Altså, hvor ble hygienen av??

[Anonym bruker]

 

 

 

Han er en av dem, ja.... da er det ikke så mye du kan gjøre, tror jeg :/

Men sikkert lurt å snakke med broren og moren.

 

Hvis han mener at bare pyser går til legen - møt ham med logikk... mener han det bare er pyser som får kreft?.. som får diabetes?... som får muskel-skjelettskader?... som får hormonproblemer?

 

Jeg ville snudd det - bare pyser går ikke til legen.

 

Jeg forstår deg godt at du ikke orker mer. Flott at du varsler de rundt ham, for om han ikke forstår alvoret selv så må du bare kutte med ham og heller fortsette ditt liv uten ham. Da vil han trenge noen som kan følge ham opp videre.

 

Ikke lett situasjon det der :/

 

Anonymous poster hash: 808c4...273

 

Nei han er sta som et esel og har alltid rett. Så jeg tror nok jeg har gitt ganske greit opp. Jeg har prøvd å snakke rasjonelt med han, men han sier han kommer jo til å dævve om 20-30 år likevel, så han gir f. fordi legen ikke kan hjelpe han likevel. Forstå det den som kan. Siste utvei nå er å kontakte hans mor og bror, hjelper ikke det så ser jeg ingen annen utvei enn å be han å dra. Jeg kan bare ikke fatte og begripe hvordan man kan synke til et sånt nivå uten å forstå at de rundt deg føler avsky av oppførselen din. Det at han ikke bryr seg viser jo bare meg at der er null respekt. Veldig trist.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 092de...a8a

 

 

Det er vanskelig å forstå, men det er jo trolig sykdommen som "snakker" her, ikke han. Om han er så psykisk syk så greier han ikke å se andre, hva andre mener/føler eller hvilket inntrykk han gir andre. Eller han ser det, men er for syk til å greie å endre noe eller bry seg.

 

Selv om det trolig er sykdommen som gjør ham slik, så kan ikke du bli i forholdet så lenge han ikke vil ha hjelp og ikke gjør noe for å endre situasjonen selv. Da må du bare tenke på deg selv. Blir du i et slikt forhold hvor han ikke tar grep eller tar imot hjelp så risikerer du også å gå på en smell, for det er tøft psykisk å leve med så psykisk syke som det samboeren din virker å være.

 

Anonymous poster hash: 808c4...273

[Anonym bruker]

Jeg vil jo gjerne hjelpe han, han har det jo ikke bra. Jeg tok kontakt med hans bror som ringte han igår, men det var så sent at jeg var hjemme da. Jeg tok også kontakt med hans mor, men fikk ikke sagt mye siden han var når jeg snakket med henne. 

 

Men så satte vi og pakket inn kalendergavene til ungene. Han har plagdes veldig med ryggen de siste dagene, så jeg sa til han at jeg kunne se han ikke var så veldig komfortabel og at om han ville legge seg nedpå å slappe av så kunne jeg ta meg av innpakkingen. Reaksjonen hans var helt forferdelig. Han begynte å kjefte og smelle for et forbanna mas det var og bare klaging og syting fra min side. Her satt han altså å hjalp til, bare for å bli klaget til! Jeg forsøkte å forklare at jeg bare tenkte på ryggen hans og at det var forståelig om han ville slappe av istedenfor å sitte å bøye seg, men til døve ører. Jeg hadde sagt det på en så stygg måte, og han skjønte jo at jeg bare ville klage.

 

Jeg ble så lei meg og frustrert at jeg dro. Satte meg i bilen og kjørte avgårde, parkerte på en tom parkeringsplass ved en skole og ringte hans mor igjen. Hun skulle ringe han idag og foreslå at han kommer til henne i en uke så hun fikk pratet med han. Det kom fram at han har vært slik i tidligere forhold også. Ekskona hans forlot han etter å ha vært gift i ett år, og en kjæreste han hadde hatt før det hadde sagt til hans mor at "dere aner ikke hvordan xxx egentlig er".

 

Han ba meg om unnskyldning da jeg kom hjem igjen, men sa ikke stort annet enn det. Jeg håper hans mor får snakket med han, hun skulle også ringe hans bror. Jeg tror han kunne hatt godt av en psykolog, men det kommer han aldri til å gå med på. Utrolig vanskelig situasjon

 

HI

Anonymous poster hash: 092de...a8a