv inn begge to, jeg og far. Dette er for meg uproblematisk da jeg ikke har noe å frykte fra bv. Så det eneste jeg i bunn og grunn kan gjøre er å vente på at skolen melder... Bv sier jeg har rett til å holde barna tilbake ved en reel bekymring for barnas ved og vel , da med en advokat i ryggen... Hi

 

Anonymous poster hash: 53386...354

[Gjest Antarctica]

 

Finn en annen aktivitet. Viktigere å holde konfliktnivået nede enn å spille fotball. Meld høflig avbud til de bursdagene han saboterer.

Jeg syns det blir hent feil å godta fars vrangvilje for å slippe konflikter når det går ut over barnas sosiale liv. Man kan bare ikke melde seg ut av barnas fritid fordi man ikke gidder.

 

Men hva hi kan gjøre med en barnslig vrangpeis vet jeg dessverre ikke.

Handler vel mer om å leve med den enn om å godta den. Hver av oss bestemmer bare over oss sjøl, og så lenge han er en vrangpeis, så har man kun to valg:

1) slåss mot det (og slite seg ut, og provosere fram enda mer vrangvilje)

2) leve som om hans idioti er en slags naturkatastrofe man ikke rår med, og heller finne løsninger rundt den.

 

For barna er et høyt konfliktnivå mye skadeligere enn omtrent alt annet. De blir større også, kanskje biter det på når de selv begynner å mase og sier at de vil kjøres i bursdager.

[Anonym bruker]

Prøver virkelig å leve med dumhetene ,men blir rådvill når hans barnslighet går direkte utover barna... Og vært mye mer enn dette det halve året... Hi

 

Anonymous poster hash: 53386...354