Er det virkelig SÅ mange kronisk syke??

[Anonym bruker]

 

Vi er overraskende mange på jobb som er kronisk syke, hadde vi ikke vært så åpene som vi er så tror jeg ingen hadde vist om det nesten.

Ingen ser på meg at jeg er syk, men konstante smerter har jeg hatt i 15 år nå. Lærer å leve med de og tilpasse hverdagen etter hva jeg kan gjøre. Så det er endel som har fått sjokk når jeg har en kronisk sykdom med dertilhørende smerter. De ser det nemlig ikke på meg.

 

På jobben er vi endel som er syke, og med tiden har vi lært oss å kjenne hveandre så godt at vi kan se det på hverandre når vi lå steppe litt mer inn osv. Det tok også litt tid før alle torde å være så åpene og si de hadde en dårlig dag og trengte litt hjelp. Det er en liten kneik å gå over for å be om hjelp. For oss er det ikke mye tilrettelegging som trengs, men vi må omorganisere litt. Bedre å la den som ikke har en god dag få slippe løft og mye gåing slik at det ikke blir en dag syk.

 

Nå er det slik at mange er syke på en eller annen måte, men ikke så mange som er åpene om dette. Når en sier en har en sykdom er det noen som rygger litt unna desverre. Om de mener å gjøre det eller ei aner jeg ikke, men desverre så gjør noen det. Så jeg skjønner mange ikke vil si slikt.

 

Når jeg teller over familien min så er vi mange som er kronisk syke, men i hvedagen er ikke det noe som har noen innvirkning. Pappa er vel den eneste, men han var så syk for mange år siden at for oss nå virker han helt normal igjen. Han kan ikke bøye seg ned uten p svime av, men bøyer han knærne og er helt rett i ryggen går det helt fint. Så små endringer gjør at hverdagen er tilnermet normal. Tror egentlig det er mannens to barn og min svoger som ikke har noe av oss 15stk. Jeg tror ikke vi er veldig unormale egentlig når folk tenker nøye etter. Mange sykdommer blir en vane og en tenker ikke over det, og er ikke til hinder i hverdagen for en har tilpasset vaner etter sykdommen slik at en ikke merker det.

 

Anonymous poster hash: 7a575...20a

Det er på ingen måte normalt at hele familier på 15 personer er kronisk syke! Da har dere ekstremt dårlige generelt. Ingen i min familie er kronisk syke. Jeg anser ikke lett depresjon og stoffskifte små kronisk sykdom på samme måte siden man med medisin/behandling fungerer helt fint i både hverdag og arbeidsliv.

 

 

Anonymous poster hash: 4241c...82f

 

Selv om du ikke ser på stoffskiftesykdom som en kronisk sykdom, så er det det. At man fungerer helt fint i hverdag og arbeidsliv med medisiner for stoffskifte er jammen en sannhet med store modifikasjoner som dfu tydeligvis har null peiling på.

 

Anonymous poster hash: b8c85...bbe

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Eller er DIB en samlingsplass for kronisk syke og derfor ikke representativt for samfunnet ellers?

 

Ref. innlegg om feks julen. Der svarer mange at de er kronisk syke og ikke orker å stelle i stand til flere en seg selv. I tillegg har jeg inntrykk av at det er påfallende mange som har menn i høyere stillinger mens damene går hjemme og er kronikere. Har samfunnet virkelig blitt sånn at SÅ mange er så syke at de ikke klarer å jobbe, ikke klarer å stelle i stand til jul for flere familiemedlemmer (ikke kan jeg forstå at det er mer styr å lage mat til et par ekstra, maten må jo uansett lages) ligger flatt i dagevis etter å ha laget julemiddag osv. Har dere ikke en mann som kan gjøre en innsats?

 

Anonymous poster hash: 4241c...82f

 

Hvorfor opprettet du denne tråden, HI? Jeg lurer oppriktig.

 

Om du lurer på hvor mange som er kronisk syke i landet så går du, som en annen nevnte, til ssb.no.

 

Og om det er bare kronisk syke på forumet du lurer på, da burde du kanskje finne ut hvor mange som bruker forumet og så se hvor mange som ev. vil skrive at de er kronisk syke.

 

Men det er egentlig ikke det du er ute etter, er det? For det meste av innlegget ditt bruker du til å bekrefte dine egne fordommer om kronisk syke (her på forumet eller generelt). Og måten du formulerer deg gir inntrykk av at du egentlig bare er ute etter å få kronisk syke til å føle seg verre, ved at du stiller spørsmålstegn ved om de eeeegentlig er så dårlige som de hevder.

 

Mulig jeg er fordomsfull også, for når jeg leser innlegget ditt så tenker jeg at du umulig kan ha særlig store kunnskaper om hvor mange kronisk syke det er i landet, jeg tenker at du har dårlig evne eller vilje til å sette deg inn i andres situasjon, du har definitivt lite kunnskaper om kronisk sykdom og alle gradene man finner dem i. Du viser lite eller ingen forståelse for at kronisk sykdom kan tære på et forhold, og at det kan være medvirkende til at flere kronisk syke skriver frustrerte innlegg. Du virker å ha minimal forståelse for de utfordringene kronisk sykdom kan medføre i hverdagen. Helheten i innlegget ditt gir meg inntrykk av at du liker å heve deg over andre. For om du oppriktig lurte på de tingene du trekker frem så ville du vist en annen holdning i innlegget ditt...

 

Anonymous poster hash: 642f4...f58

Jeg lurer oppriktig. For 20 år siden fantes knapt begrepet kronisk sykdom. Nå har jeg inntrykk av at en haug mennesker (nesten utelukkende kvinner) ikke orker å jobbe pga at de blir for slitne av jobben til å ha masse energi til fritidsaktiviteter, hus og familieaktiviteter. De er kronisk syke, og orker nesten ikke å gjøre noe. Hvor var alle disse menneskene før i tiden? Er det et nytt fenomen som har blomstret opp etter inntog av sosiale medier og press for å være uberlykkelig og vellykket nå når "alle" kan se det?

 

 

Anonymous poster hash: 4241c...82f

Vås. Kroniske sykdommer har alltid eksistert. Forskjellen ligger i diagnostiseringen. Den endrer seg med kunnskapsnivå og spesialisering hos legene.

 

Anonymous poster hash: 4c146...dba

[Anonym bruker]

Jeg har 3 kroniske sykdommer, og er nå langtidssykemeldt. Da har jeg selvfølgelig bedre tid til å være her inne. Men tro meg, jeg vil heller jobbe enn å være her inne. Og det skal jeg og, men jeg trenger tilrettelegging, og godt mulig jeg ikke kan jobbe 100%. Nå har jeg over årene brukt en formue på behandling, for at jeg skal klare noe.

Anonymous poster hash: ad779...213

[Gjest Muji81]

For 20 år siden eksisterte ikke kroniske sykdommer? Haha! Hvilken verden lever du i.. På 90-tallet var det nok like vanlig med revmatisme, ms, chrons etc....som det er nå.

 

Innlegget til hi bare lyser fordommer og uvitenhet. Men er det noe som nærmest er garantert i livet er det å få kjenne på sykdom. Om ikke på sin egen kropp, så som pårørende. Sjansen er dermed stor for at hi vil modnes og tenke annerledes rundt dette.

[Pobie]

 

Eller er DIB en samlingsplass for kronisk syke og derfor ikke representativt for samfunnet ellers?

 

Ref. innlegg om feks julen. Der svarer mange at de er kronisk syke og ikke orker å stelle i stand til flere en seg selv. I tillegg har jeg inntrykk av at det er påfallende mange som har menn i høyere stillinger mens damene går hjemme og er kronikere. Har samfunnet virkelig blitt sånn at SÅ mange er så syke at de ikke klarer å jobbe, ikke klarer å stelle i stand til jul for flere familiemedlemmer (ikke kan jeg forstå at det er mer styr å lage mat til et par ekstra, maten må jo uansett lages) ligger flatt i dagevis etter å ha laget julemiddag osv. Har dere ikke en mann som kan gjøre en innsats?

 

Anonymous poster hash: 4241c...82f

 

Det er vel logisk at uføre/kronisk syke tilbringer mer tid på nettet og forum enn folk som jobber. Og folk som har sosial angst vil også ha lettere for å havne på nettet enn å gå ut med venner osv. Så nei, et forum er ikke representativt for samfunnet.

[Anonym bruker]

Jeg har en diagnose som gir kroniske smerter.  Sykdommen kan ikke kureres, eneste behandling er gjentakende kirurgiske inngrep.  Likevel har jeg et godt liv og jobber 100%.  Jeg bruker mye tid og energi på å håndtere smertene, jeg VET f.eks. at jeg må legge meg tidlig, jeg MÅ bevege på meg, jeg må også jobbe med det mentale for å takle smertene.  

 

Da jeg ble syk var jeg 100% sykemeldt i flere måneder, og jeg hatet det.  Jeg elsker ikke jobben min, men jeg setter utrolig stor pris på å ha en jobb som jeg mestrer, der jeg gjør noe nyttig, der jeg lærer noe nytt og der jeg er en del av et fagmiljø.  Ikke alle på jobben hva som feiler meg, de nærmeste kollegene har blitt informert om diagnose og konsekvenser.  Noen fordi de i tillegg til å være kolleger er venner, andre som informasjon f.eks. på jobb-reiser når jeg ganske så konsekvent er den første som går tilbake til hotellrommet om kvelden, ikke fordi jeg er sliten men fordi jeg er utslitt.  

 

Ellers må jeg selvfølgelig legge til at jeg forstår at jeg er heldig som fungerer "normalt" på tross av sykdommen min.  Jeg har stor forståelse for at andre kan være for syk til å jobbe i det hele tatt.    

Anonymous poster hash: aafd5...5b5

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Eller er DIB en samlingsplass for kronisk syke og derfor ikke representativt for samfunnet ellers?

 

Ref. innlegg om feks julen. Der svarer mange at de er kronisk syke og ikke orker å stelle i stand til flere en seg selv. I tillegg har jeg inntrykk av at det er påfallende mange som har menn i høyere stillinger mens damene går hjemme og er kronikere. Har samfunnet virkelig blitt sånn at SÅ mange er så syke at de ikke klarer å jobbe, ikke klarer å stelle i stand til jul for flere familiemedlemmer (ikke kan jeg forstå at det er mer styr å lage mat til et par ekstra, maten må jo uansett lages) ligger flatt i dagevis etter å ha laget julemiddag osv. Har dere ikke en mann som kan gjøre en innsats?

 

Anonymous poster hash: 4241c...82f

 

Hvorfor opprettet du denne tråden, HI? Jeg lurer oppriktig.

 

Om du lurer på hvor mange som er kronisk syke i landet så går du, som en annen nevnte, til ssb.no.

 

Og om det er bare kronisk syke på forumet du lurer på, da burde du kanskje finne ut hvor mange som bruker forumet og så se hvor mange som ev. vil skrive at de er kronisk syke.

 

Men det er egentlig ikke det du er ute etter, er det? For det meste av innlegget ditt bruker du til å bekrefte dine egne fordommer om kronisk syke (her på forumet eller generelt). Og måten du formulerer deg gir inntrykk av at du egentlig bare er ute etter å få kronisk syke til å føle seg verre, ved at du stiller spørsmålstegn ved om de eeeegentlig er så dårlige som de hevder.

 

Mulig jeg er fordomsfull også, for når jeg leser innlegget ditt så tenker jeg at du umulig kan ha særlig store kunnskaper om hvor mange kronisk syke det er i landet, jeg tenker at du har dårlig evne eller vilje til å sette deg inn i andres situasjon, du har definitivt lite kunnskaper om kronisk sykdom og alle gradene man finner dem i. Du viser lite eller ingen forståelse for at kronisk sykdom kan tære på et forhold, og at det kan være medvirkende til at flere kronisk syke skriver frustrerte innlegg. Du virker å ha minimal forståelse for de utfordringene kronisk sykdom kan medføre i hverdagen. Helheten i innlegget ditt gir meg inntrykk av at du liker å heve deg over andre. For om du oppriktig lurte på de tingene du trekker frem så ville du vist en annen holdning i innlegget ditt...

 

Anonymous poster hash: 642f4...f58

Jeg lurer oppriktig. For 20 år siden fantes knapt begrepet kronisk sykdom. Nå har jeg inntrykk av at en haug mennesker (nesten utelukkende kvinner) ikke orker å jobbe pga at de blir for slitne av jobben til å ha masse energi til fritidsaktiviteter, hus og familieaktiviteter. De er kronisk syke, og orker nesten ikke å gjøre noe. Hvor var alle disse menneskene før i tiden? Er det et nytt fenomen som har blomstret opp etter inntog av sosiale medier og press for å være uberlykkelig og vellykket nå når "alle" kan se det?

 

 

Anonymous poster hash: 4241c...82f

Med mindre du er godt oppe i årene, så bævar du vel relativt ung for 20 år siden. Kan det være grunnen til at du ikke visste om så mange kroniske sykdommer eller mennesker med kroniske sykdommer den gang? I tillegg har det vel blitt mer åpenhet rundt sykdom.

 

Anonymous poster hash: 9a715...59d

[Anonym bruker]

Jeg tror mange våger fortelle om kroniske lidelser her inne da de kan være anonym og ellers holder maska.

Jeg har selv en kronisk lidelse. Jeg jobber 100% og ingen på min arbeidsplass vet dette da jeg ikke ønsker gi dette oppmerksomhet. Jeg har lite fravær fra jobb. Jeg fikk diagnosen i min nåværende jobb etter mange år med plager. Jeg har til nå valgt å ikke informere min leder heller da det ikke påvirker meg på jobb.

Jeg må likevel innrømme at noen dager er tunge med mye vondt morgen og kveld.

Å motivere seg til å trene fem dager i uken er tungt men viktig for å bevare helsen.

Her inne kunne jeg fint finne på å tømme hodet anonymt. Noen ganger er hodet fullt og da er det godt å få tømt seg. Det har ennå ikke skjedd men jeg forstår veldig godt de som bruker dette stedet til slikt.

Luksusen med å kunne være anonym og prate med noen som har det slik selv er veldig fint.

Det er mange "friske" personer som faktisk er syke. Dere ser det bare ikke.

Det er ikke synd på oss heller, men vi har tunge dager slik alle mennesker har og da får naturlig nok diagnosen skylda.

 

Anonymous poster hash: b6086...e8a

[Anonym bruker]

 

Vi er overraskende mange på jobb som er kronisk syke, hadde vi ikke vært så åpene som vi er så tror jeg ingen hadde vist om det nesten.

Ingen ser på meg at jeg er syk, men konstante smerter har jeg hatt i 15 år nå. Lærer å leve med de og tilpasse hverdagen etter hva jeg kan gjøre. Så det er endel som har fått sjokk når jeg har en kronisk sykdom med dertilhørende smerter. De ser det nemlig ikke på meg.

 

På jobben er vi endel som er syke, og med tiden har vi lært oss å kjenne hveandre så godt at vi kan se det på hverandre når vi lå steppe litt mer inn osv. Det tok også litt tid før alle torde å være så åpene og si de hadde en dårlig dag og trengte litt hjelp. Det er en liten kneik å gå over for å be om hjelp. For oss er det ikke mye tilrettelegging som trengs, men vi må omorganisere litt. Bedre å la den som ikke har en god dag få slippe løft og mye gåing slik at det ikke blir en dag syk.

 

Nå er det slik at mange er syke på en eller annen måte, men ikke så mange som er åpene om dette. Når en sier en har en sykdom er det noen som rygger litt unna desverre. Om de mener å gjøre det eller ei aner jeg ikke, men desverre så gjør noen det. Så jeg skjønner mange ikke vil si slikt.

 

Når jeg teller over familien min så er vi mange som er kronisk syke, men i hvedagen er ikke det noe som har noen innvirkning. Pappa er vel den eneste, men han var så syk for mange år siden at for oss nå virker han helt normal igjen. Han kan ikke bøye seg ned uten p svime av, men bøyer han knærne og er helt rett i ryggen går det helt fint. Så små endringer gjør at hverdagen er tilnermet normal. Tror egentlig det er mannens to barn og min svoger som ikke har noe av oss 15stk. Jeg tror ikke vi er veldig unormale egentlig når folk tenker nøye etter. Mange sykdommer blir en vane og en tenker ikke over det, og er ikke til hinder i hverdagen for en har tilpasset vaner etter sykdommen slik at en ikke merker det.

 

Anonymous poster hash: 7a575...20a

Det er på ingen måte normalt at hele familier på 15 personer er kronisk syke! Da har dere ekstremt dårlige generelt. Ingen i min familie er kronisk syke. Jeg anser ikke lett depresjon og stoffskifte små kronisk sykdom på samme måte siden man med medisin/behandling fungerer helt fint i både hverdag og arbeidsliv.

 

 

Anonymous poster hash: 4241c...82f

 

Du er jo helt på jordet, man kan da være kronisk syk selv om man fungerer i arbeidslivet!

 

I min familie er det mye revmatisme, det er kronisk sykdom samme hva du mener om det, men ingen er uføre.

Både pappa, broren min og søsteren min har revmatiske diagnoser, alle i full jobb.

 

At man har kronisk sykdom i storfamilien vil jeg tro er helt normalt.

 

Jeg har som sagt flere med revmatisme i familien.

Broren til mannen min er gift med ei som er bipolar, også en kronisk psykisk sykdom, men hun er godt medisinert og i full jobb.

Svigermor har kols.

 

Det er også mange med kroniske sykdommer rundt meg.

Venninnen min har cøliaki, en tarmsykdom, men er selvfølgelig i full jobb

Nabojenta har diabetes, hun har alltid med den lille vesken sin med medisiner, måler blodsukker osv, men lever et normalt liv ellers.

Den eldre dama i nabohuset har en sjelden blødersykdom, hun var i full jobb helt til hun ble pensjonist.

Beste kameraten til mannen min har astma, er hyperallergisk og har eksem, men han jobber langt mer enn 100% i en ledende stilling.

 

Det er mange typer kronisk sykdom, og at man er kronisk syk betyr ikke nødvendigvis det samme som at man er ufør altså

 

Anonymous poster hash: 05543...293