Barn og døden

[Anonym bruker]

Jeg ble skånet for alt som hadde med døden å gjøre som barn, og jeg husker godt at jeg ikke fikk si farvel til min oldemor når jeg var nærmere 10 år gammel. Hun døde gammel og ble ikke liggende lenge, med andre ord så hun nok helt grei ut. 

 

I tjueårene mistet jeg min egen far, og var tilstede de siste 12 timene fram til han døde. En helt jævlig opplevelse jeg virkelig skulle ønske jeg var foruten. Jeg sliter enda en rekke år senere med inntrykkene jeg fikk den gang, og for meg var det ikke værst å være med på hele prosessen, men fra det øyeblikket han sluttet å puste. Da jeg gikk inn i rommet en time etterpå så han ikke ut som seg selv lenger, og jeg husker jeg satt i noen minutter og var kvalm, alikevel følte jeg at jeg måtte gi ham et kyss på kinnet før jeg dro. Der startet vel egentlig problemet. Han var hard som stein, hadde allerede stivnet og var iskald. Overhodet ikke det jeg forventet meg og det sitter langt i enda.

 

Samtidig er det også en mulighet for at om mine foreldre lærte meg et litt mer naturlig forhold til døden, så ville dette blitt annerledes. Nå jobber jeg som helsefagarbeider og har fortsatt like store problemer med døde mennesker.

Anonymous poster hash: 8dc49...9ba

[Anonym bruker]

Meg over

 

Var selvsagt obs på at døde mennesker slutter å puste, blir stive og kalde. Men hadde ikke forventet meg dette så kort tid etter døden inntraff. Husker også at jeg reagerte på hudfargen som forandret seg i det sekundet han døde, noe jo de fleste vet skjer. Men når man står i situasjonen blir nok ting litt annerledes. 

Anonymous poster hash: 8dc49...9ba

[LillaGorilla♥♥]

Ja, hvis det er en nær og kjær og den døde ser fin ut, så hadde jeg gjort det. 

Synes selv det var veldig fint å se farfaren min etter han var død, holde hånden, stryke ham på pannen, si skikkelig farvel.

Han så så fin og fredfull ut, ingenting skummelt ved det.

[hol(L)y COW]

Min 4åring var med både rett før og rett etter bestefar døde. Helt naturlig og fint. Ikke noe skremmende og han hadde mange fine refleksjoner både da og senere.

 

Men om det ikke er en person barnet har en nær relasjon til ser jeg ikke poenget altså.

[Anonym bruker]

Vi mistet lillebror i magen 8 uker før termin. Lillesøster som den gang var nesten 3 fikk komme å hilse på han, selv om han var død. For oss var dette viktig, fordi vi viste at tapet av lillebroren ville påvirke hele familien, og da var det at hun faktisk hadde sett lillebroren sin essensielt, selv om han var død. Hun har ikke tatt noe skade av dette i ettertid, og hun snakker ofte om lillebror, ser på bilder av han, og kommenterer hvor søt og fin han var. Men det er jo en annen relasjon enn du nevner. Jeg tror ikke døden er farlig å prate med barn om (eller se, så lenge det ikke er snakk om store skader/forandringer). Hvis vi behandler døden så fjernt og unaturlig som vi har en tendens til å gjøre, kan dette gjøre det vanskeligere for barnet om det mister noen nære. Ikke undervurder barna dine ihvertfall, de har ofte et mye mer likefremt og naturlig forhold til døden enn vi voksne har. Men å unngå begreper som "sover"eller "borte" tror jeg er viktig.

Anonymous poster hash: 5e073...04c

[Anonym bruker]

Ja. Barnet mitt var ikke med i en tanter begravelse og det angrer jeg veldig på i dag. Han var veldig knyttet til henne.

 

Anonymous poster hash: bc31e...505