Dere med steforeldre til deres barn.....

[Anonym bruker]

Om stemor eller stefar vil ha tidligere leggetid enn hva du selv mener er riktig, leser du det da lett som at de aller helst ikke vil bære rundt ungen din?

Om de vil ha en barnefri tur, leser du det som at de ikke ønsker å feriere med barnet ditt?

Om de kjøper inn noe til middag som barnet ditt ikke liker, leser du det da som noe de gjør for å være stygg?

Om de mener det eldste barnet skal ha det minste rommet, er det da av ondskap, eller er det fordi dukkehus og bilbaner tar større plass enn en iPad?

 

Jeg har ei venninne som er stemor, for et slit det må være. Når jeg leser her inne så er det akkurat likt.

 

Anonymous poster hash: 0d75c...104

[Anonym bruker]

Om de vil ha tidligere leggetid, så leser jeg det som at de er veldig glade i å stå opp tidlig, da mitt barn sovner åtte og våkner seks, og blir han lagt tidligere så våkner han tilsvarende tidligere. Far og stemor får gjøre som de vil, og om stefar vil endre leggetiden, så værsågod, men da får han stå opp også.

 

Barnefri tur har jeg full forståelse for, det setter jeg selv pris på av og til også.

 

Barnet mitt er veldig kresen, så middager han ikke liker er topp, han bør absolutt vennes til å spise flere ting. Men det er selvfølgelig en fordel om det er noe tilbehør han liker da.

 

Men det siste punktet er jeg litt uenig i. Jeg mener større barn trenger større rom da de oftere har besøk av flere venner. Nå er mitt barn det yngste barnet hos far og stemor og er der 40%, mens stemors barn er der nesten hele tiden, så det er helt naturlig at mitt barn har det minste rommet. (Hos oss er han eneste barn og har det største.)

Anonymous poster hash: a8d6e...1c3

[Anonym bruker]

Jeg er veldig sår når stefar irettesetter mitt barn, når han ikke er enig i min oppdragelse.

Nå har dette pågått i mange år.

Når jeg tenker tilbake, ser jeg at han i mange tilfeller har hatt rett og jeg har tatt feil. Det har nok litt å gjøre med at jeg har vært vant til å være alene om ansvaret, også kommer det plutselig en annen person inn som vil hjelpe. Da har det ikke vært lett å ta imot hjelp.

Anonymous poster hash: 18770...190

[Anonym bruker]

Jeg tenker det kommer litt an på helheten. Vil de legge barnet urimelig tidlig for å være i fred eller er det snakk om en halvtime forskjell pga det passer bedre med legging til ste/halvsøsken? Har de fine turer med barna også, men ønsker seg en voksentur i blant også, eller vil de aldri ha med barna på tur? Jeg tenker at det er viktig å ikke bare se på enkeltepisoder og bagateller. Det er vanskelig å gjøre alle til lags. Hvordan er stemningen, kommunikasjonen? Trives barnet og føler seg velkommen og inkludert?

 

Anonymous poster hash: a7c57...e6e

[Anonym bruker]

Jeg ble litt "oppbrakt" over den tråden som gikk her. Om en stemor som ikke ønsket å innordne seg mor til stebarnet sin sene leggetid, da hun ønsket litt tid uten barn på kvelden før hun selv tok natta. Hun fikk passet sitt påskrevet av DIB damene.

 

Merker selv når ungene er seint i seng, at vi blir enda senere, da vi trenger en liten stund til å roe ned, prate, se litt TV, surfe litt, og rydde litt.

Vi har som intensjon å få ungene i seng tidlig, ikke alltid det lykkes nå i ferien, men vi prøver.

Våre venner med barn har det tilsvarende. Ingen som synes stygt om noen av den grunn. Hvorfor skal det være annerledes fordi om det er stemor som ønsker normalisert døgnrytme?

 

Vi snakker om at ungene må leke ute, ake å stå på ski, slik at de sovner lett på kvelden og sover godt.

 

Anonymous poster hash: 0d75c...104

[Gjest Antarctica]

Tror også det handler om helheten.

 

Jeg har også hatt stebarn, og i følge denne logikken må jeg jo ha hatet dem, ettersom 9 av 10 middager her hjemme ble mislikt og sutret over. 😆 men vi kunne jo ikke ha grøt hver dag, liksom... Det er mye kjærlighet også i et måltid som barna "ikke liker" - kanskje man unner dem et sunt og variert kosthold?

 

Mannen min er A-menneske og legger seg tidligere enn meg, så om han antyder at ungene bør komme seg i seng er det jo fordi hans verden er sånn. Men for min egen del er det viktigst at alle får den søvnen de trenger. Er ungene for lenge oppe, er de trøtte om morgenen, og det blir ikke trivelig.

 

Om han ønsker en barnefri tur ser jeg det som et ønske om å tilbringe tid med meg.

 

Hvilke rom barna bor på er vel utarbeidet i fellesskap.

[Iiiiik]

Min datter blir alltid utelatt på farens familieferier, fordi det er for dyrt og for krevende å ha med alle barna. Stemorens to er alltid inkludert, det samme er selvfølgelig fellesbarnet i det hjemmet. Da hun var mindre, ble hun sendt i seng lenge før stemorens to fordi de to trengte tid med moren og stefaren. Da lillebroren ble født og vokste seg til, måtte datteren min legge seg samtidig som ham fordi det ellers ville blitt vanskelig å få ham i seng. I en sånn setting er det ikke så lett å være raus og forståelsesfull fra min side. Og det er nokså lett å skjønne hvorfor jenta som nå er tenåring ikke lenger ønsker å dra til faren på samvær.

[Anonym bruker]

Her så hadde mine barn, en ganske grusom stemor i noen år. Takk og pris ble det slutt. Barna hans ble holdt utenfor alt. Ble lagt ekstremt tidlig. Ble ikke behandlet like bra som hennes barn. Og de fikk sjelden komme på besøk. De feiret jul der en eneste gang, da måtte de sitte i et annet rom og spise, for de ville ikke ha bråk ved bordet.

 

Her har jeg nå kjæreste, som selv har 1 barn, og dette barnet er på samme alder som mitt minste. Og vi er jo enige om, at den dagen vi bor sammen så må de jo behandles likt. Og ha like regler på de. Vi må nok møtes litt på midten der. Han er nok litt strengere enn meg. Men ingen store forskjeller. Og drar vi på ferie med barna, drar vi med alle barna. De skal ikke føle at de blir holdt utenfor noen av de. Men han og jeg reiser jo gjerne på en ferie uten barn, vi trenger jo tid til å dyrke kjærligheten vi og.

Anonymous poster hash: a33b9...20a

[Anonym bruker]

Min datter blir alltid utelatt på farens familieferier, fordi det er for dyrt og for krevende å ha med alle barna. Stemorens to er alltid inkludert, det samme er selvfølgelig fellesbarnet i det hjemmet. Da hun var mindre, ble hun sendt i seng lenge før stemorens to fordi de to trengte tid med moren og stefaren. Da lillebroren ble født og vokste seg til, måtte datteren min legge seg samtidig som ham fordi det ellers ville blitt vanskelig å få ham i seng. I en sånn setting er det ikke så lett å være raus og forståelsesfull fra min side. Og det er nokså lett å skjønne hvorfor jenta som nå er tenåring ikke lenger ønsker å dra til faren på samvær.

Joda, det er deres historie og det er lett å nikke anerkjennende til både jentas og dine følelser rundt dette. Det som blir feil, er å tolke situasjoner rundt seg i lys av sine egne erfaringer. Der kan det være helt andre motiver og hensyn involvert.

Selv prøver jeg å oppmuntre mine barn til å høste det positive de kan ut av forholdet til faren, på tross av at han mer enn én gang har tatt avgjørelser som minner om de du skisserer.

Mitt motiv nr en er at de ikke skal gå glipp av det positive som kontakt med faren og hans familie gir dem, motiv nr to er at de ikke skal ende opp som bitre og se på seg selv som "de som ikke fortjener bedre" (hos faren)

Det kommer stort sett ikke noe positivt ut av å fokusere personer og situasjoner som kjipe, selv om de er det.

 

Anonymous poster hash: d139a...f81

[Gjest Antarctica]

 

Min datter blir alltid utelatt på farens familieferier, fordi det er for dyrt og for krevende å ha med alle barna. Stemorens to er alltid inkludert, det samme er selvfølgelig fellesbarnet i det hjemmet. Da hun var mindre, ble hun sendt i seng lenge før stemorens to fordi de to trengte tid med moren og stefaren. Da lillebroren ble født og vokste seg til, måtte datteren min legge seg samtidig som ham fordi det ellers ville blitt vanskelig å få ham i seng. I en sånn setting er det ikke så lett å være raus og forståelsesfull fra min side. Og det er nokså lett å skjønne hvorfor jenta som nå er tenåring ikke lenger ønsker å dra til faren på samvær.

Joda, det er deres historie og det er lett å nikke anerkjennende til både jentas og dine følelser rundt dette. Det som blir feil, er å tolke situasjoner rundt seg i lys av sine egne erfaringer. Der kan det være helt andre motiver og hensyn involvert.

Selv prøver jeg å oppmuntre mine barn til å høste det positive de kan ut av forholdet til faren, på tross av at han mer enn én gang har tatt avgjørelser som minner om de du skisserer.

Mitt motiv nr en er at de ikke skal gå glipp av det positive som kontakt med faren og hans familie gir dem, motiv nr to er at de ikke skal ende opp som bitre og se på seg selv som "de som ikke fortjener bedre" (hos faren)

Det kommer stort sett ikke noe positivt ut av å fokusere personer og situasjoner som kjipe, selv om de er det.

 

Anonymous poster hash: d139a...f81

Hvis et hjem har et "A-lag" og et "B-lag" er det skadelig for sjelelivet, samme hva den andre forelderen gjør for å farge det i et rosenrødt lys.

[Anonym bruker]

 

 

Min datter blir alltid utelatt på farens familieferier, fordi det er for dyrt og for krevende å ha med alle barna. Stemorens to er alltid inkludert, det samme er selvfølgelig fellesbarnet i det hjemmet. Da hun var mindre, ble hun sendt i seng lenge før stemorens to fordi de to trengte tid med moren og stefaren. Da lillebroren ble født og vokste seg til, måtte datteren min legge seg samtidig som ham fordi det ellers ville blitt vanskelig å få ham i seng. I en sånn setting er det ikke så lett å være raus og forståelsesfull fra min side. Og det er nokså lett å skjønne hvorfor jenta som nå er tenåring ikke lenger ønsker å dra til faren på samvær.

Joda, det er deres historie og det er lett å nikke anerkjennende til både jentas og dine følelser rundt dette. Det som blir feil, er å tolke situasjoner rundt seg i lys av sine egne erfaringer. Der kan det være helt andre motiver og hensyn involvert.

Selv prøver jeg å oppmuntre mine barn til å høste det positive de kan ut av forholdet til faren, på tross av at han mer enn én gang har tatt avgjørelser som minner om de du skisserer.

Mitt motiv nr en er at de ikke skal gå glipp av det positive som kontakt med faren og hans familie gir dem, motiv nr to er at de ikke skal ende opp som bitre og se på seg selv som "de som ikke fortjener bedre" (hos faren)

Det kommer stort sett ikke noe positivt ut av å fokusere personer og situasjoner som kjipe, selv om de er det.

 

Anonymous poster hash: d139a...f81

Hvis et hjem har et "A-lag" og et "B-lag" er det skadelig for sjelelivet, samme hva den andre forelderen gjør for å farge det i et rosenrødt lys.

Det handler ikke om roserødt lys. Jeg hører på barna når de forteller om sine opplevelser og følelser i forhold til disse, hos faren. Jeg kan også si at jeg er enig i at ting var dårlig gjort, men uten å gjøre en stor sak ut av det og fokusere på det. Hva hjelper det barna? Ja, de trenger å bli sett og forstått, og det blir de. Utover det prøver vi å fokusere på det positive ved å være hos pappa: fine opplevelser med bare han (uten stemor), være sammen med tante med familie og besteforeldre etc.

Besteforeldrene på farssiden har også tatt kontakt med meg og sagt at de ser forskjellsbehandlingen, og at det skjærer dem i hjertet. Dette hjelper også ungene å høre, at andre ser dem. Men de har samme utfordringer som ungene/meg, far er ikke åpen for innspill når det gjelder stemor og hvordan de forholder seg til alle ungene. Dermed gjør de som oss/ungene, prøver å ha positiv fokus og hente det positive de kan ut av relasjonen. Det er ingen som tjener på at man sitter bitter og ensom på hver sin tur, eller på åpen konflikt i årevis.

 

Anonymous poster hash: d139a...f81

[Anonym bruker]

Stemor får ikke bestemme noe og hun får heller ikke være alene med barnet. Enten er far der eller så er noen andre i familien tilstede som tilsyn (dersom far må ut en tur og ikke kan ta barna med seg).

Anonymous poster hash: 90efd...2fd

[Anonym bruker]

 

 

 

Min datter blir alltid utelatt på farens familieferier, fordi det er for dyrt og for krevende å ha med alle barna. Stemorens to er alltid inkludert, det samme er selvfølgelig fellesbarnet i det hjemmet. Da hun var mindre, ble hun sendt i seng lenge før stemorens to fordi de to trengte tid med moren og stefaren. Da lillebroren ble født og vokste seg til, måtte datteren min legge seg samtidig som ham fordi det ellers ville blitt vanskelig å få ham i seng. I en sånn setting er det ikke så lett å være raus og forståelsesfull fra min side. Og det er nokså lett å skjønne hvorfor jenta som nå er tenåring ikke lenger ønsker å dra til faren på samvær.

Joda, det er deres historie og det er lett å nikke anerkjennende til både jentas og dine følelser rundt dette. Det som blir feil, er å tolke situasjoner rundt seg i lys av sine egne erfaringer. Der kan det være helt andre motiver og hensyn involvert.

Selv prøver jeg å oppmuntre mine barn til å høste det positive de kan ut av forholdet til faren, på tross av at han mer enn én gang har tatt avgjørelser som minner om de du skisserer.

Mitt motiv nr en er at de ikke skal gå glipp av det positive som kontakt med faren og hans familie gir dem, motiv nr to er at de ikke skal ende opp som bitre og se på seg selv som "de som ikke fortjener bedre" (hos faren)

Det kommer stort sett ikke noe positivt ut av å fokusere personer og situasjoner som kjipe, selv om de er det.

 

Anonymous poster hash: d139a...f81

Hvis et hjem har et "A-lag" og et "B-lag" er det skadelig for sjelelivet, samme hva den andre forelderen gjør for å farge det i et rosenrødt lys.

Det handler ikke om roserødt lys. Jeg hører på barna når de forteller om sine opplevelser og følelser i forhold til disse, hos faren. Jeg kan også si at jeg er enig i at ting var dårlig gjort, men uten å gjøre en stor sak ut av det og fokusere på det. Hva hjelper det barna? Ja, de trenger å bli sett og forstått, og det blir de. Utover det prøver vi å fokusere på det positive ved å være hos pappa: fine opplevelser med bare han (uten stemor), være sammen med tante med familie og besteforeldre etc.

Besteforeldrene på farssiden har også tatt kontakt med meg og sagt at de ser forskjellsbehandlingen, og at det skjærer dem i hjertet. Dette hjelper også ungene å høre, at andre ser dem. Men de har samme utfordringer som ungene/meg, far er ikke åpen for innspill når det gjelder stemor og hvordan de forholder seg til alle ungene. Dermed gjør de som oss/ungene, prøver å ha positiv fokus og hente det positive de kan ut av relasjonen. Det er ingen som tjener på at man sitter bitter og ensom på hver sin tur, eller på åpen konflikt i årevis.

 

Anonymous poster hash: d139a...f81

... på hver sin tue, skulle det stå.

 

Anonymous poster hash: d139a...f81

[Gjest Antarctica]

 

 

 

 

Min datter blir alltid utelatt på farens familieferier, fordi det er for dyrt og for krevende å ha med alle barna. Stemorens to er alltid inkludert, det samme er selvfølgelig fellesbarnet i det hjemmet. Da hun var mindre, ble hun sendt i seng lenge før stemorens to fordi de to trengte tid med moren og stefaren. Da lillebroren ble født og vokste seg til, måtte datteren min legge seg samtidig som ham fordi det ellers ville blitt vanskelig å få ham i seng. I en sånn setting er det ikke så lett å være raus og forståelsesfull fra min side. Og det er nokså lett å skjønne hvorfor jenta som nå er tenåring ikke lenger ønsker å dra til faren på samvær.

Joda, det er deres historie og det er lett å nikke anerkjennende til både jentas og dine følelser rundt dette. Det som blir feil, er å tolke situasjoner rundt seg i lys av sine egne erfaringer. Der kan det være helt andre motiver og hensyn involvert.

Selv prøver jeg å oppmuntre mine barn til å høste det positive de kan ut av forholdet til faren, på tross av at han mer enn én gang har tatt avgjørelser som minner om de du skisserer.

Mitt motiv nr en er at de ikke skal gå glipp av det positive som kontakt med faren og hans familie gir dem, motiv nr to er at de ikke skal ende opp som bitre og se på seg selv som "de som ikke fortjener bedre" (hos faren)

Det kommer stort sett ikke noe positivt ut av å fokusere personer og situasjoner som kjipe, selv om de er det.

 

Anonymous poster hash: d139a...f81

Hvis et hjem har et "A-lag" og et "B-lag" er det skadelig for sjelelivet, samme hva den andre forelderen gjør for å farge det i et rosenrødt lys.

Det handler ikke om roserødt lys. Jeg hører på barna når de forteller om sine opplevelser og følelser i forhold til disse, hos faren. Jeg kan også si at jeg er enig i at ting var dårlig gjort, men uten å gjøre en stor sak ut av det og fokusere på det. Hva hjelper det barna? Ja, de trenger å bli sett og forstått, og det blir de. Utover det prøver vi å fokusere på det positive ved å være hos pappa: fine opplevelser med bare han (uten stemor), være sammen med tante med familie og besteforeldre etc.

Besteforeldrene på farssiden har også tatt kontakt med meg og sagt at de ser forskjellsbehandlingen, og at det skjærer dem i hjertet. Dette hjelper også ungene å høre, at andre ser dem. Men de har samme utfordringer som ungene/meg, far er ikke åpen for innspill når det gjelder stemor og hvordan de forholder seg til alle ungene. Dermed gjør de som oss/ungene, prøver å ha positiv fokus og hente det positive de kan ut av relasjonen. Det er ingen som tjener på at man sitter bitter og ensom på hver sin tur, eller på åpen konflikt i årevis.

 

Anonymous poster hash: d139a...f81

... på hver sin tue, skulle det stå.

 

Anonymous poster hash: d139a...f81

Sant nok, men de må oppleve at det er noen absolutter der man støtter dem. Der de føler seg dårlig behandlet vil de på sikt nekte å være, og den avgjørelsen er det på en måte urettferdig å la dem komme fram til helt selv.

 

Sønnen min nektet å dra til faren etter 2-3 års frustrasjon, og jeg kunne se at det satt langt inne. Men jeg ønsket ikke å bagatellisere hans følelser. Det var viktig for ham å få anerkjennelse for at han hadde rett til å velge bort noe som var negativt.

[Anonym bruker]

 

 

 

Min datter blir alltid utelatt på farens familieferier, fordi det er for dyrt og for krevende å ha med alle barna. Stemorens to er alltid inkludert, det samme er selvfølgelig fellesbarnet i det hjemmet. Da hun var mindre, ble hun sendt i seng lenge før stemorens to fordi de to trengte tid med moren og stefaren. Da lillebroren ble født og vokste seg til, måtte datteren min legge seg samtidig som ham fordi det ellers ville blitt vanskelig å få ham i seng. I en sånn setting er det ikke så lett å være raus og forståelsesfull fra min side. Og det er nokså lett å skjønne hvorfor jenta som nå er tenåring ikke lenger ønsker å dra til faren på samvær.

Joda, det er deres historie og det er lett å nikke anerkjennende til både jentas og dine følelser rundt dette. Det som blir feil, er å tolke situasjoner rundt seg i lys av sine egne erfaringer. Der kan det være helt andre motiver og hensyn involvert.

Selv prøver jeg å oppmuntre mine barn til å høste det positive de kan ut av forholdet til faren, på tross av at han mer enn én gang har tatt avgjørelser som minner om de du skisserer.

Mitt motiv nr en er at de ikke skal gå glipp av det positive som kontakt med faren og hans familie gir dem, motiv nr to er at de ikke skal ende opp som bitre og se på seg selv som "de som ikke fortjener bedre" (hos faren)

Det kommer stort sett ikke noe positivt ut av å fokusere personer og situasjoner som kjipe, selv om de er det.

 

Anonymous poster hash: d139a...f81

Hvis et hjem har et "A-lag" og et "B-lag" er det skadelig for sjelelivet, samme hva den andre forelderen gjør for å farge det i et rosenrødt lys.

Det handler ikke om roserødt lys. Jeg hører på barna når de forteller om sine opplevelser og følelser i forhold til disse, hos faren. Jeg kan også si at jeg er enig i at ting var dårlig gjort, men uten å gjøre en stor sak ut av det og fokusere på det. Hva hjelper det barna? Ja, de trenger å bli sett og forstått, og det blir de. Utover det prøver vi å fokusere på det positive ved å være hos pappa: fine opplevelser med bare han (uten stemor), være sammen med tante med familie og besteforeldre etc.

Besteforeldrene på farssiden har også tatt kontakt med meg og sagt at de ser forskjellsbehandlingen, og at det skjærer dem i hjertet. Dette hjelper også ungene å høre, at andre ser dem. Men de har samme utfordringer som ungene/meg, far er ikke åpen for innspill når det gjelder stemor og hvordan de forholder seg til alle ungene. Dermed gjør de som oss/ungene, prøver å ha positiv fokus og hente det positive de kan ut av relasjonen. Det er ingen som tjener på at man sitter bitter og ensom på hver sin tur, eller på åpen konflikt i årevis.

 

Anonymous poster hash: d139a...f81

Hjelpes du høres helt tiltaksløs ut. Stakkars barn, de ender opp som dørmatter.

 

 

Anonymous poster hash: 2b319...124

[Gjest Antarctica]

(Stemoren flyttet imidlertid ut og fant seg en ny mann... Så nå er det ok å dra til pappa igjen 😐)

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Min datter blir alltid utelatt på farens familieferier, fordi det er for dyrt og for krevende å ha med alle barna. Stemorens to er alltid inkludert, det samme er selvfølgelig fellesbarnet i det hjemmet. Da hun var mindre, ble hun sendt i seng lenge før stemorens to fordi de to trengte tid med moren og stefaren. Da lillebroren ble født og vokste seg til, måtte datteren min legge seg samtidig som ham fordi det ellers ville blitt vanskelig å få ham i seng. I en sånn setting er det ikke så lett å være raus og forståelsesfull fra min side. Og det er nokså lett å skjønne hvorfor jenta som nå er tenåring ikke lenger ønsker å dra til faren på samvær.

Joda, det er deres historie og det er lett å nikke anerkjennende til både jentas og dine følelser rundt dette. Det som blir feil, er å tolke situasjoner rundt seg i lys av sine egne erfaringer. Der kan det være helt andre motiver og hensyn involvert.

Selv prøver jeg å oppmuntre mine barn til å høste det positive de kan ut av forholdet til faren, på tross av at han mer enn én gang har tatt avgjørelser som minner om de du skisserer.

Mitt motiv nr en er at de ikke skal gå glipp av det positive som kontakt med faren og hans familie gir dem, motiv nr to er at de ikke skal ende opp som bitre og se på seg selv som "de som ikke fortjener bedre" (hos faren)

Det kommer stort sett ikke noe positivt ut av å fokusere personer og situasjoner som kjipe, selv om de er det.

 

Anonymous poster hash: d139a...f81

Hvis et hjem har et "A-lag" og et "B-lag" er det skadelig for sjelelivet, samme hva den andre forelderen gjør for å farge det i et rosenrødt lys.

Det handler ikke om roserødt lys. Jeg hører på barna når de forteller om sine opplevelser og følelser i forhold til disse, hos faren. Jeg kan også si at jeg er enig i at ting var dårlig gjort, men uten å gjøre en stor sak ut av det og fokusere på det. Hva hjelper det barna? Ja, de trenger å bli sett og forstått, og det blir de. Utover det prøver vi å fokusere på det positive ved å være hos pappa: fine opplevelser med bare han (uten stemor), være sammen med tante med familie og besteforeldre etc.

Besteforeldrene på farssiden har også tatt kontakt med meg og sagt at de ser forskjellsbehandlingen, og at det skjærer dem i hjertet. Dette hjelper også ungene å høre, at andre ser dem. Men de har samme utfordringer som ungene/meg, far er ikke åpen for innspill når det gjelder stemor og hvordan de forholder seg til alle ungene. Dermed gjør de som oss/ungene, prøver å ha positiv fokus og hente det positive de kan ut av relasjonen. Det er ingen som tjener på at man sitter bitter og ensom på hver sin tur, eller på åpen konflikt i årevis.

 

Anonymous poster hash: d139a...f81

Hjelpes du høres helt tiltaksløs ut. Stakkars barn, de ender opp som dørmatter.

 

 

Anonymous poster hash: 2b319...124

Få høre et tiltak som du mener ville hjulpet på situasjonen da? (og ikke bare for at du skulle få ut frustrasjon)

 

Anonymous poster hash: d139a...f81

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Min datter blir alltid utelatt på farens familieferier, fordi det er for dyrt og for krevende å ha med alle barna. Stemorens to er alltid inkludert, det samme er selvfølgelig fellesbarnet i det hjemmet. Da hun var mindre, ble hun sendt i seng lenge før stemorens to fordi de to trengte tid med moren og stefaren. Da lillebroren ble født og vokste seg til, måtte datteren min legge seg samtidig som ham fordi det ellers ville blitt vanskelig å få ham i seng. I en sånn setting er det ikke så lett å være raus og forståelsesfull fra min side. Og det er nokså lett å skjønne hvorfor jenta som nå er tenåring ikke lenger ønsker å dra til faren på samvær.

Joda, det er deres historie og det er lett å nikke anerkjennende til både jentas og dine følelser rundt dette. Det som blir feil, er å tolke situasjoner rundt seg i lys av sine egne erfaringer. Der kan det være helt andre motiver og hensyn involvert.

Selv prøver jeg å oppmuntre mine barn til å høste det positive de kan ut av forholdet til faren, på tross av at han mer enn én gang har tatt avgjørelser som minner om de du skisserer.

Mitt motiv nr en er at de ikke skal gå glipp av det positive som kontakt med faren og hans familie gir dem, motiv nr to er at de ikke skal ende opp som bitre og se på seg selv som "de som ikke fortjener bedre" (hos faren)

Det kommer stort sett ikke noe positivt ut av å fokusere personer og situasjoner som kjipe, selv om de er det.

 

Anonymous poster hash: d139a...f81

Hvis et hjem har et "A-lag" og et "B-lag" er det skadelig for sjelelivet, samme hva den andre forelderen gjør for å farge det i et rosenrødt lys.

Det handler ikke om roserødt lys. Jeg hører på barna når de forteller om sine opplevelser og følelser i forhold til disse, hos faren. Jeg kan også si at jeg er enig i at ting var dårlig gjort, men uten å gjøre en stor sak ut av det og fokusere på det. Hva hjelper det barna? Ja, de trenger å bli sett og forstått, og det blir de. Utover det prøver vi å fokusere på det positive ved å være hos pappa: fine opplevelser med bare han (uten stemor), være sammen med tante med familie og besteforeldre etc.

Besteforeldrene på farssiden har også tatt kontakt med meg og sagt at de ser forskjellsbehandlingen, og at det skjærer dem i hjertet. Dette hjelper også ungene å høre, at andre ser dem. Men de har samme utfordringer som ungene/meg, far er ikke åpen for innspill når det gjelder stemor og hvordan de forholder seg til alle ungene. Dermed gjør de som oss/ungene, prøver å ha positiv fokus og hente det positive de kan ut av relasjonen. Det er ingen som tjener på at man sitter bitter og ensom på hver sin tur, eller på åpen konflikt i årevis.

 

Anonymous poster hash: d139a...f81

... på hver sin tue, skulle det stå.

 

Anonymous poster hash: d139a...f81

Sant nok, men de må oppleve at det er noen absolutter der man støtter dem. Der de føler seg dårlig behandlet vil de på sikt nekte å være, og den avgjørelsen er det på en måte urettferdig å la dem komme fram til helt selv.

 

Sønnen min nektet å dra til faren etter 2-3 års frustrasjon, og jeg kunne se at det satt langt inne. Men jeg ønsket ikke å bagatellisere hans følelser. Det var viktig for ham å få anerkjennelse for at han hadde rett til å velge bort noe som var negativt.

Mine barn er hos sin far 4-5 ganger i året, og jeg tror det er noe de kommer til å sette pris på i voksen alder å ha holdt såpass kontakt.

 

Det hadde ikke vært bra for dem med 50/50 eller ikke engang "normalt samvær". Dette setter de selv pris på at de ikke ønsker, og jeg er enig med dem. De ønsker heller ikke å bo i samme by som faren, da hadde de følt seg presset til mer samvær.

Så jeg er absolutt enig i det du sier om å hjelpe dem å sette grenser når man ser noe ikke er bra for dem.

 

Anonymous poster hash: d139a...f81

[Iiiiik]

 

Min datter blir alltid utelatt på farens familieferier, fordi det er for dyrt og for krevende å ha med alle barna. Stemorens to er alltid inkludert, det samme er selvfølgelig fellesbarnet i det hjemmet. Da hun var mindre, ble hun sendt i seng lenge før stemorens to fordi de to trengte tid med moren og stefaren. Da lillebroren ble født og vokste seg til, måtte datteren min legge seg samtidig som ham fordi det ellers ville blitt vanskelig å få ham i seng. I en sånn setting er det ikke så lett å være raus og forståelsesfull fra min side. Og det er nokså lett å skjønne hvorfor jenta som nå er tenåring ikke lenger ønsker å dra til faren på samvær.

Joda, det er deres historie og det er lett å nikke anerkjennende til både jentas og dine følelser rundt dette. Det som blir feil, er å tolke situasjoner rundt seg i lys av sine egne erfaringer. Der kan det være helt andre motiver og hensyn involvert.

Selv prøver jeg å oppmuntre mine barn til å høste det positive de kan ut av forholdet til faren, på tross av at han mer enn én gang har tatt avgjørelser som minner om de du skisserer.

Mitt motiv nr en er at de ikke skal gå glipp av det positive som kontakt med faren og hans familie gir dem, motiv nr to er at de ikke skal ende opp som bitre og se på seg selv som "de som ikke fortjener bedre" (hos faren)

Det kommer stort sett ikke noe positivt ut av å fokusere personer og situasjoner som kjipe, selv om de er det.

 

Anonymous poster hash: d139a...f81

 

Jeg vet ikke helt om jeg skjønner hva du mener. Hvis du tror at jeg tolker alle andre stemødre og samværsfedre i lys av denne historien, så tar du feil. Jeg har i åresvis oppmuntret jenta til å se farens positive egenskaper, for det er noen av dem. Jeg har imidlertid også jobbet med å justere forventningene slik at hun slipper å bli skuffet. Jeg er helt sikker på at faren er veldig glad i henne, han er bare ikke i stand til å sette hennes behov først hvis det kniper. 

[Anonym bruker]

 

 

 

Min datter blir alltid utelatt på farens familieferier, fordi det er for dyrt og for krevende å ha med alle barna. Stemorens to er alltid inkludert, det samme er selvfølgelig fellesbarnet i det hjemmet. Da hun var mindre, ble hun sendt i seng lenge før stemorens to fordi de to trengte tid med moren og stefaren. Da lillebroren ble født og vokste seg til, måtte datteren min legge seg samtidig som ham fordi det ellers ville blitt vanskelig å få ham i seng. I en sånn setting er det ikke så lett å være raus og forståelsesfull fra min side. Og det er nokså lett å skjønne hvorfor jenta som nå er tenåring ikke lenger ønsker å dra til faren på samvær.

Joda, det er deres historie og det er lett å nikke anerkjennende til både jentas og dine følelser rundt dette. Det som blir feil, er å tolke situasjoner rundt seg i lys av sine egne erfaringer. Der kan det være helt andre motiver og hensyn involvert.

Selv prøver jeg å oppmuntre mine barn til å høste det positive de kan ut av forholdet til faren, på tross av at han mer enn én gang har tatt avgjørelser som minner om de du skisserer.

Mitt motiv nr en er at de ikke skal gå glipp av det positive som kontakt med faren og hans familie gir dem, motiv nr to er at de ikke skal ende opp som bitre og se på seg selv som "de som ikke fortjener bedre" (hos faren)

Det kommer stort sett ikke noe positivt ut av å fokusere personer og situasjoner som kjipe, selv om de er det.

 

Anonymous poster hash: d139a...f81

Jeg vet ikke helt om jeg skjønner hva du mener. Hvis du tror at jeg tolker alle andre stemødre og samværsfedre i lys av denne historien, så tar du feil. Jeg har i åresvis oppmuntret jenta til å se farens positive egenskaper, for det er noen av dem. Jeg har imidlertid også jobbet med å justere forventningene slik at hun slipper å bli skuffet. Jeg er helt sikker på at faren er veldig glad i henne, han er bare ikke i stand til å sette hennes behov først hvis det kniper.

Ja, det var det jeg mente. Jeg mente ikke å si at jeg tror du tolker andres situasjon i lys av egne erfaringer, jeg mente bare å peke på faren ved å gjøre det - ha negative forventninger til mennesker i lys av den rollen de innehar (feks stemor).

Forøvrig har jeg erfaringer som ligner veldig på dine, kjenner meg veldig igjen i det siste du sier om å prøve å peke på at faren er glad i dem på tross av enkelte dårlige valg han tar/blir påvirket til å ta.

 

Anonymous poster hash: d139a...f81

[Gjest Antarctica]

Og DER er det at logikken stopper for meg.

Å "være glad i noen", sånn subjektivt inni seg, er jo lett. Det er også utrolig billig, hvis det aldri følges opp av noen form for handling ute i den objektive virkeligheten.

 

En slik kjærlighet kan vel gjerne bytte navn til f eks "sentimentalitet" eller noe annet. Den handler jo i bunn og grunn mest om vedkommendes eget indre liv og veldig lite om objektet for (antatt) kjærlighet, altså barnet.

[Anonym bruker]

Og DER er det at logikken stopper for meg.

Å "være glad i noen", sånn subjektivt inni seg, er jo lett. Det er også utrolig billig, hvis det aldri følges opp av noen form for handling ute i den objektive virkeligheten.

 

En slik kjærlighet kan vel gjerne bytte navn til f eks "sentimentalitet" eller noe annet. Den handler jo i bunn og grunn mest om vedkommendes eget indre liv og veldig lite om objektet for (antatt) kjærlighet, altså barnet.

Joda, er forsåvidt enig hvis det aldri ble vist kjærlighet. Da hadde jo ikke relasjonen gitt barna noe heller. Men nå er det mange relasjoner som ikke er så svart/hvitt.

I mine barns tilfelle, for eksempel, kan de ha fine turer sammen alene med faren, med besteforeldrene og med andre familiemedlemmer. De kan også ha fine stunder med stemor, for det er sjelden at et menneske er gjennomført kjipt. Så selv om de aldri kommer til å få et flott forhold til henne, så har de lært at de kan hente ut positive ting hos henne. Det synes jeg er modent av dem, og en god balast å ta med gjennom livet. Der vil de absolutt møte på flere mennesker som har både gode og dårlige sider.

For å understreke, jeg oppfordrer dem også til å si ifra til faren når de føler seg urettferdig behandlet, noe de tørr i stadig større grad.

Jeg tror mennesker kan være glad i deg og relasjoner kan være verdifulle, selv om de også svikter, prioriterer feil og kommer til kort.

 

Anonymous poster hash: d139a...f81

[Gjest Antarctica]

 

Og DER er det at logikken stopper for meg.

Å "være glad i noen", sånn subjektivt inni seg, er jo lett. Det er også utrolig billig, hvis det aldri følges opp av noen form for handling ute i den objektive virkeligheten.

 

En slik kjærlighet kan vel gjerne bytte navn til f eks "sentimentalitet" eller noe annet. Den handler jo i bunn og grunn mest om vedkommendes eget indre liv og veldig lite om objektet for (antatt) kjærlighet, altså barnet.

Joda, er forsåvidt enig hvis det aldri ble vist kjærlighet. Da hadde jo ikke relasjonen gitt barna noe heller. Men nå er det mange relasjoner som ikke er så svart/hvitt.

I mine barns tilfelle, for eksempel, kan de ha fine turer sammen alene med faren, med besteforeldrene og med andre familiemedlemmer. De kan også ha fine stunder med stemor, for det er sjelden at et menneske er gjennomført kjipt. Så selv om de aldri kommer til å få et flott forhold til henne, så har de lært at de kan hente ut positive ting hos henne. Det synes jeg er modent av dem, og en god balast å ta med gjennom livet. Der vil de absolutt møte på flere mennesker som har både gode og dårlige sider.

For å understreke, jeg oppfordrer dem også til å si ifra til faren når de føler seg urettferdig behandlet, noe de tørr i stadig større grad.

Jeg tror mennesker kan være glad i deg og relasjoner kan være verdifulle, selv om de også svikter, prioriterer feil og kommer til kort.

 

Anonymous poster hash: d139a...f81

Og hånd i hånd med det du kan hente ut av positive ting, går de negative. På medaljens bakside henter du ut lav selvfølelse, vanen om å bli oversett og nedprioritert, relasjonsskader og en "vrengt" relasjonskompetanse...

[Iiiiik]

 

 

 

Min datter blir alltid utelatt på farens familieferier, fordi det er for dyrt og for krevende å ha med alle barna. Stemorens to er alltid inkludert, det samme er selvfølgelig fellesbarnet i det hjemmet. Da hun var mindre, ble hun sendt i seng lenge før stemorens to fordi de to trengte tid med moren og stefaren. Da lillebroren ble født og vokste seg til, måtte datteren min legge seg samtidig som ham fordi det ellers ville blitt vanskelig å få ham i seng. I en sånn setting er det ikke så lett å være raus og forståelsesfull fra min side. Og det er nokså lett å skjønne hvorfor jenta som nå er tenåring ikke lenger ønsker å dra til faren på samvær.

Joda, det er deres historie og det er lett å nikke anerkjennende til både jentas og dine følelser rundt dette. Det som blir feil, er å tolke situasjoner rundt seg i lys av sine egne erfaringer. Der kan det være helt andre motiver og hensyn involvert.

Selv prøver jeg å oppmuntre mine barn til å høste det positive de kan ut av forholdet til faren, på tross av at han mer enn én gang har tatt avgjørelser som minner om de du skisserer.

Mitt motiv nr en er at de ikke skal gå glipp av det positive som kontakt med faren og hans familie gir dem, motiv nr to er at de ikke skal ende opp som bitre og se på seg selv som "de som ikke fortjener bedre" (hos faren)

Det kommer stort sett ikke noe positivt ut av å fokusere personer og situasjoner som kjipe, selv om de er det.

 

Anonymous poster hash: d139a...f81

Jeg vet ikke helt om jeg skjønner hva du mener. Hvis du tror at jeg tolker alle andre stemødre og samværsfedre i lys av denne historien, så tar du feil. Jeg har i åresvis oppmuntret jenta til å se farens positive egenskaper, for det er noen av dem. Jeg har imidlertid også jobbet med å justere forventningene slik at hun slipper å bli skuffet. Jeg er helt sikker på at faren er veldig glad i henne, han er bare ikke i stand til å sette hennes behov først hvis det kniper.

Ja, det var det jeg mente. Jeg mente ikke å si at jeg tror du tolker andres situasjon i lys av egne erfaringer, jeg mente bare å peke på faren ved å gjøre det - ha negative forventninger til mennesker i lys av den rollen de innehar (feks stemor).

Forøvrig har jeg erfaringer som ligner veldig på dine, kjenner meg veldig igjen i det siste du sier om å prøve å peke på at faren er glad i dem på tross av enkelte dårlige valg han tar/blir påvirket til å ta.

 

Anonymous poster hash: d139a...f81

 

Heldigvis har jeg en jobb der jeg møter mange barn, og veldig mange av dem har flotte stemødre og -fedre! Min datters stemor har også mange gode egenskaper. De kommer bare ikke så godt til syne hvis hun må velge mellom å prioritere andre eller seg selv. 

[Anonym bruker]

 

Og DER er det at logikken stopper for meg.

Å "være glad i noen", sånn subjektivt inni seg, er jo lett. Det er også utrolig billig, hvis det aldri følges opp av noen form for handling ute i den objektive virkeligheten.

 

En slik kjærlighet kan vel gjerne bytte navn til f eks "sentimentalitet" eller noe annet. Den handler jo i bunn og grunn mest om vedkommendes eget indre liv og veldig lite om objektet for (antatt) kjærlighet, altså barnet.

Joda, er forsåvidt enig hvis det aldri ble vist kjærlighet. Da hadde jo ikke relasjonen gitt barna noe heller. Men nå er det mange relasjoner som ikke er så svart/hvitt.

I mine barns tilfelle, for eksempel, kan de ha fine turer sammen alene med faren, med besteforeldrene og med andre familiemedlemmer. De kan også ha fine stunder med stemor, for det er sjelden at et menneske er gjennomført kjipt. Så selv om de aldri kommer til å få et flott forhold til henne, så har de lært at de kan hente ut positive ting hos henne. Det synes jeg er modent av dem, og en god balast å ta med gjennom livet. Der vil de absolutt møte på flere mennesker som har både gode og dårlige sider.

For å understreke, jeg oppfordrer dem også til å si ifra til faren når de føler seg urettferdig behandlet, noe de tørr i stadig større grad.

Jeg tror mennesker kan være glad i deg og relasjoner kan være verdifulle, selv om de også svikter, prioriterer feil og kommer til kort.

 

Anonymous poster hash: d139a...f81

Kampen er det ikke barna som bør ta. De tør det mer og mer: vel, dette er foreldrenes oppgave. Om forholdene hos far er skadelige for barna nå du kjempe deres sak. Du er ikke bedre enn far og stemor. Alle svikter barna dine, både du og besteforeldrene. Skikkelig dott.

 

 

 

Anonymous poster hash: 2b319...124