Mannen ødelegger julestemninga.

[*Miss Marple*]

Dere som blir for å 'skåne' barna - hadde dere tenkt likt om det var fysisk mishandling også?

 

Det høres jo ut som rene skrekkveldet dere lever i og om det hadde vært en venninne av meg som fortalte dette hadde jeg rådet henne til å oppsøke krisesenter. Det er ikke alltid de slagene som setter merke som gjør mest skade.

[the amazing spidermamma]

Hvordan tror du det påvirker et menneske å vokse opp med å være redd for å få kjeft for alt en gjør? Dette må da være skadelig for barna, både at den som skal være omsorgsperson behandler dem sånn, og i tillegg er et så dårlig forbilde.

 

Jeg må virkelig si at jeg ikke forstår at det er bedre for et barn å utsettes for dette hver dag. Og hva betyr det for dem at du ikke tar avstand fra ham?

 

Jeg har heldigvis aldri vært i et sånt forhold, så jeg ønsker ikke å dømme, men jeg synes det er trist at denne pappaen skal få lov til å ødelegge livet til både mor og barn.

[Anonym bruker]

Det er mange her som tydeligvis tror at det bare er å ta barna med seg å flytte. Så enkelt er det ikke.

 

Først må man på familievernkontoret. Og der er det ikke alltid like lett å bli enige.

 

I vårt tilfelle krevde mannen 50/50 deling selv om vi ble frarådet det der fordi de var så små. 1,5 og 3,5 år. Her har jeg vært hjemme siden de ble født med unntak av fedrekvoten. Det er jeg som har hatt hovedomsorgen, jeg som har vært sammen med barna, tatt meg av stell og egentlig alt som har med de å gjøre. Pappan har de sett 1,5 time om dagen og den tiden har han ikke prioritert sammen med dem. Likevel ville han ha 50/50 deling. Vi var der 3 ganger uten å bli enige. Jeg foreslå at de bodde hos meg med vanlig samvær, hvor han kunne komme hjem til meg å treffe de på ettermiddager om han ønsket samvær utover det og at vi gradvis kunne øke når de ble større OM barna ønsket det. Det var helt uaktuelt for han. Barn skulle ikke bestemme sånt og han skulle ha 50/50.

Så kom sommerferien. Vi hadde ferier i ulik uke ettersom minstemann ikke hadde begynt i bhg enda og vi måtte få det til å gå opp med permisjon og ferie.

Da foreslo de på familievernkontoret at den som hadde ferie hadde hovedomsorgen for barna, men måtte legge til rette for samvær med den andre forelderen. Sånn måtte det gjøres frem til neste time I slutte av august.

 

Dette gikk IKKE. Han tok ikke tlf I sine uker, gjorde som han selv ville og jeg fikk ikke se barna. Han krevde å ha barna en dag i mine uker, noe jeg la til rette for, hvor han da nektet å levere de tilbake fordi han hadde spurt ut det eldste barnet om hva vi hadde gjort og hvem vi hadde møtt. Han hadde svart på det og nevnt en kollega av meg og da ble mannen sjalu og ringte meg mens han hadde barna I bilen å hylte og skreik at jeg var en hore, at jeg var en dårlig mor og at jeg aldri fikk se ungene igjen.

 

Jeg ringte både politi og barnevernet. Politiet kunne ikke hjelpe meg og barnevernet ville heller ikke gripe inn men ba meg ringe advokat. Jeg fant de til slutt og hentet barna på en så rolig måte jeg kunne. Advokat ble ringt og prosessen ble satt igang. Men ting tar tid og i mellomtiden så må ting løses midlertidig. Advokaten min rådet meg til å ikke sabotere og at jeg skulle vise samarbeidsvilje fram til rettsaken kom opp. Det tok tid og det var mange uker å vente med en gal mann som tok barna ut av senga sent om kvelden for å kjøre å lete etter meg, som kastet alle tingene mine ut av soverommet og inn i en bod og satte i ekstra lås på døra så jeg ikke fikk komme inn på soverommet vårt, men måtte sove i boden på madrass. Jeg har en hytte en halvtime hjemmefra å bodde der med barna når det var min tur ettersom jeg ikke ville at de skulle se hva han gjorde mot meg.

Vi eier hus sammen og mannen nektet meg å kjøpe han ut og nektet også å selge. Pengene mine står i huset og med regninger, lån, og ikke minst advokatutgifter så hadde jeg ikke penger til å leie meg et annet sted i mellomtiden. Ungene ble til slutt engstelige og gråt hysterisk hver gang jeg skulle levere de fra meg. Brukte mye tid på å forklare de at vi sees snart igjen. De var små og det ble lenge for de når de ikke visste når neste gang de skulle se meg var. Til slutt nektet han meg å ta de med på hytta. Prøvde å tvinge meg til å være hjemme med de når jeg hadde samvær slik at han hadde kontroll. Brukte som argument at barna skulle være i sine vante omgivelser og hvis jeg ikke kunne akseptere det så fikk han bare ha omsorgen frem til rettsaken. Vi kunne ikke bo sammen for det ville jeg ikke mtp barna og hvordan han oppførte seg ovenfor meg. Jeg fikk forhandlet fram en løsning hvor vi bodde annenhvert døgn i huset med barna. På den måten fikk de se oss begge hver dag. Jeg leverte de I bhg om morgnen og han hentet på ettermiddagen og omvendt.

Jeg så på ungene at de tok skade av alt han utsatte de for.

 

Bare for å ha sagt det.. Mannen er ikke så gal til vanlig. Han var sint, frustrert og såra da jeg ville ut av forholdet. Han var sjalu og redd for at jeg skulle treffe noen andre og han gjorde dumme ting på barnas bekostning fordi han ikke hadde evne til å styre følelsene sine. Det gikk opp for meg at det faktisk ikke var tid til å vente mer på rettsaken. Noen måtte gjøre noe NÅ.

 

Jeg svelgte mange STORE kameler da jeg satt meg ned å sa meg villig til å prøve igjen for barnas skyld.

Jeg ville aldri klart å sende de til han for vanlig samvær engang. Jeg stoler rett og slett ikke på han.

 

Det tok lang tid å få de trygge på at jeg aldri skulle dra fra de igjen. At dette går fint. At ingen skal flytte etc. Virkelig fælt for barna. Men når det skal ta et halvt år å få en avklaring på samvær, man får beskjed om å vise samarbeidsvilje og ikke sabotere for at det kan bli brukt mot deg. Barna dine sliter samtidig, bo situasjonen er håpløs. Du har ingen penger til å skaffe deg noe annet fordi alt ligger i huset som du verken får kjøpe eller selge. Da må man bare gjøre noe. Jeg holdt ut til midten av august. 2 mnd stod det må som verst. To lange mnd og det var enda 2 mnd til rettsaken og det ble slutt 6 uker før helvete starta. Så lenge jeg var hjemme var han rolig, men med engang jeg begynte å dra ut når barna hadde lagt seg fordi jeg ikke orket å tilbringe tiden min I en bod eller sammen med han så klikka han.

 

Jeg kunne ikke vente lenger og var nødt til å gjøre noe der og da for at barna skulle få ro og føle seg trygge igjen. Han var flink med barna og i hus og hjem I 3 mnd før det var tilbake til gamle tralten. Jeg kan ikke endre han uansett hvor mye jeg ønsker at han skal være interessert og engasjert I barna våre. Men nå som jeg bor sammen med han så kan jeg skåne barna mine fra kjeftinga hans. For det er det han er god til. Ligge på sofaen å se på tv å kjefte på barna som kjeder seg. Nå tar jeg de med ut å finner på ting. (Idag var vi på lekeland selv om det er 1. Juledag, han var grinete og da fikk vi en bedre dag der enn hjemme med han)

Jeg har muligheten til å korrigere han om han kjefter, trøste om de er lei seg eller har slått seg, han er nemlig ikke særlig god på det heller. Jeg kan ta de med bort om han er i dårlig humør og jeg er alltid her. Aldri drar jeg noe sted å lar barna være hjemme alene med han, med mindre d er en tur i butikken.

Det å skulle bevise at han ikke er egnet for retten for å få samvær under tilsyn er ikke så enkelt som det er sagt altså. Jeg hadde nok fått hovedomsorgen og han vanlig samvær om jeg hadde gjennomført det men da er jeg redd skadene hadde vært for store til å rette opp i, I etterkant og det å sende de til han alene i helger og ferier er uaktuelt.

Han er grei ellers, men han kjefter mye og det er trist.

 

Så noen ganger så er det ikke bare å flytte på dagen å ta barna med seg. Ikke alle som har noe sted å dra og I frykt for at det vil gå til hans fordel i retten, så tørr man ikke ta sjansen på å spolere samarbeid og samvær for på sikt vil det gå utover ungene isåfall. Men når de er helt på randen så kan man ikke fortsette prosessen med tanken om at det en dag blir bedre for da er skaden kanskje altfor stor.

 

Jeg blir lei meg av å bli kalt en dårlig mor som ikke bare tar med meg barna å flytter for da jeg tok det valget i første omgang så hadde jeg ikke peiling på hvor vanskelig den prosessen kom til å bli. Hadde jeg visst at det ville bli sånn så hadde jeg aldri gjort det. Nå har jeg lovt meg selv at jeg aldri lar barna gå igjennom det igjen. Og hvis det innebærer at jeg må skåne de fra han på dårlige dager, være alene om det meste med barn og hus og hjem, uten hjelp fra han så gjør jeg det fordi barna kommer først uansett hvordan man vrir og vender på det.

 

Og hvis dere som dømmer hadde stått i mine sko, så hadde nok ikke dere pint ungene igjennom den siste tiden frem mot rettsaken og konflikter videre i forhold til hus og egne midler om dere hadde sett hvor vanskelig de faktisk hadde det. Noen måtte stoppe galskapen og det var den eneste løsningen jeg så der og da.

 

På mange måter hater jeg mannen for alt vi gikk igjennom og fordi han er egoistisk og kjefter mye fremdeles, men jeg prøver hardt å få det til å gå rundt og ettersom jeg ikke kan endre han så måtte jeg endre meg selv. Slutte å bry meg om bagateller og at vi skal gjøre like mye hjemme og heller gjøre mitt beste for å skåne barna slik at de har det fint. Og det har de. De liker ikke pappan sin noe særlig men de bryr seg heller ikke om han. Det er heldigvis lite de ser til han i ukedagene og I helgene tar jeg de ofte med meg ut. Det verste er vel egentlig feriene....

 

Nå er det sikkert noen som kjenner meg igjen her, men det får så være...

 

Anonymous poster hash: a0e12...28e

[Anonym bruker]

Og det var jo et langt flott innlegg fullt av selvrettferdigelse.

 

Jeg hadde en sånn pappa. Mine foreldre ble skilt da jeg var ni, og begge mine søsken er hva jeg vil kalle skadet på livstid av at de måtte leve i det for lenge. De er eldre enn jeg.

 

Ingen sier det er lett, men ditt liv er lettere enn dine barns liv. De har nemlig INGEN makt eller påvirkning over de voksnes nykker.

 

Anonymous poster hash: 1173b...239