kom en pakke i posten fra min mor.

[Gjest Antarctica]

 

Takk for svar, føles helt feil så ja jeg blir å sende det i retur. Har valgt å ikke vise det til ungene hva hun har sendt. Best sånn :-)

 

Anonymous poster hash: 9b2f6...9d1

Da velger du å la barna dine tro hun aldri har sendt dem noe. Trenger ikke ha noe forhold for din del, men egoistisk å frata barna muligheten. Kanskje et forsøk på forsoning, så la i det minste barna selv få gjøre seg opp en mening.

 

 

Anonymous poster hash: 3a2f6...94f

Hvorfor? Kjerringa er jo gæren.

[Anonym bruker]

Syns du gjorde helt rett i å sende pakken i retur!

Anonymous poster hash: 09133...fa5

[Anonym bruker]

 

 

Takk for svar, føles helt feil så ja jeg blir å sende det i retur. Har valgt å ikke vise det til ungene hva hun har sendt. Best sånn :-)

 

Anonymous poster hash: 9b2f6...9d1

Da velger du å la barna dine tro hun aldri har sendt dem noe. Trenger ikke ha noe forhold for din del, men egoistisk å frata barna muligheten. Kanskje et forsøk på forsoning, så la i det minste barna selv få gjøre seg opp en mening.

 

 

Anonymous poster hash: 3a2f6...94f

Hvorfor? Kjerringa er jo gæren.

Ja nå får du jo i alle fall aldri vite det om hun har prøvd å forandre seg...

Fordi mennesker forandrer seg jo, og kan gjøre opp for seg, og kan prøve forsoning.

Og om du sier nei, så bør vi heller ikke ha et rettsvesen, fordi ingen kan angre eller prøve å gjøre opp for seg. En gang tyv, alltid tyv...

 

 

Anonymous poster hash: 3a2f6...94f

[Anonym bruker]

 

 

 

Takk for svar, føles helt feil så ja jeg blir å sende det i retur. Har valgt å ikke vise det til ungene hva hun har sendt. Best sånn :-)

 

Anonymous poster hash: 9b2f6...9d1

Da velger du å la barna dine tro hun aldri har sendt dem noe. Trenger ikke ha noe forhold for din del, men egoistisk å frata barna muligheten. Kanskje et forsøk på forsoning, så la i det minste barna selv få gjøre seg opp en mening.

 

 

Anonymous poster hash: 3a2f6...94f

Hvorfor? Kjerringa er jo gæren.

Ja nå får du jo i alle fall aldri vite det om hun har prøvd å forandre seg...

Fordi mennesker forandrer seg jo, og kan gjøre opp for seg, og kan prøve forsoning.

Og om du sier nei, så bør vi heller ikke ha et rettsvesen, fordi ingen kan angre eller prøve å gjøre opp for seg. En gang tyv, alltid tyv...

 

 

Anonymous poster hash: 3a2f6...94f

 

 

Hvis His mor hadde forandret seg til det bedre ville hun ha tatt kontakt på en annen måte enn å sende dyre gaver og legge ved kvitteringene for å bekrefte prisen på gavene. Hadde hun forandret seg til det bedre så ville hun forstått at hun ikke kan kjøpe seg ut av fortiden. Hadde hun forandret seg så ville en lapp med "Unnskyld for alt galt jeg gjorde mot deg i oppveksten, om du gir meg muligheten så ønsker jeg å gjøre fremtiden for oss bedre"... eller noe lignende.

Materalistiske ting fikser ikke noe og virker bare mot sin hensikt. Dessverre.

 

Noen vil aldri forandre seg - hvor mange sjanser mener du man skal gi slike personer?

 

Og sammenligningen med rettsvesenet.... bare nevner at vi har forvaringsdommer for de som har gjort alvorlige forbrytelser og ikke endrer seg

 

Anonymous poster hash: 9705b...fde

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Takk for svar, føles helt feil så ja jeg blir å sende det i retur. Har valgt å ikke vise det til ungene hva hun har sendt. Best sånn :-)

 

Anonymous poster hash: 9b2f6...9d1

Da velger du å la barna dine tro hun aldri har sendt dem noe. Trenger ikke ha noe forhold for din del, men egoistisk å frata barna muligheten. Kanskje et forsøk på forsoning, så la i det minste barna selv få gjøre seg opp en mening.

 

 

Anonymous poster hash: 3a2f6...94f

Hvorfor? Kjerringa er jo gæren.

Ja nå får du jo i alle fall aldri vite det om hun har prøvd å forandre seg...

Fordi mennesker forandrer seg jo, og kan gjøre opp for seg, og kan prøve forsoning.

Og om du sier nei, så bør vi heller ikke ha et rettsvesen, fordi ingen kan angre eller prøve å gjøre opp for seg. En gang tyv, alltid tyv...

 

 

Anonymous poster hash: 3a2f6...94f

Hvis His mor hadde forandret seg til det bedre ville hun ha tatt kontakt på en annen måte enn å sende dyre gaver og legge ved kvitteringene for å bekrefte prisen på gavene. Hadde hun forandret seg til det bedre så ville hun forstått at hun ikke kan kjøpe seg ut av fortiden. Hadde hun forandret seg så ville en lapp med "Unnskyld for alt galt jeg gjorde mot deg i oppveksten, om du gir meg muligheten så ønsker jeg å gjøre fremtiden for oss bedre"... eller noe lignende.

Materalistiske ting fikser ikke noe og virker bare mot sin hensikt. Dessverre.

 

Noen vil aldri forandre seg - hvor mange sjanser mener du man skal gi slike personer?

 

Og sammenligningen med rettsvesenet.... bare nevner at vi har forvaringsdommer for de som har gjort alvorlige forbrytelser og ikke endrer seg

 

Anonymous poster hash: 9705b...fde

 

Takk for at du svarer for meg.

Greia her er, hun kan forandre seg alt hun vil. Det hun har gjort er utilgivelig, dessuten vet jeg hun ikke har forandret seg en plass. Det beviser hun både med pakken og oppførselen hennes bare det siste året.

 

Hi

 

 

 

Anonymous poster hash: 9b2f6...9d1

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg kan forstå at du ikke forstår vitsen med innlegget, at du synes det er rart det først etterhvert kommer flere relevante opplysninger.

 

Men for de av oss som har vært nødt til å kutte kontakt med foreldre så er ikke innlegget noe rart i det hele tatt. Det er heller ikke rart at Hi ikke skrev så mye om årsakene til å begynne med.

 

Det å være helt uforberedt på at en slik forelder tar kontakt, tar kontakt på en slik måte, det gjør noe med et voksent barn som har måttet kutte kontakten. Selv når man vet at det er riktig avgjørelse og som regel en nødvendig avgjørelse, så vil slike påminnelse alltid berøre følelsene. Jeg tror kanskje man må ha opplevd det selv for å forstå den krasjen i følelsene som man opplever i slike tilfeller. Sorg og sinne kolliderer med alle minner fra fortiden, om ev. overgrep og skyldfølelse og ev. skam. Og man trenger å få utløp for det, man ønsker forståelse for det, eller bare få luftet det, fortalt det til noen - for det å fortelle slikt til folk ofte medfører fordømmelse fordi det blir tatt for gitt at man ikke har "god nok grunn" for å ha kuttet kontakten, ikke ville ta imot gaver, ikke ønske mer kontakt.

 

Ikke vær så rask til å dømme de som har sett seg nødt til å ta disse valgene.

 

Hi, jeg er i en lignende situasjon med en av mine foreldre. Tenkte at jeg etter mange år uten kontakt skulle gi vedkommende en sjanse og har tatt imot noe som ble sendt meg. Svarte høflig og takket ordentlig og skrev litt ellers. Etter det - ikke ett ord mer fra denne forelderen, ikke én kommentar på det jeg skrev. Så ting er som vanlig. Ønsket om kontakt stikker ikke dypt hos vedkommende. Jeg vet også at det at vedkommende har "vært så generøs" vil bli spredt til familien og lar meg fremstå som utakknemlig som ikke gjør mer for å ta kontakt. Vedkommende er også i en situasjon hvor vedkommende ønsker seg goodwill fra familien pga. noe personen har gjort. Og da gjelder det å "høste stemmer". Så i bunn ligger som alltid personens egoisme. Men, jeg er kommet dit at det ikke sårer mer. Jeg har forsøkt så mye, har gitt vedkommende mange sjanser, men ikke noe endrer seg. Så beslutningen om null kontakt har vært riktig, og kommer til å fortsette.

Jeg forstår godt at du sender pakken i retur mtp. hva du har opplevd, Hi. Det å se tingene i ditt hjem vil ikke gi deg noen gode følelser, heller nærmest føles som en hån etter det som har skjedd tidligere. Om din mor ønsker kontakt igjen så må hun vise at hun forstår hva hun har gjort før og at hun er villig til å gå den tøffe veien med å unnskylde seg og prøve å reparere forholdet. Å gå veien om materielle ting uten et ord mer er ikke måten å fikse et slikt forhold.

 

Gjør det som er riktig for deg, Hi, og stå i det. Slike episoder rører i følelsene, men gå i deg selv og stol på at den avgjørelsen du gjør er det som er det riktige her og nå. Da får du også fred med avgjørelsen din.

 

Anonymous poster hash: 9705b...fde

 

Tusen takk for fint svar, på en måte godt å vite at det finnes flere.. jeg er der at uansett hvor mange år det har gått siden jeg dro å så henne siste gang (11 år siden) blir jeg helt knekt hver gang hun gir fra seg en lyd. Fatter ikke hva hun ville med dette...

 

Jeg klarer ikke gi en kjangse, klarer ikke være hyyggelig eller svare henne. Sendte bare alt i retur uten noe mer. Det er ganske stygt men for megkunne hun like gjerne ikke vært ...

 

Uansett , bra du ikke blir lei deg lenger . Da har du vunnet . Håper du får en fin jul og godtnyttår :-)

Mennesker som gjør oss vondt burde vi bare glemme. De tenker bare på segselv , å det er vi som sitter igjen som en idiot, neafor å skuffa...

 

Beklager litt rot, skriver bare det jeg tenker. Heh

 

Hi

 

 

 

Anonymous poster hash: 9b2f6...9d1

Om det er noen trøst så kan jeg også fortelle at det tok minst 10-12 år for meg også før det begynte å gjøre litt mindre vondt når vedkommende tok uønsket kontakt. Det var som å få et takras i hodet av følelser hver gang.

Jeg valgte på et tidspunkt å gå til psykolog for å bearbeide en del av følelsene rundt dette. Og jeg fant ut at det hjalp meg å tenke veldig objektivt på det som skjedde når personen tok kontakt igjen uten å respektere at jeg hadde det bedre uten kontakt. Så det jeg gjorde var å holde en indre samtale med meg selv. Om det var jeg som fikk den pakken du fikk nå, så ville dialogen med meg selv gått ca. slik:

 

* Hadde du det bra i går?

- Ja, jeg hadde det bra i går.

* Du har det ikke bra nå siden du fikk den pakken?

- Nei, nå er jeg lei meg, jeg får opp igjen alle gamle tanker og minner, jeg blir sint fordi hun har sendt den pakken fordi det gjør vondt!

*Ok, det kan jeg forstå, det er naturlig at du føler det slik. Men det at hun sendte pakken, har det endret noe mellom dere?

- Nei, det har det ikke, men atter en gang viser hun hvor overfladisk hun er, at hun ikke tar ansvar for det hun har gjort tidligere. * Ja, jeg kan forstå at du føler det slik, og du har jo egentlig rett i det. Men hvorfor blir du så sint og lei deg?

- Fordi hun ikke endrer seg, at hun viser at hun ikke forstår hva hun har gjort mot meg tidligere, fordi hun nekter å respektere at det beste for meg er at hun holder seg helt unna!!!

* Ja, jeg forstår det også, men du, har hun respektert deg og dine følelser tidligere?

- NEI, det har hun ikke!

* Så det du egentlig sier er at du er lei deg for at hun fremdeles ikke kan være en normal mamma som respekterer deg og dine følelser?

- JA!

* Ok, men du... har ting egentlig forandret seg noe som helst fra i går (da du ikke visste om pakken) til i dag (etter du fikk pakken)?

- Hva mener du med det.... selvfølgelig har ting forandret seg, jeg er sint, jeg er lei meg, jeg er frustret, enda en gang har hun ødelagt så mye for meg, og så nå akkurat inn i julen også, hun veeet jo hva dette gjør med meg. Selvfølgelig har ting endret seg!!!

* Nei, jeg er uenig med deg. Ikke noe har egentlig endret seg fra i går. I går visste du alt din mor har gjort mot deg før, du visste at hun har såret deg og at hun trolig kommer til å såre deg i fremtiden også, du visste at hun ikke respekterer dine følelser. Er du enig i det?

- Ja, det visste jeg selvfølgelig, men og så?

* Jo, se på hva du vet i dag om din mor. Du husker det samme om fortiden som du husket i går, du vet at hun har såret deg og kommer til å såre deg igjen, og du vet at hun ikke respekterer følelsene dine og at du ikke vil ha kontakt. Er du enig i det?

- Ja, det stemmer, jeg vet jo det samme i dag som i går, men da hadde hun ikke sendt pakken!!

* Så, det eneste som egentlig har endret seg for deg fra i går til i dag er at du har hentet den pakken og må ta deg bryet å sende den tilbake.... for følelsesmessig har det eeeegentlig ikke skjedd noen endring, annet enn at du har fått bekreftet det du allerede visste?

- Hm, joooo, det er forsåvidt ikke noe jeg ikke visste eller ikke følte fra før... men det gjør så vondt nå!

* Ja, det gjør vondt fordi du har fått en påminnelse om alt det vonde som har vært og det som aldri ble bra. Men du har tatt bevisste valg om å holde avstand før, og du har lagt alt dette til side før for å ta kontrollen selv slik at din mor ikke får fortsette å styre hverdagen og følelsene dine. Du har gjort det før, kan du ikke bare gjøre det samme igjen - akkurat her og nå, bare gi slipp på det, slutt å gruble mer på det? Det er jo egentlig ikke noe som har endret seg! Det er jo bare dine tanker og følelser, og de kan du styre. Hun har ikke gjort noe nå som du ikke allerede visste om henne, så egentlig er det jo ikke noe nytt som har skjedd annet en pakke som har kostet deg litt bryderi med å hente og måtte sende tilbake. Sammenligner du dette med det som hun har gjort mot deg tidligere, så er jo dette nærmest bare en bitteliten dråpe i havet, og helt uviktig i den store sammenhengen. Eller?

- Hm, jo, det er kanskje det. Men jeg kan da ikke bare legge det fra meg tankemessig og følelsesmessig, det har jo styrt livet mitt så mye, det er så vanskelig og vondt, så det går jo ikke an å bare slippe det?! Så enkelt er det ikke!

* Hvorfor ikke? Når du sender pakken er du jo ferdig med det, du kan tenke deg at du bare sender de vonde følelsene bort sammen med pakken, for når den er sendt så har du tenkt å fortsette det gode livet du hadde før du visste om denne pakken. For DITT liv har ikke endret seg noe som helst siden i går! Og i går hadde du det bra, sant? Så ros deg selv for at du nå tar styringen tilbake over livet ditt. Og akkurat nå så er det beste for deg å sende pakken tilbake og ikke gruble mer på dette. Så tenk på hvordan du hadde det i går, og fortsett livet ditt her og nå slik du hadde det i går. Og ros deg selv for at du tar vare på deg selv og gjør det som er riktig for deg, du har lov til det, så gi deg selv en klem i tankene for at du tar vare på deg selv og går ut og har det bra - slik du vet du kan ha det. Det er lov å gi slipp, du må ikke la dette påvirke deg, for det har ikke endret noe som helst i det livet du har nå! Så bare tillat deg selv å ha det godt i det livet du har nå.

 

 

Høres sikkert rart ut, men slike samtaler begynte jeg altså å ha med meg selv. Og etter hvert så blir det lettere og lettere - selv når du får slike påminnelser, så kan du greie å legge det bort raskere uten at det slår deg helt ut, eller at du må gå og gruble på det i lang tid.

Det tok meg lang tid å komme dit, og innimellom kan det være tøffere enn andre ganger - men da har jeg igjen slike "samtaler" med meg selv. Og da greier jeg å se at det er virkelig slik - vedkommende har ikke lenger noen kontroll på livet mitt, og jeg kan selv bestemme hvordan jeg vil tenke rundt det som skjer.

Kanskje du kan ha lignende samtaler for deg selv? Jeg fant ut at jeg ikke lenger var et ubeskyttet og forsvarsløs barn inni meg, jeg kunne styre tankene mine og følelsene, og jeg kunne bestemme hvor mye jeg vil tillate det å styre meg, når slike ting skjer. Og med det så ble jeg sterkere og vedkommende kan ikke lenger såre meg like mye som før. Og når vedkommende ikke lenger greier å såre meg lenger, da er det egentlig ikke så nøye hva personen gjør.

Dette har tatt meg mange år, så det er en prosess du må regne med å fortsette med, kanskje hele livet. Men nettopp fordi jeg ser at vedkommende i mitt liv ikke lenger har makt til å såre meg, så kunne jeg nå tillate å gi vedkommende en sjanse. For innerst inne så tror jeg alle ønsker å ha et godt forhold til sine foreldre, jeg tror det håpet kan lever selv når man vet det er urealistisk, og jeg tror kanskje det håpet ikke slutter å lever til en viss grad før foreldrene er døde. Men selv om man har et bittelite bortgjemt håp, så er det altså mulig å komme dithen at man heller ikke blir så forferdelig såret når vedkommende ikke heller tar sjansen når h*n får en ny sjanse. Enkelt? Nei, på ingen måte. Men det er mulig å komme dit.

Husk også at for hvert år som går sa utgjør barndommen din og de vonde årene en mindre og mindre del av livet ditt. Alt annet vil utgjøre en større og større prosent for hvert år som går. Og da kan du også velge å la fortiden bety mindre og mindre.

 

For min del er det ca. ti år siden sist vedkommende fikk en sjanse. Jeg hadde forventninger om at ting kunne bli bedre etter årevis med null kontakt. Vedkommende tok ikke sjansen. Nå lot jeg altså vedkommende få en ny sjanse siden ting skjedde som åpnet for det, men denne gangen hadde jeg ingen forventninger. Jeg bestemte meg for at hvis det skjer en positiv endring så skal jeg sette pris på det og ta vare på den sjansen, men at hvis det ikke blir noen endring så.... vel, så er alt ved sitt normale og jeg fortsetter livet mitt slik jeg har levd det uten vedkommende. Ikke noe er endret, så da trenger heller ikke jeg gå i kjelleren. Jeg kan legge også denne lille episoden bak meg, og jeg kan gjøre det med et minimum av skuffelse som ikke påvirker livet mitt.

 

Håper du ser litt av tankegangen og kan ta den til deg, eller finne din egen måte å takle det på. Det blir bedre om du jobber med deg selv. Din mor kan du ikke endre om hun ikke endrer seg selv. Men endringen i henne må komme fra henne selv. Det eneste du kan endre er hvordan du tenker og reagerer på ting selv. Til gjengjeld har du all kontroll over dine egne tanker, de kan ikke hun påvirke. Så jobb med det tankemessig, da vil du også bearbeide en del av det følelsesmessige rundt det og bli bedre rustet til å møte fremtidige episoder. Og det kan også være lurt å få litt hjelp til å sortere tanker og følelser av en psykolog.

 

En annen ting er at det kan være godt å akseptere at en del av deg var/er glad i det hos din mor som du kanskje så som godt en gang i tiden, da du var lita. Hun er moren din, og det er lov å være glad i henne - selv om du ikke kan eller ønsker å ha noe med henne å gjøre lenger. Da er det også lettere å tilgi. Og tilgivelsen er for din del, ikke hennes, så det er ikke noe du trenger fortelle henne eller andre.

 

Så gi slipp - og bestem deg for at du skal ha en fortsatt fin førjulstid og en god jul

 

For ingenting har egentlig forandret seg i livet ditt fra i går til i dag

 

Anonymous poster hash: 9705b...fde

Mangler ord.

Tusen takk for at du svarer meg som du gjør. Setter mer pris på det enn du aner. Å tusen takk for alt du deler, du har helt rett :-)

 

Hi

 

 

 

Anonymous poster hash: 9b2f6...9d1

[Gjest Antarctica]

 

 

 

Takk for svar, føles helt feil så ja jeg blir å sende det i retur. Har valgt å ikke vise det til ungene hva hun har sendt. Best sånn :-)

 

Anonymous poster hash: 9b2f6...9d1

Da velger du å la barna dine tro hun aldri har sendt dem noe. Trenger ikke ha noe forhold for din del, men egoistisk å frata barna muligheten. Kanskje et forsøk på forsoning, så la i det minste barna selv få gjøre seg opp en mening.

 

 

Anonymous poster hash: 3a2f6...94f

Hvorfor? Kjerringa er jo gæren.

Ja nå får du jo i alle fall aldri vite det om hun har prøvd å forandre seg...

Fordi mennesker forandrer seg jo, og kan gjøre opp for seg, og kan prøve forsoning.

Og om du sier nei, så bør vi heller ikke ha et rettsvesen, fordi ingen kan angre eller prøve å gjøre opp for seg. En gang tyv, alltid tyv...

 

 

Anonymous poster hash: 3a2f6...94f

Spiller det noen rolle om hun har endret seg? Har HI plikt til å late som om alt det vonde ikke har skjedd? Tror du tillit er noe man skrur av eller på?

[Anonym bruker]

 

 

Min mor kuttet kontakt med sine foreldre og søsken. Jeg hater min mor for det og har fått et dårlig forhold til henne.

 

Jeg lar barna mine ha kontakt med henne, men for meg er hun bare en egoistisk dame som ødela min barndom slik jeg ikke fikk ha kontakt med besteforeldre, tanter, onkler og søskenbarn.

 

Hva med å ta en telefon til din mor og takke for gavene? Eller beholde gavene og sende en fin gave til din mor?

 

 

 

Anonymous poster hash: 0bb55...ac3

Men noen ganger er faktisk grunnen for å kutte kontakten, veldig god.

 

Jeg hadde ikke noe kontakt med mine foreldre da de levde. Fra jeg ble født ble jeg fysisk, psykisk og seksuelt misbrukt. Og moren min ga meg skylden for at faren min voldtok meg, det var jeg som prøvde å ta han fra henne. Ja, et lite barn som blir fullstendig ødelagt i underlivet av å bli voldtatt av en voksen mann. Synes du virkelig jeg skulle ha kontakt med de? Og at mine barn skulle hatt kontakt med de? Nå døde de da største var 7 år, så sånn sett har det aldri kommet noe særlig med spørsmål. For mine barn vet ikke om min barndom. De vet at jeg hadde en litt tøff barndom, men de skal aldri få vite hvor ille den var. Det er noe de skal slippe å bære med seg.

 

Anonymous poster hash: 49aca...1ab

Når barna dine blir store nok syns jeg du skal fortelle de det. Min mor er helt fantastisk men hun ble seksuelt misbrukt som liten og det gjorde henne veldig kald. Var en periode der vi ikke skjønte hvorfor hun oppførte seg rart. Min far visste heller ikke. Forholdet til min mor ble nesten ødelagt pga alt det hun fortsatt gikk gjennom psykisk.

Nå er jeg godt voksen hun har blitt bestemor og først nå har hun blitt den mammaen jeg trengte I oppveksten. Barna tar ikke skade av og vite, kanskje de vil få bedre forståelse av deg, kanskje de skjønner om det skjer med andre osv..

 

Anonymous poster hash: a56c8...fc4