Dere med steforeldre til deres barn.....

[Anonym bruker]

 

 

Og DER er det at logikken stopper for meg.

Å "være glad i noen", sånn subjektivt inni seg, er jo lett. Det er også utrolig billig, hvis det aldri følges opp av noen form for handling ute i den objektive virkeligheten.

 

En slik kjærlighet kan vel gjerne bytte navn til f eks "sentimentalitet" eller noe annet. Den handler jo i bunn og grunn mest om vedkommendes eget indre liv og veldig lite om objektet for (antatt) kjærlighet, altså barnet.

Joda, er forsåvidt enig hvis det aldri ble vist kjærlighet. Da hadde jo ikke relasjonen gitt barna noe heller. Men nå er det mange relasjoner som ikke er så svart/hvitt.

I mine barns tilfelle, for eksempel, kan de ha fine turer sammen alene med faren, med besteforeldrene og med andre familiemedlemmer. De kan også ha fine stunder med stemor, for det er sjelden at et menneske er gjennomført kjipt. Så selv om de aldri kommer til å få et flott forhold til henne, så har de lært at de kan hente ut positive ting hos henne. Det synes jeg er modent av dem, og en god balast å ta med gjennom livet. Der vil de absolutt møte på flere mennesker som har både gode og dårlige sider.

For å understreke, jeg oppfordrer dem også til å si ifra til faren når de føler seg urettferdig behandlet, noe de tørr i stadig større grad.

Jeg tror mennesker kan være glad i deg og relasjoner kan være verdifulle, selv om de også svikter, prioriterer feil og kommer til kort.

 

Anonymous poster hash: d139a...f81

Kampen er det ikke barna som bør ta. De tør det mer og mer: vel, dette er foreldrenes oppgave. Om forholdene hos far er skadelige for barna nå du kjempe deres sak. Du er ikke bedre enn far og stemor. Alle svikter barna dine, både du og besteforeldrene. Skikkelig dott.

 

 

 

Anonymous poster hash: 2b319...124

Jeg sier selvfølgelig også fra om store ting de kommer tilbake med. Noen ganger kan jeg til og med nå fram, når jeg kommuniserer på en diplomatisk måte og fokuserer på barna og deres opplevelser (og ikke på at han og stemor gjør feil).

Men det er også viktig at barna lærer å stå opp for seg selv, for jeg er jo ikke til stede i situasjonen og får talt deres sak der og da.

Når det gjelder besteforeldrene, har far gitt klar beskjed om at han og stemor pluss fellesbarn (samt våre barn, forsåvidt) ikke trenger å ha kontakt med dem dersom de fortsetter å kritisere og bry seg. Så de velger heller strategien med å fremsnakke og støtte våre barn i situasjonene som oppstår.

Man må velge sine kamper, og jeg har særdeles liten tro på aggresjon, konfrontasjon og drastiske virkemidler som å bryte kontakt, gå til rettssystemet etc.

 

Anonymous poster hash: d139a...f81

[Anonym bruker]

 

 

 

Og DER er det at logikken stopper for meg.

Å "være glad i noen", sånn subjektivt inni seg, er jo lett. Det er også utrolig billig, hvis det aldri følges opp av noen form for handling ute i den objektive virkeligheten.

 

En slik kjærlighet kan vel gjerne bytte navn til f eks "sentimentalitet" eller noe annet. Den handler jo i bunn og grunn mest om vedkommendes eget indre liv og veldig lite om objektet for (antatt) kjærlighet, altså barnet.

Joda, er forsåvidt enig hvis det aldri ble vist kjærlighet. Da hadde jo ikke relasjonen gitt barna noe heller. Men nå er det mange relasjoner som ikke er så svart/hvitt.

I mine barns tilfelle, for eksempel, kan de ha fine turer sammen alene med faren, med besteforeldrene og med andre familiemedlemmer. De kan også ha fine stunder med stemor, for det er sjelden at et menneske er gjennomført kjipt. Så selv om de aldri kommer til å få et flott forhold til henne, så har de lært at de kan hente ut positive ting hos henne. Det synes jeg er modent av dem, og en god balast å ta med gjennom livet. Der vil de absolutt møte på flere mennesker som har både gode og dårlige sider.

For å understreke, jeg oppfordrer dem også til å si ifra til faren når de føler seg urettferdig behandlet, noe de tørr i stadig større grad.

Jeg tror mennesker kan være glad i deg og relasjoner kan være verdifulle, selv om de også svikter, prioriterer feil og kommer til kort.

 

Anonymous poster hash: d139a...f81

Kampen er det ikke barna som bør ta. De tør det mer og mer: vel, dette er foreldrenes oppgave. Om forholdene hos far er skadelige for barna nå du kjempe deres sak. Du er ikke bedre enn far og stemor. Alle svikter barna dine, både du og besteforeldrene. Skikkelig dott.

 

 

 

Anonymous poster hash: 2b319...124

Jeg sier selvfølgelig også fra om store ting de kommer tilbake med. Noen ganger kan jeg til og med nå fram, når jeg kommuniserer på en diplomatisk måte og fokuserer på barna og deres opplevelser (og ikke på at han og stemor gjør feil).

Men det er også viktig at barna lærer å stå opp for seg selv, for jeg er jo ikke til stede i situasjonen og får talt deres sak der og da.

Når det gjelder besteforeldrene, har far gitt klar beskjed om at han og stemor pluss fellesbarn (samt våre barn, forsåvidt) ikke trenger å ha kontakt med dem dersom de fortsetter å kritisere og bry seg. Så de velger heller strategien med å fremsnakke og støtte våre barn i situasjonene som oppstår.

Man må velge sine kamper, og jeg har særdeles liten tro på aggresjon, konfrontasjon og drastiske virkemidler som å bryte kontakt, gå til rettssystemet etc.

 

Anonymous poster hash: d139a...f81

Å gå til rettsystemet/ bryte kontakt er ikke et drastisk virkemiddel når barn behandles dårlig. Men klart: det vil kreve noe av den som velger å stå opp for barna sine. Det kan en ikke forvente av alle. Heldigvis er det slik at den dagen skole eller andre instanser reagerer vil også bostedsforelder gjøres ansvarlig. Og ikke være istand til å stoppe skadelig samvær sees strengt på.

 

 

Anonymous poster hash: 2b319...124

[Anonym bruker]

 

 

Og DER er det at logikken stopper for meg.

Å "være glad i noen", sånn subjektivt inni seg, er jo lett. Det er også utrolig billig, hvis det aldri følges opp av noen form for handling ute i den objektive virkeligheten.

 

En slik kjærlighet kan vel gjerne bytte navn til f eks "sentimentalitet" eller noe annet. Den handler jo i bunn og grunn mest om vedkommendes eget indre liv og veldig lite om objektet for (antatt) kjærlighet, altså barnet.

Joda, er forsåvidt enig hvis det aldri ble vist kjærlighet. Da hadde jo ikke relasjonen gitt barna noe heller. Men nå er det mange relasjoner som ikke er så svart/hvitt.

I mine barns tilfelle, for eksempel, kan de ha fine turer sammen alene med faren, med besteforeldrene og med andre familiemedlemmer. De kan også ha fine stunder med stemor, for det er sjelden at et menneske er gjennomført kjipt. Så selv om de aldri kommer til å få et flott forhold til henne, så har de lært at de kan hente ut positive ting hos henne. Det synes jeg er modent av dem, og en god balast å ta med gjennom livet. Der vil de absolutt møte på flere mennesker som har både gode og dårlige sider.

For å understreke, jeg oppfordrer dem også til å si ifra til faren når de føler seg urettferdig behandlet, noe de tørr i stadig større grad.

Jeg tror mennesker kan være glad i deg og relasjoner kan være verdifulle, selv om de også svikter, prioriterer feil og kommer til kort.

 

Anonymous poster hash: d139a...f81

Og hånd i hånd med det du kan hente ut av positive ting, går de negative. På medaljens bakside henter du ut lav selvfølelse, vanen om å bli oversett og nedprioritert, relasjonsskader og en "vrengt" relasjonskompetanse...

Selvfølgelig, det er en avveining man må ta - skader relasjonen så mye at det er best den opphører? Der har jeg vært mange ganger. Som sagt er jeg også klar på at hverdagssamvær ikke hadde vært bra. I aktuelle situasjon føler jeg det er mye jeg kan gjøre for å støtte dem: lytte til dem, lære dem strategier for å leve i situasjonen, fokusplassering, hvordan finne styrke og retning i deg selv, realitetsorientere dem i forhold til situasjonen - far og stemor handler feil, men de klarer å være The bigger person og ikke bære nag (etter å ha stått opp for seg selv og sagt ifra), klapp på skulderen.

 

Men det er klart, ungene har blitt skadet av dette. Men det hadde de også blitt av å bryte kontakt eller være i stadig konflikt med faren. Foreløpig kjennes det ut som om vi klarer å ha en viss balanse og harmoni i situasjonen, men svaret på hva som var rett får vi kanskje en gang i fremtiden...

 

Anonymous poster hash: d139a...f81

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Og DER er det at logikken stopper for meg.

Å "være glad i noen", sånn subjektivt inni seg, er jo lett. Det er også utrolig billig, hvis det aldri følges opp av noen form for handling ute i den objektive virkeligheten.

 

En slik kjærlighet kan vel gjerne bytte navn til f eks "sentimentalitet" eller noe annet. Den handler jo i bunn og grunn mest om vedkommendes eget indre liv og veldig lite om objektet for (antatt) kjærlighet, altså barnet.

Joda, er forsåvidt enig hvis det aldri ble vist kjærlighet. Da hadde jo ikke relasjonen gitt barna noe heller. Men nå er det mange relasjoner som ikke er så svart/hvitt.

I mine barns tilfelle, for eksempel, kan de ha fine turer sammen alene med faren, med besteforeldrene og med andre familiemedlemmer. De kan også ha fine stunder med stemor, for det er sjelden at et menneske er gjennomført kjipt. Så selv om de aldri kommer til å få et flott forhold til henne, så har de lært at de kan hente ut positive ting hos henne. Det synes jeg er modent av dem, og en god balast å ta med gjennom livet. Der vil de absolutt møte på flere mennesker som har både gode og dårlige sider.

For å understreke, jeg oppfordrer dem også til å si ifra til faren når de føler seg urettferdig behandlet, noe de tørr i stadig større grad.

Jeg tror mennesker kan være glad i deg og relasjoner kan være verdifulle, selv om de også svikter, prioriterer feil og kommer til kort.

 

Anonymous poster hash: d139a...f81

Kampen er det ikke barna som bør ta. De tør det mer og mer: vel, dette er foreldrenes oppgave. Om forholdene hos far er skadelige for barna nå du kjempe deres sak. Du er ikke bedre enn far og stemor. Alle svikter barna dine, både du og besteforeldrene. Skikkelig dott.

 

 

 

Anonymous poster hash: 2b319...124

Jeg sier selvfølgelig også fra om store ting de kommer tilbake med. Noen ganger kan jeg til og med nå fram, når jeg kommuniserer på en diplomatisk måte og fokuserer på barna og deres opplevelser (og ikke på at han og stemor gjør feil).

Men det er også viktig at barna lærer å stå opp for seg selv, for jeg er jo ikke til stede i situasjonen og får talt deres sak der og da.

Når det gjelder besteforeldrene, har far gitt klar beskjed om at han og stemor pluss fellesbarn (samt våre barn, forsåvidt) ikke trenger å ha kontakt med dem dersom de fortsetter å kritisere og bry seg. Så de velger heller strategien med å fremsnakke og støtte våre barn i situasjonene som oppstår.

Man må velge sine kamper, og jeg har særdeles liten tro på aggresjon, konfrontasjon og drastiske virkemidler som å bryte kontakt, gå til rettssystemet etc.

 

Anonymous poster hash: d139a...f81

Å gå til rettsystemet/ bryte kontakt er ikke et drastisk virkemiddel når barn behandles dårlig. Men klart: det vil kreve noe av den som velger å stå opp for barna sine. Det kan en ikke forvente av alle. Heldigvis er det slik at den dagen skole eller andre instanser reagerer vil også bostedsforelder gjøres ansvarlig. Og ikke være istand til å stoppe skadelig samvær sees strengt på.

 

 

Anonymous poster hash: 2b319...124

Det er jo særdeles kjipt av deg å prøve å skremme meg, det må jeg virkelig si. Jeg velger å tro at det er fordi du er oppriktig opptatt av barn i vanskelige familieforhold.

Jeg kan berolige deg med at jeg allerede er i kontakt med flere instanser for å søke råd om hvordan ivareta barna best i situasjonen. Foreløpig går rådene på å ivareta dem slik jeg gjør, samtidig som man opprettholder samværet av et slik omfang det er i dag. Men situasjonen tas jevnlig opp til vurdering.

 

Anonymous poster hash: d139a...f81

[Anonym bruker]

Den forrige stemora var helt på trynet, den nye stemora har ikke vært lenge nok inne i bildet til at jeg har rukket å irritere meg så mye

ennå

Jeg pleier ikke blande meg for mye inn i hvordan de gjør det hos dem, her er det f.eks farmora til ungene som kommenterer for sin sønn at de legger ungene latterlig tidlig

 

Eneste jeg reagerte på var da ungene ikke fikk se på MGP JR (som er årets høydare, de er 5, 7 og 9 år) fordi stemora heller ville se "skal vi danse". Den avgjørelsen var hard å svelge for ungene og jeg klarte bare ikke holde kjeft. Måtte bare kommentere det for min eks. Han skjønte visst ikke problemet

 

Anonymous poster hash: 68961...415

[Anonym bruker]

Jeg er stemor, til to som nå er tenåringer. Jeg har ingen barn fra før, men vi har to felles barn. Vi har aldri lagt mine stebarn tidlig, eller kjøpt mat de ikke liker (jo, forresten. Yngste stebarn liker ikke potet, men det må han spise. Det gjelder også våre felles barn, så det handler ikke om forskjellsbehandling). Men feriene gjennomføres litt forskjellig. Vi har vært på mange ferier med alle barna, men også noen med bare våre barn. Stebarna har en mor som de ferierer med også, så jeg ser ikke problemet med at de ikke alltid er med. Vi har også feriert uten noen barn.

 

Anonymous poster hash: 8d815...739