selektiv mutisme

[Anonym bruker]

Noen som har barn med det? Hva kan en gjøre?

 

Anonymous poster hash: 66c4e...de3

[Plutselig_gravid]

Jeg har. Det er vanskelig, men hadde stor fremgang etter bhg ble opplært i defokusert kommunikasjon.

Vi var veldig optimistiske, men etter noen forandringer i bhg ( personale og barn) har vi nå tilbakefall der.

 

Jeg bekymrer meg for årene som kommer. Vil hun alltid være skjør, med fare for tilbakefall, eller kan hun bli helt kurert?

 

Hun er forresten 4,5 år

[Anonym bruker]

Kjenner ei som er i tjueårene med det, erganske bra no

 

Anonymous poster hash: 9e154...73c

[Anonym bruker]

Jeg har ikke barn som har det, men jeg hadde det selv som barn. Jeg aner ikke hva man kan gjøre, for det var ingen som gjorde det "riktige" overfor meg, men jeg kan si hva de ikke burde gjort: Kjefting, truing, lokking, oppmuntring, løfter om belønning...

 

I det hele tatt alt av oppmerksomhet rundt det gjorde det verre. Fordi da visste jeg at hvis jeg først åpnet munnen og sa noe, så kom ALLE til å legge veldig merke til det, siden de var så tydelige på at de la merke til at jeg ikke snakket og ventet veldig på at jeg skulle gjøre det. Dermed ble det bare vanskeligere og vanskeligere for meg å bryte ut av det.

 

For min del ble det bedre da jeg flyttet til andre kanten av landet for å studere.

Anonymous poster hash: 3206e...92a

[Anonym bruker]

Takk for svar dere.

Tror min sønn på snart 10 kan ha dette.

Har hatt PPT i bildet siden han var 3 år.

 

 

Anonymous poster hash: 66c4e...de3

[Anonym bruker]

Jeg har det selv , er i tjueårene.

Jeg fikk nok hjelp for sent. Kommer aldri til å bli bedre desverre.

 

 

Anonymous poster hash: ffaa2...0bb

[Anonym bruker]

Jeg har det selv , er i tjueårene.

Jeg fikk nok hjelp for sent. Kommer aldri til å bli bedre desverre.

 

 

Anonymous poster hash: ffaa2...0bb

Hvordan er det for det i hverdagen? Er bare nysgjerrig... Høres så vondt og hemmende ut...

 

 

 

Anonymous poster hash: c8e59...dfd

[Anonym bruker]

Min datter hadde det som liten. Nektet å snakke med andre enn oss foreldre og søsken.

Hun snakket litt med enkelte voksne i barnehagen. Med barn derimot gikk det litt bedre (når det ikke var voksne i nærheten), men snakket generelt veldig lite fram til hun begynte på skolen.

 

Det har gradvis blitt bedre. I dag er hun 10 og det går relativt greit. Er fortsatt veldig sjenert, tilbaketrukket og "skjør". Tåler ikke "irettesettelse" in public, som f.eks på skolen. Derfor velger hun ofte å ikke snakke. Er redd for å gjøre feil, bli ledd av, snakke uriktig, svare feil og ikke skjønne de sosiale kodene.

Men igjen: det blir langsomt bedre:)

 

Anonymous poster hash: c9b45...6de

[Anonym bruker]

 

Jeg har det selv , er i tjueårene.

Jeg fikk nok hjelp for sent. Kommer aldri til å bli bedre desverre.Anonymous poster hash: ffaa2...0bb

Hvordan er det for det i hverdagen? Er bare nysgjerrig... Høres så vondt og hemmende ut...Anonymous poster hash: c8e59...dfd

Jeg er ufør. Fungerer ikke i arbeid. Om jeg hadde jobba hadde jeg uansett følt meg utenfor da jeg ikke kan snakke så mye.

Jeg har et barn som går i bhg. Jeg henter og leverer han. Jeg hilser , og kan gi korte beskjeder. Men klarer ikke å holde en samtale gående. Dem vet at jeg har SM , men jeg føler meg rett og slett dum. Lurer på hva dem tenker om meg.

 

 

Anonymous poster hash: ffaa2...0bb

[Anonym bruker]

Å lese om dette er som å lese om gutten min,men også om meg selv som liten.kjenner meg dum i situasjoner, problemer med sosiale koder.

Men, jeg har blitt veldig skravlete med åra.

 

Anonymous poster hash: 66c4e...de3

[Anonym bruker]

Å lese om dette er som å lese om gutten min,men også om meg selv som liten.kjenner meg dum i situasjoner, problemer med sosiale koder.

Men, jeg har blitt veldig skravlete med åra.

 

Anonymous poster hash: 66c4e...de3

 

Be om hjelp, f.eks. henvisning til bup. Det er veldig vanskelig å håndtere dette alene, og det er vondt å ha det sånn.

 

Anonymous poster hash: 3206e...92a

[Anonym bruker]

 

 

Å lese om dette er som å lese om gutten min,men også om meg selv som liten.kjenner meg dum i situasjoner, problemer med sosiale koder.

Men, jeg har blitt veldig skravlete med åra.

 

Anonymous poster hash: 66c4e...de3

Be om hjelp, f.eks. henvisning til bup. Det er veldig vanskelig å håndtere dette alene, og det er vondt å ha det sånn.

 

Anonymous poster hash: 3206e...92a

Skal det. Alt for å bedre hverdagen hans,da blir jo min automatisk bedre også.

 

 

Anonymous poster hash: 66c4e...de3

[Anonym bruker]

Må bare spørre. Han kan snakke og fleipe med meg,men så fort han feks møter klassekamerater er det som noen slo av en bryter. Har dere opplevd det?

HI

 

Anonymous poster hash: 66c4e...de3

[Anonym bruker]

Må bare spørre. Han kan snakke og fleipe med meg,men så fort han feks møter klassekamerater er det som noen slo av en bryter. Har dere opplevd det?

HI

 

Anonymous poster hash: 66c4e...de3

 

Jepp, det er vel der "selektiv" kommer inn i bildet. Jeg var helt normal hjemme, enten det bare var familien eller jeg hadde venner på besøk. På besøk hos venner gikk det også greit, sjenert overfor foreldrene deres, men kunne svare hvis de snakket til meg.

 

Bryteren ble slått av idet jeg kom inn i klasserommet for min del, der kunne jeg ikke snakke i det hele tatt, enten det gjalt å be om hjelp eller svare på spørsmål.

 

Anonymous poster hash: 3206e...92a

[Anonym bruker]

Synes nesten det er rart PPT ikke har vært innpå dette da de har vært inni bildet så lenge.

Han har iop, jobber i små grupper osv..

Lærer ba han på samtale vi hadde nå å bli tøffere og synge litt ut i klasserommet. Det er jo helt feil når en har dette.

 

Jeg skal ha time hos helsesøster snart,ba om det for litt siden da jeg vet at skolen er vanskelig for han.

 

Anonymous poster hash: 66c4e...de3

[Anonym bruker]

Datteren min har en venninne som har det, de er 8 år nå. Hun snakker med oss når vi er inne og hun har vært her en stund, men der tok lang tid før hun begynte. Vi har ikke fått noen opplæring eller instrukser ang dette, men funnet en måte selv. Vi prøver å ikke fokusere på det og ha en samtaleform som ikke presser henne til å svare på masse ting. Ser henne ikke rett i ansiktet hvis jeg prater til henne, men driver f.eks og pusler litt på kjøkkenbenken. Hvis jeg møter henne ute så vet jeg at hun ikke prater så da smiler jeg bare til henne.

 

Anonymous poster hash: 7b9e3...cfa

[Anonym bruker]

Synes nesten det er rart PPT ikke har vært innpå dette da de har vært inni bildet så lenge.

Han har iop, jobber i små grupper osv..

Lærer ba han på samtale vi hadde nå å bli tøffere og synge litt ut i klasserommet. Det er jo helt feil når en har dette.

 

Jeg skal ha time hos helsesøster snart,ba om det for litt siden da jeg vet at skolen er vanskelig for han.

 

Anonymous poster hash: 66c4e...de3

 

Stakkar. Uansett om han har selektiv mutisme eller ikke, så kan man da ikke bare be et barn om å bli tøffere. Trodde virkelig de hadde kommet lenger i løpet av de 20 årene som har gått siden jeg til stadighet fikk høre det samme.

 

Anonymous poster hash: 3206e...92a

[Anonym bruker]

Hun setter sikkert stor pris på at du forstår henne.

Godt for henne å ha ei god venninne hvor moren forstår.

 

Anonymous poster hash: 66c4e...de3

[Anonym bruker]

Datteren min har en venninne som har det, de er 8 år nå. Hun snakker med oss når vi er inne og hun har vært her en stund, men der tok lang tid før hun begynte. Vi har ikke fått noen opplæring eller instrukser ang dette, men funnet en måte selv. Vi prøver å ikke fokusere på det og ha en samtaleform som ikke presser henne til å svare på masse ting. Ser henne ikke rett i ansiktet hvis jeg prater til henne, men driver f.eks og pusler litt på kjøkkenbenken. Hvis jeg møter henne ute så vet jeg at hun ikke prater så da smiler jeg bare til henne.

 

Anonymous poster hash: 7b9e3...cfa

 

Så snill og hensynsfull du er. Blir helt rørt jeg...

 

Anonymous poster hash: 3206e...92a

[Anonym bruker]

 

 

Jeg har det selv , er i tjueårene.

Jeg fikk nok hjelp for sent. Kommer aldri til å bli bedre desverre.Anonymous poster hash: ffaa2...0bb

Hvordan er det for det i hverdagen? Er bare nysgjerrig... Høres så vondt og hemmende ut...Anonymous poster hash: c8e59...dfd

Jeg er ufør. Fungerer ikke i arbeid. Om jeg hadde jobba hadde jeg uansett følt meg utenfor da jeg ikke kan snakke så mye.

Jeg har et barn som går i bhg. Jeg henter og leverer han. Jeg hilser , og kan gi korte beskjeder. Men klarer ikke å holde en samtale gående. Dem vet at jeg har SM , men jeg føler meg rett og slett dum. Lurer på hva dem tenker om meg.

 

 

Anonymous poster hash: ffaa2...0bb

 

Huff:( klem!

 

 

Anonymous poster hash: c8e59...dfd

[Anonym bruker]

Har et barn i familien som har det.

 

Han har blitt mye mye bedre da, sakte men sikkert. I barnehagen var det ille, og de første par årene på skolen åpnet han ikke munnen i klasserommet i det hele tatt.

 

Nå er han 11 år og snakker egentlig greit med de fleste,selv om han bruker litt tid før han snakker når det er fremmede i rommet. Han er sjenert sammen med foreldre til venner, tilstelninger o.l. og sier ikke så mye, men har ihvertfall begynt å kunne si hei o.l. fraser. Men han har enda ikke sagt et ord høyt på engelsk, ingen har hørt han snakke engelsk noen gang, og han har aldri sagt noe på en scene (type skuespill på juleavslutning, sang o.l.)

Anonymous poster hash: 80366...264

[Anonym bruker]

 

 

Jeg har det selv , er i tjueårene.

Jeg fikk nok hjelp for sent. Kommer aldri til å bli bedre desverre.Anonymous poster hash: ffaa2...0bb

Hvordan er det for det i hverdagen? Er bare nysgjerrig... Høres så vondt og hemmende ut...Anonymous poster hash: c8e59...dfd

Jeg er ufør. Fungerer ikke i arbeid. Om jeg hadde jobba hadde jeg uansett følt meg utenfor da jeg ikke kan snakke så mye.

Jeg har et barn som går i bhg. Jeg henter og leverer han. Jeg hilser , og kan gi korte beskjeder. Men klarer ikke å holde en samtale gående. Dem vet at jeg har SM , men jeg føler meg rett og slett dum. Lurer på hva dem tenker om meg. Anonymous poster hash: ffaa2...0bb

Ikke meningen å være frekk, men oppriktig lurer. Får du bare ikke til å prate selv om du prøver, eller tør du ikke prøve?

 

Anonymous poster hash: bd3be...27f

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg har det selv , er i tjueårene.

Jeg fikk nok hjelp for sent. Kommer aldri til å bli bedre desverre.Anonymous poster hash: ffaa2...0bb

Hvordan er det for det i hverdagen? Er bare nysgjerrig... Høres så vondt og hemmende ut...Anonymous poster hash: c8e59...dfd

Jeg er ufør. Fungerer ikke i arbeid. Om jeg hadde jobba hadde jeg uansett følt meg utenfor da jeg ikke kan snakke så mye.

Jeg har et barn som går i bhg. Jeg henter og leverer han. Jeg hilser , og kan gi korte beskjeder. Men klarer ikke å holde en samtale gående. Dem vet at jeg har SM , men jeg føler meg rett og slett dum. Lurer på hva dem tenker om meg. Anonymous poster hash: ffaa2...0bb

Ikke meningen å være frekk, men oppriktig lurer. Får du bare ikke til å prate selv om du prøver, eller tør du ikke prøve? Anonymous poster hash: bd3be...27f

Jo det er klart jeg får det til om jeg virkelig prøver. Men får nesten panikkangst. Vet ofte ikke hva jeg skal si. Når jeg skal prøve å fortelle noe kan jeg ofte blande ord /si ting feil. Jeg er redd for at andre skal høre stemmen min. Sliter med å prate om det er mange i rommet.

 

Anonymous poster hash: ffaa2...0bb

[Anonym bruker]

Selektiv mutisme er vel ikke helt det samme som sjenert?

 

Anonymous poster hash: 66c4e...de3

[Anonym bruker]

Selektiv mutisme er vel ikke helt det samme som sjenert?

 

Anonymous poster hash: 66c4e...de3

Selvfølgelig ikke, men barn som ser i bakken og ikke sier noen ting i møte med andre mennesker tolkes gjerne som sjenert.

 

Anonymous poster hash: 80366...264