selektiv mutisme

[Anonym bruker]

Jeg hadde dette! Hjemme var jeg helt normal! Men kom det noen fra skolen hjem til oss ble jeg helt stum! Samme når jeg kom på skolen, det var som andre sier her, som en bryter som ble slått av! Jeg prøvde, men klarte ikke!

 

Lærerene prøvde alt! De ble sinte, spurte og tryglet, presset meg skikkelig! Det de ikke ville skjønne var at om ingen bryr seg, kommer det til å bli lettere for meg å tørre! Mamma tok dette opp på alle møter hun har på, men lærerene var ikke tolmodig nok! Jeg orket ikke at det skulle være noe oppstyr hvis de fikk høre meg snakke!

 

Vi fikk ny lærer etter 4 år, han latet som ingenting! Prøvde aldri å "lure" meg til å snakke som de andre lærerene, han nevnte det aldri! Vi hadde hatt ham et skoleår, og siste dagen klarte jeg å si hadet til ham, og han gjorde ikke annet enn å si hadet tilbake! Fikk vite senere at han gråt av glede etter at jeg forlot klasserommet;) Etter det snakket jeg som alle andre! Det var en befrielse! Så mitt tips: ikke press barn med selektiv mutisme, og for all del ikke lag noe ut av det hvis de snakker! Snakk gjerne med medelever og lærere om det! jeg fikk nesten tilbakefall da en av lærerene kom til meg på skolen på høsten og var helt i hundre og skulle høre meg snakke!😳

 

Jeg merker jeg har gått glipp av noen sosiale koder... Er ting folk sier og gjør jeg ikke helt skjønner hvorfor, og noen oppfatter meg nok som ganske rar:p Men har en god utdannelse, god jobb, mann og barn, så vil si jeg har klart meg ganske greit!

 

Anonymous poster hash: bc260...2ff

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Jeg har det selv , er i tjueårene.

Jeg fikk nok hjelp for sent. Kommer aldri til å bli bedre desverre.Anonymous poster hash: ffaa2...0bb

Hvordan er det for det i hverdagen? Er bare nysgjerrig... Høres så vondt og hemmende ut...Anonymous poster hash: c8e59...dfd

Jeg er ufør. Fungerer ikke i arbeid. Om jeg hadde jobba hadde jeg uansett følt meg utenfor da jeg ikke kan snakke så mye.

Jeg har et barn som går i bhg. Jeg henter og leverer han. Jeg hilser , og kan gi korte beskjeder. Men klarer ikke å holde en samtale gående. Dem vet at jeg har SM , men jeg føler meg rett og slett dum. Lurer på hva dem tenker om meg. Anonymous poster hash: ffaa2...0bb

Ikke meningen å være frekk, men oppriktig lurer. Får du bare ikke til å prate selv om du prøver, eller tør du ikke prøve? Anonymous poster hash: bd3be...27f

Jo det er klart jeg får det til om jeg virkelig prøver. Men får nesten panikkangst. Vet ofte ikke hva jeg skal si. Når jeg skal prøve å fortelle noe kan jeg ofte blande ord /si ting feil. Jeg er redd for at andre skal høre stemmen min. Sliter med å prate om det er mange i rommet. Anonymous poster hash: ffaa2...0bb

Men hvis du klarer er det vel ikke selektiv mutisme? Men sosial angst heller?

 

Anonymous poster hash: bd3be...27f

[Anonym bruker]

Jeg hadde dette! Hjemme var jeg helt normal! Men kom det noen fra skolen hjem til oss ble jeg helt stum! Samme når jeg kom på skolen, det var som andre sier her, som en bryter som ble slått av! Jeg prøvde, men klarte ikke!

Lærerene prøvde alt! De ble sinte, spurte og tryglet, presset meg skikkelig! Det de ikke ville skjønne var at om ingen bryr seg, kommer det til å bli lettere for meg å tørre! Mamma tok dette opp på alle møter hun har på, men lærerene var ikke tolmodig nok! Jeg orket ikke at det skulle være noe oppstyr hvis de fikk høre meg snakke!

Vi fikk ny lærer etter 4 år, han latet som ingenting! Prøvde aldri å "lure" meg til å snakke som de andre lærerene, han nevnte det aldri! Vi hadde hatt ham et skoleår, og siste dagen klarte jeg å si hadet til ham, og han gjorde ikke annet enn å si hadet tilbake! Fikk vite senere at han gråt av glede etter at jeg forlot klasserommet;) Etter det snakket jeg som alle andre! Det var en befrielse! Så mitt tips: ikke press barn med selektiv mutisme, og for all del ikke lag noe ut av det hvis de snakker! Snakk gjerne med medelever og lærere om det! jeg fikk nesten tilbakefall da en av lærerene kom til meg på skolen på høsten og var helt i hundre og skulle høre meg snakke!

Jeg merker jeg har gått glipp av noen sosiale koder... Er ting folk sier og gjør jeg ikke helt skjønner hvorfor, og noen oppfatter meg nok som ganske rar:p Men har en god utdannelse, god jobb, mann og barn, så vil si jeg har klart meg ganske greit!Anonymous poster hash: bc260...2ff

Du orket ikke noe oppstyr om de hørte du pratet sier du. Men hva med alt oppstyret fordi du ikke pratet? Det ville jo gitt seg ganske raskt etter å ha "blitt normal"? Skjønner ikke at det er bedre med mye og langvarig oppstyr fordi en ikke greier/vil, og i tillegg bli sett på som "unormal" enn å tåle litt kortvarig glede for å prate og så bli ansett som "normal"?

 

Anonymous poster hash: bd3be...27f

[Anonym bruker]

 

Jeg hadde dette! Hjemme var jeg helt normal! Men kom det noen fra skolen hjem til oss ble jeg helt stum! Samme når jeg kom på skolen, det var som andre sier her, som en bryter som ble slått av! Jeg prøvde, men klarte ikke!

Lærerene prøvde alt! De ble sinte, spurte og tryglet, presset meg skikkelig! Det de ikke ville skjønne var at om ingen bryr seg, kommer det til å bli lettere for meg å tørre! Mamma tok dette opp på alle møter hun har på, men lærerene var ikke tolmodig nok! Jeg orket ikke at det skulle være noe oppstyr hvis de fikk høre meg snakke!

Vi fikk ny lærer etter 4 år, han latet som ingenting! Prøvde aldri å "lure" meg til å snakke som de andre lærerene, han nevnte det aldri! Vi hadde hatt ham et skoleår, og siste dagen klarte jeg å si hadet til ham, og han gjorde ikke annet enn å si hadet tilbake! Fikk vite senere at han gråt av glede etter at jeg forlot klasserommet;) Etter det snakket jeg som alle andre! Det var en befrielse! Så mitt tips: ikke press barn med selektiv mutisme, og for all del ikke lag noe ut av det hvis de snakker! Snakk gjerne med medelever og lærere om det! jeg fikk nesten tilbakefall da en av lærerene kom til meg på skolen på høsten og var helt i hundre og skulle høre meg snakke!

Jeg merker jeg har gått glipp av noen sosiale koder... Er ting folk sier og gjør jeg ikke helt skjønner hvorfor, og noen oppfatter meg nok som ganske rar:p Men har en god utdannelse, god jobb, mann og barn, så vil si jeg har klart meg ganske greit!Anonymous poster hash: bc260...2ff

Du orket ikke noe oppstyr om de hørte du pratet sier du. Men hva med alt oppstyret fordi du ikke pratet? Det ville jo gitt seg ganske raskt etter å ha "blitt normal"? Skjønner ikke at det er bedre med mye og langvarig oppstyr fordi en ikke greier/vil, og i tillegg bli sett på som "unormal" enn å tåle litt kortvarig glede for å prate og så bli ansett som "normal"?

 

Anonymous poster hash: bd3be...27f

 

 

Hadde det vært så enkelt som at man kunne velge (eller velge bort) dette selv, så hadde det jo ikke vært noe problem...

 

Anonymous poster hash: 3206e...92a

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Jeg har det selv , er i tjueårene.

Jeg fikk nok hjelp for sent. Kommer aldri til å bli bedre desverre.Anonymous poster hash: ffaa2...0bb

Hvordan er det for det i hverdagen? Er bare nysgjerrig... Høres så vondt og hemmende ut...Anonymous poster hash: c8e59...dfd

Jeg er ufør. Fungerer ikke i arbeid. Om jeg hadde jobba hadde jeg uansett følt meg utenfor da jeg ikke kan snakke så mye.

Jeg har et barn som går i bhg. Jeg henter og leverer han. Jeg hilser , og kan gi korte beskjeder. Men klarer ikke å holde en samtale gående. Dem vet at jeg har SM , men jeg føler meg rett og slett dum. Lurer på hva dem tenker om meg. Anonymous poster hash: ffaa2...0bb

Ikke meningen å være frekk, men oppriktig lurer. Får du bare ikke til å prate selv om du prøver, eller tør du ikke prøve? Anonymous poster hash: bd3be...27f

Jo det er klart jeg får det til om jeg virkelig prøver. Men får nesten panikkangst. Vet ofte ikke hva jeg skal si. Når jeg skal prøve å fortelle noe kan jeg ofte blande ord /si ting feil. Jeg er redd for at andre skal høre stemmen min. Sliter med å prate om det er mange i rommet. Anonymous poster hash: ffaa2...0bb

Men hvis du klarer er det vel ikke selektiv mutisme? Men sosial angst heller?Anonymous poster hash: bd3be...27f

Er selektiv mutisme jo.. jeg kan fysisk sett snakke for jeg er jo ikke stum. Men det er kroppen min som ikke "vil". Selvom jeg vet at jeg kan snakke , blir jeg helt "stum" i mange situasjoner , og får ikke fram et ord.

 

Anonymous poster hash: ffaa2...0bb

[Anonym bruker]

 

 

Jeg hadde dette! Hjemme var jeg helt normal! Men kom det noen fra skolen hjem til oss ble jeg helt stum! Samme når jeg kom på skolen, det var som andre sier her, som en bryter som ble slått av! Jeg prøvde, men klarte ikke!Lærerene prøvde alt! De ble sinte, spurte og tryglet, presset meg skikkelig! Det de ikke ville skjønne var at om ingen bryr seg, kommer det til å bli lettere for meg å tørre! Mamma tok dette opp på alle møter hun har på, men lærerene var ikke tolmodig nok! Jeg orket ikke at det skulle være noe oppstyr hvis de fikk høre meg snakke!Vi fikk ny lærer etter 4 år, han latet som ingenting! Prøvde aldri å "lure" meg til å snakke som de andre lærerene, han nevnte det aldri! Vi hadde hatt ham et skoleår, og siste dagen klarte jeg å si hadet til ham, og han gjorde ikke annet enn å si hadet tilbake! Fikk vite senere at han gråt av glede etter at jeg forlot klasserommet;) Etter det snakket jeg som alle andre! Det var en befrielse! Så mitt tips: ikke press barn med selektiv mutisme, og for all del ikke lag noe ut av det hvis de snakker! Snakk gjerne med medelever og lærere om det! jeg fikk nesten tilbakefall da en av lærerene kom til meg på skolen på høsten og var helt i hundre og skulle høre meg snakke!Jeg merker jeg har gått glipp av noen sosiale koder... Er ting folk sier og gjør jeg ikke helt skjønner hvorfor, og noen oppfatter meg nok som ganske rar:p Men har en god utdannelse, god jobb, mann og barn, så vil si jeg har klart meg ganske greit!Anonymous poster hash: bc260...2ff

Du orket ikke noe oppstyr om de hørte du pratet sier du. Men hva med alt oppstyret fordi du ikke pratet? Det ville jo gitt seg ganske raskt etter å ha "blitt normal"? Skjønner ikke at det er bedre med mye og langvarig oppstyr fordi en ikke greier/vil, og i tillegg bli sett på som "unormal" enn å tåle litt kortvarig glede for å prate og så bli ansett som "normal"?Anonymous poster hash: bd3be...27f

 Hadde det vært så enkelt som at man kunne velge (eller velge bort) dette selv, så hadde det jo ikke vært noe problem... Anonymous poster hash: 3206e...92a

Nei... Nettopp...

 

Anonymous poster hash: bd3be...27f

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg hadde dette! Hjemme var jeg helt normal! Men kom det noen fra skolen hjem til oss ble jeg helt stum! Samme når jeg kom på skolen, det var som andre sier her, som en bryter som ble slått av! Jeg prøvde, men klarte ikke!Lærerene prøvde alt! De ble sinte, spurte og tryglet, presset meg skikkelig! Det de ikke ville skjønne var at om ingen bryr seg, kommer det til å bli lettere for meg å tørre! Mamma tok dette opp på alle møter hun har på, men lærerene var ikke tolmodig nok! Jeg orket ikke at det skulle være noe oppstyr hvis de fikk høre meg snakke!Vi fikk ny lærer etter 4 år, han latet som ingenting! Prøvde aldri å "lure" meg til å snakke som de andre lærerene, han nevnte det aldri! Vi hadde hatt ham et skoleår, og siste dagen klarte jeg å si hadet til ham, og han gjorde ikke annet enn å si hadet tilbake! Fikk vite senere at han gråt av glede etter at jeg forlot klasserommet;) Etter det snakket jeg som alle andre! Det var en befrielse! Så mitt tips: ikke press barn med selektiv mutisme, og for all del ikke lag noe ut av det hvis de snakker! Snakk gjerne med medelever og lærere om det! jeg fikk nesten tilbakefall da en av lærerene kom til meg på skolen på høsten og var helt i hundre og skulle høre meg snakke!Jeg merker jeg har gått glipp av noen sosiale koder... Er ting folk sier og gjør jeg ikke helt skjønner hvorfor, og noen oppfatter meg nok som ganske rar:p Men har en god utdannelse, god jobb, mann og barn, så vil si jeg har klart meg ganske greit!Anonymous poster hash: bc260...2ff

Du orket ikke noe oppstyr om de hørte du pratet sier du. Men hva med alt oppstyret fordi du ikke pratet? Det ville jo gitt seg ganske raskt etter å ha "blitt normal"? Skjønner ikke at det er bedre med mye og langvarig oppstyr fordi en ikke greier/vil, og i tillegg bli sett på som "unormal" enn å tåle litt kortvarig glede for å prate og så bli ansett som "normal"?Anonymous poster hash: bd3be...27f

 Hadde det vært så enkelt som at man kunne velge (eller velge bort) dette selv, så hadde det jo ikke vært noe problem... Anonymous poster hash: 3206e...92a

Nei... Nettopp...

 

Anonymous poster hash: bd3be...27f

 

 

Hva er det du vil frem til? Det var jo tydeligvis ikke sånn at hun valgte å ikke snakke pga oppstyret rundt det, og dermed heller valgte oppstyret rundt at hun ikke snakket. Det var ikke bare å veie de to opp mot hverandre og velge det minste ondet. Oppstyret rundt det at hun ikke snakket var med på å gjøre at hun ikke klarte å snakke, at det låste seg mer for henne.

 

Anonymous poster hash: 3206e...92a

[Anonym bruker]

Hva er dette?

 

Anonymous poster hash: f1456...232

[Anonym bruker]

 

Jeg hadde dette! Hjemme var jeg helt normal! Men kom det noen fra skolen hjem til oss ble jeg helt stum! Samme når jeg kom på skolen, det var som andre sier her, som en bryter som ble slått av! Jeg prøvde, men klarte ikke!

Lærerene prøvde alt! De ble sinte, spurte og tryglet, presset meg skikkelig! Det de ikke ville skjønne var at om ingen bryr seg, kommer det til å bli lettere for meg å tørre! Mamma tok dette opp på alle møter hun har på, men lærerene var ikke tolmodig nok! Jeg orket ikke at det skulle være noe oppstyr hvis de fikk høre meg snakke!

Vi fikk ny lærer etter 4 år, han latet som ingenting! Prøvde aldri å "lure" meg til å snakke som de andre lærerene, han nevnte det aldri! Vi hadde hatt ham et skoleår, og siste dagen klarte jeg å si hadet til ham, og han gjorde ikke annet enn å si hadet tilbake! Fikk vite senere at han gråt av glede etter at jeg forlot klasserommet;) Etter det snakket jeg som alle andre! Det var en befrielse! Så mitt tips: ikke press barn med selektiv mutisme, og for all del ikke lag noe ut av det hvis de snakker! Snakk gjerne med medelever og lærere om det! jeg fikk nesten tilbakefall da en av lærerene kom til meg på skolen på høsten og var helt i hundre og skulle høre meg snakke!

Jeg merker jeg har gått glipp av noen sosiale koder... Er ting folk sier og gjør jeg ikke helt skjønner hvorfor, og noen oppfatter meg nok som ganske rar:p Men har en god utdannelse, god jobb, mann og barn, så vil si jeg har klart meg ganske greit!Anonymous poster hash: bc260...2ff

Du orket ikke noe oppstyr om de hørte du pratet sier du. Men hva med alt oppstyret fordi du ikke pratet? Det ville jo gitt seg ganske raskt etter å ha "blitt normal"? Skjønner ikke at det er bedre med mye og langvarig oppstyr fordi en ikke greier/vil, og i tillegg bli sett på som "unormal" enn å tåle litt kortvarig glede for å prate og så bli ansett som "normal"?

 

Anonymous poster hash: bd3be...27f

Vanskelig å forklare, vanskelig å forstå for andre som ikke har hatt dette...

 

Anonymous poster hash: bc260...2ff

[Anonym bruker]

Hva er dette?

 

Anonymous poster hash: f1456...232

Jeg visste ærlig talt ikke at det er en diagnose voksne kan ha, så der lærte jeg noe nytt i dag....

 

Det er en diagnose hvor barn (og tydeligvis voksne) ikke klarer å snakke i visse situasjoner. De kan snakke, men noen steder, settinger, med noen typer mennesker e.l. klarer de ikke å få frem et ord.

 

Man sier vel at f.eks barnet "nekter" å snakke i f.eks barnehagen, men kan snakke hjemme. Men den nektingen er ikke et valg barnet har tatt bevisst, det får det bare ikke til.

 

Anonymous poster hash: 80366...264