Hvorfor er så mange utro?

[Anonym bruker]

Jeg synes det virker som om alle er utro for tiden. Særlig på utelandsreise i jobben. En venninne av meg er utro mot kjæresten med eksen (har vært det i to år, det siste halvåret har eksen hatt ny dame, så han er utro han også). Bare jeg som er unormal som ikke fristes til å være utro? Tenker ikke tanken en gang.

Anonymous poster hash: dd5e0...a01

[Anonym bruker]

Fordi vi vokser og forandrer oss som mennesker i mye større grad enn før, vi har hele verden tilgjengelig i lomma hele tiden, og da er det lettere å bli fristet. Den partneren som passet i 20-årene passer ikke alltid i 30-årene, men i motsetning til tidligere har vi fortsatt MASSE ulevd liv igjen når vi er 30-40-50.

Samtidig er vi ikke/mindre religiøse, så vi bekymrer oss ikke for helvete eller annen overtro.

Jeg kunne ikke tenke meg å være utro, men kjente på det når jeg satt i et havarert ekteskap. Er dette alt? Skal jeg aldri føle lyst eller begjær igjen? Jeg synes jo det er mest ryddig å gå ut av et forhold når det er slik, men mange vil vel ta vare på fasaden, og finner heller det de behøver andre steder.

Samtidig er det et LANGT liv. Og det er kun dette ene livet du får. Om du er gift med en flott person som du har barn med, og som du vil bli gammel med, er det jo dumt å bryte ut, bare fordi den personen ikke tilfredsstiller deg seksuelt. (Alt kan ikke fikses) Da er det kanskje greit å få det man har behov for uten å måtte bryte opp og destruere lykken til partneren?

Jeg vet ikke, men jeg forstår godt at det skjer, og jeg klandrer ikke alle.

Samtidig DYPT takknemlig for at jeg får alt jeg trenger i mitt nåværende forhold, og ikke "ser" en eneste mann noe sted.

 

Anonymous poster hash: c7a78...1f9

[Anonym bruker]

Fordi vi vokser og forandrer oss som mennesker i mye større grad enn før, vi har hele verden tilgjengelig i lomma hele tiden, og da er det lettere å bli fristet. Den partneren som passet i 20-årene passer ikke alltid i 30-årene, men i motsetning til tidligere har vi fortsatt MASSE ulevd liv igjen når vi er 30-40-50.

Samtidig er vi ikke/mindre religiøse, så vi bekymrer oss ikke for helvete eller annen overtro.

Jeg kunne ikke tenke meg å være utro, men kjente på det når jeg satt i et havarert ekteskap. Er dette alt? Skal jeg aldri føle lyst eller begjær igjen? Jeg synes jo det er mest ryddig å gå ut av et forhold når det er slik, men mange vil vel ta vare på fasaden, og finner heller det de behøver andre steder.

Samtidig er det et LANGT liv. Og det er kun dette ene livet du får. Om du er gift med en flott person som du har barn med, og som du vil bli gammel med, er det jo dumt å bryte ut, bare fordi den personen ikke tilfredsstiller deg seksuelt. (Alt kan ikke fikses) Da er det kanskje greit å få det man har behov for uten å måtte bryte opp og destruere lykken til partneren?

Jeg vet ikke, men jeg forstår godt at det skjer, og jeg klandrer ikke alle.

Samtidig DYPT takknemlig for at jeg får alt jeg trenger i mitt nåværende forhold, og ikke "ser" en eneste mann noe sted.

 

Anonymous poster hash: c7a78...1f9

For et klokt og fint svar!

Hilsen ei som er desperat etter kos, klem, kyss, aksept, samhørighet, vennskap, oppmerksomhet, latter, vennlighet, nærhet, sex, kroppskontakt, og som er ulykkelig gift.

 

Vi har bare ett liv. Så enkelt, likevel så veldig vanskelig!😔

 

Anonymous poster hash: 26823...da2

[Anonym bruker]

Fordi mange velger den feige og mest kompliserte utveien av et forhold...

Anonymous poster hash: a5f5a...580

[Anonym bruker]

Egoisme... Og at man har råd til å eventuelt splitte familien.

 

Anonymous poster hash: ea38a...f46

[Magia]

Fordi vi vokser og forandrer oss som mennesker i mye større grad enn før, vi har hele verden tilgjengelig i lomma hele tiden, og da er det lettere å bli fristet. Den partneren som passet i 20-årene passer ikke alltid i 30-årene, men i motsetning til tidligere har vi fortsatt MASSE ulevd liv igjen når vi er 30-40-50.

Samtidig er vi ikke/mindre religiøse, så vi bekymrer oss ikke for helvete eller annen overtro.

Jeg kunne ikke tenke meg å være utro, men kjente på det når jeg satt i et havarert ekteskap. Er dette alt? Skal jeg aldri føle lyst eller begjær igjen? Jeg synes jo det er mest ryddig å gå ut av et forhold når det er slik, men mange vil vel ta vare på fasaden, og finner heller det de behøver andre steder.

Samtidig er det et LANGT liv. Og det er kun dette ene livet du får. Om du er gift med en flott person som du har barn med, og som du vil bli gammel med, er det jo dumt å bryte ut, bare fordi den personen ikke tilfredsstiller deg seksuelt. (Alt kan ikke fikses) Da er det kanskje greit å få det man har behov for uten å måtte bryte opp og destruere lykken til partneren?

Jeg vet ikke, men jeg forstår godt at det skjer, og jeg klandrer ikke alle.

Samtidig DYPT takknemlig for at jeg får alt jeg trenger i mitt nåværende forhold, og ikke "ser" en eneste mann noe sted.

 

Anonymous poster hash: c7a78...1f9

 

Jeg syns også dette var et usedvanlig klokt svar! Jeg forstår at det er vondt å være den som blir bedratt - all usikkerhet som oppstår, løgnene som avsløres, sviket osv. Samtidig tror jeg det er viktig å se at utroskap ikke bare handler om slett moral eller egoisme, men at det også er smertefullt for den som er utro.

 

Så klart finnes de som bare er utro fordi de mangler respekt for partneren, og at det er enkelt å få seg et ligg. Men ofte så tror jeg det handler om dypere ting i den som er utro - mangel på nærhet i forholdet man er i, enten fordi man har låst seg fast i uheldige mønstre som er tunge å endre på, eller fordi man har forandra seg så mye i ulike retninger at man ikke "møtes" lenger. Nærhet til andre er et ganske grunnleggende behov, og hvis man ikke får det dekt i forholdet man er i så kan man ende opp med å bli svært ulykkelig (og desperat, som en over skriver).

 

Kanskje er vi ikke ment for å være i monogame, livslange forhold? Skillsmissestatistikken kan jo tyde på dette, da den stiger i takt med at kvinnen ikke er økonomisk avhengig av mannen i like stor grad og at religionen og dens gudegitte moral slipper taket på befolkninga.  

[Anonym bruker]

 

Fordi vi vokser og forandrer oss som mennesker i mye større grad enn før, vi har hele verden tilgjengelig i lomma hele tiden, og da er det lettere å bli fristet. Den partneren som passet i 20-årene passer ikke alltid i 30-årene, men i motsetning til tidligere har vi fortsatt MASSE ulevd liv igjen når vi er 30-40-50.

Samtidig er vi ikke/mindre religiøse, så vi bekymrer oss ikke for helvete eller annen overtro.

Jeg kunne ikke tenke meg å være utro, men kjente på det når jeg satt i et havarert ekteskap. Er dette alt? Skal jeg aldri føle lyst eller begjær igjen? Jeg synes jo det er mest ryddig å gå ut av et forhold når det er slik, men mange vil vel ta vare på fasaden, og finner heller det de behøver andre steder.

Samtidig er det et LANGT liv. Og det er kun dette ene livet du får. Om du er gift med en flott person som du har barn med, og som du vil bli gammel med, er det jo dumt å bryte ut, bare fordi den personen ikke tilfredsstiller deg seksuelt. (Alt kan ikke fikses) Da er det kanskje greit å få det man har behov for uten å måtte bryte opp og destruere lykken til partneren?

Jeg vet ikke, men jeg forstår godt at det skjer, og jeg klandrer ikke alle.

Samtidig DYPT takknemlig for at jeg får alt jeg trenger i mitt nåværende forhold, og ikke "ser" en eneste mann noe sted.

 

Anonymous poster hash: c7a78...1f9

 

Jeg syns også dette var et usedvanlig klokt svar! Jeg forstår at det er vondt å være den som blir bedratt - all usikkerhet som oppstår, løgnene som avsløres, sviket osv. Samtidig tror jeg det er viktig å se at utroskap ikke bare handler om slett moral eller egoisme, men at det også er smertefullt for den som er utro.

 

Så klart finnes de som bare er utro fordi de mangler respekt for partneren, og at det er enkelt å få seg et ligg. Men ofte så tror jeg det handler om dypere ting i den som er utro - mangel på nærhet i forholdet man er i, enten fordi man har låst seg fast i uheldige mønstre som er tunge å endre på, eller fordi man har forandra seg så mye i ulike retninger at man ikke "møtes" lenger. Nærhet til andre er et ganske grunnleggende behov, og hvis man ikke får det dekt i forholdet man er i så kan man ende opp med å bli svært ulykkelig (og desperat, som en over skriver).

 

Kanskje er vi ikke ment for å være i monogame, livslange forhold? Skillsmissestatistikken kan jo tyde på dette, da den stiger i takt med at kvinnen ikke er økonomisk avhengig av mannen i like stor grad og at religionen og dens gudegitte moral slipper taket på befolkninga.  

 

 

 

Jeg synes ikke utroskap er greit. De som synes det kan ikke ha blitt bedratt gang på gang på gang og opplevd smerten ved å bi bedratt. Jeg ble bedratt av alle partnere, sist av min mann da jeg var høygravid, med ei felles venninne. Jeg tilga, siden jeg som du sier "prøvde å ikke se utroskap som utroskap og se dypere inn i det". Nei, det var overhode ikke min skyld at han var utro. Han distanserte seg fra meg fordi han ble forelsket i denne venninna - dette var en gammel flamme, "the one that got away", når denne "the one" plutselig begynte å jakte på ham så mistet han helt hode. Jeg er ikke sjalu eller bitter i dag, jeg er likegyldig. Jeg er ikke redd for å sende ham på fest, ikke fordi jeg ikke tror han kan være utro, men fordi jeg ikke lenger bryr meg. Vi har veldig bra forhold nå, men jeg kommer aldri til å stole på noen igjen. Hvis som du sier vi ikke er ment å være monogame, må slikt avklares FØR man innleder et forhold - at man ikke har tenkt å være monogam. For mange av oss VIL nettopp være det - monogame. Vi er ikke interessert i å pule rundt, uansett grunn. Jeg har opplevd utrolig tungt samlivsbrudd med ekssamboer, som også var utro mot meg, men lot ikke trusene falle for det. Jeg tror mye av bitterheten mellom ekser med barn og vanskelig samarbeid foreldre imellom hadde vært unngått hvis man klarte å bryte på en hederlig måte. Ikke ta den feige utveien.

 

Anonymous poster hash: fcbee...e0c

[Magia]

 

Jeg synes ikke utroskap er greit. De som synes det kan ikke ha blitt bedratt gang på gang på gang og opplevd smerten ved å bi bedratt. Jeg ble bedratt av alle partnere, sist av min mann da jeg var høygravid, med ei felles venninne. Jeg tilga, siden jeg som du sier "prøvde å ikke se utroskap som utroskap og se dypere inn i det". Nei, det var overhode ikke min skyld at han var utro. Han distanserte seg fra meg fordi han ble forelsket i denne venninna - dette var en gammel flamme, "the one that got away", når denne "the one" plutselig begynte å jakte på ham så mistet han helt hode. Jeg er ikke sjalu eller bitter i dag, jeg er likegyldig. Jeg er ikke redd for å sende ham på fest, ikke fordi jeg ikke tror han kan være utro, men fordi jeg ikke lenger bryr meg. Vi har veldig bra forhold nå, men jeg kommer aldri til å stole på noen igjen. Hvis som du sier vi ikke er ment å være monogame, må slikt avklares FØR man innleder et forhold - at man ikke har tenkt å være monogam. For mange av oss VIL nettopp være det - monogame. Vi er ikke interessert i å pule rundt, uansett grunn. Jeg har opplevd utrolig tungt samlivsbrudd med ekssamboer, som også var utro mot meg, men lot ikke trusene falle for det. Jeg tror mye av bitterheten mellom ekser med barn og vanskelig samarbeid foreldre imellom hadde vært unngått hvis man klarte å bryte på en hederlig måte. Ikke ta den feige utveien.

 

Anonymous poster hash: fcbee...e0c

 

 

 

Jeg syns heller ikke utroskap er greit - nettopp fordi det er et svik, siden et forhold som oftest innebærer, hvis ikke annet er avklart på forhånd, en avtale om å bare har sex og nærhet på den måten med hverandre. Jeg tror nok de fleste har som ambisjon å være monogam, men så skjer det ting og tang som gjør det vanskelig å holde et slikt løfte. Idealet er helt klart å være i et langt og monogamt forhold, men i realiteten blir det ofte ikke slik. Da tror jeg det er lurt å se på grunnene til at dette skjer, i stedet for å bare konstatere at utroskap er feil og dårlig gjort. Selvsagt ikke så lett mens man står i den situasjonen at partneren har vært utro...  

[Luksusdyret]

 

 

Jeg synes ikke utroskap er greit. De som synes det kan ikke ha blitt bedratt gang på gang på gang og opplevd smerten ved å bi bedratt. Jeg ble bedratt av alle partnere, sist av min mann da jeg var høygravid, med ei felles venninne. Jeg tilga, siden jeg som du sier "prøvde å ikke se utroskap som utroskap og se dypere inn i det". Nei, det var overhode ikke min skyld at han var utro. Han distanserte seg fra meg fordi han ble forelsket i denne venninna - dette var en gammel flamme, "the one that got away", når denne "the one" plutselig begynte å jakte på ham så mistet han helt hode. Jeg er ikke sjalu eller bitter i dag, jeg er likegyldig. Jeg er ikke redd for å sende ham på fest, ikke fordi jeg ikke tror han kan være utro, men fordi jeg ikke lenger bryr meg. Vi har veldig bra forhold nå, men jeg kommer aldri til å stole på noen igjen. Hvis som du sier vi ikke er ment å være monogame, må slikt avklares FØR man innleder et forhold - at man ikke har tenkt å være monogam. For mange av oss VIL nettopp være det - monogame. Vi er ikke interessert i å pule rundt, uansett grunn. Jeg har opplevd utrolig tungt samlivsbrudd med ekssamboer, som også var utro mot meg, men lot ikke trusene falle for det. Jeg tror mye av bitterheten mellom ekser med barn og vanskelig samarbeid foreldre imellom hadde vært unngått hvis man klarte å bryte på en hederlig måte. Ikke ta den feige utveien.

 

Anonymous poster hash: fcbee...e0c

 

 

 

Jeg syns heller ikke utroskap er greit - nettopp fordi det er et svik, siden et forhold som oftest innebærer, hvis ikke annet er avklart på forhånd, en avtale om å bare har sex og nærhet på den måten med hverandre. Jeg tror nok de fleste har som ambisjon å være monogam, men så skjer det ting og tang som gjør det vanskelig å holde et slikt løfte. Idealet er helt klart å være i et langt og monogamt forhold, men i realiteten blir det ofte ikke slik. Da tror jeg det er lurt å se på grunnene til at dette skjer, i stedet for å bare konstatere at utroskap er feil og dårlig gjort. Selvsagt ikke så lett mens man står i den situasjonen at partneren har vært utro...  

 

 

 

Utroskap ER feil og dårlig gjort, uansett. Det er aldri partnerens skyld. Uansett hvor jævlig man har det i et forhold så har man valg som faktisk LØSER situasjonen - prate med partneren om hva som mangler, gå fra partneren og heller være foreldre og samarbeide, dra til familieterapi. Å pule rundt løser absolutt ingenting, og er man et voksent menneske så skal man kunne beholde buksene på. Hvor lite impulskontroll kan man ha for å "plutselig" havne til sengs med noen??? Du mener at det finnes situasjoner hvor utroskap ikke er feil og dårlig gjort, men er riktig og fint? Nevn en slik situasjon er du snill

[Magia]

 

 

Utroskap ER feil og dårlig gjort, uansett. Det er aldri partnerens skyld. Uansett hvor jævlig man har det i et forhold så har man valg som faktisk LØSER situasjonen - prate med partneren om hva som mangler, gå fra partneren og heller være foreldre og samarbeide, dra til familieterapi. Å pule rundt løser absolutt ingenting, og er man et voksent menneske så skal man kunne beholde buksene på. Hvor lite impulskontroll kan man ha for å "plutselig" havne til sengs med noen??? Du mener at det finnes situasjoner hvor utroskap ikke er feil og dårlig gjort, men er riktig og fint? Nevn en slik situasjon er du snill

 

 

Jeg prøver ikke å si at det er riktig å være utro, og heller ikke at det er partnerens skyld. Jeg prøver bare å si at det er mange grunner til at det faktisk skjer. Sviket er jævlig, det finnes alternativer for å løse situasjonen - jeg skjønner alt det der. Det er bare det at det ikke alltid er like enkelt å gjøre de riktige tingene. Utroskap er sammensatt, som det meste annet.

 

Har du selv alltid, i alle situasjoner, tatt de riktige valgene? Hvis ikke, er det ikke mer interessant å se på grunnene til at du tok gale valg, fremfor å bare konstatere at de var feil?  

[Luksusdyret]

 

 

Utroskap ER feil og dårlig gjort, uansett. Det er aldri partnerens skyld. Uansett hvor jævlig man har det i et forhold så har man valg som faktisk LØSER situasjonen - prate med partneren om hva som mangler, gå fra partneren og heller være foreldre og samarbeide, dra til familieterapi. Å pule rundt løser absolutt ingenting, og er man et voksent menneske så skal man kunne beholde buksene på. Hvor lite impulskontroll kan man ha for å "plutselig" havne til sengs med noen??? Du mener at det finnes situasjoner hvor utroskap ikke er feil og dårlig gjort, men er riktig og fint? Nevn en slik situasjon er du snill

 

 

Jeg prøver ikke å si at det er riktig å være utro, og heller ikke at det er partnerens skyld. Jeg prøver bare å si at det er mange grunner til at det faktisk skjer. Sviket er jævlig, det finnes alternativer for å løse situasjonen - jeg skjønner alt det der. Det er bare det at det ikke alltid er like enkelt å gjøre de riktige tingene. Utroskap er sammensatt, som det meste annet.

 

Har du selv alltid, i alle situasjoner, tatt de riktige valgene? Hvis ikke, er det ikke mer interessant å se på grunnene til at du tok gale valg, fremfor å bare konstatere at de var feil?  

 

 

Jeg har aldri vært utro, og jeg har hatt det veldig dårlig i to av forholdene.

[Magia]

 

 

Jeg har aldri vært utro, og jeg har hatt det veldig dårlig i to av forholdene.

 

 

Men du har sikkert tatt dårlige valg på andre områder i livet? 

[Luksusdyret]

 

 

 

Jeg har aldri vært utro, og jeg har hatt det veldig dårlig i to av forholdene.

 

 

Men du har sikkert tatt dårlige valg på andre områder i livet? 

 

 

 

Man kan ikke unnskylde drittsekkoppførsel med at andre heller ikke er perfekte. Det er det samme som å si at jada, jeg har snyltet på skatten, men dere har sikkert glemt å sortere søpla, flørtet med nabodama osv, derfor er jeg unnskyldt.

[Anonym bruker]

Ok, et eksempel.

 

Jeg har en mannlig bekjent som giftet seg ung, med en eldre kvinne. De har en datter på ca 3, og har nettopp bygget og flyttet inn i nytt hus.

Han reiser en del i jobben, og elsker kona og datteren sin. MEN. Kona nekter å utføre oral-sex på ham. Synes det er ekkelt, redd for å brekke seg osv. Han sier det er greit, vil ikke presse henne til noe hun selv ikke vil. Men dette er et problem for han, fordi han har så VELDIG lyst på oralsex en gang i blant. Han har innfunnet seg med at da får ikke han det i livet sitt, uansett hvor godt, opphissende og tilfredsstillende han synes det er.

 

JEG kunne velsig lett forstått det om han, helt anonymt og diskret, tilfredsstilte behovet sitt på jobbreise, og kom hjem og var en kjærlig og god mann og far.

 

Han gjør det ikke, men kan se fristelsen.

Anonymous poster hash: c7a78...1f9

[Luksusdyret]

 

Ok, et eksempel.

 

Jeg har en mannlig bekjent som giftet seg ung, med en eldre kvinne. De har en datter på ca 3, og har nettopp bygget og flyttet inn i nytt hus.

Han reiser en del i jobben, og elsker kona og datteren sin. MEN. Kona nekter å utføre oral-sex på ham. Synes det er ekkelt, redd for å brekke seg osv. Han sier det er greit, vil ikke presse henne til noe hun selv ikke vil. Men dette er et problem for han, fordi han har så VELDIG lyst på oralsex en gang i blant. Han har innfunnet seg med at da får ikke han det i livet sitt, uansett hvor godt, opphissende og tilfredsstillende han synes det er.

 

JEG kunne velsig lett forstått det om han, helt anonymt og diskret, tilfredsstilte behovet sitt på jobbreise, og kom hjem og var en kjærlig og god mann og far.

 

Han gjør det ikke, men kan se fristelsen.

 

Anonymous poster hash: c7a78...1f9

 

 

 

Du hadde forstått om men mann satt ORALSEX fremfor kone og barn? Hvilke barnslige idioter er det du omgås egentlig? ORALSEX fremfor familie og barn? Risikere å se barna annenhver helg for å få oralsex? Unnskyld meg, men tenker man sånn så er man ikke klar for familie og barn.

[Anonym bruker]

 

Ok, et eksempel.

 

Jeg har en mannlig bekjent som giftet seg ung, med en eldre kvinne. De har en datter på ca 3, og har nettopp bygget og flyttet inn i nytt hus.

Han reiser en del i jobben, og elsker kona og datteren sin. MEN. Kona nekter å utføre oral-sex på ham. Synes det er ekkelt, redd for å brekke seg osv. Han sier det er greit, vil ikke presse henne til noe hun selv ikke vil. Men dette er et problem for han, fordi han har så VELDIG lyst på oralsex en gang i blant. Han har innfunnet seg med at da får ikke han det i livet sitt, uansett hvor godt, opphissende og tilfredsstillende han synes det er.

 

JEG kunne velsig lett forstått det om han, helt anonymt og diskret, tilfredsstilte behovet sitt på jobbreise, og kom hjem og var en kjærlig og god mann og far.

 

Han gjør det ikke, men kan se fristelsen.

 

Anonymous poster hash: c7a78...1f9

 

 

 

Min mann har utført oralsex på meg en gang på 5 år. Han synes også det er ekkelt og nekter å gjøre det, selv om det er den eneste måten jeg får orgasme på. Så jeg har levd uten orgasme med mannen i 5 år, og ikke i nærheten av å være utro eller en gang tenke i de baner.

 

Anonymous poster hash: fcbee...e0c

[Anonym bruker]

 

Fordi vi vokser og forandrer oss som mennesker i mye større grad enn før, vi har hele verden tilgjengelig i lomma hele tiden, og da er det lettere å bli fristet. Den partneren som passet i 20-årene passer ikke alltid i 30-årene, men i motsetning til tidligere har vi fortsatt MASSE ulevd liv igjen når vi er 30-40-50.

Samtidig er vi ikke/mindre religiøse, så vi bekymrer oss ikke for helvete eller annen overtro.

Jeg kunne ikke tenke meg å være utro, men kjente på det når jeg satt i et havarert ekteskap. Er dette alt? Skal jeg aldri føle lyst eller begjær igjen? Jeg synes jo det er mest ryddig å gå ut av et forhold når det er slik, men mange vil vel ta vare på fasaden, og finner heller det de behøver andre steder.

Samtidig er det et LANGT liv. Og det er kun dette ene livet du får. Om du er gift med en flott person som du har barn med, og som du vil bli gammel med, er det jo dumt å bryte ut, bare fordi den personen ikke tilfredsstiller deg seksuelt. (Alt kan ikke fikses) Da er det kanskje greit å få det man har behov for uten å måtte bryte opp og destruere lykken til partneren?

Jeg vet ikke, men jeg forstår godt at det skjer, og jeg klandrer ikke alle.

Samtidig DYPT takknemlig for at jeg får alt jeg trenger i mitt nåværende forhold, og ikke "ser" en eneste mann noe sted.

 

Anonymous poster hash: c7a78...1f9

 

Jeg syns også dette var et usedvanlig klokt svar! Jeg forstår at det er vondt å være den som blir bedratt - all usikkerhet som oppstår, løgnene som avsløres, sviket osv. Samtidig tror jeg det er viktig å se at utroskap ikke bare handler om slett moral eller egoisme, men at det også er smertefullt for den som er utro.

 

Så klart finnes de som bare er utro fordi de mangler respekt for partneren, og at det er enkelt å få seg et ligg. Men ofte så tror jeg det handler om dypere ting i den som er utro - mangel på nærhet i forholdet man er i, enten fordi man har låst seg fast i uheldige mønstre som er tunge å endre på, eller fordi man har forandra seg så mye i ulike retninger at man ikke "møtes" lenger. Nærhet til andre er et ganske grunnleggende behov, og hvis man ikke får det dekt i forholdet man er i så kan man ende opp med å bli svært ulykkelig (og desperat, som en over skriver).

 

Kanskje er vi ikke ment for å være i monogame, livslange forhold? Skillsmissestatistikken kan jo tyde på dette, da den stiger i takt med at kvinnen ikke er økonomisk avhengig av mannen i like stor grad og at religionen og dens gudegitte moral slipper taket på befolkninga.

Det inntrykk jeg sitter igjen med, etter å ha lest ditt innlegg, er, er monogamiet virkelig til det beste for oss?

 

Mange vil protestere og hevde at fordi det for dem er riktig så er det universalt riktig, riktig for alle. Vi kan skreddersy og tilpasse mange andre deler og aspekter av livet til hvordan vi er som personer, men når det gjelder monogamiet har vi ikke noe valg og derfor vil det være en hel del som faller utenfor.

 

Samtidig presses monogamiet på oss som "det eneste riktige". Noe som forsterker situasjonen.

 

Anonymous poster hash: dd5e0...a01

[Magia]

 

Man kan ikke unnskylde drittsekkoppførsel med at andre heller ikke er perfekte. Det er det samme som å si at jada, jeg har snyltet på skatten, men dere har sikkert glemt å sortere søpla, flørtet med nabodama osv, derfor er jeg unnskyldt.

 

 

Det er heller ikke det jeg gjør. Du misser poengene mine. Jeg unnskylder ingen, jeg bare syns det er interessant å se på grunnene til at ting skjer, i stedet for å bare måle hva som skjer opp mot hva som helst bør skje. I det ene scenariet vil man prøve å se hva som kan gjøre at noen velger feil, til tross for at de vet at det er galt. I det andre ser man på idealet og sier bare "utroskap er fælt, den som er utro er en drittsekk". Det siste alternativet er mindre utviklende.  

[Anonym bruker]

 

 

Ok, et eksempel.

 

Jeg har en mannlig bekjent som giftet seg ung, med en eldre kvinne. De har en datter på ca 3, og har nettopp bygget og flyttet inn i nytt hus.

Han reiser en del i jobben, og elsker kona og datteren sin. MEN. Kona nekter å utføre oral-sex på ham. Synes det er ekkelt, redd for å brekke seg osv. Han sier det er greit, vil ikke presse henne til noe hun selv ikke vil. Men dette er et problem for han, fordi han har så VELDIG lyst på oralsex en gang i blant. Han har innfunnet seg med at da får ikke han det i livet sitt, uansett hvor godt, opphissende og tilfredsstillende han synes det er.

 

JEG kunne velsig lett forstått det om han, helt anonymt og diskret, tilfredsstilte behovet sitt på jobbreise, og kom hjem og var en kjærlig og god mann og far.

 

Han gjør det ikke, men kan se fristelsen.

 

Anonymous poster hash: c7a78...1f9

 

 

 

Du hadde forstått om men mann satt ORALSEX fremfor kone og barn? Hvilke barnslige idioter er det du omgås egentlig? ORALSEX fremfor familie og barn? Risikere å se barna annenhver helg for å få oralsex? Unnskyld meg, men tenker man sånn så er man ikke klar for familie og barn.

 

Nei, han gjør det jo ikke, og han velger jo i såfall ikke den fremfor familie og barn, men i tillegg. Det er ikke han som tenker sånn, han har gjort det helt klart at han aldri kommer til å være utro. Men jeg hadde forstått det om han hadde løst det på en enkel måte en gang i blant. Og det er ikke til å stikke under en stol at oralsex er en stor ting for menn. (og sikkert mange damer og, ikke min greie)

 

Anonymous poster hash: c7a78...1f9

[Luksusdyret]

 

 

Fordi vi vokser og forandrer oss som mennesker i mye større grad enn før, vi har hele verden tilgjengelig i lomma hele tiden, og da er det lettere å bli fristet. Den partneren som passet i 20-årene passer ikke alltid i 30-årene, men i motsetning til tidligere har vi fortsatt MASSE ulevd liv igjen når vi er 30-40-50.

Samtidig er vi ikke/mindre religiøse, så vi bekymrer oss ikke for helvete eller annen overtro.

Jeg kunne ikke tenke meg å være utro, men kjente på det når jeg satt i et havarert ekteskap. Er dette alt? Skal jeg aldri føle lyst eller begjær igjen? Jeg synes jo det er mest ryddig å gå ut av et forhold når det er slik, men mange vil vel ta vare på fasaden, og finner heller det de behøver andre steder.

Samtidig er det et LANGT liv. Og det er kun dette ene livet du får. Om du er gift med en flott person som du har barn med, og som du vil bli gammel med, er det jo dumt å bryte ut, bare fordi den personen ikke tilfredsstiller deg seksuelt. (Alt kan ikke fikses) Da er det kanskje greit å få det man har behov for uten å måtte bryte opp og destruere lykken til partneren?

Jeg vet ikke, men jeg forstår godt at det skjer, og jeg klandrer ikke alle.

Samtidig DYPT takknemlig for at jeg får alt jeg trenger i mitt nåværende forhold, og ikke "ser" en eneste mann noe sted.

 

Anonymous poster hash: c7a78...1f9

 

Jeg syns også dette var et usedvanlig klokt svar! Jeg forstår at det er vondt å være den som blir bedratt - all usikkerhet som oppstår, løgnene som avsløres, sviket osv. Samtidig tror jeg det er viktig å se at utroskap ikke bare handler om slett moral eller egoisme, men at det også er smertefullt for den som er utro.

 

Så klart finnes de som bare er utro fordi de mangler respekt for partneren, og at det er enkelt å få seg et ligg. Men ofte så tror jeg det handler om dypere ting i den som er utro - mangel på nærhet i forholdet man er i, enten fordi man har låst seg fast i uheldige mønstre som er tunge å endre på, eller fordi man har forandra seg så mye i ulike retninger at man ikke "møtes" lenger. Nærhet til andre er et ganske grunnleggende behov, og hvis man ikke får det dekt i forholdet man er i så kan man ende opp med å bli svært ulykkelig (og desperat, som en over skriver).

 

Kanskje er vi ikke ment for å være i monogame, livslange forhold? Skillsmissestatistikken kan jo tyde på dette, da den stiger i takt med at kvinnen ikke er økonomisk avhengig av mannen i like stor grad og at religionen og dens gudegitte moral slipper taket på befolkninga.

Det inntrykk jeg sitter igjen med, etter å ha lest ditt innlegg, er, er monogamiet virkelig til det beste for oss?

 

Mange vil protestere og hevde at fordi det for dem er riktig så er det universalt riktig, riktig for alle. Vi kan skreddersy og tilpasse mange andre deler og aspekter av livet til hvordan vi er som personer, men når det gjelder monogamiet har vi ikke noe valg og derfor vil det være en hel del som faller utenfor.

 

Samtidig presses monogamiet på oss som "det eneste riktige". Noe som forsterker situasjonen.

 

Anonymous poster hash: dd5e0...a01

 

 

 

Men da står dere fritt til å avtale polygami FØR et seriøst forhold, basert på monogami, etableres og folk får felles barn! Da luker man ut partnere som ønsker å leve i monogame forhold. Jeg tror at folk er hyklere, og vil helst slippe å være monogame selv, mens de selvfølgelig  vil ha en monogam partner.

[Anonym bruker]

 

 

Ok, et eksempel.

 

Jeg har en mannlig bekjent som giftet seg ung, med en eldre kvinne. De har en datter på ca 3, og har nettopp bygget og flyttet inn i nytt hus.

Han reiser en del i jobben, og elsker kona og datteren sin. MEN. Kona nekter å utføre oral-sex på ham. Synes det er ekkelt, redd for å brekke seg osv. Han sier det er greit, vil ikke presse henne til noe hun selv ikke vil. Men dette er et problem for han, fordi han har så VELDIG lyst på oralsex en gang i blant. Han har innfunnet seg med at da får ikke han det i livet sitt, uansett hvor godt, opphissende og tilfredsstillende han synes det er.

 

JEG kunne velsig lett forstått det om han, helt anonymt og diskret, tilfredsstilte behovet sitt på jobbreise, og kom hjem og var en kjærlig og god mann og far.

 

Han gjør det ikke, men kan se fristelsen.

 

Anonymous poster hash: c7a78...1f9

 

 

 

Min mann har utført oralsex på meg en gang på 5 år. Han synes også det er ekkelt og nekter å gjøre det, selv om det er den eneste måten jeg får orgasme på. Så jeg har levd uten orgasme med mannen i 5 år, og ikke i nærheten av å være utro eller en gang tenke i de baner.

 

Anonymous poster hash: fcbee...e0c

Du store alpakka, det er det verste jeg har hørt! Kjøp deg nå i det minste en vibrator, og bruk den mens han tar deg bakfra. Jeg takler ikke 5 samleier uten orgasme engang. Og kjenner jeg blir fiendtlig innstilt hvis kjæresten min godtar at jeg ikke blir ferdig litt for mange ganger på rad. Da blir jeg litt sånn " nå må du ta behovene mine på alvor, ellers må jeg få ligge med noen andre som faktisk gjør det!"

 

 

Anonymous poster hash: c7a78...1f9

[rebelle]

Hei! Jeg ønsker deres synspunkt på mitt lille problem.. 

Jeg har oppdaget at kjæresten har brukt 500 kroner (til sammen) for å ha kjøpt filmsnutter av skikkelig deilige damer på nettet. nettsiden heter bizify.me. 

Dette irriterer meg kraftig, i og med at vi sliter økonomisk for tiden. OG fordi dette er ?naturligvis? et irritasjonsmoment i et forhold. Iallefall i mitt. 

Hva syns dere? Har prøvd å snakke med han om dette, men han mener at han ikke husker å ha gjort dette, og benekter og bortforklarer osv. 

Hjelp?

[Anonym bruker]

 

 

 

Fordi vi vokser og forandrer oss som mennesker i mye større grad enn før, vi har hele verden tilgjengelig i lomma hele tiden, og da er det lettere å bli fristet. Den partneren som passet i 20-årene passer ikke alltid i 30-årene, men i motsetning til tidligere har vi fortsatt MASSE ulevd liv igjen når vi er 30-40-50.

Samtidig er vi ikke/mindre religiøse, så vi bekymrer oss ikke for helvete eller annen overtro.

Jeg kunne ikke tenke meg å være utro, men kjente på det når jeg satt i et havarert ekteskap. Er dette alt? Skal jeg aldri føle lyst eller begjær igjen? Jeg synes jo det er mest ryddig å gå ut av et forhold når det er slik, men mange vil vel ta vare på fasaden, og finner heller det de behøver andre steder.

Samtidig er det et LANGT liv. Og det er kun dette ene livet du får. Om du er gift med en flott person som du har barn med, og som du vil bli gammel med, er det jo dumt å bryte ut, bare fordi den personen ikke tilfredsstiller deg seksuelt. (Alt kan ikke fikses) Da er det kanskje greit å få det man har behov for uten å måtte bryte opp og destruere lykken til partneren?

Jeg vet ikke, men jeg forstår godt at det skjer, og jeg klandrer ikke alle.

Samtidig DYPT takknemlig for at jeg får alt jeg trenger i mitt nåværende forhold, og ikke "ser" en eneste mann noe sted.

 

Anonymous poster hash: c7a78...1f9

 

Jeg syns også dette var et usedvanlig klokt svar! Jeg forstår at det er vondt å være den som blir bedratt - all usikkerhet som oppstår, løgnene som avsløres, sviket osv. Samtidig tror jeg det er viktig å se at utroskap ikke bare handler om slett moral eller egoisme, men at det også er smertefullt for den som er utro.

 

Så klart finnes de som bare er utro fordi de mangler respekt for partneren, og at det er enkelt å få seg et ligg. Men ofte så tror jeg det handler om dypere ting i den som er utro - mangel på nærhet i forholdet man er i, enten fordi man har låst seg fast i uheldige mønstre som er tunge å endre på, eller fordi man har forandra seg så mye i ulike retninger at man ikke "møtes" lenger. Nærhet til andre er et ganske grunnleggende behov, og hvis man ikke får det dekt i forholdet man er i så kan man ende opp med å bli svært ulykkelig (og desperat, som en over skriver).

 

Kanskje er vi ikke ment for å være i monogame, livslange forhold? Skillsmissestatistikken kan jo tyde på dette, da den stiger i takt med at kvinnen ikke er økonomisk avhengig av mannen i like stor grad og at religionen og dens gudegitte moral slipper taket på befolkninga.

Det inntrykk jeg sitter igjen med, etter å ha lest ditt innlegg, er, er monogamiet virkelig til det beste for oss?

 

Mange vil protestere og hevde at fordi det for dem er riktig så er det universalt riktig, riktig for alle. Vi kan skreddersy og tilpasse mange andre deler og aspekter av livet til hvordan vi er som personer, men når det gjelder monogamiet har vi ikke noe valg og derfor vil det være en hel del som faller utenfor.

 

Samtidig presses monogamiet på oss som "det eneste riktige". Noe som forsterker situasjonen.

 

Anonymous poster hash: dd5e0...a01

 

 

 

Men da står dere fritt til å avtale polygami FØR et seriøst forhold, basert på monogami, etableres og folk får felles barn! Da luker man ut partnere som ønsker å leve i monogame forhold. Jeg tror at folk er hyklere, og vil helst slippe å være monogame selv, mens de selvfølgelig  vil ha en monogam partner.

 

Ikke så lett å vite at man kanskje har behov for mer når man er i den villeste forelskelsen. Da er man jo passe blind. Jeg har i hvertfall ikke hatt hverken øyne eller behov for andre det første året i mine forhold. Men så har det hendt at man kjenner litt på monoton kjedsomhet. De fleste takler jo det greit, uten problemer, men for oss som ikke ser poenget med monogami (bare fordi samfunnets regler og normer er tuftet på en 2000 år gammel bok som ingen tar alvorlig lenger), kan det føles fåfengt.

 

Anonymous poster hash: c7a78...1f9

[Magia]

 

 

Fordi vi vokser og forandrer oss som mennesker i mye større grad enn før, vi har hele verden tilgjengelig i lomma hele tiden, og da er det lettere å bli fristet. Den partneren som passet i 20-årene passer ikke alltid i 30-årene, men i motsetning til tidligere har vi fortsatt MASSE ulevd liv igjen når vi er 30-40-50.

Samtidig er vi ikke/mindre religiøse, så vi bekymrer oss ikke for helvete eller annen overtro.

Jeg kunne ikke tenke meg å være utro, men kjente på det når jeg satt i et havarert ekteskap. Er dette alt? Skal jeg aldri føle lyst eller begjær igjen? Jeg synes jo det er mest ryddig å gå ut av et forhold når det er slik, men mange vil vel ta vare på fasaden, og finner heller det de behøver andre steder.

Samtidig er det et LANGT liv. Og det er kun dette ene livet du får. Om du er gift med en flott person som du har barn med, og som du vil bli gammel med, er det jo dumt å bryte ut, bare fordi den personen ikke tilfredsstiller deg seksuelt. (Alt kan ikke fikses) Da er det kanskje greit å få det man har behov for uten å måtte bryte opp og destruere lykken til partneren?

Jeg vet ikke, men jeg forstår godt at det skjer, og jeg klandrer ikke alle.

Samtidig DYPT takknemlig for at jeg får alt jeg trenger i mitt nåværende forhold, og ikke "ser" en eneste mann noe sted.

 

Anonymous poster hash: c7a78...1f9

 

Jeg syns også dette var et usedvanlig klokt svar! Jeg forstår at det er vondt å være den som blir bedratt - all usikkerhet som oppstår, løgnene som avsløres, sviket osv. Samtidig tror jeg det er viktig å se at utroskap ikke bare handler om slett moral eller egoisme, men at det også er smertefullt for den som er utro.

 

Så klart finnes de som bare er utro fordi de mangler respekt for partneren, og at det er enkelt å få seg et ligg. Men ofte så tror jeg det handler om dypere ting i den som er utro - mangel på nærhet i forholdet man er i, enten fordi man har låst seg fast i uheldige mønstre som er tunge å endre på, eller fordi man har forandra seg så mye i ulike retninger at man ikke "møtes" lenger. Nærhet til andre er et ganske grunnleggende behov, og hvis man ikke får det dekt i forholdet man er i så kan man ende opp med å bli svært ulykkelig (og desperat, som en over skriver).

 

Kanskje er vi ikke ment for å være i monogame, livslange forhold? Skillsmissestatistikken kan jo tyde på dette, da den stiger i takt med at kvinnen ikke er økonomisk avhengig av mannen i like stor grad og at religionen og dens gudegitte moral slipper taket på befolkninga.

Det inntrykk jeg sitter igjen med, etter å ha lest ditt innlegg, er, er monogamiet virkelig til det beste for oss?

 

Mange vil protestere og hevde at fordi det for dem er riktig så er det universalt riktig, riktig for alle. Vi kan skreddersy og tilpasse mange andre deler og aspekter av livet til hvordan vi er som personer, men når det gjelder monogamiet har vi ikke noe valg og derfor vil det være en hel del som faller utenfor.

 

Samtidig presses monogamiet på oss som "det eneste riktige". Noe som forsterker situasjonen.

 

Anonymous poster hash: dd5e0...a01

 

 

Jeg syns i hvert fall det er lurt å reflektere rundt spørsmålet. 

 

Man kan jo også forestille seg at det er selve normen som forårsaker så mye smerte - hadde den ikke vært der, ville man ikke fått forventningene sine brutt. Den som er utro har også denne normen for samlivet i seg, men så kan man bli satt på prøver hvor man feiler å leve opp til det idealet. 

[Anonym bruker]

 

 

 

Fordi vi vokser og forandrer oss som mennesker i mye større grad enn før, vi har hele verden tilgjengelig i lomma hele tiden, og da er det lettere å bli fristet. Den partneren som passet i 20-årene passer ikke alltid i 30-årene, men i motsetning til tidligere har vi fortsatt MASSE ulevd liv igjen når vi er 30-40-50.

Samtidig er vi ikke/mindre religiøse, så vi bekymrer oss ikke for helvete eller annen overtro.

Jeg kunne ikke tenke meg å være utro, men kjente på det når jeg satt i et havarert ekteskap. Er dette alt? Skal jeg aldri føle lyst eller begjær igjen? Jeg synes jo det er mest ryddig å gå ut av et forhold når det er slik, men mange vil vel ta vare på fasaden, og finner heller det de behøver andre steder.

Samtidig er det et LANGT liv. Og det er kun dette ene livet du får. Om du er gift med en flott person som du har barn med, og som du vil bli gammel med, er det jo dumt å bryte ut, bare fordi den personen ikke tilfredsstiller deg seksuelt. (Alt kan ikke fikses) Da er det kanskje greit å få det man har behov for uten å måtte bryte opp og destruere lykken til partneren?

Jeg vet ikke, men jeg forstår godt at det skjer, og jeg klandrer ikke alle.

Samtidig DYPT takknemlig for at jeg får alt jeg trenger i mitt nåværende forhold, og ikke "ser" en eneste mann noe sted.

 

Anonymous poster hash: c7a78...1f9

 

Jeg syns også dette var et usedvanlig klokt svar! Jeg forstår at det er vondt å være den som blir bedratt - all usikkerhet som oppstår, løgnene som avsløres, sviket osv. Samtidig tror jeg det er viktig å se at utroskap ikke bare handler om slett moral eller egoisme, men at det også er smertefullt for den som er utro.

 

Så klart finnes de som bare er utro fordi de mangler respekt for partneren, og at det er enkelt å få seg et ligg. Men ofte så tror jeg det handler om dypere ting i den som er utro - mangel på nærhet i forholdet man er i, enten fordi man har låst seg fast i uheldige mønstre som er tunge å endre på, eller fordi man har forandra seg så mye i ulike retninger at man ikke "møtes" lenger. Nærhet til andre er et ganske grunnleggende behov, og hvis man ikke får det dekt i forholdet man er i så kan man ende opp med å bli svært ulykkelig (og desperat, som en over skriver).

 

Kanskje er vi ikke ment for å være i monogame, livslange forhold? Skillsmissestatistikken kan jo tyde på dette, da den stiger i takt med at kvinnen ikke er økonomisk avhengig av mannen i like stor grad og at religionen og dens gudegitte moral slipper taket på befolkninga.

 

Det inntrykk jeg sitter igjen med, etter å ha lest ditt innlegg, er, er monogamiet virkelig til det beste for oss?

 

Mange vil protestere og hevde at fordi det for dem er riktig så er det universalt riktig, riktig for alle. Vi kan skreddersy og tilpasse mange andre deler og aspekter av livet til hvordan vi er som personer, men når det gjelder monogamiet har vi ikke noe valg og derfor vil det være en hel del som faller utenfor.

 

Samtidig presses monogamiet på oss som "det eneste riktige". Noe som forsterker situasjonen.

 

 

Anonymous poster hash: dd5e0...a01

 

 

Jeg syns i hvert fall det er lurt å reflektere rundt spørsmålet. 

 

Man kan jo også forestille seg at det er selve normen som forårsaker så mye smerte - hadde den ikke vært der, ville man ikke fått forventningene sine brutt. Den som er utro har også denne normen for samlivet i seg, men så kan man bli satt på prøver hvor man feiler å leve opp til det idealet.

 

Hmmm... Fra en artikkel som er litt inne på samme tema:

 

In an infamous cartoon in The New Yorker in 2001, one woman confides to a friend over drinks: ‘I was on hormone replacement for two years before I realised what I really needed was Steve replacement.’ Medicine has been reluctant to engage the question of just how much monogamy and long-term togetherness affect sexual function and desire, and the ‘Steve’ problem remains an issue that is tacitly acknowledged and yet under-discussed. To return to Julie’s growing pile of self-help titles, the books all promise to return, revive, restore without really getting down to the brass tacks of why desire extinguished in the first place. As Julie notes, the honeymoon grinds to an end, but the issues leading there are complex. In short supply is attention to the way mind and body react to social structures such as popular media, faith and marriage.

 

The American psychologist Christopher Ryan argues that the institution of modern marriage – meaning an exclusive couple bound by romantic love – is antithetical to long-term excitement. Ryan is best known for Sex at Dawn (2010), a book authored with his wife Cacilda Jethá, that makes the case that sexual monogamy is deeply at odds with human nature. He is among a growing number of researchers suggesting that the rift between women’s purportedly limitless sexual potential and their dulled actuality might owe to the circumstances of intimacy. Accordingly, the conjugal bed is not only the scene of dwindling desire, but its fundamental cause. The elements that strengthen love – reciprocity, closeness, emotional security – can be the very things that smother lust. While love angles toward intimacy, desire flourishes across a distance.

 

To Ryan, low desire is not the ailment, but rather a symptom of an ‘all-encompassing problem’ spanning the burdened interplay of work, stress, isolation and expectations for parenting, family and monogamy. These days, reports regularly surface with the gloomy news that people are working harder and longer and with less satisfaction, that collective levels of stress have increased, that families are isolated and cut off from networks of kin, and that diagnoses of mental illness are growing steadily. To develop drugs to boost libido, Ryan says, is analogous to ‘giving antibiotics to pigs because of the shit they’re standing in’.

https://aeon.co/essays/can-women-s-lost-libido-be-fixed-with-mere-drugs

 

Anonymous poster hash: dd5e0...a01