Mannen mener han ikke orker en til...

[Anonym bruker]

Vi har to greie og rolige barn på 7 og 11. Det siste året har ønske om et barn til vokst seg sterkere i meg, og jeg innser at jeg har et reellt og sterkt ønske om det. Er redd for å angre fryktelig om vi ikke prøver, for det er ikke så lenge igjen før det er for sent rent biologisk.

 

Mannen er en del eldre enn meg, 45 nå. Han ser mørkt på å ha hjemmeboende barn til han er 70...

 

 

Jeg vet vi må være to om en slik avgjørelse, men er litt nedfor nå kjenner jeg.

Noen råd?

Går dette ønsket om et barn til over?

 

Anonymous poster hash: 12e6f...ff8

[Anonym bruker]

Hvor gammel er du?

Se det ann med tiden?

Snakk med han

 

Anonymous poster hash: f8340...a99

[Anonym bruker]

Hvor gammel er du?

Se det ann med tiden?

Snakk med han

 

Anonymous poster hash: f8340...a99

 

Jeg er 37, så det må skje nå om det ikke skal være for sent.

 

 

Anonymous poster hash: 12e6f...ff8

[Anonym bruker]

Skjønner ham godt. Jeg hadde aldri orket hjemmeboende barn når jeg er i 60-årene.

 

Anonymous poster hash: 5f866...0fe

[Anonym bruker]

Skjønner ham godt. Jeg hadde aldri orket hjemmeboende barn når jeg er i 60-årene.

 

Anonymous poster hash: 5f866...0fe

 

 

Jeg ønsker litt liv og røre jeg da....

 

 

Anonymous poster hash: 12e6f...ff8

[Anonym bruker]

 

Skjønner ham godt. Jeg hadde aldri orket hjemmeboende barn når jeg er i 60-årene.

 

Anonymous poster hash: 5f866...0fe

 

Jeg ønsker litt liv og røre jeg da....

 

 

Anonymous poster hash: 12e6f...ff8

Det kan man skape på andre måter. Barn trenger og krever langt mer enn 'litt liv og røre'. I 60- og 70årene håper jeg på barnebarn, litt roligere dager, tid til å reise, mer tid til sosialt med venner, tid til å utvikle meg mer i jobben, tid til ekteskap, hage, søvn og alt jeg ikke rekker nå. Å følge opp barn er krevende og jaggu om jeg gidder det når jeg er 70år. Da skal jeg leve livets glade dager som opplagt og gjeldfri:)

 

 

Anonymous poster hash: 5f866...0fe

[Anonym bruker]

Holder med mannen din!

 

Anonymous poster hash: 101a7...e13

[Anonym bruker]

Min mann sa som din. Han var 48 jeg 35.

Han fikk ultimatumet, og nå har vi en ettåring som er farens øyensten.

 

Anonymous poster hash: 8d5f7...bc2

[Superdolly]

Jeg er også i midten av førtiårene og jeg hadde ikke orket å begynne på nytt igjen med en baby nå. I tillegg til alt en baby krever, bør du også tenke på at de to du allerede har sannsynligvis også vil kreve mer oppfølging i noen år. Det er krevende å ha barn i ungdomsskolealder, dog på en helt annen måte enn å ha en baby. Og det kan være krevende på en måte som kolliderer med behovene og kravene en baby/smårolling har. For eksempel når tenåringen skal kjøres og hentes i forbindelse med aktiviteter som foregår etter minstens leggetid. Eller å sitte oppe til klokka tre om natta for å vente på at tenåringen kommer fra fest (eller hente på fest) for så å vekkes før fuglene fiser neste dag av en strålende opplagt toåring som synes kvart på fem er et passe tidspunkt å stå opp på.

 

Jeg er som mannen din, jeg hadde ikke orket.

[*Miss Marple*]

Jeg er også i midten av førtiårene og jeg hadde ikke orket å begynne på nytt igjen med en baby nå. I tillegg til alt en baby krever, bør du også tenke på at de to du allerede har sannsynligvis også vil kreve mer oppfølging i noen år. Det er krevende å ha barn i ungdomsskolealder, dog på en helt annen måte enn å ha en baby. Og det kan være krevende på en måte som kolliderer med behovene og kravene en baby/smårolling har. For eksempel når tenåringen skal kjøres og hentes i forbindelse med aktiviteter som foregår etter minstens leggetid. Eller å sitte oppe til klokka tre om natta for å vente på at tenåringen kommer fra fest (eller hente på fest) for så å vekkes før fuglene fiser neste dag av en strålende opplagt toåring som synes kvart på fem er et passe tidspunkt å stå opp på.

 

Jeg er som mannen din, jeg hadde ikke orket.

Vi har et i den situasjonen med tenåring og baby/lite barn og selv om det har vært utfordringer mtp logistikk så har det gått helt fint.

 

Nå er vi velsignet med såkalt enkle barn, både tenåringen og den lille, men jeg har absolutt ikke vært mer sliten med attpåkladden enn med de eldste. Om noe så har vi vært mer bevisst på å kose oss med minstemann enn med de eldste da vi var i en travlere situasjon både økonomisk og sosialt.

 

Om noen har lyst på barn og føler seg i form til det er det trist om alderen setter begrensninger. Mye har med innstillingen å gjøre, nattevåk og trassalder er tross alt kun i en begrenset periode.

[Anonym bruker]

Hva om dere får et sykt barn som trenger stell og oppfølging resten av livet?

 

Hadde heller aldri begynt på ny igjen nå

 

Anonymous poster hash: 2c972...dd8

[Anonym bruker]

Stå på ditt å få et barn til.

Han er 65 når barnet er 20 år.

Barnet er altså ikke et lite barn når faren er 65

 

Anonymous poster hash: f8340...a99

[Anonym bruker]

 

Jeg er også i midten av førtiårene og jeg hadde ikke orket å begynne på nytt igjen med en baby nå. I tillegg til alt en baby krever, bør du også tenke på at de to du allerede har sannsynligvis også vil kreve mer oppfølging i noen år. Det er krevende å ha barn i ungdomsskolealder, dog på en helt annen måte enn å ha en baby. Og det kan være krevende på en måte som kolliderer med behovene og kravene en baby/smårolling har. For eksempel når tenåringen skal kjøres og hentes i forbindelse med aktiviteter som foregår etter minstens leggetid. Eller å sitte oppe til klokka tre om natta for å vente på at tenåringen kommer fra fest (eller hente på fest) for så å vekkes før fuglene fiser neste dag av en strålende opplagt toåring som synes kvart på fem er et passe tidspunkt å stå opp på.

 

Jeg er som mannen din, jeg hadde ikke orket.

Vi har et i den situasjonen med tenåring og baby/lite barn og selv om det har vært utfordringer mtp logistikk så har det gått helt fint.

 

Nå er vi velsignet med såkalt enkle barn, både tenåringen og den lille, men jeg har absolutt ikke vært mer sliten med attpåkladden enn med de eldste. Om noe så har vi vært mer bevisst på å kose oss med minstemann enn med de eldste da vi var i en travlere situasjon både økonomisk og sosialt.

 

Om noen har lyst på barn og føler seg i form til det er det trist om alderen setter begrensninger. Mye har med innstillingen å gjøre, nattevåk og trassalder er tross alt kun i en begrenset periode.

Men her har jo ikke mannen lyst på et barn til...

 

Anonymous poster hash: 101a7...e13

[Anonym bruker]

Våre er 7 og 10 år nå og jeg hadde aldri begynt på nytt nå. Så utrolig deilig nå.

Anonymous poster hash: 6eecb...165

[Anonym bruker]

Stå på ditt å få et barn til.

Han er 65 når barnet er 20 år.

Barnet er altså ikke et lite barn når faren er 65

 

Anonymous poster hash: f8340...a99

?

Skal hun bryte opp familien sin for å få ett barn til med en annen?

 

Anonymous poster hash: 6eecb...165

[Anonym bruker]

En attpåklatt er såååå koselig!!! Har en selv, og jeg var mye roligere med henne enn jeg var med de to første. Masse kos!

Men vet ikke hvordan du skal få overtalt mannen din, altså.... Si at du tar all jobben med barnet? Jeg kjenner ei som maste på mannen om nr. 3, og hun sa hun skulle ta alt med det barnet. Gutten kom, og viste seg å bli verdens største pappadalt.  Det ble til at pappa`n tok sin del han også!

Anonymous poster hash: 8a29b...799

[Anonym bruker]

Ett barn påvirker hele familiedynamikken. Om far virkelig føler han ikke orker en til ( vi vet ingenting om fars helse, arvelige sykdommer knyttet til alderdom osv osv) skal det respekteres!

 

Et barn kan og skal ikke mases til på samme måte som " men jeg skal ta alt arbeidet med kattungen".

 

Og som jeg har nevnt tidligere, hva om HI maser seg til et barn og så får de et barn som krever stell og oppfølging resten av livet?

 

Anonymous poster hash: 2c972...dd8

[Anonym bruker]

 

En attpåklatt er såååå koselig!!! Har en selv, og jeg var mye roligere med henne enn jeg var med de to første. Masse kos!

Men vet ikke hvordan du skal få overtalt mannen din, altså.... Si at du tar all jobben med barnet? Jeg kjenner ei som maste på mannen om nr. 3, og hun sa hun skulle ta alt med det barnet. Gutten kom, og viste seg å bli verdens største pappadalt.  Det ble til at pappa`n tok sin del han også!

 

Anonymous poster hash: 8a29b...799

 

Barn er jo ikke en hund, akkurat! Å si at man skal ta alt med barnet er jo bare sært. Skal man sette et barn til verden i en familie der de andre barna har et nært forhold til sin far, men så skal dette barnet bare forholde seg til mor?

 

Skal far si til barnet når det ber ham om å komme å høre på en forestilling o.l. at nei, det var moren din som ville ha deg, så hun stiller opp?

 

Jada, på spissen og sånt. Men å få barn er en to"mann"sgreie. 

 

Vis mannen "mener" at han ikke orker en til, så gjør han vel ikke det da.

 

Jeg hadde heller ikke orket, men det spiller jo ingen rolle hva noen andre enn HI  og HI sin mann mener. Man kan prøve å overtale, argumentere osv, men man bør faktisk være to om det. 

 

Anonymous poster hash: 93f0e...809

[Anonym bruker]

Jeg holder med mannen, hvertfall idag. Har nemlig to små aktive tantbarn på besøk og kjenner jeg er glad jeg selv ikke har slik såmå aktive barn som må passes på konstant. Mine unger har vært veldig greie, og ikke slike som har pelt på alt og ingenting. Idag har sjokoladekalenderen fått gjennomgå, vi fikk reddet pakkekalender i siste liten og haugen med gave som lå klart til besøk som skal få med seg i morra måtte flyttes. Veldig mye vi har måtte flytte på og mye vi har glemt når en har små barn i hus.

Så idag er jeg veldig glad for at det bare er lånebarn som er i hus. Å måtte stå opp tidlig i morra tidlig frister heller ikke, men for en dag går det helt greit.

 

Meg og min mann valgte å ikke få barn sammen når vi ble sammen. Vi fant ut at vi følte oss ferdig selv om vi begge liker småbarn. Men vi hadde unger som var ganske enkle og hverdagene gikk veldig greit. Aktive er de, men ikke på den måten som tantebarna mine er. De er snille og ikke noen uskikkelige unger, men merker stor forskjell. Mine herjet rundt i hagen og jeg måtte i grunn aldri passe på de, for de var bare der de var. Nå må jeg fotfølge disse to for vips så er de ute av hekken, inn, ut osv. Kjenner jeg begynner å bli litt gammel for å holde følge med slikt, det er vel også hodet mitt som har innstilt seg ettersom ungene mine har vokst.

Vi e også så heldige som har blitt besteforeldre. Det er bare kos å ha henne på besøk, vi tar våkennetter med glede, passer når hun er litt pjusk i formen osv når vi har fri slik at foreldrene kan spare syktbarndag til når hun er skikkelig syk. Dette er bare kos, men det er nok pga at vi vet det bare er på lån og vi kan sove på sofaen når hun er hentet.

 

Anonymous poster hash: 9ce38...294

[sug lut]

Jeg er også i midten av førtiårene og jeg hadde ikke orket å begynne på nytt igjen med en baby nå. I tillegg til alt en baby krever, bør du også tenke på at de to du allerede har sannsynligvis også vil kreve mer oppfølging i noen år. Det er krevende å ha barn i ungdomsskolealder, dog på en helt annen måte enn å ha en baby. Og det kan være krevende på en måte som kolliderer med behovene og kravene en baby/smårolling har. For eksempel når tenåringen skal kjøres og hentes i forbindelse med aktiviteter som foregår etter minstens leggetid. Eller å sitte oppe til klokka tre om natta for å vente på at tenåringen kommer fra fest (eller hente på fest) for så å vekkes før fuglene fiser neste dag av en strålende opplagt toåring som synes kvart på fem er et passe tidspunkt å stå opp på.

 

Jeg er som mannen din, jeg hadde ikke orket.

Dette. Ordrett.

[Anonym bruker]

Er nok litt enig med mannen din.

 

Anonymous poster hash: fc27b...5c2

[Gjest Sommerfuggel]

 

 

Jeg er også i midten av førtiårene og jeg hadde ikke orket å begynne på nytt igjen med en baby nå. I tillegg til alt en baby krever, bør du også tenke på at de to du allerede har sannsynligvis også vil kreve mer oppfølging i noen år. Det er krevende å ha barn i ungdomsskolealder, dog på en helt annen måte enn å ha en baby. Og det kan være krevende på en måte som kolliderer med behovene og kravene en baby/smårolling har. For eksempel når tenåringen skal kjøres og hentes i forbindelse med aktiviteter som foregår etter minstens leggetid. Eller å sitte oppe til klokka tre om natta for å vente på at tenåringen kommer fra fest (eller hente på fest) for så å vekkes før fuglene fiser neste dag av en strålende opplagt toåring som synes kvart på fem er et passe tidspunkt å stå opp på.

 

Jeg er som mannen din, jeg hadde ikke orket.

Dette. Ordrett.

Nå er jeg bare ungdommen i forhold til dere to , men jeg hadde heller ikke startet på nytt nå..

 

Forstår mannen din godt, hi..

Barna deres begynner å bli store og mer selvstendige, og mannen drar seg mot 50. Har stor forståelse for at man da ønsker at "epoken" med babyer/barnehagebarn skal være over. Så følger kjøring til og fra trening, oppvisninger/kamper/konserter (what ever), enda flere skoleavslutninger, dugnader osv osv.. For ikke å snakke om tid, krefter, penger...

 

Du sier du ønsker liv og røre? Vel, om kanskje 10 år kan det komme barnebarn

[Anonym bruker]

Jeg forstår helt ditt tankegang og er enig med deg. Jeg ønsker meg også ett til og håper vi får det til. Jeg forstår mannen din også siden han er 45. Du kan prøve å venne ham til tanken. Fetteren min kom da mora hans var kommet opp mot 50 år rundt menopausen. Han hadde 3 søsken og var så mye passet på!

 

Anonymous poster hash: 034ae...911

[Anonym bruker]

Jeg forstår mannen din godt. Du er velsignet med to flotte barn og dere har tydeligvis en dynamikk i familien som er god og vellykket. Hadde ikke ødelagt det ved å "tvinge" meg til et barn til som mannen ikke vil ha. Noen ganger må man bare forsone seg med at ting er komplett.

 

Anonymous poster hash: 38d7b...55a

[Anonym bruker]

Vi har to greie og rolige barn på 7 og 11. Det siste året har ønske om et barn til vokst seg sterkere i meg, og jeg innser at jeg har et reellt og sterkt ønske om det. Er redd for å angre fryktelig om vi ikke prøver, for det er ikke så lenge igjen før det er for sent rent biologisk.

 

Mannen er en del eldre enn meg, 45 nå. Han ser mørkt på å ha hjemmeboende barn til han er 70...

 

 

Jeg vet vi må være to om en slik avgjørelse, men er litt nedfor nå kjenner jeg.

Noen råd?

Går dette ønsket om et barn til over?

 

Anonymous poster hash: 12e6f...ff8

Jeg orker ikke flere barn. Hadde mannen min gitt meg et ultimatum om en til hadde jeg blitt forbanna og skikkelig lei meg. At han ville sette sin nåværende familien på spill for å få er barn til hadde knust mine følelser for han som far.

 

Anonymous poster hash: 99b2f...d53