Har en samboer som aldri forlater huset

[Anonym bruker]

Han jobber hjemmefra og har gjort dette i 1,5 år nå. Det positive er jo at ungene kan gå rett hjem etter skolen fordi noen alltid er der, men ellers begynner det å gå meg på nervene.

 

Om jeg og ungene har en dag fri, er han der. Tar jeg meg en dag fri, er hjemme med syk unge, er syk selv, så er han der. Og vi må selvsagt ta hensyn til at han sitter i stua og jobber, vi har ikke plass til pc'en noe annet sted. Han blir helst ikke med noen plasser om vi spør, sånn som besøk, ut og gå tur, dra til byen på en lørdag. Og helst blir han ikke med å handler heller, slitsomt det også. Blir vi invitert på besøk til venner er det også et ork, nesten like ille som om jeg inviterer venner til oss! Og skulle jeg være så frekk å spørre om han kunne være snill å kjøre meg på jobb en dag så må jeg jammen ha en god grunn. Og svarer han mot all formodning ja, så er det på en slik måte at jeg forstår meeeget godt at dette liker han ikke. Da må han jo faktisk ut av huset å gjøre noe.

 

På toppen av disse tingene er han også lite interessert i å gjøre husarbeid. Han jobber i snitt 6 timer per dag, jeg jobber 8. Men likevel mener han det er rettferdig at han kan sitte å spille dataspill når han har opphold i arbeidsmengden, for at jeg skal komme hjem å lage middag til han og ungene. Dette etter jeg har hentet minsta på SFO, og gjerne handlet også etter jobb. 

 

Idag kjørte han meg på jobb fordi jeg hadde med kaker, og skulle slippe å gå. (et meget surt ja der også) Jeg sa til han i bilen at jeg tror rett og slett han er blitt folkesky hvorpå han svarer "nope". Jeg sier jo, faktisk. Du har et ganske komfortabelt liv der du sitter hjemme hele dagen, men alikevel er det en byrde for deg å kjøre meg på jobb "nope" bli med på besøk til venner "nope" dra til byen med meg og ungene "nope" eller dra å handle "nope". Slik satte han altså å svarte meg som et lite barn, jeg måtte si ærlig talt du må da se dette selv også, hvorpå han blir skikkelig sur å ber meg slutte å prate. Jeg sa ikke noe mer, og sitter nå på jobb og koker. Jeg har tidligere sagt ifra til han at han får prøve å finne seg en jobb hvor han kommer seg litt ut av huset, for dette er ikke bra for noen av oss. Da får jeg beskjed om å drite i å bry meg med hva han gjør for å tjene penger, det påvirker da ikke meg om han sitter hjemme å jobber. Oh really? Hva ville dere gjort med et barn som dette? Jeg blir faen steike meg gal gal gal!

Anonymous poster hash: 6ffe5...2c5

[Anonym bruker]

Måten han svarer på høres ut som eksen min. Utrolig barnslig, umoden fyr. Nå var det flere grunner til at jeg forlot han, men det var absolutt en av tingene. Jeg er nødt til å ha en mann jeg kan komunisere med, på et modent plan. Ikke snakke til en vegg...

Anonymous poster hash: 32970...00e

[Anonym bruker]

Ok ett av to her, enten har han blitt så komfortabel i situasjonen at han har blitt lat og trives med det i tillegg til at han er barnslig slik du beskriver det. Eller så lurer jeg på om han kan ha utviklet angst og ikke tørr innrømme det. Sånt kan bli veldig alvorlig. Min mor forlot ikke huset på 12-13 år pga angst.

 

Anonymous poster hash: f9c5a...b6a

[Anonym bruker]

Utrolig barnslig, nytter ikke å gi han kritikk av noe som helst slag. Jeg prøver å gjøre det på en pen måte, men han kan finne på å si bare for å ta igjen "ja du også!" selv om det ikke stemmer i det hele tatt. Er som å diskutere med et barn.

 

Jeg tror han bare er meget komfortabel i den situasjonen han er i nå. Kan stå opp og gå rett på jobb i bare morgenkåpa, trenger ikke tenke på ungene for de tar jeg meg av. Jeg står opp med dem, ordner frokost og matpakke, får dem på skolen, henter etter skolen, lager middag og hjelper med lekser, tar kveldsstellet og legger dem. Hva gjøre han? Sitter å spiller eller leser. Tilbyr fadermeg aldri å hjelpe til, kanskje han gjøre det om jeg spør, men da med en sur mine.

 

Er det virkelig ille å avslutte at samboerskap basert på ting som jeg har ramset opp nå? Jeg kjenner jeg bare blir mer og mer frustrert over situasjonen, og det nytter jo ikke snakke til han heller..

 

HI

Anonymous poster hash: 6ffe5...2c5

[Anonym bruker]

 

Utrolig barnslig, nytter ikke å gi han kritikk av noe som helst slag. Jeg prøver å gjøre det på en pen måte, men han kan finne på å si bare for å ta igjen "ja du også!" selv om det ikke stemmer i det hele tatt. Er som å diskutere med et barn.

 

Jeg tror han bare er meget komfortabel i den situasjonen han er i nå. Kan stå opp og gå rett på jobb i bare morgenkåpa, trenger ikke tenke på ungene for de tar jeg meg av. Jeg står opp med dem, ordner frokost og matpakke, får dem på skolen, henter etter skolen, lager middag og hjelper med lekser, tar kveldsstellet og legger dem. Hva gjøre han? Sitter å spiller eller leser. Tilbyr fadermeg aldri å hjelpe til, kanskje han gjøre det om jeg spør, men da med en sur mine.

 

Er det virkelig ille å avslutte at samboerskap basert på ting som jeg har ramset opp nå? Jeg kjenner jeg bare blir mer og mer frustrert over situasjonen, og det nytter jo ikke snakke til han heller..

 

HI

 

Anonymous poster hash: 6ffe5...2c5

Stakkars deg

Nei vet du hva, det der er god nok grunn til å gå syns jeg, men du kan jo prøve å true han med å gå først og se om det skjer noen endringer? Vet han hvor mye han er i veien for dere hjemme? Er alle barna felles, og hvor gamle er de? Jeg hadde ikke taklet å leve sånn, stakkar

 

Anonymous poster hash: 90bc4...248

[Anonym bruker]

Hadde blitt spik, spenna gærn.. Sykt barn bør jo han som uansett jobber hjemmefra ta seg av? Samme med henting, levering osv! Men jeg tror at jo mindre man omgåes med folk, jo mer engstelig blir man for å være sosial. Gi fyren et ultimatum, eller flytt.

 

Anonymous poster hash: c891c...546

[Anonym bruker]

Du har skrevet om denne sjarmøren tidligere og jeg forstår ikke hvorfor du fortsatt har han i hus

 

Anonymous poster hash: 56ed3...405

[Anonym bruker]

Men når han jobber 6 timer og du 8, da kan vel han bruke 2 timer før og etter jobb for å ordne ungene? Dere jobber jo i praksis "fullt" begge to. Hvorfor skal du ta alt med unger og hus da? 

Anonymous poster hash: 32970...00e

[Anonym bruker]

Er dette han som er engelsk? Du må jo stille krav til han! Hvorfor finner du deg i alt dette?

 

Anonymous poster hash: 548af...20a

[Anonym bruker]

Vi har ingen felles barn, de er 6 og 9 år og er begge mine fra tidligere forhold. Han ser ikke problemet med å jobbe hjemme fordi han bidrar jo økonomisk. Det skal han ha at det gjør han også. Men det stopper gjerne litt der. Nei han mener at henting og levering skal jeg ta meg av siden jeg likevel må ut av huset og på jobb, så han ser ikke hvorfor han skal være nødt til å gjøre dette. Jeg trodde han skulle ta mer del i barna etterhvert, og at han skulle finne seg en jobb ute av huset. Men den gang ei, han blir bare latere og latere. 

 

Angående at han jobber 6 timer og jeg 8, så har det seg sånn at han får tilsendt arbeid på ulike tidspunkt i løpet av dagen, og sier derfor han ikke kan gå fra pc'en fordi han må være tilgjengelig hele tiden. Han ligger også å drar seg om morningen til jeg og ungene drar, for å stå opp å jobbe.

 

Jeg tenker han burde stå opp sammen med oss og hjelpe til med morgenstellet eller? Kan jeg kreve at han gjør halvparten av arbeidet med ungene, det er jo ikke hans unger? Han blir fly forbanna når jeg kommenterer jobben hans, for han jobber tross alt og tjener penger til husholdet. Ikke stort annet han gjør nei.. Hva er det på en måte riktig av meg å kunne kreve av han her synes dere?

 

HI

 

 

 

Anonymous poster hash: 6ffe5...2c5

[Anonym bruker]

Er dette han som er engelsk? Du må jo stille krav til han! Hvorfor finner du deg i alt dette?

 

Anonymous poster hash: 548af...20a

 

Det er han som er engelsk ja. Jeg har prøvd, men det blir bare krangling. Som jeg skrev over her, hva er riktig av meg å kunne kreve av denne karen? Jeg skal ha et oppgjør med han i kveld, vil sette umåtelig pris på innspill hva som er rettferdig av han å bidra i husholdet. Er drittlei ting som de er nå.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 6ffe5...2c5

[Anonym bruker]

Det er ikke hans barn, du kan ikke kreve at han skal ta morgenstell og henting/levering, det hadde jeg aldri forventet eller forlangt.

 

Men han skal selvfølgelig ta sin del av husarbeid, lage middag, rydde og bidra ellers. At han er så usosial hadde også vært vanskelig for meg å takle.

Anonymous poster hash: a3756...c1d

[oslofrk]

Makan!

Skjønner det er ugreit når mønsteret først er satt, men HALLO!

Jeg ville gitt ham to valg: flytt, eller bli med på familievernkontoret. I den rekkefølgen!

Lykke til!

[Anonym bruker]

Er ikke barna felles hadde jeg aldri giddet..

 

Anonymous poster hash: c891c...546

[Anonym bruker]

Dine barn er ditt ansvar, men husarbeid osv skal dere dele på!

Anonymous poster hash: ea1a1...b2e

[Sheriff Callie]

Jeg som skrev lengre opp. Nei er det ikke felles barn forstår jeg ikke hvorfor du blir... Har du link til tidligere innlegg? Han der gir jo absolutt ingenting til forholdet deres...???? Er han en god "pappa" for dem ellers da, hvor lenge har dere vært sammen?

[Anonym bruker]

Hva er problemet? At han aldri drar bort fra huset?

Her er både jeg å mannen hjemme, han er ufør og jeg er på aap. Vi er alltid sammen. Vi handler sammen, vi er begge to med å organiserer barnas idrett. Jeg er ikke glad i å være ute men jeg er med når jeg må, handler en gang i uken, er med når det er noe som skjer rundt barna. Resten er vi hjemme og vi trives i hverandres selskap begge to.

 

Anonymous poster hash: 70084...b98

[Anonym bruker]

 

 

Er dette han som er engelsk? Du må jo stille krav til han! Hvorfor finner du deg i alt dette?

 

Anonymous poster hash: 548af...20a

Det er han som er engelsk ja. Jeg har prøvd, men det blir bare krangling. Som jeg skrev over her, hva er riktig av meg å kunne kreve av denne karen? Jeg skal ha et oppgjør med han i kveld, vil sette umåtelig pris på innspill hva som er rettferdig av han å bidra i husholdet. Er drittlei ting som de er nå.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 6ffe5...2c5

Han virker litt deprimert? Savner han familien sin? Hvis dette forholdet er viktig for deg, så må du først få kontakt og snakke om hva som virkelig plager han. Også må du selv være åpen om hvordan du føler det. Du må snakke ut fra hva dette gjør med deg, ikke om hva som er rettferdig. Vi mennesker krangler ofte om praktiske ting, men det er følelsene bak som er det egentlige problemet.

 

Ser at det ikke er hans barn, men han har valgt å bo sammen med en familie. Jeg synes du kan kreve at han står opp om morgenen og er blid. Han må også bidra til at alle får en fin dag. Hvis du tar henting/levering, så bør han ta minimum 50% av husarbeidet, handling og middagslagingen. Spør han om hva han misliker minst eller liker best av husarbeid og la han gjøre det.

 

Anonymous poster hash: 548af...20a

[Anonym bruker]

Han savner nok familien sin ja, han sliter litt når det begynner bli mørkt ute. (vi bor i nord). Jeg har dessverre ikke link til tidligere innlegg, klarer ikke finne det. Han er en ok pappa, men han er ikke veldig flink å gjøre ting med ungene med mindre jeg drar han med. Sier aldri han er glad i dem, men lager gjerne regler for hvordan han vil ha det i huset og forventer ungene skal følge dem. Min datter ser helst at jeg gjør ting med henne, ikke stepappa, mens min sønn som er eldst gjerne styrer med han. Jeg tror hun føler at det ikke er noe der om dere forstår, for det føler ikke jeg heller. Han er ikke så knyttet som jeg synes han burde vært til nå. Sier aldri han savner dem når de er hos faren, og sier jeg at jeg savner dem og gleder meg til de kommer tilbake, sier han ingenting. 

 

Jeg tenker jo også at han visste hva han gikk til, så jeg synes jo at jeg gjør alt for mye i forhold til han. Men det nytter altså ikke å snakke til han, da blir han som er 14 år gammel drittunge og lar være å gjøre ting på trass heller enn å hjelpe til... Han prioriterer for eksempel dataspill foran husarbeid, og jeg må våge å be han ta i støvsugern eller oppvasktua når han sitter midt i et spill. Da må nok husarbeidet pent vente mens han gjør seg ferdig. Har til og med opplevd at han skulle spille seg ferdig med kompisene før han kunne dra på apoteket å hente migrenemedisin til meg, til tross for at jeg hadde så store smerter at jeg lå å spydde i ei bøtte på soverommet. Flott det.

 

HI

Anonymous poster hash: 6ffe5...2c5

[Anonym bruker]

Klarer du svare oå hvorfor du er sammen med han og hva han bringer inn i familien av positivt tilskudd?

Er det ditt eller hans bolig?

 

Anonymous poster hash: 56ed3...405

[Anonym bruker]

Har dere stor hage? Skal komme til poenget om dere har det. 

Anonymous poster hash: d6efa...6c8

[Anonym bruker]

Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg enda er sammen med han. Jeg føler meg vel for innviklet i ting nå. Han har leid ut hjemmet sitt, lagt ned bedriften sin og flyttet fra familien sin og hit for å være sammen med meg. Jeg er redd for forandringer, både for min og ungenes del, og redd for hva som vil skje med økonomien om han flytter ut. Det skal sies at jeg ofte har tenkt hvor deilig det hadde vært om han dro sin kos. Tungt, men utrolig befriende å kunne ha bare meg selv og ungene å ta hensyn til. Det føles litt som en tung bør å ha han i hus noen ganger.. 

 

Vi har ikke hage i det hele tatt, bor i leilighetskompleks. Jeg har kjøp leiligheten før jeg traff han og står som eier av den.

 

HI

Anonymous poster hash: 6ffe5...2c5

[Anonym bruker]

Siden det er dn leilighet,og dine barn hadde jeg rett og slett sagt følgende til han i kveld:

Nå skal du legge fra deg boka/pc/slå av tv,og høre på hva jeg sier. (fortell hva du opplever og føler)Så skal du fortelle meg hva som går av deg om dagen. Fortell meg hvordan vi kan løse dette. Vil du ikke det,vil jeg ha deg ut av min leilighet i morgen.

 

Anonymous poster hash: e8464...5ac

[Anonym bruker]

Ja noe er jeg nødt å gjøre. Følelsene mine for han har svinnet hen det siste året, til tross for at jeg har forsøkt å holde ting ved like. Det er bare så vanskelig å skulle bryte av, for samtidig som jeg ikke vil mer er jeg også litt red for å bli alene igjen. Selv om jeg ser at dette forholdet er ikke noe å ta vare på lengre. Jeg er på det punktet nå at jeg faktisk bor med et menneske jeg ikke liker, og langt mindre elsker. Får prøve å ta etter en prat med han i kveld, men jeg er rimelig sikker på at det er til ingen nytte.

 

HI

Anonymous poster hash: 6ffe5...2c5

[Anonym bruker]

 

Ja noe er jeg nødt å gjøre. Følelsene mine for han har svinnet hen det siste året, til tross for at jeg har forsøkt å holde ting ved like. Det er bare så vanskelig å skulle bryte av, for samtidig som jeg ikke vil mer er jeg også litt red for å bli alene igjen. Selv om jeg ser at dette forholdet er ikke noe å ta vare på lengre. Jeg er på det punktet nå at jeg faktisk bor med et menneske jeg ikke liker, og langt mindre elsker. Får prøve å ta etter en prat med han i kveld, men jeg er rimelig sikker på at det er til ingen nytte.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 6ffe5...2c5

 

 

Du skriver at du er redd for å bli alene. Kan du egentlig bli mer ensom enn du er i det forholdet?

 

Blir du singel slipper du daglig å møte ensomheten i en mann som distanserer seg så mye, du slipper frustrasjonene med forventninger og forhåpninger som det aldri blir noe av.

Blir du singel så gir du deg selv muligheten til å treffe en mann som faktisk er tilstede i livet ditt.

 

Vet jeg har svart deg i tidligere tråder også. Denne mannen gjør ikke noe for å integrere seg i samfunnet han lever i. Om jeg ikke husker feil så har han heller ikke lært seg mye norsk. Han tar avstand fra alt rundt ham.

 

Kan han ha kultursjokk? Les litt om det. Det kan sitte i om man isolerer seg slik han gjør, og han trenger ikke være bevisst at det er det han har. Ikke at det er en unnskyldning, han er voksen og må ta ansvar for å få hjelp, ansvar for å ta sin del av felles arbeidsoppgaver.

 

Unnskyldningen hans for å være "tilgjengelig" på dataen hele tiden, det er bare tull. Han jobbe med data.... han greier nok å sette på et varsel, kanskje opp mot mobilen sin også slik at han kan gjøre husarbeid, handle og likevel innen kort tid være tilgjengelig for jobben.

 

Jeg tror du får det bedre som singel. Og det tror jeg han også får om dere går fra hverandre, for jeg tror ikke han heller har det bra slik han lever nå.

 

Normalt ville jeg sagt parterapi, men denne mannen er så lite villig til å ta tak i egen situasjon og i forholdet at jeg tviler på om det har noen hensikt :/

 

Anonymous poster hash: c4c97...cd4