Mannen ødelegger julestemninga.

[Anonym bruker]

Ikke det at det er overraskende. Han ødelegger alt med kjeftinga si.

 

Da vi pynta treet på lillejulaften kjefta han på barna fordi de var overalt, de var så spente at de nesten sprakk. Det endte med et barn som bare lukka seg inne på rommet, et annet som satt på fanget mitt og gråt, og et som pynta uten en lyd og uten et smil. Jeg snakket med ham etterpå, men han tenker kun på seg selv, og bryr seg ikke med at ungene blir trist.

 

I dag reiste han bare, fordi det var noe galt med varmepumpa der vi skal feire jul. Det var kaldt, han ble sur og stakk. Fikk melding om at han kommer tilbake når det er varmt. I stedet for å hjelpe til, hente ved, fyre i ovnen osv. Jeg hjelper til med middag, har slt ansvar for ungene og han bare stikker. Samtidig er jeg lettet. Stemninga er helt annerledes når han ikke er her. Ungene er elektriske, de er glade og ser ut til å være like lettet.

 

Vi skal ut nå, og jeg har ikke sett de så glade på lenge. De synger og danser, noe de ellers aldri gjør.

 

Nå mens jeg skriver dette ser jeg at mitt nyttårsforsett konmer til å være å enten få mannen til å forandre seg drastisk, eller flytte fra ham... Trist, men sant.

 

Måtte bare lufte meg litt...

 

Anonymous poster hash: ba058...c00

[Anonym bruker]

Det burde du ja. Ikke bra for ungene.

 

Anonymous poster hash: 80e90...13d

[Anonym bruker]

Be han holde seg unna og komme tilbake om og når han skal oppføre seg. Be han tenke over hvor heldig han er som har dere! Min mann er sånn noen ganger han også, når han er sliten og vi skal prøve å få litt orden i huset. Vi roter litt mye... Men han gjør det ikke når det er høytider og koselige stunder

 

Anonymous poster hash: 0eba3...06c

[Anonym bruker]

Sånne menn trur jeg ikke kommer til å endre seg.

Så ja du bør forlate han, menvær obs på at det kan bety at barna må feire jul med han uten deg annet hvert år.

 

Håper du har en bra svigerfamilie som barna kan være hos de julene far har de. Du bør uansett vise barna at slik atferd ikke er akseptabelt.

 

Anonymous poster hash: 1faad...120

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg litt igjen i mannen din. Jeg er ikke i nærheten av å være like ille, men stress gjør at jeg ikke klarer å roe ned. Da kjefter jeg mer enn jeg ønsker å gjøre.

Hos meg hjelper det med en kombinasjon av hvile og trening, da jeg må lage energi og overskudd.

 

Håper dere klarer å finne ut av dette, hvis ikke håper jeg du gjør det rette for dine barn.

Lykke til og god jul.. ☺🎄

 

Anonymous poster hash: 73861...077

[Gjest Antarctica]

Hvorfor er dere sammen...? Tror du at barnas "lykke" går i knas hvis dere går fra hverandre...?

 

Du har nok rett i at han ikke bør være del av familien hvis han ikke endrer seg!

Endret 24. desember 2015 av Pashla

[Svins&Småsvansene]

Det er ikke bare julestemninga den mannen ødelegger, det er ungene.

[Anonym bruker]

Min mann er også sånn. Har prøvd å endre han i 7 år, men det funker ikke.

Jeg valgte å gå, men det ble bare verre for barna.

Det endte med at jeg ble likevel. Kunne ikke sende de alene til han. Det er tross alt bedre at jeg er her å kan korrigere hans dårlige oppførsel og vise dem at det ikke er sånn man oppfører seg og heller kunne finne på noe gøy med de selv uten han om han er i det humøret.

 

Han syns det er slitsomt og masete med unger og forstår ikke at de er små mennesker med følelser og som oppfører seg deretter. Om det er sinne og frustrasjon eller glede og oppspilthet spiller ingen rollen. Mas uansett og han kjefter for alt mulig rart. Jeg lar han bare være i fred og tar meg av hva det måtte være selv.

 

Hender selvsagt jeg er sliten selv og tålmodigheten min ikke er på topp. Ene barnet kan være en energityv. Prater hele tiden - HØYT, og løper rundt og det er mye lyd og leven. Klarer ikke holde på med ting mer enn en kort stund av gangen osv. Men det er sånn han er og han kan ikke noe for det.

 

Jeg er glad i mannen min, derfor ble jeg, for i mitt tilfelle så var alternativet, å gå, verre for barna enn å bli. De hadde ikke hatt det bra hos han alene.

 

Trist og slitsomt å ha det sånn? Ja veldig. Men det gjelder å gjøre det beste ut av det for barnas skyld.

 

Anonymous poster hash: a0e12...28e

[Anonym bruker]

Ikke det at det er overraskende. Han ødelegger alt med kjeftinga si.

 

Da vi pynta treet på lillejulaften kjefta han på barna fordi de var overalt, de var så spente at de nesten sprakk. Det endte med et barn som bare lukka seg inne på rommet, et annet som satt på fanget mitt og gråt, og et som pynta uten en lyd og uten et smil. Jeg snakket med ham etterpå, men han tenker kun på seg selv, og bryr seg ikke med at ungene blir trist.

 

I dag reiste han bare, fordi det var noe galt med varmepumpa der vi skal feire jul. Det var kaldt, han ble sur og stakk. Fikk melding om at han kommer tilbake når det er varmt. I stedet for å hjelpe til, hente ved, fyre i ovnen osv. Jeg hjelper til med middag, har slt ansvar for ungene og han bare stikker. Samtidig er jeg lettet. Stemninga er helt annerledes når han ikke er her. Ungene er elektriske, de er glade og ser ut til å være like lettet.

 

Vi skal ut nå, og jeg har ikke sett de så glade på lenge. De synger og danser, noe de ellers aldri gjør.

 

Nå mens jeg skriver dette ser jeg at mitt nyttårsforsett konmer til å være å enten få mannen til å forandre seg drastisk, eller flytte fra ham... Trist, men sant.

 

Måtte bare lufte meg litt...

 

Anonymous poster hash: ba058...c00

En mellomløsning kan være å ha det permanent kaldt i huset...

 

Nei, uff... Høres ikke noe særlig ut...

 

Anonymous poster hash: 76181...e13

[Anonym bruker]

En slik mann hadde jeg før også. Han ødela jul, nyttår, påske, sommerferier, mange helger og andre dager med sinne og ustabil oppførsel og bare dro sin vei eller ga blaffen i eller ødela planer og familieaktiviteter med sinne og irritasjon. Barna ble usikre og vanskelige å ha med å gjøre og jeg følte at jeg hadde krevende barn. Tenkte på å forlate han i mange år og til slutt gjorde jeg det. For en utrolig forandring det ble! Både jeg og barna har det utrolig mye bedre og jeg angrer på at jeg ikke tok mot til meg og gikk fra han mye før. Jeg kastet bort utrolig mange år på å unnskylde han, prøve å forandre han og håpe på at det skulle bli bedre. Nå er jeg lykkelig med min nye mann, barna har det mye bedre (og er ikke krevende å ha med å gjøre lengre) og vi voksne her går foran med gode eksempler slik at barna lærer hvordan de skal oppføre seg. Jeg er utrolig lykkelig for valget jeg tok selv om det var tøft og jeg var usikker på om det var riktig.

 

Jeg tenker at du bør tenke deg nøye om i forhold til om det er riktig å la barn vokse opp slik du beskriver. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 27bd7...b1a

[Anonym bruker]

Ikke det at det er overraskende. Han ødelegger alt med kjeftinga si.

 

Da vi pynta treet på lillejulaften kjefta han på barna fordi de var overalt, de var så spente at de nesten sprakk. Det endte med et barn som bare lukka seg inne på rommet, et annet som satt på fanget mitt og gråt, og et som pynta uten en lyd og uten et smil. Jeg snakket med ham etterpå, men han tenker kun på seg selv, og bryr seg ikke med at ungene blir trist.

 

I dag reiste han bare, fordi det var noe galt med varmepumpa der vi skal feire jul. Det var kaldt, han ble sur og stakk. Fikk melding om at han kommer tilbake når det er varmt. I stedet for å hjelpe til, hente ved, fyre i ovnen osv. Jeg hjelper til med middag, har slt ansvar for ungene og han bare stikker. Samtidig er jeg lettet. Stemninga er helt annerledes når han ikke er her. Ungene er elektriske, de er glade og ser ut til å være like lettet.

 

Vi skal ut nå, og jeg har ikke sett de så glade på lenge. De synger og danser, noe de ellers aldri gjør.

 

Nå mens jeg skriver dette ser jeg at mitt nyttårsforsett konmer til å være å enten få mannen til å forandre seg drastisk, eller flytte fra ham... Trist, men sant.

 

Måtte bare lufte meg litt...

 

Anonymous poster hash: ba058...c00

Du har rett enten det eller det. Da får han velge kva han vil prioritere.

 

God jul til deg.

 

 

Anonymous poster hash: 89fa9...9d7

[Anonym bruker]

Veldig trist! Dette er noe barna blir å huske for alltid. Ikke gode minner å ta med seg videre. Jeg kan til dels kjenne meg litt igjen. Mannen min er veldig kritisk og stiller alt for høye krav til barna. De får tilsnakk for den minste ting. Jeg har hatt utallige samtaler med han om dette og spurt han om han ønsker at ungene skal huske sin barndom slik med en sånn pappa. Det ønsker han ikke, men likevel klarer han ikke å dy seg.

 

Anonymous poster hash: 9b336...93d

[Anonym bruker]

En slik mann hadde jeg før også. Han ødela jul, nyttår, påske, sommerferier, mange helger og andre dager med sinne og ustabil oppførsel og bare dro sin vei eller ga blaffen i eller ødela planer og familieaktiviteter med sinne og irritasjon. Barna ble usikre og vanskelige å ha med å gjøre og jeg følte at jeg hadde krevende barn. Tenkte på å forlate han i mange år og til slutt gjorde jeg det. For en utrolig forandring det ble! Både jeg og barna har det utrolig mye bedre og jeg angrer på at jeg ikke tok mot til meg og gikk fra han mye før. Jeg kastet bort utrolig mange år på å unnskylde han, prøve å forandre han og håpe på at det skulle bli bedre. Nå er jeg lykkelig med min nye mann, barna har det mye bedre (og er ikke krevende å ha med å gjøre lengre) og vi voksne her går foran med gode eksempler slik at barna lærer hvordan de skal oppføre seg. Jeg er utrolig lykkelig for valget jeg tok selv om det var tøft og jeg var usikker på om det var riktig.

 

Jeg tenker at du bør tenke deg nøye om i forhold til om det er riktig å la barn vokse opp slik du beskriver. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 27bd7...b1a

Jeg kunne skrevet det samme, bare at jeg gikk da barna fortsatt var små. Merket enorm forskjell på eldste på fire år. Det sa også bhg som ikke visste hvordan vi hadde hatt det. Hver 17mai, jul, påske, ferier, helger... Alltid ødelagt av kjefting og sinne.

 

Ser en over skrev at hun måtte bli fordi hun ikke kunne sende barna alene til far. Det tenkte jeg også, helt til hans kusine sa "men du skjønner vel at barns ikke skal til han om han ikke oppfører seg eller er greie med dem"? Her gikk det en lang stund hvor han måtte komme hit for å se barna, så hadde han en og en på noen overnattinger, så har han hatt begge noen ukedager. Helger går ikke for da er det bare styr, stress, kjefting og gråtende barn. Eldste på fem nå sa forrige uke at han ikke vil til faren mer (fordi han blir så sint hele tiden) så nå sover han her igjen og jeg krever at far får jeg veiledning. Han skylder på krevende, sutrende og umulige unger, men ser ikke at det er HAN som utløser stress og usikkerhet hos ungene Forferdelig vanskelig situasjon, for alle. :/ Men ungene har det helt klart bedre når han ikke er en del av hverdagen deres. Da ser de også bedre at dette ikke er normalen i et hjem, men urimelig oppførsel av en person.

 

Anonymous poster hash: 0e9f7...b19

[Anonym bruker]

Hvis dette er en oppførsel han har stadig, håper jeg for barnas skyld at du flytter fra han og at du får foreldreretten.

 

Anonymous poster hash: ab95a...64a

[Anonym bruker]

Tror jeg i denne forbindelsen bare hadde droppet å si fra til ham når varmen var i orden. Så kunne han vel feiret jul dit han dro for å furte mens noen andre ordnet opp?

 

Det virker litt underlig at du har fått så mye som TRE unger med en fyr som oppfører seg sånn - har han endret seg veldig i det siste?

Anonymous poster hash: 09904...149

[Anonym bruker]

 

En slik mann hadde jeg før også. Han ødela jul, nyttår, påske, sommerferier, mange helger og andre dager med sinne og ustabil oppførsel og bare dro sin vei eller ga blaffen i eller ødela planer og familieaktiviteter med sinne og irritasjon. Barna ble usikre og vanskelige å ha med å gjøre og jeg følte at jeg hadde krevende barn. Tenkte på å forlate han i mange år og til slutt gjorde jeg det. For en utrolig forandring det ble! Både jeg og barna har det utrolig mye bedre og jeg angrer på at jeg ikke tok mot til meg og gikk fra han mye før. Jeg kastet bort utrolig mange år på å unnskylde han, prøve å forandre han og håpe på at det skulle bli bedre. Nå er jeg lykkelig med min nye mann, barna har det mye bedre (og er ikke krevende å ha med å gjøre lengre) og vi voksne her går foran med gode eksempler slik at barna lærer hvordan de skal oppføre seg. Jeg er utrolig lykkelig for valget jeg tok selv om det var tøft og jeg var usikker på om det var riktig.

 

Jeg tenker at du bør tenke deg nøye om i forhold til om det er riktig å la barn vokse opp slik du beskriver. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 27bd7...b1a

Jeg kunne skrevet det samme, bare at jeg gikk da barna fortsatt var små. Merket enorm forskjell på eldste på fire år. Det sa også bhg som ikke visste hvordan vi hadde hatt det. Hver 17mai, jul, påske, ferier, helger... Alltid ødelagt av kjefting og sinne.

 

Ser en over skrev at hun måtte bli fordi hun ikke kunne sende barna alene til far. Det tenkte jeg også, helt til hans kusine sa "men du skjønner vel at barns ikke skal til han om han ikke oppfører seg eller er greie med dem"? Her gikk det en lang stund hvor han måtte komme hit for å se barna, så hadde han en og en på noen overnattinger, så har han hatt begge noen ukedager. Helger går ikke for da er det bare styr, stress, kjefting og gråtende barn. Eldste på fem nå sa forrige uke at han ikke vil til faren mer (fordi han blir så sint hele tiden) så nå sover han her igjen og jeg krever at far får jeg veiledning. Han skylder på krevende, sutrende og umulige unger, men ser ikke at det er HAN som utløser stress og usikkerhet hos ungene Forferdelig vanskelig situasjon, for alle. :/ Men ungene har det helt klart bedre når han ikke er en del av hverdagen deres. Da ser de også bedre at dette ikke er normalen i et hjem, men urimelig oppførsel av en person.

 

Anonymous poster hash: 0e9f7...b19

 

Det var jeg som skrev at jeg måtte bli fordi jeg ikke vil sende barna til han alene.

Jeg prøvde å gå.. det ble et helvete som han tok ut på barna. Gjorde en del ting I frustrasjon som ikke er greit at de var vitne til. Han krevde 50/50. De var 1,5 og 3,5 år da. Jeg ville selvsagt ikke d og d ble advokater og styr og rettsak stod for tur. Vi ble ikke enige på familievernkontoret. pga sommerferie så ble d hele dratt langt ut i tid og d var bare tull og barn som led. Jeg bestemte meg for å prøve å få d til med mannen for å skåne barna. Begynte å få kraftig gjeld pga advokatutgifter også. 70.000 kom det på og d var uten rettsak for dit kom vi aldri.

Men ingenting er forandret desverre. Jeg trodde og håpte i d lengste og nå er jeg litt der at jeg bare må leve med det og skåne barna så godt jeg kan. Idag var han sur og bare kjefta.. De bråkte og de maste osv. De KJEDA seg og ville finne på noe med oss! Men mannen? Han ville bare se på tv I fred han.

Jeg tok m meg barna på lekeland alene for dit ville han absolutt ikke bli med. Håpte at han hadde litt mer energi og var blidere etter noen timer I fred og ro. Men nei... like sur og kjeftete da vi kom hjem. Jeg gikk opp på rommet til ene barnet og lekte med de der til de skulle legge seg.

 

Nå skal det sies at min mann på ingen måte har noe å klage over. Det er alltid jeg som står opp m barna. Jeg som lager mat og tar husarbeid og tar meg av ungene i hverdagen. Han går kun på jobb og har seg selv å passe på, resten gjør jeg fordi han ikke gidder å ta i et tak. Han er et håpløst tilfelle og blir bare verre og verre. Men jeg biter tenna sammen. Hadde gått på dagen om han skrev under på minste samvær men d gjør han ikke uten kamp. Men barna mine skal ikke være alene hos han over lengre perioder. Jeg håper mest av alt at han skal få opp øynene og endre seg, men om d ikke skjer så håper jeg at jeg klarer å holde ut og skåne barna så godt jeg kan for han til de er så store at de kan velge selv hvor mye de vil være hos hvem. Når det blir unaturlig å sende de hit og dit. Når den dagen kommer så har jeg ingen planer om å bli hos han lenger.

Jeg blir lykkelig av å være sammen med barna og trenger ingen mann til det, derfor så savner jeg ingenting sånn som ting er nå.

 

 

Anonymous poster hash: a0e12...28e

[Anonym bruker]

 

 

En slik mann hadde jeg før også. Han ødela jul, nyttår, påske, sommerferier, mange helger og andre dager med sinne og ustabil oppførsel og bare dro sin vei eller ga blaffen i eller ødela planer og familieaktiviteter med sinne og irritasjon. Barna ble usikre og vanskelige å ha med å gjøre og jeg følte at jeg hadde krevende barn. Tenkte på å forlate han i mange år og til slutt gjorde jeg det. For en utrolig forandring det ble! Både jeg og barna har det utrolig mye bedre og jeg angrer på at jeg ikke tok mot til meg og gikk fra han mye før. Jeg kastet bort utrolig mange år på å unnskylde han, prøve å forandre han og håpe på at det skulle bli bedre. Nå er jeg lykkelig med min nye mann, barna har det mye bedre (og er ikke krevende å ha med å gjøre lengre) og vi voksne her går foran med gode eksempler slik at barna lærer hvordan de skal oppføre seg. Jeg er utrolig lykkelig for valget jeg tok selv om det var tøft og jeg var usikker på om det var riktig.

 

Jeg tenker at du bør tenke deg nøye om i forhold til om det er riktig å la barn vokse opp slik du beskriver. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 27bd7...b1a

Jeg kunne skrevet det samme, bare at jeg gikk da barna fortsatt var små. Merket enorm forskjell på eldste på fire år. Det sa også bhg som ikke visste hvordan vi hadde hatt det. Hver 17mai, jul, påske, ferier, helger... Alltid ødelagt av kjefting og sinne.

 

Ser en over skrev at hun måtte bli fordi hun ikke kunne sende barna alene til far. Det tenkte jeg også, helt til hans kusine sa "men du skjønner vel at barns ikke skal til han om han ikke oppfører seg eller er greie med dem"? Her gikk det en lang stund hvor han måtte komme hit for å se barna, så hadde han en og en på noen overnattinger, så har han hatt begge noen ukedager. Helger går ikke for da er det bare styr, stress, kjefting og gråtende barn. Eldste på fem nå sa forrige uke at han ikke vil til faren mer (fordi han blir så sint hele tiden) så nå sover han her igjen og jeg krever at far får jeg veiledning. Han skylder på krevende, sutrende og umulige unger, men ser ikke at det er HAN som utløser stress og usikkerhet hos ungene Forferdelig vanskelig situasjon, for alle. :/ Men ungene har det helt klart bedre når han ikke er en del av hverdagen deres. Da ser de også bedre at dette ikke er normalen i et hjem, men urimelig oppførsel av en person.

 

Anonymous poster hash: 0e9f7...b19

Det var jeg som skrev at jeg måtte bli fordi jeg ikke vil sende barna til han alene.

Jeg prøvde å gå.. det ble et helvete som han tok ut på barna. Gjorde en del ting I frustrasjon som ikke er greit at de var vitne til. Han krevde 50/50. De var 1,5 og 3,5 år da. Jeg ville selvsagt ikke d og d ble advokater og styr og rettsak stod for tur. Vi ble ikke enige på familievernkontoret. pga sommerferie så ble d hele dratt langt ut i tid og d var bare tull og barn som led. Jeg bestemte meg for å prøve å få d til med mannen for å skåne barna. Begynte å få kraftig gjeld pga advokatutgifter også. 70.000 kom det på og d var uten rettsak for dit kom vi aldri.

Men ingenting er forandret desverre. Jeg trodde og håpte i d lengste og nå er jeg litt der at jeg bare må leve med det og skåne barna så godt jeg kan. Idag var han sur og bare kjefta.. De bråkte og de maste osv. De KJEDA seg og ville finne på noe med oss! Men mannen? Han ville bare se på tv I fred han.

Jeg tok m meg barna på lekeland alene for dit ville han absolutt ikke bli med. Håpte at han hadde litt mer energi og var blidere etter noen timer I fred og ro. Men nei... like sur og kjeftete da vi kom hjem. Jeg gikk opp på rommet til ene barnet og lekte med de der til de skulle legge seg.

 

Nå skal det sies at min mann på ingen måte har noe å klage over. Det er alltid jeg som står opp m barna. Jeg som lager mat og tar husarbeid og tar meg av ungene i hverdagen. Han går kun på jobb og har seg selv å passe på, resten gjør jeg fordi han ikke gidder å ta i et tak. Han er et håpløst tilfelle og blir bare verre og verre. Men jeg biter tenna sammen. Hadde gått på dagen om han skrev under på minste samvær men d gjør han ikke uten kamp. Men barna mine skal ikke være alene hos han over lengre perioder. Jeg håper mest av alt at han skal få opp øynene og endre seg, men om d ikke skjer så håper jeg at jeg klarer å holde ut og skåne barna så godt jeg kan for han til de er så store at de kan velge selv hvor mye de vil være hos hvem. Når det blir unaturlig å sende de hit og dit. Når den dagen kommer så har jeg ingen planer om å bli hos han lenger.

Jeg blir lykkelig av å være sammen med barna og trenger ingen mann til det, derfor så savner jeg ingenting sånn som ting er nå.

 

 

Anonymous poster hash: a0e12...28e

Ved å bli og utsette barna for denne oppførselen er du også skyldig i omsorgssvikt. Det er din forbannede plikt å skåne barna for psykisk mishandling.

 

 

Anonymous poster hash: fa91b...a21

[Anonym bruker]

 

 

 

En slik mann hadde jeg før også. Han ødela jul, nyttår, påske, sommerferier, mange helger og andre dager med sinne og ustabil oppførsel og bare dro sin vei eller ga blaffen i eller ødela planer og familieaktiviteter med sinne og irritasjon. Barna ble usikre og vanskelige å ha med å gjøre og jeg følte at jeg hadde krevende barn. Tenkte på å forlate han i mange år og til slutt gjorde jeg det. For en utrolig forandring det ble! Både jeg og barna har det utrolig mye bedre og jeg angrer på at jeg ikke tok mot til meg og gikk fra han mye før. Jeg kastet bort utrolig mange år på å unnskylde han, prøve å forandre han og håpe på at det skulle bli bedre. Nå er jeg lykkelig med min nye mann, barna har det mye bedre (og er ikke krevende å ha med å gjøre lengre) og vi voksne her går foran med gode eksempler slik at barna lærer hvordan de skal oppføre seg. Jeg er utrolig lykkelig for valget jeg tok selv om det var tøft og jeg var usikker på om det var riktig.

 

Jeg tenker at du bør tenke deg nøye om i forhold til om det er riktig å la barn vokse opp slik du beskriver. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 27bd7...b1a

Jeg kunne skrevet det samme, bare at jeg gikk da barna fortsatt var små. Merket enorm forskjell på eldste på fire år. Det sa også bhg som ikke visste hvordan vi hadde hatt det. Hver 17mai, jul, påske, ferier, helger... Alltid ødelagt av kjefting og sinne.

 

Ser en over skrev at hun måtte bli fordi hun ikke kunne sende barna alene til far. Det tenkte jeg også, helt til hans kusine sa "men du skjønner vel at barns ikke skal til han om han ikke oppfører seg eller er greie med dem"? Her gikk det en lang stund hvor han måtte komme hit for å se barna, så hadde han en og en på noen overnattinger, så har han hatt begge noen ukedager. Helger går ikke for da er det bare styr, stress, kjefting og gråtende barn. Eldste på fem nå sa forrige uke at han ikke vil til faren mer (fordi han blir så sint hele tiden) så nå sover han her igjen og jeg krever at far får jeg veiledning. Han skylder på krevende, sutrende og umulige unger, men ser ikke at det er HAN som utløser stress og usikkerhet hos ungene Forferdelig vanskelig situasjon, for alle. :/ Men ungene har det helt klart bedre når han ikke er en del av hverdagen deres. Da ser de også bedre at dette ikke er normalen i et hjem, men urimelig oppførsel av en person.

 

Anonymous poster hash: 0e9f7...b19

Det var jeg som skrev at jeg måtte bli fordi jeg ikke vil sende barna til han alene.

Jeg prøvde å gå.. det ble et helvete som han tok ut på barna. Gjorde en del ting I frustrasjon som ikke er greit at de var vitne til. Han krevde 50/50. De var 1,5 og 3,5 år da. Jeg ville selvsagt ikke d og d ble advokater og styr og rettsak stod for tur. Vi ble ikke enige på familievernkontoret. pga sommerferie så ble d hele dratt langt ut i tid og d var bare tull og barn som led. Jeg bestemte meg for å prøve å få d til med mannen for å skåne barna. Begynte å få kraftig gjeld pga advokatutgifter også. 70.000 kom det på og d var uten rettsak for dit kom vi aldri.

Men ingenting er forandret desverre. Jeg trodde og håpte i d lengste og nå er jeg litt der at jeg bare må leve med det og skåne barna så godt jeg kan. Idag var han sur og bare kjefta.. De bråkte og de maste osv. De KJEDA seg og ville finne på noe med oss! Men mannen? Han ville bare se på tv I fred han.

Jeg tok m meg barna på lekeland alene for dit ville han absolutt ikke bli med. Håpte at han hadde litt mer energi og var blidere etter noen timer I fred og ro. Men nei... like sur og kjeftete da vi kom hjem. Jeg gikk opp på rommet til ene barnet og lekte med de der til de skulle legge seg.

 

Nå skal det sies at min mann på ingen måte har noe å klage over. Det er alltid jeg som står opp m barna. Jeg som lager mat og tar husarbeid og tar meg av ungene i hverdagen. Han går kun på jobb og har seg selv å passe på, resten gjør jeg fordi han ikke gidder å ta i et tak. Han er et håpløst tilfelle og blir bare verre og verre. Men jeg biter tenna sammen. Hadde gått på dagen om han skrev under på minste samvær men d gjør han ikke uten kamp. Men barna mine skal ikke være alene hos han over lengre perioder. Jeg håper mest av alt at han skal få opp øynene og endre seg, men om d ikke skjer så håper jeg at jeg klarer å holde ut og skåne barna så godt jeg kan for han til de er så store at de kan velge selv hvor mye de vil være hos hvem. Når det blir unaturlig å sende de hit og dit. Når den dagen kommer så har jeg ingen planer om å bli hos han lenger.

Jeg blir lykkelig av å være sammen med barna og trenger ingen mann til det, derfor så savner jeg ingenting sånn som ting er nå.

 

 

Anonymous poster hash: a0e12...28e

Ved å bli og utsette barna for denne oppførselen er du også skyldig i omsorgssvikt. Det er din forbannede plikt å skåne barna for psykisk mishandling.

 

 

Anonymous poster hash: fa91b...a21

og hvordan mener du jeg skal gjøre det bedre?

Jeg gikk... men systemet er så tregt og firkanta at det gikk så utover barna at jeg måtte stoppe det. Det er vanskelig å bevise at noen ikke bør få ha mer enn minimums samvær. Og samarbeider du ikke I forkant av rettsaken så kan det bli brukt mot deg. Både familievernkontoret og advokaten min sa jeg måtte samarbeide å sende de til han fram til retten hadde avklart samvær for ellers kunne han bruke d mot meg og det ville stilt meg i dårlig lys. Om jeg går har jeg null kontroll eller mulighet til å gripe inn å snu situasjonen. Så lenge vi bor sammen har jeg mulighet til å ta barna med meg ut når han er grinete å kjefter. Og det gjør jeg!

Han ruser seg ikke, misbruker dem ikke og slår dem ikke, men ja han kjefter MYE! Og det skåner jeg barna mine for så godt jeg kan.

Han får ligge der på sofaen å være en grinete lat gubbe aleine og vi finner på noe annet.

 

 

Ikke uttal deg om andre situasjon når du ikke har peiling på hva vi har gått igjennom og hva som er prøvd og ikke prøvd! All informasjon kommer ikke frem her heller så det blir bare for dumt. Barna mine har det fint og det er takket være meg!

 

 

 

Anonymous poster hash: a0e12...28e

[Anonym bruker]

 

 

 

 

En slik mann hadde jeg før også. Han ødela jul, nyttår, påske, sommerferier, mange helger og andre dager med sinne og ustabil oppførsel og bare dro sin vei eller ga blaffen i eller ødela planer og familieaktiviteter med sinne og irritasjon. Barna ble usikre og vanskelige å ha med å gjøre og jeg følte at jeg hadde krevende barn. Tenkte på å forlate han i mange år og til slutt gjorde jeg det. For en utrolig forandring det ble! Både jeg og barna har det utrolig mye bedre og jeg angrer på at jeg ikke tok mot til meg og gikk fra han mye før. Jeg kastet bort utrolig mange år på å unnskylde han, prøve å forandre han og håpe på at det skulle bli bedre. Nå er jeg lykkelig med min nye mann, barna har det mye bedre (og er ikke krevende å ha med å gjøre lengre) og vi voksne her går foran med gode eksempler slik at barna lærer hvordan de skal oppføre seg. Jeg er utrolig lykkelig for valget jeg tok selv om det var tøft og jeg var usikker på om det var riktig.

 

Jeg tenker at du bør tenke deg nøye om i forhold til om det er riktig å la barn vokse opp slik du beskriver. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 27bd7...b1a

Jeg kunne skrevet det samme, bare at jeg gikk da barna fortsatt var små. Merket enorm forskjell på eldste på fire år. Det sa også bhg som ikke visste hvordan vi hadde hatt det. Hver 17mai, jul, påske, ferier, helger... Alltid ødelagt av kjefting og sinne.

 

Ser en over skrev at hun måtte bli fordi hun ikke kunne sende barna alene til far. Det tenkte jeg også, helt til hans kusine sa "men du skjønner vel at barns ikke skal til han om han ikke oppfører seg eller er greie med dem"? Her gikk det en lang stund hvor han måtte komme hit for å se barna, så hadde han en og en på noen overnattinger, så har han hatt begge noen ukedager. Helger går ikke for da er det bare styr, stress, kjefting og gråtende barn. Eldste på fem nå sa forrige uke at han ikke vil til faren mer (fordi han blir så sint hele tiden) så nå sover han her igjen og jeg krever at far får jeg veiledning. Han skylder på krevende, sutrende og umulige unger, men ser ikke at det er HAN som utløser stress og usikkerhet hos ungene Forferdelig vanskelig situasjon, for alle. :/ Men ungene har det helt klart bedre når han ikke er en del av hverdagen deres. Da ser de også bedre at dette ikke er normalen i et hjem, men urimelig oppførsel av en person.

 

Anonymous poster hash: 0e9f7...b19

Det var jeg som skrev at jeg måtte bli fordi jeg ikke vil sende barna til han alene.

Jeg prøvde å gå.. det ble et helvete som han tok ut på barna. Gjorde en del ting I frustrasjon som ikke er greit at de var vitne til. Han krevde 50/50. De var 1,5 og 3,5 år da. Jeg ville selvsagt ikke d og d ble advokater og styr og rettsak stod for tur. Vi ble ikke enige på familievernkontoret. pga sommerferie så ble d hele dratt langt ut i tid og d var bare tull og barn som led. Jeg bestemte meg for å prøve å få d til med mannen for å skåne barna. Begynte å få kraftig gjeld pga advokatutgifter også. 70.000 kom det på og d var uten rettsak for dit kom vi aldri.

Men ingenting er forandret desverre. Jeg trodde og håpte i d lengste og nå er jeg litt der at jeg bare må leve med det og skåne barna så godt jeg kan. Idag var han sur og bare kjefta.. De bråkte og de maste osv. De KJEDA seg og ville finne på noe med oss! Men mannen? Han ville bare se på tv I fred han.

Jeg tok m meg barna på lekeland alene for dit ville han absolutt ikke bli med. Håpte at han hadde litt mer energi og var blidere etter noen timer I fred og ro. Men nei... like sur og kjeftete da vi kom hjem. Jeg gikk opp på rommet til ene barnet og lekte med de der til de skulle legge seg.

 

Nå skal det sies at min mann på ingen måte har noe å klage over. Det er alltid jeg som står opp m barna. Jeg som lager mat og tar husarbeid og tar meg av ungene i hverdagen. Han går kun på jobb og har seg selv å passe på, resten gjør jeg fordi han ikke gidder å ta i et tak. Han er et håpløst tilfelle og blir bare verre og verre. Men jeg biter tenna sammen. Hadde gått på dagen om han skrev under på minste samvær men d gjør han ikke uten kamp. Men barna mine skal ikke være alene hos han over lengre perioder. Jeg håper mest av alt at han skal få opp øynene og endre seg, men om d ikke skjer så håper jeg at jeg klarer å holde ut og skåne barna så godt jeg kan for han til de er så store at de kan velge selv hvor mye de vil være hos hvem. Når det blir unaturlig å sende de hit og dit. Når den dagen kommer så har jeg ingen planer om å bli hos han lenger.

Jeg blir lykkelig av å være sammen med barna og trenger ingen mann til det, derfor så savner jeg ingenting sånn som ting er nå.

 

 

Anonymous poster hash: a0e12...28e

Ved å bli og utsette barna for denne oppførselen er du også skyldig i omsorgssvikt. Det er din forbannede plikt å skåne barna for psykisk mishandling.

 

 

Anonymous poster hash: fa91b...a21

og hvordan mener du jeg skal gjøre det bedre?

Jeg gikk... men systemet er så tregt og firkanta at det gikk så utover barna at jeg måtte stoppe det. Det er vanskelig å bevise at noen ikke bør få ha mer enn minimums samvær. Og samarbeider du ikke I forkant av rettsaken så kan det bli brukt mot deg. Både familievernkontoret og advokaten min sa jeg måtte samarbeide å sende de til han fram til retten hadde avklart samvær for ellers kunne han bruke d mot meg og det ville stilt meg i dårlig lys. Om jeg går har jeg null kontroll eller mulighet til å gripe inn å snu situasjonen. Så lenge vi bor sammen har jeg mulighet til å ta barna med meg ut når han er grinete å kjefter. Og det gjør jeg!

Han ruser seg ikke, misbruker dem ikke og slår dem ikke, men ja han kjefter MYE! Og det skåner jeg barna mine for så godt jeg kan.

Han får ligge der på sofaen å være en grinete lat gubbe aleine og vi finner på noe annet.

 

 

Ikke uttal deg om andre situasjon når du ikke har peiling på hva vi har gått igjennom og hva som er prøvd og ikke prøvd! All informasjon kommer ikke frem her heller så det blir bare for dumt. Barna mine har det fint og det er takket være meg!

 

 

 

Anonymous poster hash: a0e12...28e

Sender deg en STOR klem for jeg vet akkurat hvordan du har det, og barna må gå først. Mannen her innser på en måte at han ikke kan ha barna full tid, eller han har ikke tid da, og jeg vet jeg er utrolig heldig som kom meg ut med begge barna så lett. Barna lider nok litt, men om alternativet er drakamp og at de må være alene med en sint og uberegnelig far, så er faktisk det verre. Jeg har skrevet testamente, og viljeserklæring på at faren ikke må få hovedomsorg om jeg dør. Det sier vel sitt...

 

Vil anbefale deg å skrive ned episoder og slikt et sted. Jeg skrev på et dokument på tlf min og samlet informasjon, i tilfelle drakamp om jeg gikk. Lykke til uansett. Både til deg og hi.

 

Anonymous poster hash: 0e9f7...b19

[Anonym bruker]

 

 

 

 

En slik mann hadde jeg før også. Han ødela jul, nyttår, påske, sommerferier, mange helger og andre dager med sinne og ustabil oppførsel og bare dro sin vei eller ga blaffen i eller ødela planer og familieaktiviteter med sinne og irritasjon. Barna ble usikre og vanskelige å ha med å gjøre og jeg følte at jeg hadde krevende barn. Tenkte på å forlate han i mange år og til slutt gjorde jeg det. For en utrolig forandring det ble! Både jeg og barna har det utrolig mye bedre og jeg angrer på at jeg ikke tok mot til meg og gikk fra han mye før. Jeg kastet bort utrolig mange år på å unnskylde han, prøve å forandre han og håpe på at det skulle bli bedre. Nå er jeg lykkelig med min nye mann, barna har det mye bedre (og er ikke krevende å ha med å gjøre lengre) og vi voksne her går foran med gode eksempler slik at barna lærer hvordan de skal oppføre seg. Jeg er utrolig lykkelig for valget jeg tok selv om det var tøft og jeg var usikker på om det var riktig.

 

Jeg tenker at du bør tenke deg nøye om i forhold til om det er riktig å la barn vokse opp slik du beskriver. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 27bd7...b1a

Jeg kunne skrevet det samme, bare at jeg gikk da barna fortsatt var små. Merket enorm forskjell på eldste på fire år. Det sa også bhg som ikke visste hvordan vi hadde hatt det. Hver 17mai, jul, påske, ferier, helger... Alltid ødelagt av kjefting og sinne.

 

Ser en over skrev at hun måtte bli fordi hun ikke kunne sende barna alene til far. Det tenkte jeg også, helt til hans kusine sa "men du skjønner vel at barns ikke skal til han om han ikke oppfører seg eller er greie med dem"? Her gikk det en lang stund hvor han måtte komme hit for å se barna, så hadde han en og en på noen overnattinger, så har han hatt begge noen ukedager. Helger går ikke for da er det bare styr, stress, kjefting og gråtende barn. Eldste på fem nå sa forrige uke at han ikke vil til faren mer (fordi han blir så sint hele tiden) så nå sover han her igjen og jeg krever at far får jeg veiledning. Han skylder på krevende, sutrende og umulige unger, men ser ikke at det er HAN som utløser stress og usikkerhet hos ungene Forferdelig vanskelig situasjon, for alle. :/ Men ungene har det helt klart bedre når han ikke er en del av hverdagen deres. Da ser de også bedre at dette ikke er normalen i et hjem, men urimelig oppførsel av en person.

 

Anonymous poster hash: 0e9f7...b19

Det var jeg som skrev at jeg måtte bli fordi jeg ikke vil sende barna til han alene.

Jeg prøvde å gå.. det ble et helvete som han tok ut på barna. Gjorde en del ting I frustrasjon som ikke er greit at de var vitne til. Han krevde 50/50. De var 1,5 og 3,5 år da. Jeg ville selvsagt ikke d og d ble advokater og styr og rettsak stod for tur. Vi ble ikke enige på familievernkontoret. pga sommerferie så ble d hele dratt langt ut i tid og d var bare tull og barn som led. Jeg bestemte meg for å prøve å få d til med mannen for å skåne barna. Begynte å få kraftig gjeld pga advokatutgifter også. 70.000 kom det på og d var uten rettsak for dit kom vi aldri.

Men ingenting er forandret desverre. Jeg trodde og håpte i d lengste og nå er jeg litt der at jeg bare må leve med det og skåne barna så godt jeg kan. Idag var han sur og bare kjefta.. De bråkte og de maste osv. De KJEDA seg og ville finne på noe med oss! Men mannen? Han ville bare se på tv I fred han.

Jeg tok m meg barna på lekeland alene for dit ville han absolutt ikke bli med. Håpte at han hadde litt mer energi og var blidere etter noen timer I fred og ro. Men nei... like sur og kjeftete da vi kom hjem. Jeg gikk opp på rommet til ene barnet og lekte med de der til de skulle legge seg.

 

Nå skal det sies at min mann på ingen måte har noe å klage over. Det er alltid jeg som står opp m barna. Jeg som lager mat og tar husarbeid og tar meg av ungene i hverdagen. Han går kun på jobb og har seg selv å passe på, resten gjør jeg fordi han ikke gidder å ta i et tak. Han er et håpløst tilfelle og blir bare verre og verre. Men jeg biter tenna sammen. Hadde gått på dagen om han skrev under på minste samvær men d gjør han ikke uten kamp. Men barna mine skal ikke være alene hos han over lengre perioder. Jeg håper mest av alt at han skal få opp øynene og endre seg, men om d ikke skjer så håper jeg at jeg klarer å holde ut og skåne barna så godt jeg kan for han til de er så store at de kan velge selv hvor mye de vil være hos hvem. Når det blir unaturlig å sende de hit og dit. Når den dagen kommer så har jeg ingen planer om å bli hos han lenger.

Jeg blir lykkelig av å være sammen med barna og trenger ingen mann til det, derfor så savner jeg ingenting sånn som ting er nå.

 

 

Anonymous poster hash: a0e12...28e

Ved å bli og utsette barna for denne oppførselen er du også skyldig i omsorgssvikt. Det er din forbannede plikt å skåne barna for psykisk mishandling.

 

 

Anonymous poster hash: fa91b...a21

og hvordan mener du jeg skal gjøre det bedre?

Jeg gikk... men systemet er så tregt og firkanta at det gikk så utover barna at jeg måtte stoppe det. Det er vanskelig å bevise at noen ikke bør få ha mer enn minimums samvær. Og samarbeider du ikke I forkant av rettsaken så kan det bli brukt mot deg. Både familievernkontoret og advokaten min sa jeg måtte samarbeide å sende de til han fram til retten hadde avklart samvær for ellers kunne han bruke d mot meg og det ville stilt meg i dårlig lys. Om jeg går har jeg null kontroll eller mulighet til å gripe inn å snu situasjonen. Så lenge vi bor sammen har jeg mulighet til å ta barna med meg ut når han er grinete å kjefter. Og det gjør jeg!

Han ruser seg ikke, misbruker dem ikke og slår dem ikke, men ja han kjefter MYE! Og det skåner jeg barna mine for så godt jeg kan.

Han får ligge der på sofaen å være en grinete lat gubbe aleine og vi finner på noe annet.

 

 

Ikke uttal deg om andre situasjon når du ikke har peiling på hva vi har gått igjennom og hva som er prøvd og ikke prøvd! All informasjon kommer ikke frem her heller så det blir bare for dumt. Barna mine har det fint og det er takket være meg!

 

 

 

Anonymous poster hash: a0e12...28e

Du imponerer meg virkelig. Du ofrer veldig mye av deg selv for barna dine. De som påstår noe annet skjønner fint lite av situasjonen du står i. Hold ut til barna blir større og så tar du kampen da.

 

 

 

Anonymous poster hash: d9b2a...1b4

[Anonym bruker]

 

og hvordan mener du jeg skal gjøre det bedre?

Jeg gikk... men systemet er så tregt og firkanta at det gikk så utover barna at jeg måtte stoppe det. Det er vanskelig å bevise at noen ikke bør få ha mer enn minimums samvær. Og samarbeider du ikke I forkant av rettsaken så kan det bli brukt mot deg. Både familievernkontoret og advokaten min sa jeg måtte samarbeide å sende de til han fram til retten hadde avklart samvær for ellers kunne han bruke d mot meg og det ville stilt meg i dårlig lys. Om jeg går har jeg null kontroll eller mulighet til å gripe inn å snu situasjonen. Så lenge vi bor sammen har jeg mulighet til å ta barna med meg ut når han er grinete å kjefter. Og det gjør jeg!

Han ruser seg ikke, misbruker dem ikke og slår dem ikke, men ja han kjefter MYE! Og det skåner jeg barna mine for så godt jeg kan.

Han får ligge der på sofaen å være en grinete lat gubbe aleine og vi finner på noe annet.

 

 

Ikke uttal deg om andre situasjon når du ikke har peiling på hva vi har gått igjennom og hva som er prøvd og ikke prøvd! All informasjon kommer ikke frem her heller så det blir bare for dumt. Barna mine har det fint og det er takket være meg!

 

 

 

Anonymous poster hash: a0e12...28e

 

 

Barn har det ikke bra når de må vokse opp med så mye kjefting! Å påstå noe annet er ønsketenkning. Du er kanskje flink til å skåne barna, men det betyr ikke at det er nok til at de ikke blir påvirket av den urimelige kjeftingen de utsettes for av faren :/

 

Få mannen med på fvk, krev der at han går sinnemestringskurs, at dere får veiledning fra bv sammen. Nekter han alt dette så har du bevis for at han nekter å samarbeide, nekter å jobbe med problemene.

 

Anonymous poster hash: 9d44f...b26

[Anonym bruker]

 

 

 

 

En slik mann hadde jeg før også. Han ødela jul, nyttår, påske, sommerferier, mange helger og andre dager med sinne og ustabil oppførsel og bare dro sin vei eller ga blaffen i eller ødela planer og familieaktiviteter med sinne og irritasjon. Barna ble usikre og vanskelige å ha med å gjøre og jeg følte at jeg hadde krevende barn. Tenkte på å forlate han i mange år og til slutt gjorde jeg det. For en utrolig forandring det ble! Både jeg og barna har det utrolig mye bedre og jeg angrer på at jeg ikke tok mot til meg og gikk fra han mye før. Jeg kastet bort utrolig mange år på å unnskylde han, prøve å forandre han og håpe på at det skulle bli bedre. Nå er jeg lykkelig med min nye mann, barna har det mye bedre (og er ikke krevende å ha med å gjøre lengre) og vi voksne her går foran med gode eksempler slik at barna lærer hvordan de skal oppføre seg. Jeg er utrolig lykkelig for valget jeg tok selv om det var tøft og jeg var usikker på om det var riktig.

 

Jeg tenker at du bør tenke deg nøye om i forhold til om det er riktig å la barn vokse opp slik du beskriver. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 27bd7...b1a

Jeg kunne skrevet det samme, bare at jeg gikk da barna fortsatt var små. Merket enorm forskjell på eldste på fire år. Det sa også bhg som ikke visste hvordan vi hadde hatt det. Hver 17mai, jul, påske, ferier, helger... Alltid ødelagt av kjefting og sinne.

 

Ser en over skrev at hun måtte bli fordi hun ikke kunne sende barna alene til far. Det tenkte jeg også, helt til hans kusine sa "men du skjønner vel at barns ikke skal til han om han ikke oppfører seg eller er greie med dem"? Her gikk det en lang stund hvor han måtte komme hit for å se barna, så hadde han en og en på noen overnattinger, så har han hatt begge noen ukedager. Helger går ikke for da er det bare styr, stress, kjefting og gråtende barn. Eldste på fem nå sa forrige uke at han ikke vil til faren mer (fordi han blir så sint hele tiden) så nå sover han her igjen og jeg krever at far får jeg veiledning. Han skylder på krevende, sutrende og umulige unger, men ser ikke at det er HAN som utløser stress og usikkerhet hos ungene Forferdelig vanskelig situasjon, for alle. :/ Men ungene har det helt klart bedre når han ikke er en del av hverdagen deres. Da ser de også bedre at dette ikke er normalen i et hjem, men urimelig oppførsel av en person.

 

Anonymous poster hash: 0e9f7...b19

Det var jeg som skrev at jeg måtte bli fordi jeg ikke vil sende barna til han alene.

Jeg prøvde å gå.. det ble et helvete som han tok ut på barna. Gjorde en del ting I frustrasjon som ikke er greit at de var vitne til. Han krevde 50/50. De var 1,5 og 3,5 år da. Jeg ville selvsagt ikke d og d ble advokater og styr og rettsak stod for tur. Vi ble ikke enige på familievernkontoret. pga sommerferie så ble d hele dratt langt ut i tid og d var bare tull og barn som led. Jeg bestemte meg for å prøve å få d til med mannen for å skåne barna. Begynte å få kraftig gjeld pga advokatutgifter også. 70.000 kom det på og d var uten rettsak for dit kom vi aldri.

Men ingenting er forandret desverre. Jeg trodde og håpte i d lengste og nå er jeg litt der at jeg bare må leve med det og skåne barna så godt jeg kan. Idag var han sur og bare kjefta.. De bråkte og de maste osv. De KJEDA seg og ville finne på noe med oss! Men mannen? Han ville bare se på tv I fred han.

Jeg tok m meg barna på lekeland alene for dit ville han absolutt ikke bli med. Håpte at han hadde litt mer energi og var blidere etter noen timer I fred og ro. Men nei... like sur og kjeftete da vi kom hjem. Jeg gikk opp på rommet til ene barnet og lekte med de der til de skulle legge seg.

 

Nå skal det sies at min mann på ingen måte har noe å klage over. Det er alltid jeg som står opp m barna. Jeg som lager mat og tar husarbeid og tar meg av ungene i hverdagen. Han går kun på jobb og har seg selv å passe på, resten gjør jeg fordi han ikke gidder å ta i et tak. Han er et håpløst tilfelle og blir bare verre og verre. Men jeg biter tenna sammen. Hadde gått på dagen om han skrev under på minste samvær men d gjør han ikke uten kamp. Men barna mine skal ikke være alene hos han over lengre perioder. Jeg håper mest av alt at han skal få opp øynene og endre seg, men om d ikke skjer så håper jeg at jeg klarer å holde ut og skåne barna så godt jeg kan for han til de er så store at de kan velge selv hvor mye de vil være hos hvem. Når det blir unaturlig å sende de hit og dit. Når den dagen kommer så har jeg ingen planer om å bli hos han lenger.

Jeg blir lykkelig av å være sammen med barna og trenger ingen mann til det, derfor så savner jeg ingenting sånn som ting er nå.

 

 

Anonymous poster hash: a0e12...28e

Ved å bli og utsette barna for denne oppførselen er du også skyldig i omsorgssvikt. Det er din forbannede plikt å skåne barna for psykisk mishandling.

 

 

Anonymous poster hash: fa91b...a21

og hvordan mener du jeg skal gjøre det bedre?

Jeg gikk... men systemet er så tregt og firkanta at det gikk så utover barna at jeg måtte stoppe det. Det er vanskelig å bevise at noen ikke bør få ha mer enn minimums samvær. Og samarbeider du ikke I forkant av rettsaken så kan det bli brukt mot deg. Både familievernkontoret og advokaten min sa jeg måtte samarbeide å sende de til han fram til retten hadde avklart samvær for ellers kunne han bruke d mot meg og det ville stilt meg i dårlig lys. Om jeg går har jeg null kontroll eller mulighet til å gripe inn å snu situasjonen. Så lenge vi bor sammen har jeg mulighet til å ta barna med meg ut når han er grinete å kjefter. Og det gjør jeg!

Han ruser seg ikke, misbruker dem ikke og slår dem ikke, men ja han kjefter MYE! Og det skåner jeg barna mine for så godt jeg kan.

Han får ligge der på sofaen å være en grinete lat gubbe aleine og vi finner på noe annet.

 

 

Ikke uttal deg om andre situasjon når du ikke har peiling på hva vi har gått igjennom og hva som er prøvd og ikke prøvd! All informasjon kommer ikke frem her heller så det blir bare for dumt. Barna mine har det fint og det er takket være meg!

 

 

 

Anonymous poster hash: a0e12...28e

Takk for svar (gjelder selvfølgelig alle som har svart)

 

Jeg tenker som deg. Tør ikke gå fra ham. Jeg kan ikke kontrollere ham eller skåne barna når han har samvær. Når han er alene med de fordi jeg må på jobb, sitter han hele dagen og glor på TV. Han kjefter de rundt for å rydde, og de utagerer fordi de kjeder seg.

 

Jeg skåner også barna så mye jeg kan. Gir beskjed når han går over streken, tar barna bort fra ham og er sammen uten ham.

 

Ungene vil jo ikke være med ham, så håper jo han snart ser hva han gjør. Når han skal legge de gråter de, for de vil jeg skal. De går aldri til han om det er noe, alltid til meg.

 

I dag kjeftet han fordi ene barnet datt av stolen og sølte da vi åt frokost. Barnet løp grinende ut... Skjønner ikke hva han tenker med...! Heldigvis kom barnet inn igjen etter litt trøst, og jeg koste meg med de resten av dagen, mens han spilte PlayStation...

 

Har fått tre barn fordi de kom tett, han har lovet forbedring flere ganger og jeg har nok vært litt naiv og trodd ham...:/ Gradvis forverring har det også vært.

 

 

Anonymous poster hash: ba058...c00

[Anonym bruker]

 

 

En slik mann hadde jeg før også. Han ødela jul, nyttår, påske, sommerferier, mange helger og andre dager med sinne og ustabil oppførsel og bare dro sin vei eller ga blaffen i eller ødela planer og familieaktiviteter med sinne og irritasjon. Barna ble usikre og vanskelige å ha med å gjøre og jeg følte at jeg hadde krevende barn. Tenkte på å forlate han i mange år og til slutt gjorde jeg det. For en utrolig forandring det ble! Både jeg og barna har det utrolig mye bedre og jeg angrer på at jeg ikke tok mot til meg og gikk fra han mye før. Jeg kastet bort utrolig mange år på å unnskylde han, prøve å forandre han og håpe på at det skulle bli bedre. Nå er jeg lykkelig med min nye mann, barna har det mye bedre (og er ikke krevende å ha med å gjøre lengre) og vi voksne her går foran med gode eksempler slik at barna lærer hvordan de skal oppføre seg. Jeg er utrolig lykkelig for valget jeg tok selv om det var tøft og jeg var usikker på om det var riktig.

 

Jeg tenker at du bør tenke deg nøye om i forhold til om det er riktig å la barn vokse opp slik du beskriver. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 27bd7...b1a

Jeg kunne skrevet det samme, bare at jeg gikk da barna fortsatt var små. Merket enorm forskjell på eldste på fire år. Det sa også bhg som ikke visste hvordan vi hadde hatt det. Hver 17mai, jul, påske, ferier, helger... Alltid ødelagt av kjefting og sinne.

 

Ser en over skrev at hun måtte bli fordi hun ikke kunne sende barna alene til far. Det tenkte jeg også, helt til hans kusine sa "men du skjønner vel at barns ikke skal til han om han ikke oppfører seg eller er greie med dem"? Her gikk det en lang stund hvor han måtte komme hit for å se barna, så hadde han en og en på noen overnattinger, så har han hatt begge noen ukedager. Helger går ikke for da er det bare styr, stress, kjefting og gråtende barn. Eldste på fem nå sa forrige uke at han ikke vil til faren mer (fordi han blir så sint hele tiden) så nå sover han her igjen og jeg krever at far får jeg veiledning. Han skylder på krevende, sutrende og umulige unger, men ser ikke at det er HAN som utløser stress og usikkerhet hos ungene Forferdelig vanskelig situasjon, for alle. :/ Men ungene har det helt klart bedre når han ikke er en del av hverdagen deres. Da ser de også bedre at dette ikke er normalen i et hjem, men urimelig oppførsel av en person.

 

Anonymous poster hash: 0e9f7...b19

Det var jeg som skrev at jeg måtte bli fordi jeg ikke vil sende barna til han alene.

Jeg prøvde å gå.. det ble et helvete som han tok ut på barna. Gjorde en del ting I frustrasjon som ikke er greit at de var vitne til. Han krevde 50/50. De var 1,5 og 3,5 år da. Jeg ville selvsagt ikke d og d ble advokater og styr og rettsak stod for tur. Vi ble ikke enige på familievernkontoret. pga sommerferie så ble d hele dratt langt ut i tid og d var bare tull og barn som led. Jeg bestemte meg for å prøve å få d til med mannen for å skåne barna. Begynte å få kraftig gjeld pga advokatutgifter også. 70.000 kom det på og d var uten rettsak for dit kom vi aldri.

Men ingenting er forandret desverre. Jeg trodde og håpte i d lengste og nå er jeg litt der at jeg bare må leve med det og skåne barna så godt jeg kan. Idag var han sur og bare kjefta.. De bråkte og de maste osv. De KJEDA seg og ville finne på noe med oss! Men mannen? Han ville bare se på tv I fred han.

Jeg tok m meg barna på lekeland alene for dit ville han absolutt ikke bli med. Håpte at han hadde litt mer energi og var blidere etter noen timer I fred og ro. Men nei... like sur og kjeftete da vi kom hjem. Jeg gikk opp på rommet til ene barnet og lekte med de der til de skulle legge seg.

 

Nå skal det sies at min mann på ingen måte har noe å klage over. Det er alltid jeg som står opp m barna. Jeg som lager mat og tar husarbeid og tar meg av ungene i hverdagen. Han går kun på jobb og har seg selv å passe på, resten gjør jeg fordi han ikke gidder å ta i et tak. Han er et håpløst tilfelle og blir bare verre og verre. Men jeg biter tenna sammen. Hadde gått på dagen om han skrev under på minste samvær men d gjør han ikke uten kamp. Men barna mine skal ikke være alene hos han over lengre perioder. Jeg håper mest av alt at han skal få opp øynene og endre seg, men om d ikke skjer så håper jeg at jeg klarer å holde ut og skåne barna så godt jeg kan for han til de er så store at de kan velge selv hvor mye de vil være hos hvem. Når det blir unaturlig å sende de hit og dit. Når den dagen kommer så har jeg ingen planer om å bli hos han lenger.

Jeg blir lykkelig av å være sammen med barna og trenger ingen mann til det, derfor så savner jeg ingenting sånn som ting er nå.

 

 

Anonymous poster hash: a0e12...28e

DU savner nok ingen ting.

Men jeg vedder huet mitt på at ungene savner en hel del.

 

Mamma var en sånn som trodde hun "skånet" oss ved å bli boende. Det var feil. I stedet fortalte hun, gjennom sin handling, at hun godkjente og aksepterte pappas oppførsel. For så lenge hun ikke tok oss med og flyttet, var hun jo indirekte med på det.

 

Anonymous poster hash: 1173b...239

[Gjest Antarctica]

 

 

 

 

 

En slik mann hadde jeg før også. Han ødela jul, nyttår, påske, sommerferier, mange helger og andre dager med sinne og ustabil oppførsel og bare dro sin vei eller ga blaffen i eller ødela planer og familieaktiviteter med sinne og irritasjon. Barna ble usikre og vanskelige å ha med å gjøre og jeg følte at jeg hadde krevende barn. Tenkte på å forlate han i mange år og til slutt gjorde jeg det. For en utrolig forandring det ble! Både jeg og barna har det utrolig mye bedre og jeg angrer på at jeg ikke tok mot til meg og gikk fra han mye før. Jeg kastet bort utrolig mange år på å unnskylde han, prøve å forandre han og håpe på at det skulle bli bedre. Nå er jeg lykkelig med min nye mann, barna har det mye bedre (og er ikke krevende å ha med å gjøre lengre) og vi voksne her går foran med gode eksempler slik at barna lærer hvordan de skal oppføre seg. Jeg er utrolig lykkelig for valget jeg tok selv om det var tøft og jeg var usikker på om det var riktig.

 

Jeg tenker at du bør tenke deg nøye om i forhold til om det er riktig å la barn vokse opp slik du beskriver. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 27bd7...b1a

Jeg kunne skrevet det samme, bare at jeg gikk da barna fortsatt var små. Merket enorm forskjell på eldste på fire år. Det sa også bhg som ikke visste hvordan vi hadde hatt det. Hver 17mai, jul, påske, ferier, helger... Alltid ødelagt av kjefting og sinne.

 

Ser en over skrev at hun måtte bli fordi hun ikke kunne sende barna alene til far. Det tenkte jeg også, helt til hans kusine sa "men du skjønner vel at barns ikke skal til han om han ikke oppfører seg eller er greie med dem"? Her gikk det en lang stund hvor han måtte komme hit for å se barna, så hadde han en og en på noen overnattinger, så har han hatt begge noen ukedager. Helger går ikke for da er det bare styr, stress, kjefting og gråtende barn. Eldste på fem nå sa forrige uke at han ikke vil til faren mer (fordi han blir så sint hele tiden) så nå sover han her igjen og jeg krever at far får jeg veiledning. Han skylder på krevende, sutrende og umulige unger, men ser ikke at det er HAN som utløser stress og usikkerhet hos ungene Forferdelig vanskelig situasjon, for alle. :/ Men ungene har det helt klart bedre når han ikke er en del av hverdagen deres. Da ser de også bedre at dette ikke er normalen i et hjem, men urimelig oppførsel av en person.

 

Anonymous poster hash: 0e9f7...b19

Det var jeg som skrev at jeg måtte bli fordi jeg ikke vil sende barna til han alene.

Jeg prøvde å gå.. det ble et helvete som han tok ut på barna. Gjorde en del ting I frustrasjon som ikke er greit at de var vitne til. Han krevde 50/50. De var 1,5 og 3,5 år da. Jeg ville selvsagt ikke d og d ble advokater og styr og rettsak stod for tur. Vi ble ikke enige på familievernkontoret. pga sommerferie så ble d hele dratt langt ut i tid og d var bare tull og barn som led. Jeg bestemte meg for å prøve å få d til med mannen for å skåne barna. Begynte å få kraftig gjeld pga advokatutgifter også. 70.000 kom det på og d var uten rettsak for dit kom vi aldri.

Men ingenting er forandret desverre. Jeg trodde og håpte i d lengste og nå er jeg litt der at jeg bare må leve med det og skåne barna så godt jeg kan. Idag var han sur og bare kjefta.. De bråkte og de maste osv. De KJEDA seg og ville finne på noe med oss! Men mannen? Han ville bare se på tv I fred han.

Jeg tok m meg barna på lekeland alene for dit ville han absolutt ikke bli med. Håpte at han hadde litt mer energi og var blidere etter noen timer I fred og ro. Men nei... like sur og kjeftete da vi kom hjem. Jeg gikk opp på rommet til ene barnet og lekte med de der til de skulle legge seg.

 

Nå skal det sies at min mann på ingen måte har noe å klage over. Det er alltid jeg som står opp m barna. Jeg som lager mat og tar husarbeid og tar meg av ungene i hverdagen. Han går kun på jobb og har seg selv å passe på, resten gjør jeg fordi han ikke gidder å ta i et tak. Han er et håpløst tilfelle og blir bare verre og verre. Men jeg biter tenna sammen. Hadde gått på dagen om han skrev under på minste samvær men d gjør han ikke uten kamp. Men barna mine skal ikke være alene hos han over lengre perioder. Jeg håper mest av alt at han skal få opp øynene og endre seg, men om d ikke skjer så håper jeg at jeg klarer å holde ut og skåne barna så godt jeg kan for han til de er så store at de kan velge selv hvor mye de vil være hos hvem. Når det blir unaturlig å sende de hit og dit. Når den dagen kommer så har jeg ingen planer om å bli hos han lenger.

Jeg blir lykkelig av å være sammen med barna og trenger ingen mann til det, derfor så savner jeg ingenting sånn som ting er nå.

 

 

Anonymous poster hash: a0e12...28e

Ved å bli og utsette barna for denne oppførselen er du også skyldig i omsorgssvikt. Det er din forbannede plikt å skåne barna for psykisk mishandling.

 

 

Anonymous poster hash: fa91b...a21

og hvordan mener du jeg skal gjøre det bedre?

Jeg gikk... men systemet er så tregt og firkanta at det gikk så utover barna at jeg måtte stoppe det. Det er vanskelig å bevise at noen ikke bør få ha mer enn minimums samvær. Og samarbeider du ikke I forkant av rettsaken så kan det bli brukt mot deg. Både familievernkontoret og advokaten min sa jeg måtte samarbeide å sende de til han fram til retten hadde avklart samvær for ellers kunne han bruke d mot meg og det ville stilt meg i dårlig lys. Om jeg går har jeg null kontroll eller mulighet til å gripe inn å snu situasjonen. Så lenge vi bor sammen har jeg mulighet til å ta barna med meg ut når han er grinete å kjefter. Og det gjør jeg!

Han ruser seg ikke, misbruker dem ikke og slår dem ikke, men ja han kjefter MYE! Og det skåner jeg barna mine for så godt jeg kan.

Han får ligge der på sofaen å være en grinete lat gubbe aleine og vi finner på noe annet.

 

 

Ikke uttal deg om andre situasjon når du ikke har peiling på hva vi har gått igjennom og hva som er prøvd og ikke prøvd! All informasjon kommer ikke frem her heller så det blir bare for dumt. Barna mine har det fint og det er takket være meg!

 

 

 

Anonymous poster hash: a0e12...28e

Takk for svar (gjelder selvfølgelig alle som har svart)

 

Jeg tenker som deg. Tør ikke gå fra ham. Jeg kan ikke kontrollere ham eller skåne barna når han har samvær. Når han er alene med de fordi jeg må på jobb, sitter han hele dagen og glor på TV. Han kjefter de rundt for å rydde, og de utagerer fordi de kjeder seg.

 

Jeg skåner også barna så mye jeg kan. Gir beskjed når han går over streken, tar barna bort fra ham og er sammen uten ham.

 

Ungene vil jo ikke være med ham, så håper jo han snart ser hva han gjør. Når han skal legge de gråter de, for de vil jeg skal. De går aldri til han om det er noe, alltid til meg.

 

I dag kjeftet han fordi ene barnet datt av stolen og sølte da vi åt frokost. Barnet løp grinende ut... Skjønner ikke hva han tenker med...! Heldigvis kom barnet inn igjen etter litt trøst, og jeg koste meg med de resten av dagen, mens han spilte PlayStation...

 

Har fått tre barn fordi de kom tett, han har lovet forbedring flere ganger og jeg har nok vært litt naiv og trodd ham...:/ Gradvis forverring har det også vært.

 

 

Anonymous poster hash: ba058...c00

Da skal han jo ikke ha samvær uten tilsyn...

[Gjest Antarctica]

 

 

 

 

 

En slik mann hadde jeg før også. Han ødela jul, nyttår, påske, sommerferier, mange helger og andre dager med sinne og ustabil oppførsel og bare dro sin vei eller ga blaffen i eller ødela planer og familieaktiviteter med sinne og irritasjon. Barna ble usikre og vanskelige å ha med å gjøre og jeg følte at jeg hadde krevende barn. Tenkte på å forlate han i mange år og til slutt gjorde jeg det. For en utrolig forandring det ble! Både jeg og barna har det utrolig mye bedre og jeg angrer på at jeg ikke tok mot til meg og gikk fra han mye før. Jeg kastet bort utrolig mange år på å unnskylde han, prøve å forandre han og håpe på at det skulle bli bedre. Nå er jeg lykkelig med min nye mann, barna har det mye bedre (og er ikke krevende å ha med å gjøre lengre) og vi voksne her går foran med gode eksempler slik at barna lærer hvordan de skal oppføre seg. Jeg er utrolig lykkelig for valget jeg tok selv om det var tøft og jeg var usikker på om det var riktig.

 

Jeg tenker at du bør tenke deg nøye om i forhold til om det er riktig å la barn vokse opp slik du beskriver. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 27bd7...b1a

Jeg kunne skrevet det samme, bare at jeg gikk da barna fortsatt var små. Merket enorm forskjell på eldste på fire år. Det sa også bhg som ikke visste hvordan vi hadde hatt det. Hver 17mai, jul, påske, ferier, helger... Alltid ødelagt av kjefting og sinne.

 

Ser en over skrev at hun måtte bli fordi hun ikke kunne sende barna alene til far. Det tenkte jeg også, helt til hans kusine sa "men du skjønner vel at barns ikke skal til han om han ikke oppfører seg eller er greie med dem"? Her gikk det en lang stund hvor han måtte komme hit for å se barna, så hadde han en og en på noen overnattinger, så har han hatt begge noen ukedager. Helger går ikke for da er det bare styr, stress, kjefting og gråtende barn. Eldste på fem nå sa forrige uke at han ikke vil til faren mer (fordi han blir så sint hele tiden) så nå sover han her igjen og jeg krever at far får jeg veiledning. Han skylder på krevende, sutrende og umulige unger, men ser ikke at det er HAN som utløser stress og usikkerhet hos ungene Forferdelig vanskelig situasjon, for alle. :/ Men ungene har det helt klart bedre når han ikke er en del av hverdagen deres. Da ser de også bedre at dette ikke er normalen i et hjem, men urimelig oppførsel av en person.

 

Anonymous poster hash: 0e9f7...b19

Det var jeg som skrev at jeg måtte bli fordi jeg ikke vil sende barna til han alene.

Jeg prøvde å gå.. det ble et helvete som han tok ut på barna. Gjorde en del ting I frustrasjon som ikke er greit at de var vitne til. Han krevde 50/50. De var 1,5 og 3,5 år da. Jeg ville selvsagt ikke d og d ble advokater og styr og rettsak stod for tur. Vi ble ikke enige på familievernkontoret. pga sommerferie så ble d hele dratt langt ut i tid og d var bare tull og barn som led. Jeg bestemte meg for å prøve å få d til med mannen for å skåne barna. Begynte å få kraftig gjeld pga advokatutgifter også. 70.000 kom det på og d var uten rettsak for dit kom vi aldri.

Men ingenting er forandret desverre. Jeg trodde og håpte i d lengste og nå er jeg litt der at jeg bare må leve med det og skåne barna så godt jeg kan. Idag var han sur og bare kjefta.. De bråkte og de maste osv. De KJEDA seg og ville finne på noe med oss! Men mannen? Han ville bare se på tv I fred han.

Jeg tok m meg barna på lekeland alene for dit ville han absolutt ikke bli med. Håpte at han hadde litt mer energi og var blidere etter noen timer I fred og ro. Men nei... like sur og kjeftete da vi kom hjem. Jeg gikk opp på rommet til ene barnet og lekte med de der til de skulle legge seg.

 

Nå skal det sies at min mann på ingen måte har noe å klage over. Det er alltid jeg som står opp m barna. Jeg som lager mat og tar husarbeid og tar meg av ungene i hverdagen. Han går kun på jobb og har seg selv å passe på, resten gjør jeg fordi han ikke gidder å ta i et tak. Han er et håpløst tilfelle og blir bare verre og verre. Men jeg biter tenna sammen. Hadde gått på dagen om han skrev under på minste samvær men d gjør han ikke uten kamp. Men barna mine skal ikke være alene hos han over lengre perioder. Jeg håper mest av alt at han skal få opp øynene og endre seg, men om d ikke skjer så håper jeg at jeg klarer å holde ut og skåne barna så godt jeg kan for han til de er så store at de kan velge selv hvor mye de vil være hos hvem. Når det blir unaturlig å sende de hit og dit. Når den dagen kommer så har jeg ingen planer om å bli hos han lenger.

Jeg blir lykkelig av å være sammen med barna og trenger ingen mann til det, derfor så savner jeg ingenting sånn som ting er nå.

 

 

Anonymous poster hash: a0e12...28e

Ved å bli og utsette barna for denne oppførselen er du også skyldig i omsorgssvikt. Det er din forbannede plikt å skåne barna for psykisk mishandling.

 

 

Anonymous poster hash: fa91b...a21

og hvordan mener du jeg skal gjøre det bedre?

Jeg gikk... men systemet er så tregt og firkanta at det gikk så utover barna at jeg måtte stoppe det. Det er vanskelig å bevise at noen ikke bør få ha mer enn minimums samvær. Og samarbeider du ikke I forkant av rettsaken så kan det bli brukt mot deg. Både familievernkontoret og advokaten min sa jeg måtte samarbeide å sende de til han fram til retten hadde avklart samvær for ellers kunne han bruke d mot meg og det ville stilt meg i dårlig lys. Om jeg går har jeg null kontroll eller mulighet til å gripe inn å snu situasjonen. Så lenge vi bor sammen har jeg mulighet til å ta barna med meg ut når han er grinete å kjefter. Og det gjør jeg!

Han ruser seg ikke, misbruker dem ikke og slår dem ikke, men ja han kjefter MYE! Og det skåner jeg barna mine for så godt jeg kan.

Han får ligge der på sofaen å være en grinete lat gubbe aleine og vi finner på noe annet.

 

 

Ikke uttal deg om andre situasjon når du ikke har peiling på hva vi har gått igjennom og hva som er prøvd og ikke prøvd! All informasjon kommer ikke frem her heller så det blir bare for dumt. Barna mine har det fint og det er takket være meg!

 

 

 

Anonymous poster hash: a0e12...28e

Takk for svar (gjelder selvfølgelig alle som har svart)

 

Jeg tenker som deg. Tør ikke gå fra ham. Jeg kan ikke kontrollere ham eller skåne barna når han har samvær. Når han er alene med de fordi jeg må på jobb, sitter han hele dagen og glor på TV. Han kjefter de rundt for å rydde, og de utagerer fordi de kjeder seg.

 

Jeg skåner også barna så mye jeg kan. Gir beskjed når han går over streken, tar barna bort fra ham og er sammen uten ham.

 

Ungene vil jo ikke være med ham, så håper jo han snart ser hva han gjør. Når han skal legge de gråter de, for de vil jeg skal. De går aldri til han om det er noe, alltid til meg.

 

I dag kjeftet han fordi ene barnet datt av stolen og sølte da vi åt frokost. Barnet løp grinende ut... Skjønner ikke hva han tenker med...! Heldigvis kom barnet inn igjen etter litt trøst, og jeg koste meg med de resten av dagen, mens han spilte PlayStation...

 

Har fått tre barn fordi de kom tett, han har lovet forbedring flere ganger og jeg har nok vært litt naiv og trodd ham...:/ Gradvis forverring har det også vært.

 

 

Anonymous poster hash: ba058...c00

Da skal han jo ikke ha samvær uten tilsyn...