Hva slags foreldre kaller sitt narkomane barn for "dophue"?

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Ikke alle narkomane kommer fra ordnede familie forhold.

Så at foreldrene kaller dem dophuer sier kanskje litt om hvordan oppveksten var.

 

Anonymous poster hash: 63d47...76c

Herregud..: har du rusmisbrukere i nær familie?? Uansett hvor ekstremt glad man er i dem, så kan det være en helvetes utfordring å ha de i nærheten. De spiller på alle følelsene;sinne, fortvilelse, kjærlighet, omsorg.. Ja alt ! Man kan bli så fortvilet at man har lyst til å filleriste dem, men det betyr ikke at man ikke er glad i dem. Å kalle sønnen sin for dophue er nok ikke noe hun gjør til han, men i fortvilelse på ett anonymforum.

 

 

Anonymous poster hash: 552ff...604

Poenget til 76c var ikke at det ikke er vanskelig å ha en rusmisbruker i nær familie, men at en vanskelig oppvekst øker sannsynligheten for å bli rusmisbruker, (sosial arv), og at det av den grunn ofte ikke er rusmisbrukere i de mest ressurssterke og veltalende familiene.

 

Anonymous poster hash: f7a91...4f9

Det finnes mange rusmisbrukere som kommer fra helt normale familier. Som har hatt en flott barndom og bare har vært "uheldige".

 

Anonymous poster hash: 552ff...604

Ja, det finnes noen som bare har vært "uheldige", men det er svært få. Jeg har i mitt 10-årige yrkesliv innen feltet ikke møtt på en eneste.

 

Grunnen til at man har inntrykk av det finnes så mange "uheldige" er vel at de færreste snakker til hvem som helst om rus, vold, overgrep, traumer, psykiatri+++ Da er det bedre å holde en fin fasade, og være en slik familie som "uheldigvis" har et barn som er rusmisbruker.

 

Anonymous poster hash: f7a91...4f9

Nå er det jo en kjensgjerning at der er flere og flere ressurssterke unge som "leker" med narkotika. Jeg tviler på at du har jobbet i 10 innenfor dette og aldri truffet på noen av dem. Jeg har såvidt vært innom feltet og det er helt klart at de fleste har "grunner" for å havne der, men ikke alle.

 

Anonymous poster hash: e73e1...881

[Anonym bruker]

Foreldre tar også avgjørelsen om å ikke ha sitt narkomane barn I livene sine mer også. Tror ikke det er en lett avgjørelse og en sorg for resten av livet. Vil ikke si at dem ikke er glad I dem men har barnet ditt slått deg og ranet hjemmet ditt utallige ganger og du utallige ganger har prøvd og håpet så skjønner jeg at alt har sin grense.

 

Anonymous poster hash: 9d14e...950

[Anonym bruker]

 

 

 

De som lever med det hver dag. Du som ikke gjør det, kan ikke uttale deg. Du vet ikke hva disse foreldrene gjennomgår av frykt, angst og sorg.

Derfor kaller de sitt syke barn for dophue??

 

 

Anonymous poster hash: 9056d...b65

Ja. På samme måte som jeg kan kalle mitt barn en drittunge. Vi får alle nok iblant. Det betyr ikke at vi ikke elsker våre barn.

Jeg har aldri hatt behov for å kalle barna mine for drittunge.

 

 

Anonymous poster hash: c951c...5e8

 

 

Å! Er ikke du perfekt kanskje?

 

Anonymous poster hash: c41d4...1a1

[Anonym bruker]

Null problem å kalle koen dophuer, og hadde mine barn vært det så hadde det ordet blitt brukt. Kommer fra middelsklassen selv. Mine foreldre sa også rett ut hva de mente om ting.

Jeg har aldri pult rundt eller brukt noe slags dop noen gang. Tror det å si rett ut hva som er idiotisk eller godt er sunt.

Har kalt mitt eget barn drittunge, men barnet er meget intelligent og sosialt oppegående. Normal. Drittunge betyr ikke et stempel som sitter for evig. Der og da var oppførselen meget klanderverdig, da barnet skulle ha visst bedre.

Dophue er noe du er der og da, de fleste kommer seg ut av det. Da er de ikke dophuer lengre selvsagt.

De som aldri har hatt ungdom/unge voksne barn tror jeg må vente med å påpeke før de får store barn selv. Snart kan de selv sitte i klemma og kaste ut et ord som ikke passer seg.

 

Anonymous poster hash: 9a06c...923