Hvorfor er så mange utro?

[Anonym bruker]

Fordi mange er feige egoistiske drittsekker

 

Anonymous poster hash: 5d1fa...086

[Luksusdyret]

 

 

 

Fordi vi vokser og forandrer oss som mennesker i mye større grad enn før, vi har hele verden tilgjengelig i lomma hele tiden, og da er det lettere å bli fristet. Den partneren som passet i 20-årene passer ikke alltid i 30-årene, men i motsetning til tidligere har vi fortsatt MASSE ulevd liv igjen når vi er 30-40-50.

Samtidig er vi ikke/mindre religiøse, så vi bekymrer oss ikke for helvete eller annen overtro.

Jeg kunne ikke tenke meg å være utro, men kjente på det når jeg satt i et havarert ekteskap. Er dette alt? Skal jeg aldri føle lyst eller begjær igjen? Jeg synes jo det er mest ryddig å gå ut av et forhold når det er slik, men mange vil vel ta vare på fasaden, og finner heller det de behøver andre steder.

Samtidig er det et LANGT liv. Og det er kun dette ene livet du får. Om du er gift med en flott person som du har barn med, og som du vil bli gammel med, er det jo dumt å bryte ut, bare fordi den personen ikke tilfredsstiller deg seksuelt. (Alt kan ikke fikses) Da er det kanskje greit å få det man har behov for uten å måtte bryte opp og destruere lykken til partneren?

Jeg vet ikke, men jeg forstår godt at det skjer, og jeg klandrer ikke alle.

Samtidig DYPT takknemlig for at jeg får alt jeg trenger i mitt nåværende forhold, og ikke "ser" en eneste mann noe sted.

 

Anonymous poster hash: c7a78...1f9

 

Jeg syns også dette var et usedvanlig klokt svar! Jeg forstår at det er vondt å være den som blir bedratt - all usikkerhet som oppstår, løgnene som avsløres, sviket osv. Samtidig tror jeg det er viktig å se at utroskap ikke bare handler om slett moral eller egoisme, men at det også er smertefullt for den som er utro.

 

Så klart finnes de som bare er utro fordi de mangler respekt for partneren, og at det er enkelt å få seg et ligg. Men ofte så tror jeg det handler om dypere ting i den som er utro - mangel på nærhet i forholdet man er i, enten fordi man har låst seg fast i uheldige mønstre som er tunge å endre på, eller fordi man har forandra seg så mye i ulike retninger at man ikke "møtes" lenger. Nærhet til andre er et ganske grunnleggende behov, og hvis man ikke får det dekt i forholdet man er i så kan man ende opp med å bli svært ulykkelig (og desperat, som en over skriver).

 

Kanskje er vi ikke ment for å være i monogame, livslange forhold? Skillsmissestatistikken kan jo tyde på dette, da den stiger i takt med at kvinnen ikke er økonomisk avhengig av mannen i like stor grad og at religionen og dens gudegitte moral slipper taket på befolkninga.

Det inntrykk jeg sitter igjen med, etter å ha lest ditt innlegg, er, er monogamiet virkelig til det beste for oss?

 

Mange vil protestere og hevde at fordi det for dem er riktig så er det universalt riktig, riktig for alle. Vi kan skreddersy og tilpasse mange andre deler og aspekter av livet til hvordan vi er som personer, men når det gjelder monogamiet har vi ikke noe valg og derfor vil det være en hel del som faller utenfor.

 

Samtidig presses monogamiet på oss som "det eneste riktige". Noe som forsterker situasjonen.

 

Anonymous poster hash: dd5e0...a01

 

 

Jeg syns i hvert fall det er lurt å reflektere rundt spørsmålet. 

 

Man kan jo også forestille seg at det er selve normen som forårsaker så mye smerte - hadde den ikke vært der, ville man ikke fått forventningene sine brutt. Den som er utro har også denne normen for samlivet i seg, men så kan man bli satt på prøver hvor man feiler å leve opp til det idealet. 

 

 

Ja, mulig, men da finner man partner som også har samme norm som deg - at et menneske er polygamt. Men neida, de som er utro vil helst ha en redelig trofast partner, mens de selv puler rundt. Det var jo innlegg i en annen tråd om ei som pulte bak ryggen til mannen, mens mannen ikke en gang fikk "lov" til å dra ut med kompiser. Hun ville med andre ord at mannen fulgte monogam-normen, mens hun selv fulgte sin egen norm. Egoisme. Det henger litt sammen med mannfolk som gjerne vil ha mange damer, mens dama må være tilnærmet jomfru for å være verdt noe. Dobbeltstandard.