Er det virkelig SÅ mange kronisk syke??

[Anonym bruker]

Eller er DIB en samlingsplass for kronisk syke og derfor ikke representativt for samfunnet ellers?

 

Ref. innlegg om feks julen. Der svarer mange at de er kronisk syke og ikke orker å stelle i stand til flere en seg selv. I tillegg har jeg inntrykk av at det er påfallende mange som har menn i høyere stillinger mens damene går hjemme og er kronikere. Har samfunnet virkelig blitt sånn at SÅ mange er så syke at de ikke klarer å jobbe, ikke klarer å stelle i stand til jul for flere familiemedlemmer (ikke kan jeg forstå at det er mer styr å lage mat til et par ekstra, maten må jo uansett lages) ligger flatt i dagevis etter å ha laget julemiddag osv. Har dere ikke en mann som kan gjøre en innsats?

Anonymous poster hash: 4241c...82f

[Anonym bruker]

Det er også en sjokkerende høy prosentandel med dysleksi her inne sammenlignet med befolkningen for øvrig.

 

Anonymous poster hash: 6817c...724

[Anonym bruker]

Jeg er kronisk syk og har en mann som er kirurg. Jeg har nettopp blitt ufør fra en stilling som daglig leder i et forholdsvis stort firma.

 

Jeg har alvorlig grad av Crohns. Fikk sykdommen i voksen alder og etter at vi hadde fått 3 barn.

 

En sykdom som består av betennelse i hele fordøyelsessystemet. Noe som gir ofte diaré, mye operasjoner pga komplikasjoner, mange langvarige sykehusinnleggelser, mangel på næring og væske, må ha fast tilførsel av jern intravenøst.

 

Faste sprøyter av medisin, noe som gjør at jeg ikke har imunforsvar som igjen fører til hyppige sykdommer som lungebetennelse, helvetesild (pga folk ikke holder barn med vannkopper hjemme), betennelse i bukspyttkjertel osv. Manglende opptak av næring har ført til fatiuq, manglende energi, jeg blir fort svimmel og føler beina skal svikte. Handler jeg mat ser du nok ikke at jeg tviholder i handlekurven for at jeg ikke skal falle.

 

Jeg blir fort sliten og går til fysioterapi for å trene meg opp etter hver sykehusinnleggelse. Jeg klarer nå gå tur på 3 km annenhver dag.

 

Jeg blir sliten og syk av stress, mye folk, mye bråk osv. Jeg blir syk av å holde fokus når det er mye folk og jeg skal følge med i samtaler. Det er slitsomt å være sammen med mye folk når jeg må løpe på toalettet 15 ganger på 3 timer pga diaré.

 

Jeg synes du virker skeptisk i innlegget ditt, som om du tror at de fleste blir "kronisk" syke pga mannen tjener så bra? Mulig jeg er hårsår.

 

Jeg bytter gjerne liv med hvem som helst. Jeg hater å være ufør, hater å ikke kunne være sosial og orke stelle i stand store selskap, hater å alltid måtte ta hensyn til sykdommen, fordi det går ikke an å sette den på vent en time.

 

Heldigvis klarer jeg å være mor og kjæreste. Jeg har verdens mest forståelsesfulle mann. Jeg kan ligge på sofaen og prate med barna mine eller skype med dem fra sykehuset.

 

Jeg går glipp av mye, feks fotballkamper men det stiller mannen opp på. Men jeg velger å tro at jeg faktisk kan tilføre noe til mann og barn. Vi har mange gode samtaler.

 

Anonymous poster hash: a3710...cfc

[Anonym bruker]

Rekker opp hånden. Jeg er kronisk syk. Multiple sklerose. Jeg bytter gjerne den bort. Jobber imidlertid 90 % og har to små barn. Likevel orker jeg ikke det ekstra stresset med jul. Da er det bedre å dra til foreldre eller svigerforeldre

 

Anonymous poster hash: 06b19...084

[Anonym bruker]

Er nok sikkert bare fordi mange kronisk syke er sykemeldt eller ufør, og da er DIB et greit tidsfordriv..

 

Jeg har tre kroniske sykdommer, men fungerer helt greit hjemme og på jobb, men sitter veldig mye på do, så da blir det dib!

 

Anonymous poster hash: 3aea1...caf

[TPK]

De som er ufør eller sykemeldt har jo mer tid til å sitte på dib enn den gjennomsnittlige småbarnsmamma kanskje.

[Anonym bruker]

For et unødvendig innlegg.

 

Hører vi ikke nok om alles sykdom og uførhet som det er?

Anonymous poster hash: 068ba...c7f

[Anonym bruker]

Hvis du trenger fakta om kronisk syke i Norge ville jeg ha søkt på ssb.no, ikke her.

 

Anonymous poster hash: 4c146...dba

[Anonym bruker]

Jeg har hvertfall en dyp medfølelse med alle dere som er kronisk syke! Stå på! :-)

Jeg var syk i 2 år, verste jeg har vært med på.

 

Anonymous poster hash: e5052...ffb

[Anonym bruker]

Jeg har vært kronisk syk og sykmeldt i 10 måneder nå, derfor er jeg her så mye. Når jeg jobbet 100 prosent, så var jeg her da og, men i mye mindre grad, hadde ikke tid til så ofte. Men nå er jeg mye sengeliggende og mye innendørs, så noe må jeg jo finne på.

Ikke har jeg en mann i god stilling som før meg, eller gjør en innsats for meg. Ikke alle har det

Anonymous poster hash: b8c85...bbe

[Anonym bruker]

De som tilbringer mye tid hjemme, har jo mer tid til å diskutere her inne enn de som jobber og har travle dager. Det er vel ikke så rart. 

 

For øvrig er det jo helt åpenbart at DIB ikke er representativt på mange felt. De gangene alder kommer opp, er det veldig mange unge mødre her. Gjennomsnittsalderen for fødende er 30 år. Her inne er den garantert mye lavere.

 

Og det er mange tråder der folk velger å være hjemmeværende. Jeg kjenner absolutt ingen som tar det valget. Men det er nok store forskjeller rundt om i landet også.

 

Hilsen Oslo-mamma som sikkert ikke er gjennomsnittlig jeg heller.

Anonymous poster hash: c8879...408

[Anonym bruker]

Jeg hadde jo ikke tid til DIB før jeg ble syk 😳🙊

 

Anonymous poster hash: 8a5a3...e07

[nasse nøffen]

Jeg har Bekthrev, jobber 100% og har en mann som tjener mindre enn meg...

[Gjest Muji81]

Jeg har ikke noen kronisk sykdom, og pleier da ikke å svare i slike tråder. De færreste har behov for å fortelle om sykdommer de ikke har.. Derfor kan det kanskje virke som om veldig mange er syke.

 

Én sykdom kan være sjelden, men det finnes maange kroniske lidelser

[Anonym bruker]

Det er ganske mange kroniske sykdommer, så så veldig rart er det vel ikke.

Men jeg har reagert på det samme som hi, syns det i det siste har vært veldig mange tråder der hi fex klager på sin udugelige partner.

Så kommer passasjen "jeg er kronisk syk og jobber fullt"..,

Litt underlig at man får inntrykket at det er så mange kronisk syke småbarnsmammaer, men det kan jo være samme personene som går igjen...

 

Anonymous poster hash: f4275...a70

[Anonym bruker]

*rekker opp hånden*

Jeg er syk. Og har selvfølgelig mer tid for db nå 😛

 

Anonymous poster hash: 9a715...59d

[Anonym bruker]

Tja, jeg er kronisk syk, med flere revmatiske diagnoser. Jeg bruker store mengder medisiner, og jeg har dårlige dager innimellom. Og det hender jeg er innom DIB.

 

Men jeg jobber også 100%, har tre små barn, OG har invitert til stort juleselskap hjemme hos oss.

 

Å være kronisk syk er ikke det samme som å være en sutrete naver...

 

Anonymous poster hash: 9481b...420

[Anonym bruker]

Vi er overraskende mange på jobb som er kronisk syke, hadde vi ikke vært så åpene som vi er så tror jeg ingen hadde vist om det nesten.

Ingen ser på meg at jeg er syk, men konstante smerter har jeg hatt i 15 år nå. Lærer å leve med de og tilpasse hverdagen etter hva jeg kan gjøre. Så det er endel som har fått sjokk når jeg har en kronisk sykdom med dertilhørende smerter. De ser det nemlig ikke på meg.

 

På jobben er vi endel som er syke, og med tiden har vi lært oss å kjenne hveandre så godt at vi kan se det på hverandre når vi lå steppe litt mer inn osv. Det tok også litt tid før alle torde å være så åpene og si de hadde en dårlig dag og trengte litt hjelp. Det er en liten kneik å gå over for å be om hjelp. For oss er det ikke mye tilrettelegging som trengs, men vi må omorganisere litt. Bedre å la den som ikke har en god dag få slippe løft og mye gåing slik at det ikke blir en dag syk.

 

Nå er det slik at mange er syke på en eller annen måte, men ikke så mange som er åpene om dette. Når en sier en har en sykdom er det noen som rygger litt unna desverre. Om de mener å gjøre det eller ei aner jeg ikke, men desverre så gjør noen det. Så jeg skjønner mange ikke vil si slikt.

 

Når jeg teller over familien min så er vi mange som er kronisk syke, men i hvedagen er ikke det noe som har noen innvirkning. Pappa er vel den eneste, men han var så syk for mange år siden at for oss nå virker han helt normal igjen. Han kan ikke bøye seg ned uten p svime av, men bøyer han knærne og er helt rett i ryggen går det helt fint. Så små endringer gjør at hverdagen er tilnermet normal. Tror egentlig det er mannens to barn og min svoger som ikke har noe av oss 15stk. Jeg tror ikke vi er veldig unormale egentlig når folk tenker nøye etter. Mange sykdommer blir en vane og en tenker ikke over det, og er ikke til hinder i hverdagen for en har tilpasset vaner etter sykdommen slik at en ikke merker det.

 

Anonymous poster hash: 7a575...20a

[Anonym bruker]

Vi er overraskende mange på jobb som er kronisk syke, hadde vi ikke vært så åpene som vi er så tror jeg ingen hadde vist om det nesten.

Ingen ser på meg at jeg er syk, men konstante smerter har jeg hatt i 15 år nå. Lærer å leve med de og tilpasse hverdagen etter hva jeg kan gjøre. Så det er endel som har fått sjokk når jeg har en kronisk sykdom med dertilhørende smerter. De ser det nemlig ikke på meg.

På jobben er vi endel som er syke, og med tiden har vi lært oss å kjenne hveandre så godt at vi kan se det på hverandre når vi lå steppe litt mer inn osv. Det tok også litt tid før alle torde å være så åpene og si de hadde en dårlig dag og trengte litt hjelp. Det er en liten kneik å gå over for å be om hjelp. For oss er det ikke mye tilrettelegging som trengs, men vi må omorganisere litt. Bedre å la den som ikke har en god dag få slippe løft og mye gåing slik at det ikke blir en dag syk.

Nå er det slik at mange er syke på en eller annen måte, men ikke så mange som er åpene om dette. Når en sier en har en sykdom er det noen som rygger litt unna desverre. Om de mener å gjøre det eller ei aner jeg ikke, men desverre så gjør noen det. Så jeg skjønner mange ikke vil si slikt.

Når jeg teller over familien min så er vi mange som er kronisk syke, men i hvedagen er ikke det noe som har noen innvirkning. Pappa er vel den eneste, men han var så syk for mange år siden at for oss nå virker han helt normal igjen. Han kan ikke bøye seg ned uten p svime av, men bøyer han knærne og er helt rett i ryggen går det helt fint. Så små endringer gjør at hverdagen er tilnermet normal. Tror egentlig det er mannens to barn og min svoger som ikke har noe av oss 15stk. Jeg tror ikke vi er veldig unormale egentlig når folk tenker nøye etter. Mange sykdommer blir en vane og en tenker ikke over det, og er ikke til hinder i hverdagen for en har tilpasset vaner etter sykdommen slik at en ikke merker det. Anonymous poster hash: 7a575...20a

Vi er også 15 stk. I nærmeste familie. Her er bare to kronisk syke, det er mormor som har en kronisk sykdom hun ikke merker noe til bare hun holder dietten sin, og farmor som er 90 og benskjør. Kanskje derfor jeg reagerer på at det tydeligvis er så mange småbarnsmødre som sliter med kronisk sykdom...

 

Anonymous poster hash: f4275...a70

[Anonym bruker]

Jeg er kronisk syk, men jobber 100 % og er alenemor for to små.. er alltid utslitt og spør meg stadig hvor lenge jeg kan holde det gående.. jeg har vært sykmeldt I perioder og da ble livet mitt så tomt og trist. Jeg har ikke venner og ikke noe særlig til familieforhold. . Jobben er på en måte motoren I livet mitt, så jeg klorer meg fast I den..

 

Anonymous poster hash: 2c1e5...ef0

[Anonym bruker]

 

Eller er DIB en samlingsplass for kronisk syke og derfor ikke representativt for samfunnet ellers?

 

Ref. innlegg om feks julen. Der svarer mange at de er kronisk syke og ikke orker å stelle i stand til flere en seg selv. I tillegg har jeg inntrykk av at det er påfallende mange som har menn i høyere stillinger mens damene går hjemme og er kronikere. Har samfunnet virkelig blitt sånn at SÅ mange er så syke at de ikke klarer å jobbe, ikke klarer å stelle i stand til jul for flere familiemedlemmer (ikke kan jeg forstå at det er mer styr å lage mat til et par ekstra, maten må jo uansett lages) ligger flatt i dagevis etter å ha laget julemiddag osv. Har dere ikke en mann som kan gjøre en innsats?

 

Anonymous poster hash: 4241c...82f

 

 

Hvorfor opprettet du denne tråden, HI? Jeg lurer oppriktig.

 

Om du lurer på hvor mange som er kronisk syke i landet så går du, som en annen nevnte, til ssb.no.

 

Og om det er bare kronisk syke på forumet du lurer på, da burde du kanskje finne ut hvor mange som bruker forumet og så se hvor mange som ev. vil skrive at de er kronisk syke.

 

Men det er egentlig ikke det du er ute etter, er det? For det meste av innlegget ditt bruker du til å bekrefte dine egne fordommer om kronisk syke (her på forumet eller generelt). Og måten du formulerer deg gir inntrykk av at du egentlig bare er ute etter å få kronisk syke til å føle seg verre, ved at du stiller spørsmålstegn ved om de eeeegentlig er så dårlige som de hevder.

 

Mulig jeg er fordomsfull også, for når jeg leser innlegget ditt så tenker jeg at du umulig kan ha særlig store kunnskaper om hvor mange kronisk syke det er i landet, jeg tenker at du har dårlig evne eller vilje til å sette deg inn i andres situasjon, du har definitivt lite kunnskaper om kronisk sykdom og alle gradene man finner dem i. Du viser lite eller ingen forståelse for at kronisk sykdom kan tære på et forhold, og at det kan være medvirkende til at flere kronisk syke skriver frustrerte innlegg. Du virker å ha minimal forståelse for de utfordringene kronisk sykdom kan medføre i hverdagen. Helheten i innlegget ditt gir meg inntrykk av at du liker å heve deg over andre. For om du oppriktig lurte på de tingene du trekker frem så ville du vist en annen holdning i innlegget ditt...

 

Anonymous poster hash: 642f4...f58

[Anonym bruker]

 

Eller er DIB en samlingsplass for kronisk syke og derfor ikke representativt for samfunnet ellers?

 

Ref. innlegg om feks julen. Der svarer mange at de er kronisk syke og ikke orker å stelle i stand til flere en seg selv. I tillegg har jeg inntrykk av at det er påfallende mange som har menn i høyere stillinger mens damene går hjemme og er kronikere. Har samfunnet virkelig blitt sånn at SÅ mange er så syke at de ikke klarer å jobbe, ikke klarer å stelle i stand til jul for flere familiemedlemmer (ikke kan jeg forstå at det er mer styr å lage mat til et par ekstra, maten må jo uansett lages) ligger flatt i dagevis etter å ha laget julemiddag osv. Har dere ikke en mann som kan gjøre en innsats?

 

Anonymous poster hash: 4241c...82f

Som syk har en ofte mye sofa tid. Da er DIB lett å ty til. Jeg er sykemeldt, jeg er i en forverringsperiode i en kronisk sykdom.

 

Når jeg er på jobb og holder aktiviteter med ungene er jeg ikke på DIB.

Når alt jeg gjør er å skifte mellom telefon, PC og TV. Da er jeg her temmelig mye.

 

Vel, vel når uførepensjonen tar meg til slutt da er jeg nok då dårlig hele veien Arches ikke makter annet enn å dibbe.

 

Så tror nok det er mange kronikere her ja.

 

Anonymous poster hash: 796e9...977

[Anonym bruker]

Vi er overraskende mange på jobb som er kronisk syke, hadde vi ikke vært så åpene som vi er så tror jeg ingen hadde vist om det nesten.

Ingen ser på meg at jeg er syk, men konstante smerter har jeg hatt i 15 år nå. Lærer å leve med de og tilpasse hverdagen etter hva jeg kan gjøre. Så det er endel som har fått sjokk når jeg har en kronisk sykdom med dertilhørende smerter. De ser det nemlig ikke på meg.

 

På jobben er vi endel som er syke, og med tiden har vi lært oss å kjenne hveandre så godt at vi kan se det på hverandre når vi lå steppe litt mer inn osv. Det tok også litt tid før alle torde å være så åpene og si de hadde en dårlig dag og trengte litt hjelp. Det er en liten kneik å gå over for å be om hjelp. For oss er det ikke mye tilrettelegging som trengs, men vi må omorganisere litt. Bedre å la den som ikke har en god dag få slippe løft og mye gåing slik at det ikke blir en dag syk.

 

Nå er det slik at mange er syke på en eller annen måte, men ikke så mange som er åpene om dette. Når en sier en har en sykdom er det noen som rygger litt unna desverre. Om de mener å gjøre det eller ei aner jeg ikke, men desverre så gjør noen det. Så jeg skjønner mange ikke vil si slikt.

 

Når jeg teller over familien min så er vi mange som er kronisk syke, men i hvedagen er ikke det noe som har noen innvirkning. Pappa er vel den eneste, men han var så syk for mange år siden at for oss nå virker han helt normal igjen. Han kan ikke bøye seg ned uten p svime av, men bøyer han knærne og er helt rett i ryggen går det helt fint. Så små endringer gjør at hverdagen er tilnermet normal. Tror egentlig det er mannens to barn og min svoger som ikke har noe av oss 15stk. Jeg tror ikke vi er veldig unormale egentlig når folk tenker nøye etter. Mange sykdommer blir en vane og en tenker ikke over det, og er ikke til hinder i hverdagen for en har tilpasset vaner etter sykdommen slik at en ikke merker det.

 

Anonymous poster hash: 7a575...20a

Det er på ingen måte normalt at hele familier på 15 personer er kronisk syke! Da har dere ekstremt dårlige generelt. Ingen i min familie er kronisk syke. Jeg anser ikke lett depresjon og stoffskifte små kronisk sykdom på samme måte siden man med medisin/behandling fungerer helt fint i både hverdag og arbeidsliv.

 

 

Anonymous poster hash: 4241c...82f

[Anonym bruker]

 

 

 

Eller er DIB en samlingsplass for kronisk syke og derfor ikke representativt for samfunnet ellers?

 

Ref. innlegg om feks julen. Der svarer mange at de er kronisk syke og ikke orker å stelle i stand til flere en seg selv. I tillegg har jeg inntrykk av at det er påfallende mange som har menn i høyere stillinger mens damene går hjemme og er kronikere. Har samfunnet virkelig blitt sånn at SÅ mange er så syke at de ikke klarer å jobbe, ikke klarer å stelle i stand til jul for flere familiemedlemmer (ikke kan jeg forstå at det er mer styr å lage mat til et par ekstra, maten må jo uansett lages) ligger flatt i dagevis etter å ha laget julemiddag osv. Har dere ikke en mann som kan gjøre en innsats?

 

Anonymous poster hash: 4241c...82f

 

Hvorfor opprettet du denne tråden, HI? Jeg lurer oppriktig.

 

Om du lurer på hvor mange som er kronisk syke i landet så går du, som en annen nevnte, til ssb.no.

 

Og om det er bare kronisk syke på forumet du lurer på, da burde du kanskje finne ut hvor mange som bruker forumet og så se hvor mange som ev. vil skrive at de er kronisk syke.

 

Men det er egentlig ikke det du er ute etter, er det? For det meste av innlegget ditt bruker du til å bekrefte dine egne fordommer om kronisk syke (her på forumet eller generelt). Og måten du formulerer deg gir inntrykk av at du egentlig bare er ute etter å få kronisk syke til å føle seg verre, ved at du stiller spørsmålstegn ved om de eeeegentlig er så dårlige som de hevder.

 

Mulig jeg er fordomsfull også, for når jeg leser innlegget ditt så tenker jeg at du umulig kan ha særlig store kunnskaper om hvor mange kronisk syke det er i landet, jeg tenker at du har dårlig evne eller vilje til å sette deg inn i andres situasjon, du har definitivt lite kunnskaper om kronisk sykdom og alle gradene man finner dem i. Du viser lite eller ingen forståelse for at kronisk sykdom kan tære på et forhold, og at det kan være medvirkende til at flere kronisk syke skriver frustrerte innlegg. Du virker å ha minimal forståelse for de utfordringene kronisk sykdom kan medføre i hverdagen. Helheten i innlegget ditt gir meg inntrykk av at du liker å heve deg over andre. For om du oppriktig lurte på de tingene du trekker frem så ville du vist en annen holdning i innlegget ditt...

 

Anonymous poster hash: 642f4...f58

Jeg lurer oppriktig. For 20 år siden fantes knapt begrepet kronisk sykdom. Nå har jeg inntrykk av at en haug mennesker (nesten utelukkende kvinner) ikke orker å jobbe pga at de blir for slitne av jobben til å ha masse energi til fritidsaktiviteter, hus og familieaktiviteter. De er kronisk syke, og orker nesten ikke å gjøre noe. Hvor var alle disse menneskene før i tiden? Er det et nytt fenomen som har blomstret opp etter inntog av sosiale medier og press for å være uberlykkelig og vellykket nå når "alle" kan se det?

 

 

Anonymous poster hash: 4241c...82f

[Anonym bruker]

 

 

 

Eller er DIB en samlingsplass for kronisk syke og derfor ikke representativt for samfunnet ellers?

 

Ref. innlegg om feks julen. Der svarer mange at de er kronisk syke og ikke orker å stelle i stand til flere en seg selv. I tillegg har jeg inntrykk av at det er påfallende mange som har menn i høyere stillinger mens damene går hjemme og er kronikere. Har samfunnet virkelig blitt sånn at SÅ mange er så syke at de ikke klarer å jobbe, ikke klarer å stelle i stand til jul for flere familiemedlemmer (ikke kan jeg forstå at det er mer styr å lage mat til et par ekstra, maten må jo uansett lages) ligger flatt i dagevis etter å ha laget julemiddag osv. Har dere ikke en mann som kan gjøre en innsats?

 

Anonymous poster hash: 4241c...82f

Hvorfor opprettet du denne tråden, HI? Jeg lurer oppriktig.

 

Om du lurer på hvor mange som er kronisk syke i landet så går du, som en annen nevnte, til ssb.no.

 

Og om det er bare kronisk syke på forumet du lurer på, da burde du kanskje finne ut hvor mange som bruker forumet og så se hvor mange som ev. vil skrive at de er kronisk syke.

 

Men det er egentlig ikke det du er ute etter, er det? For det meste av innlegget ditt bruker du til å bekrefte dine egne fordommer om kronisk syke (her på forumet eller generelt). Og måten du formulerer deg gir inntrykk av at du egentlig bare er ute etter å få kronisk syke til å føle seg verre, ved at du stiller spørsmålstegn ved om de eeeegentlig er så dårlige som de hevder.

 

Mulig jeg er fordomsfull også, for når jeg leser innlegget ditt så tenker jeg at du umulig kan ha særlig store kunnskaper om hvor mange kronisk syke det er i landet, jeg tenker at du har dårlig evne eller vilje til å sette deg inn i andres situasjon, du har definitivt lite kunnskaper om kronisk sykdom og alle gradene man finner dem i. Du viser lite eller ingen forståelse for at kronisk sykdom kan tære på et forhold, og at det kan være medvirkende til at flere kronisk syke skriver frustrerte innlegg. Du virker å ha minimal forståelse for de utfordringene kronisk sykdom kan medføre i hverdagen. Helheten i innlegget ditt gir meg inntrykk av at du liker å heve deg over andre. For om du oppriktig lurte på de tingene du trekker frem så ville du vist en annen holdning i innlegget ditt...

 

Anonymous poster hash: 642f4...f58

Jeg lurer oppriktig. For 20 år siden fantes knapt begrepet kronisk sykdom. Nå har jeg inntrykk av at en haug mennesker (nesten utelukkende kvinner) ikke orker å jobbe pga at de blir for slitne av jobben til å ha masse energi til fritidsaktiviteter, hus og familieaktiviteter. De er kronisk syke, og orker nesten ikke å gjøre noe. Hvor var alle disse menneskene før i tiden? Er det et nytt fenomen som har blomstret opp etter inntog av sosiale medier og press for å være uberlykkelig og vellykket nå når "alle" kan se det?

 

 

Anonymous poster hash: 4241c...82f

 

 

Om du lurer oppriktig så burde du ha formet hovedinnlegget ditt med en annen ordlyd.

 

"Før i tiden" var de fleste kvinner hjemmeværende og ikke dobbelarbeidende som i dag.

Folk er mindre aktive nå enn før, det gir seg utslag i mange problemer og sykdommer.

Altfor mange har feil kosthold, noe som slår ut både på (foreløpig) friske og syke.

Og mange er vel strebere, jakter etter status... og glemmer å være tilstede i nåtiden.

 

Det kronisk syke kvinnene før i tiden skilte seg mindre ut enn nå, fordi så mange flere friske kvinner likevel var hjemmeværende.

 

Før i tiden var fritidsaktiviteter organsisert nærmere hjemmet, det var ikke sfo - ungene kom hjem etter skolen og kunne som regel gå/sykle til og fra fritidsaktiviteter. Nå er alt organisert og ofte i avstand fra hjemmet som umuliggjør at barna går/sykler selv. Mange bruker mye tid på pendling til/fra jobb som stjeler mye tid, og så blir det mye tid til/fra andre aktiviteter. Før kunne mødrene ofte være hjemme og gjøre nødvendige ting der mens barna ordnet seg selv på aktiviteter.

Før var samfunnet lagt opp til at man kunne greie seg på en inntekt, nå bør man ha to.

 

Samfunnet endrer seg, krav til den enkelte endrer seg, folkehelsen er i ferd med å endre seg, stadig færre tar nok ansvar for egen helse.

 

Kort sagt - det er ikke mulig å gi et kort svar på spørsmålet ditt! Det må ses i sammenheng med en hel rekke ting i samfunnet. Det jeg har nevnt er nok bare en liten del.

 

Men å være full av fordommer om at kronisk syke ikke gidder, det kommer man lite vei med.

Du nevner at du ikke regner stoffskifte og lette depresjoner som kroniske sykdommer - det viser det jeg skrev over, at du ikke vet nok om sykdom generelt. Mange kan få hjelp for disse to sykdommene og så fungere normalt, men mange kan være svært syke også av f.eks. dårlig regulert stoffskifte, stoffskifte som ikke responderer på medisinering, depresjoner kan påvirkes av mange andre faktorer som gjør at personen etter hvert blir utslitt av å hele tiden leve med depresjon.... Man kan ikke skjære alle med enkeltdiagnoser over en kam, for to med samme diagnose kan ha svært forskjellige funksjonsnivå - selv om de utad kan virke like.

 

Anonymous poster hash: 642f4...f58