Innafor å være sur?

[Anonym bruker]

Hvorfor kunne du ikke ta bilen dersom han skulle være hjemme og trene? Du skriver igså at han satte på middag, hvorfor måtte du da handle på hjemturen?

 

En av dere kunne vel tatt bilen på kvelden for å handle?

 

Dersom du ikke spurte om å bli hentet, hvordan kunne han vite hvor lenge dette møtet varte?

 

 

Anonymous poster hash: 57a5b...596

[Anonym bruker]

Og har dere barn sammen? Hvor er barna oppi dette?

 

Anonymous poster hash: 57a5b...596

[Anonym bruker]

Enig i at mannen din er umoden og egoistisk.

Og desverre er du umoden. Når han endelig kommer på at han bør hente deg så sier du nei og lurer på om det er ok å være sur fordi han kom på det for sent.

Dere må virkelig jobbe med å kommunisere. Spesielt du som løser misnøye med å furte.

 

 

Anonymous poster hash: 2d5af...c3e

[Anonym bruker]

For meg høres det ut som dere har større problemer enn det at han ikke henta deg etter møtet. Det største problemet må være mangelen på kommunikasjon.

 

Du må jo øve deg på å si fra. Det nytter ikke å komme og si at "du forventer at han har såpass tankevirksomhet at han skjønner det selv". Beklager å måtte si det, men ingen er tankelesere. Det hjelper heller ikke stort at du nekter å spørre, fordi det blir kjip stemning av det. Det ble ikke så veldig hyggelig stemning av at du ikke spurte, heller.

 

Han må også øve på kommunikasjon. Det å kunne takle uventede hendelser, som for eksempel en ti minutters kjøretur, utenå bli sur, det hører med når man forholder seg til andre mennesker. Det å kunne takle at hans elskede (?) spør om han kan kjøre og hente henne, det må han tåle. Sånne forespørsler er helt innafor.

 

Jeg får inntrykk av at dere har kjørt dere fast i et spor. Du kommuniserer utydelig og forventer at han skjønner det sjøl. Han blir sur for den minste ting og synes at du overreagerer. Ingen av dere kommuniserer, og jeg lurer ærlig talt på hvilke følelser dere har for hverandre og hvorfor dere fortsatt er sammen.

 

Jeg lurer også på hvorfor du ikke ganske enkelt sa til ham at du skulle på møte der klokka da, og ettersom det er så vanskelig med kollektivtrafikken måtte du ha bilen. Hadde han da protestert kunne du sagt at greit, men da måtte han kjøre og hente deg.

Jeg kunne ikke ha bilen av den enkle grunn at han var på jobb, og han må kjøre pga arbeidstidene. Noe som også tilsa at han kunne hentet meg. Hadde jeg ikke hatt forventninga om at han skulle henta meg hadde jeg ordna meg på annet vis.

 

Men i går var i går, jeg tar det med ro på sofaen i dag, så vil nok formen komme seg. Hvordan han jeg håndterer dette i dag, det vet jeg ikke. Sannsynligheten for at det feira under teppet er stor. Kommunikasjon fungerer ikke her, for han går med musikk på ørene store deler av tiden. Monolog er kjedelig.

 

 

 

Anonymous poster hash: 2be88...ffa

[Superdolly]

 

For meg høres det ut som dere har større problemer enn det at han ikke henta deg etter møtet. Det største problemet må være mangelen på kommunikasjon.

 

Du må jo øve deg på å si fra. Det nytter ikke å komme og si at "du forventer at han har såpass tankevirksomhet at han skjønner det selv". Beklager å måtte si det, men ingen er tankelesere. Det hjelper heller ikke stort at du nekter å spørre, fordi det blir kjip stemning av det. Det ble ikke så veldig hyggelig stemning av at du ikke spurte, heller.

 

Han må også øve på kommunikasjon. Det å kunne takle uventede hendelser, som for eksempel en ti minutters kjøretur, utenå bli sur, det hører med når man forholder seg til andre mennesker. Det å kunne takle at hans elskede (?) spør om han kan kjøre og hente henne, det må han tåle. Sånne forespørsler er helt innafor.

 

Jeg får inntrykk av at dere har kjørt dere fast i et spor. Du kommuniserer utydelig og forventer at han skjønner det sjøl. Han blir sur for den minste ting og synes at du overreagerer. Ingen av dere kommuniserer, og jeg lurer ærlig talt på hvilke følelser dere har for hverandre og hvorfor dere fortsatt er sammen.

 

Jeg lurer også på hvorfor du ikke ganske enkelt sa til ham at du skulle på møte der klokka da, og ettersom det er så vanskelig med kollektivtrafikken måtte du ha bilen. Hadde han da protestert kunne du sagt at greit, men da måtte han kjøre og hente deg.

Jeg kunne ikke ha bilen av den enkle grunn at han var på jobb, og han må kjøre pga arbeidstidene. Noe som også tilsa at han kunne hentet meg. Hadde jeg ikke hatt forventninga om at han skulle henta meg hadde jeg ordna meg på annet vis.

 

Men i går var i går, jeg tar det med ro på sofaen i dag, så vil nok formen komme seg. Hvordan han jeg håndterer dette i dag, det vet jeg ikke. Sannsynligheten for at det feira under teppet er stor. Kommunikasjon fungerer ikke her, for han går med musikk på ørene store deler av tiden. Monolog er kjedelig.

 

 

 

Anonymous poster hash: 2be88...ffa

 

Da gjentar jeg spørsmålet mitt: Hva føler du for ham? Og hvorfor er dere sammen?

[Anonym bruker]

Men hvordan kunne han vite at du hadde en forventning om at han kunne hente deg? Det eneste logiske ville jo vært å avklare dette med en gang du fikk tidspunktet for møtet. Virker nesten som du lot være å spørre for å ha "rett til" å bli sur fordi han ikke kom på det av seg selv.

Anonymous poster hash: 5d602...6a7

[Anonym bruker]

 

For meg høres det ut som dere har større problemer enn det at han ikke henta deg etter møtet. Det største problemet må være mangelen på kommunikasjon.

 

Du må jo øve deg på å si fra. Det nytter ikke å komme og si at "du forventer at han har såpass tankevirksomhet at han skjønner det selv". Beklager å måtte si det, men ingen er tankelesere. Det hjelper heller ikke stort at du nekter å spørre, fordi det blir kjip stemning av det. Det ble ikke så veldig hyggelig stemning av at du ikke spurte, heller.

 

Han må også øve på kommunikasjon. Det å kunne takle uventede hendelser, som for eksempel en ti minutters kjøretur, utenå bli sur, det hører med når man forholder seg til andre mennesker. Det å kunne takle at hans elskede (?) spør om han kan kjøre og hente henne, det må han tåle. Sånne forespørsler er helt innafor.

 

Jeg får inntrykk av at dere har kjørt dere fast i et spor. Du kommuniserer utydelig og forventer at han skjønner det sjøl. Han blir sur for den minste ting og synes at du overreagerer. Ingen av dere kommuniserer, og jeg lurer ærlig talt på hvilke følelser dere har for hverandre og hvorfor dere fortsatt er sammen.

 

Jeg lurer også på hvorfor du ikke ganske enkelt sa til ham at du skulle på møte der klokka da, og ettersom det er så vanskelig med kollektivtrafikken måtte du ha bilen. Hadde han da protestert kunne du sagt at greit, men da måtte han kjøre og hente deg.

Jeg kunne ikke ha bilen av den enkle grunn at han var på jobb, og han må kjøre pga arbeidstidene. Noe som også tilsa at han kunne hentet meg. Hadde jeg ikke hatt forventninga om at han skulle henta meg hadde jeg ordna meg på annet vis.

 

Men i går var i går, jeg tar det med ro på sofaen i dag, så vil nok formen komme seg. Hvordan han jeg håndterer dette i dag, det vet jeg ikke. Sannsynligheten for at det feira under teppet er stor. Kommunikasjon fungerer ikke her, for han går med musikk på ørene store deler av tiden. Monolog er kjedelig.

 

 

 

Anonymous poster hash: 2be88...ffa

Du klarer ikke kommunisere med mannen fordi han har på musikk?

Er de limt fast i hodet hans? Klarer du ikke ta tak i han og si du vil snakke?

Herremin du er tafatt.

 

Anonymous poster hash: 2d5af...c3e

[Anonym bruker]

 

For meg høres det ut som dere har større problemer enn det at han ikke henta deg etter møtet. Det største problemet må være mangelen på kommunikasjon.

 

Du må jo øve deg på å si fra. Det nytter ikke å komme og si at "du forventer at han har såpass tankevirksomhet at han skjønner det selv". Beklager å måtte si det, men ingen er tankelesere. Det hjelper heller ikke stort at du nekter å spørre, fordi det blir kjip stemning av det. Det ble ikke så veldig hyggelig stemning av at du ikke spurte, heller.

 

Han må også øve på kommunikasjon. Det å kunne takle uventede hendelser, som for eksempel en ti minutters kjøretur, utenå bli sur, det hører med når man forholder seg til andre mennesker. Det å kunne takle at hans elskede (?) spør om han kan kjøre og hente henne, det må han tåle. Sånne forespørsler er helt innafor.

 

Jeg får inntrykk av at dere har kjørt dere fast i et spor. Du kommuniserer utydelig og forventer at han skjønner det sjøl. Han blir sur for den minste ting og synes at du overreagerer. Ingen av dere kommuniserer, og jeg lurer ærlig talt på hvilke følelser dere har for hverandre og hvorfor dere fortsatt er sammen.

 

Jeg lurer også på hvorfor du ikke ganske enkelt sa til ham at du skulle på møte der klokka da, og ettersom det er så vanskelig med kollektivtrafikken måtte du ha bilen. Hadde han da protestert kunne du sagt at greit, men da måtte han kjøre og hente deg.

Jeg kunne ikke ha bilen av den enkle grunn at han var på jobb, og han må kjøre pga arbeidstidene. Noe som også tilsa at han kunne hentet meg. Hadde jeg ikke hatt forventninga om at han skulle henta meg hadde jeg ordna meg på annet vis.

 

Men i går var i går, jeg tar det med ro på sofaen i dag, så vil nok formen komme seg. Hvordan han og jeg håndterer dette i dag, det vet jeg ikke. Sannsynligheten for at det feies under teppet er stor. Kommunikasjon fungerer ikke her, han går med musikk på ørene store deler av tiden og jeg har gitt opp å mase om det. Tvert jeg har sagt det jeg vil si så er det å stenge for med headset igjen. Monolog er kjedelig.

 

 

 

Anonymous poster hash: 2be88...ffa

Redigerte litt.

 

 

 

Anonymous poster hash: 2be88...ffa

[Anonym bruker]

At dere må kommunisere bedre er det hvertfall ingen tvil om! Dere har snakket om hvor lang reisevei du hadde, dere nevnte ingenting om at han kunne hente deg, men du forventet det. Hvis du ikke hadde forventet det, så hadde du ordnet deg på annet vis for å slippe den reisemåte du hadde igår. Hvordan skal han da vite om du forventer å bli hentet uten ett ord om det eller om du har ordnet deg på annet vis? Jeg vil si dere er veldig skyld i hele situasjonen begge to og at den letteste løsningen er å fortelle hverandre om ønsker, forventninger og tanker. Ellers vil dere fortsette i samme spor.

 

Jeg fungerer litt som en mann der. Jeg er totalt avhengig av klare beskjeder. Ikke antakelser eller hint, og jeg kan virkelig se for meg en trykket og frustrerende stemning her hjemme hvis samboeren hele tiden antok ting jeg ikke forsto for deretter å bli sur på meg.

 

Anonymous poster hash: 3dbe1...c62

[Mandala]

At dere må kommunisere bedre er det hvertfall ingen tvil om! Dere har snakket om hvor lang reisevei du hadde, dere nevnte ingenting om at han kunne hente deg, men du forventet det. Hvis du ikke hadde forventet det, så hadde du ordnet deg på annet vis for å slippe den reisemåte du hadde igår. Hvordan skal han da vite om du forventer å bli hentet uten ett ord om det eller om du har ordnet deg på annet vis? Jeg vil si dere er veldig skyld i hele situasjonen begge to og at den letteste løsningen er å fortelle hverandre om ønsker, forventninger og tanker. Ellers vil dere fortsette i samme spor.

 

Jeg fungerer litt som en mann der. Jeg er totalt avhengig av klare beskjeder. Ikke antakelser eller hint, og jeg kan virkelig se for meg en trykket og frustrerende stemning her hjemme hvis samboeren hele tiden antok ting jeg ikke forsto for deretter å bli sur på meg.

 

Anonymous poster hash: 3dbe1...c62

Skulle ikke være anonym.

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke fatte å begripe hvorfor du ikke avtalte med han på forhånd at han skulle hente deg?

 

For meg ville det vært helt naturlig å si til mannen: Uff, veien til det møtet er kronglete, men jeg kommer meg dit med bussen også kan vel du hente meg når du er ferdig på jobb?

 

Synes du er vel mye martyr her altså....

Anonymous poster hash: 0f5e4...0a4

[Anonym bruker]

Kommunikasjon er en mangelvare, det er vi enige om👍😊

 

Jeg mener fortsatt at han burde henta meg, han har gjort det tidligere. F.eks spurt om han skulle henta meg fra jobb, det er 30 min m buss. Kjenner han bestemt som såpass "oppegående".

 

Refererer til tidliger innlegg ang manglende kommunikasjon og hans behov for å ha konstant musikk på ørene. Jeg respekterer det, men det gjør også at jeg ikke orker å snakke med han, for han blokker med headset tvert de setningene er "ferdigsnakka". Det legger ikke opp til de gode samtaler.

 

Jeg har sagt hvordan jeg føler det, at jeg skulle ønske vi hadde mere felles, mer å prate om. Noe å følge med på sammen, en serie f.eks. Til stadighet forteller han meg at han ser på den og den serien, på iPad eller telefon.

 

Når jeg nå skriver dette så undrer jeg jo selv også på hvorfor vi er i lag... Jeg gir definitivt mer enn jeg får. Greit nok det, på en måte, men samtidig også trist!

 

Anonymous poster hash: 2be88...ffa

[Anonym bruker]

Kommunikasjon er en mangelvare, det er vi enige om

 

Jeg mener fortsatt at han burde henta meg, han har gjort det tidligere. F.eks spurt om han skulle henta meg fra jobb, det er 30 min m buss. Kjenner han bestemt som såpass "oppegående".

 

Refererer til tidliger innlegg ang manglende kommunikasjon og hans behov for å ha konstant musikk på ørene. Jeg respekterer det, men det gjør også at jeg ikke orker å snakke med han, for han blokker med headset tvert de setningene er "ferdigsnakka". Det legger ikke opp til de gode samtaler.

 

Jeg har sagt hvordan jeg føler det, at jeg skulle ønske vi hadde mere felles, mer å prate om. Noe å følge med på sammen, en serie f.eks. Til stadighet forteller han meg at han ser på den og den serien, på iPad eller telefon.

 

Når jeg nå skriver dette så undrer jeg jo selv også på hvorfor vi er i lag... Jeg gir definitivt mer enn jeg får. Greit nok det, på en måte, men samtidig også trist!

 

Anonymous poster hash: 2be88...ffa

Han høres ikke helt frisk ut synes jeg...

 

-Avhengig av musikk på ørene hele tiden

-Kan ikke føre samtaler

-Takler ikke brudd i rutiner

-Takler ikke uforutsette hendelser eller at han må forandre planer.

 

Både svogeren min som har ADHD og sønnen til venninnen min som har høytfungerende autisme er som dette, friske mennesker er ikke sånn.

 

Anonymous poster hash: 0f5e4...0a4

[Anonym bruker]

 

 

Kommunikasjon er en mangelvare, det er vi enige om

 

Jeg mener fortsatt at han burde henta meg, han har (........)

 

Når jeg nå skriver dette så undrer jeg jo selv også på hvorfor vi er i lag... Jeg gir definitivt mer enn jeg får. Greit nok det, på en måte, men samtidig også trist!

 

Anonymous poster hash: 2be88...ffa

Han høres ikke helt frisk ut synes jeg...

 

-Avhengig av musikk på ørene hele tiden

-Kan ikke føre samtaler

-Takler ikke brudd i rutiner

-Takler ikke uforutsette hendelser eller at han må forandre planer.

 

Både svogeren min som har ADHD og sønnen til venninnen min som har høytfungerende autisme er som dette, friske mennesker er ikke sånn.

 

Anonymous poster hash: 0f5e4...0a4

Nå skal vi ikke dele ut diagnoser her. Disse tingene kan vel sikkert like godt bunne i at vi ikke har det så bra sammen... Det kan jo godt være det er meg som er problemet hans...

 

 

 

Anonymous poster hash: 2be88...ffa

[Anonym bruker]

Hadde situasjonen vært omvendt, om du hadde skrevet her om en mann som var sur fordi du hadde trent i stedet for å spare ham for tid og pes ved å kjøre ham, så kan jeg garantere deg at du hadde fått høre hvilken egoistisk drittkjerring du var som ikke fortjente å ha en mann i livet ditt.

 

Anonymous poster hash: d9504...42f

[Mpus]

 

Men hvordan kunne han vite at du hadde en forventning om at han kunne hente deg? Det eneste logiske ville jo vært å avklare dette med en gang du fikk tidspunktet for møtet. Virker nesten som du lot være å spørre for å ha "rett til" å bli sur fordi han ikke kom på det av seg selv.

 

Anonymous poster hash: 5d602...6a7

Enig. Hvordan kan han vite du ville hentes?

Høres litt slitsomt ut å være sammen med en som forventer man er tankelæser 😉 Når det er sagt virker ikke mannen din helt enkel han heller.

[Anonym bruker]

 

 

Men hvordan kunne han vite at du hadde en forventning om at han kunne hente deg? Det eneste logiske ville jo vært å avklare dette med en gang du fikk tidspunktet for møtet. Virker nesten som du lot være å spørre for å ha "rett til" å bli sur fordi han ikke kom på det av seg selv.

 

Anonymous poster hash: 5d602...6a7

Enig. Hvordan kan han vite du ville hentes?

Høres litt slitsomt ut å være sammen med en som forventer man er tankelæser 😉 Når det er sagt virker ikke mannen din helt enkel han heller.

Skjønner at jeg må være eksepsjonelt heldig med mannen min.

Hvis han har bil og ikke jeg, så tilbyr han seg alltid å kjøre meg.

Spesielt hvis turen uten bil blir krøkkete for meg og ikke minst hvis vi skal samme vei!!!

 

Anonymous poster hash: d9504...42f

[Anonym bruker]

Hehe, ja ikke sant😜

 

Anonymous poster hash: 2be88...ffa

[Anonym bruker]

Du må til syvende og sist ta et valg. Er det verdt det å gå sur for noe som i det store bildet ikke er så veldig ille, eller tjener du mer på å velge å svelge en kamel for å ha det hyggelig hjemme igjen? Du vet nå at du må være klarere i hva du forventer, faktisk spørre selv om du risikerer et svar du ikke liker og ta det derfra neste gang.

 

Det eneste du får igjen nå er jo at du er sur, han er sur og det er et lite hyggelig miljø hjemme. Å velge å ikke kommunisere fikser ingenting, dere bare skuler på hverandre. Når man er voksen og i et forhold er kommunikasjon veldig viktig. Dere må prate sammen om hva dere forventer av hverandre, finne en balansegang og bli enige om hvordan dere skal gjøre det hvis situasjonen melder seg en annen gang. Man kan ikke fikse det som er gjort, men man kan velge å prate sammen og finne løsninger som gjør at det ikke skjer igjen.

 

Anonymous poster hash: 3e444...c98

[Anonym bruker]

Har lest svarene dine i dag. Du betaler i dag prisen for å ha gått så langt i går, du ligger på sofaen - og du har tenkt å feie denne episoden også under teppet. Mannen går med musikk på ørene for å slippe å kommunisere med deg.

Det sier mye om forholdet deres. Og eneste holdningen du viser er at "jaja, det går over dette også". Men hva går over, Hi?

Din surhet, din bitterhet, mannens selvvalgte musikkisolering, mannens surhet?

 

Er denne mannen virkelig så fantastisk bra på ALLE andre felt at det er verdt å bli sur, såret, bitter, frustrert i dager stadig vekk?

Tror du han er fornøyd med å gå rundt med musikk på ørene uten å kommunisere? Han merker nok at du er sur, du merker at han trekker seg unna.

 

Og alt du har tenkt å gjøre er å feie det under teppet....

 

Hvis du og mannen skal ha den minste lille sjanse til å få et godt forhold igjen så må dere begynne å kommunisere sammen, og så totalt skakkjørte kommunikasjonen deres er så trenger dere hjelp av parterapi. Men det vil dere ikke, for det er så mye lettere å feie ting under teppet. Og mens dere fortsetter å feie ting under teppet så råtner forholdet deres på innsiden.

 

Ditt valg, Hi - vil du fortsette som før, eller vil du ta tak i situasjonen?

 

Og du - argumentet med at det "ikke er så lett" å prate med mannen når han går med musikk på ørene... det holder ikke. Det er bare den konfliktskye siden hos dere fremme som er lykkelige for at han gjør det, for da lar dere bare være å snakke sammen til begge to er ferdig med å svelge alt håret etter gårsdagens kameler. Ta tak i mannen og si saklig at dere må snakke sammen - og så gjør dere det.

Anonymous poster hash: 01aac...7d1

[Anonym bruker]

 

 

Kommunikasjon er en mangelvare, det er vi enige om

 

Jeg mener fortsatt at han burde henta meg, han har gjort det tidligere. F.eks spurt om han skulle henta meg fra jobb, det er 30 min m buss. Kjenner han bestemt som såpass "oppegående".

 

Refererer til tidliger innlegg ang manglende kommunikasjon og hans behov for å ha konstant musikk på ørene. Jeg respekterer det, men det gjør også at jeg ikke orker å snakke med han, for han blokker med headset tvert de setningene er "ferdigsnakka". Det legger ikke opp til de gode samtaler.

 

Jeg har sagt hvordan jeg føler det, at jeg skulle ønske vi hadde mere felles, mer å prate om. Noe å følge med på sammen, en serie f.eks. Til stadighet forteller han meg at han ser på den og den serien, på iPad eller telefon.

 

Når jeg nå skriver dette så undrer jeg jo selv også på hvorfor vi er i lag... Jeg gir definitivt mer enn jeg får. Greit nok det, på en måte, men samtidig også trist!

 

Anonymous poster hash: 2be88...ffa

Han høres ikke helt frisk ut synes jeg...

 

-Avhengig av musikk på ørene hele tiden

-Kan ikke føre samtaler

-Takler ikke brudd i rutiner

-Takler ikke uforutsette hendelser eller at han må forandre planer.

 

Både svogeren min som har ADHD og sønnen til venninnen min som har høytfungerende autisme er som dette, friske mennesker er ikke sånn.

 

Anonymous poster hash: 0f5e4...0a4

Jeg signerer denne. Han høres veldig lik ut som min mann med asperger.

 

Anonymous poster hash: c2454...dbc

[Gjest Antarctica]

 

 

 

Kommunikasjon er en mangelvare, det er vi enige om

 

Jeg mener fortsatt at han burde henta meg, han har (........)

 

Når jeg nå skriver dette så undrer jeg jo selv også på hvorfor vi er i lag... Jeg gir definitivt mer enn jeg får. Greit nok det, på en måte, men samtidig også trist!

 

Anonymous poster hash: 2be88...ffa

Han høres ikke helt frisk ut synes jeg...

 

-Avhengig av musikk på ørene hele tiden

-Kan ikke føre samtaler

-Takler ikke brudd i rutiner

-Takler ikke uforutsette hendelser eller at han må forandre planer.

 

Både svogeren min som har ADHD og sønnen til venninnen min som har høytfungerende autisme er som dette, friske mennesker er ikke sånn.

 

Anonymous poster hash: 0f5e4...0a4

Nå skal vi ikke dele ut diagnoser her. Disse tingene kan vel sikkert like godt bunne i at vi ikke har det så bra sammen... Det kan jo godt være det er meg som er problemet hans...

 

 

 

Anonymous poster hash: 2be88...ffa

Den korrekte diagnosen er vel at han et patologisk idiot.

Han BØR ha noen seriøst magiske evner i senga, eller noe - for å være så barnslig og egoistisk er ikke lov i et forhold!

 

Samboeren min tar både matlaging og oppvask, og insisterer på at jeg skal hvile på sofaen hvis han vet jeg skal noe om ettermiddagen! Og det selv om han har vært på jobb han også. Han har hele tiden en tanke for hvordan det muligens er å være meg. Det er jo grunnlaget i alle nære relasjoner: innlevelsen, empatien for den andre...

[Pobie]

Kunne du ikke bare ta bilen da, hvis mannen bare var hjemme likevel?

 

Jeg synes ikke du kan være sur hvis du ikke har spurt han om å hente deg. Min mann hadde nok tilbudt seg, men det er ikke alle som er tankelesere. Kanskje han trodde du syntes det var greit å ta buss siden du ikke spurte om han kunne hente.

 

Når du ikke spurte, og i tillegg sa nei da han tilbød seg, synes jeg ikke du har noe å surmule for. 

 

Jeg og mannen surmuler og furter aldri. Er det noe vi vil, spør vi. Er det noe vi ikke liker, sier vi det. 

[Anonym bruker]

Selvsagt hadde jeg tatt bilen om den hadde vært hjemme på det tidspunktet jeg måtte dra.

 

Lar forøvrig nå denne diskusjonen ligge død. Det har ingen hensikt å sitte å diskutere hvorvidt dere mener han har diverse diagnoser.

 

Jeg burde vel sagt fra tydeligere. Sånn er det.

 

Anonymous poster hash: 2be88...ffa