Uenige om vi skal ha barn eller ikke

[Anonym bruker]

Vi har vært sammen i 8 år og har ingen felles barn men jeg har ett barn på 11 år fra før. Jeg ville ha barn med han men han var usikker og sa han ikke ville. Jeg håpet han ville ombestemme seg og har ventet tålmodig. For rundt 2 år siden slo jeg det helt fra meg og forsonet meg helt med at jeg ikke skulle få flere barn og det var egentlig helt greit.

 

Jeg startet i ny jobb i år og følte egentlig at livet er ganske stabilt. Jeg stortrives i den nye jobben, barnet mitt er på vei til å bli selvstendig og jeg er mindre stresset. Samboer jobber mye så mye faller på meg uansett(vi har tre hunder så krever mye)

 

Uansett nå kommer han plutselig å sier at han vil ha barn. Han har snudd helt om.

Men jeg vil jo ikke dette nå. Har jo forbredt meg på at jeg ikke skulle ha flere. Det passer dårlig i forhold til den nye jobben og diverse andre ting. Dessuten praktisk sett kommer det meste til å falle på meg og det passer svært dårlig da jeg pendler og det funker dårlig med en barnehagetider osv. Han mener det bare er dårlige unnskyldninger. Innerst inne har jeg oppriktig ikke ønske om flere barn.

 

Om jeg ikke gir han barn så går han og mitt barn mister sin stefar.

 

Jeg har vel egentlig tatt et valg inni meg.... trenger bare å se om flere hadde tatt det samme valget....

 

Anonymous poster hash: a0337...a64

[Superdolly]

Jeg ville ha startet med å spørre ham om hvordan han hadde tenkt å løse det praktisk. Hadde han tenkt å jobbe mindre, eventuelt bytte jobb? Hvis han sa nei, ville jeg spurt ham om hvorfor han mente det var rimelig å lesse all jobben over på meg. Og hvorfor han tenkte det var rimelig at jeg måtte bytte jobb når han ikke ville.

 

Jeg hadde ikke gitt meg på den, han skulle fått hoste opp helt konkrete løsningsforslag og også vise at det var mer enn bare tomme ord.

[Leeloo76]

Hvor gamle er dere? Hvis jeg virkelig ikke ønsket flere barn ville jeg nok latt mannen gå. Han har jo all rett til å endre mening, men da må han finne ei som ønsker barn. Sa du i fra til ham for to år siden at barn nå var uaktuelt?

 

Vet ikke om jeg hadde turt å stole på ev. lovnader om at han tar støyten mht. din jobb, første halvåret samt selve graviditeten faller jo uansett på deg i stor grad.

[Anonym bruker]

Jeg ville ha startet med å spørre ham om hvordan han hadde tenkt å løse det praktisk. Hadde han tenkt å jobbe mindre, eventuelt bytte jobb? Hvis han sa nei, ville jeg spurt ham om hvorfor han mente det var rimelig å lesse all jobben over på meg. Og hvorfor han tenkte det var rimelig at jeg måtte bytte jobb når han ikke ville.

 

Jeg hadde ikke gitt meg på den, han skulle fått hoste opp helt konkrete løsningsforslag og også vise at det var mer enn bare tomme ord.

Vi har snakket om det. Han kommer ikke til å bytte jobb. Han mener ikke at jeg skal bytte jobb heller. Jeg har nettopp byttet jobb. Fra turnus til dagjobb noe som er positivt.

 

Men jeg må pendle. Før hadde jeg 5 min til jobben men det funket dårlig med turnus siden han var så mye borte. Men nå kan jeg jobbe 100 % uten å være avhengig av han. Og siden barnet mitt er så stort så klarer hun seg Før og etter skolen.

 

Problemet er at jeg vil ikke rekke barnehagen og må da jobbe redusert evt. Noe jeg ikke vil. Jeg har nettopp startet i ny jobb og jeg ønsker ikke å ofre meg nå igjen. Nå vil bygge karriere å komme meg litt oppover nåe sjansen min er der. Er så lei av at jobben hans skal komme foran min hele tiden.

 

H.i

 

Anonymous poster hash: a0337...a64

[Anonym bruker]

Jeg hadde fått et barn til..

 

Anonymous poster hash: 7dfdb...506

[Anonym bruker]

Høres ut som om det er mer feil i forholdet enn om dere skal ha barn eller ikke.

Anonymous poster hash: 0af81...ffd

[Anonym bruker]

Hvor gamle er dere? Hvis jeg virkelig ikke ønsket flere barn ville jeg nok latt mannen gå. Han har jo all rett til å endre mening, men da må han finne ei som ønsker barn. Sa du i fra til ham for to år siden at barn nå var uaktuelt?

 

Vet ikke om jeg hadde turt å stole på ev. lovnader om at han tar støyten mht. din jobb, første halvåret samt selve graviditeten faller jo uansett på deg i stor grad.

Jeg er 30 og han 29.

Nei jeg sa ikke til han for 2 år siden at barn var uaktuelt. Jeg trodde han fortsatt sto på sitt at han ikke ville ha egne barn. Så da tenkte jeg egentlig at vi var enige. Før han plutselig for 2 uker siden hadde endret mening. Ja han skal selvfølgelig få lov å forlate meg på dagen om han vil.

 

H.i

 

Anonymous poster hash: a0337...a64

[Anonym bruker]

 

Høres ut som om det er mer feil i forholdet enn om dere skal ha barn eller ikke.

 

Anonymous poster hash: 0af81...ffd

Egentlig ikke. Har det veldig fint i hverdagen når han først er hjemme og han behandlinger datteren min som sin egen. Har egentlig ingenting å klage på der. Jeg vil bare ikke ha flere barn nå. Orker ikke starte på nytt så sent.

 

H.i

 

Anonymous poster hash: a0337...a64

[Superdolly]

 

Jeg ville ha startet med å spørre ham om hvordan han hadde tenkt å løse det praktisk. Hadde han tenkt å jobbe mindre, eventuelt bytte jobb? Hvis han sa nei, ville jeg spurt ham om hvorfor han mente det var rimelig å lesse all jobben over på meg. Og hvorfor han tenkte det var rimelig at jeg måtte bytte jobb når han ikke ville.

 

Jeg hadde ikke gitt meg på den, han skulle fått hoste opp helt konkrete løsningsforslag og også vise at det var mer enn bare tomme ord.

Vi har snakket om det. Han kommer ikke til å bytte jobb. Han mener ikke at jeg skal bytte jobb heller. Jeg har nettopp byttet jobb. Fra turnus til dagjobb noe som er positivt.

 

Men jeg må pendle. Før hadde jeg 5 min til jobben men det funket dårlig med turnus siden han var så mye borte. Men nå kan jeg jobbe 100 % uten å være avhengig av han. Og siden barnet mitt er så stort så klarer hun seg Før og etter skolen.

 

Problemet er at jeg vil ikke rekke barnehagen og må da jobbe redusert evt. Noe jeg ikke vil. Jeg har nettopp startet i ny jobb og jeg ønsker ikke å ofre meg nå igjen. Nå vil bygge karriere å komme meg litt oppover nåe sjansen min er der. Er så lei av at jobben hans skal komme foran min hele tiden.

 

H.i

 

Anonymous poster hash: a0337...a64

 

Men da må han komme med noen konkrete løsninger til hvordan han mener dette skal løses. Sier han at han mener du skal jobbe redusert, eller er det du som har tenkt at dette er løsningen? Spør ham hvordan han helt konkret tenker at dere skal rekke å hente i barnehagen når den stenger 17.00 og du er hjemme fra jobb 17.45? Og han ikke er villig til å jobbe mindre..

 

Sier han at du skal gå ned i stilling, spør du ham hvorfor han mener at det er rimelig at du skal ofre karrieren når det er han som vil ha barn.

[Anonym bruker]

Han er 29?! Så klart vil han ha barn, noe annet hadde vært rart. Mange som ikke er klare for det før de nærmer seg 30. Skulle bare mangle at du gir mannen barn, minst ett barn.

 

Anonymous poster hash: 9a345...8ad

[Anonym bruker]

Skjønner ikke mennesker som synes praktiske ting er viktigere enn det magiske med å få barn..... Alt organiserer seg selvfølgelig helt fint om dere velger å få barn....Skjønner mannen godt jeg,-men vi er forskjellige... Ps 30 er IKKE sent. jeg fikk 4 barn etter 30,jeg;)

Anonymous poster hash: 42f66...888

[Anonym bruker]

Jeg hadde valgt å få barn. 

Men nå er ikke jeg noe karrieremenneske, og hadde glatt jobbet redusert for å ha tid. 

Anonymous poster hash: 124f1...064

[Luksusdyret]

 

Hvor gamle er dere? Hvis jeg virkelig ikke ønsket flere barn ville jeg nok latt mannen gå. Han har jo all rett til å endre mening, men da må han finne ei som ønsker barn. Sa du i fra til ham for to år siden at barn nå var uaktuelt?

 

Vet ikke om jeg hadde turt å stole på ev. lovnader om at han tar støyten mht. din jobb, første halvåret samt selve graviditeten faller jo uansett på deg i stor grad.

Jeg er 30 og han 29.

Nei jeg sa ikke til han for 2 år siden at barn var uaktuelt. Jeg trodde han fortsatt sto på sitt at han ikke ville ha egne barn. Så da tenkte jeg egentlig at vi var enige. Før han plutselig for 2 uker siden hadde endret mening. Ja han skal selvfølgelig få lov å forlate meg på dagen om han vil.

 

H.i

 

Anonymous poster hash: a0337...a64

 

 

 

Jeg tror han har funnet en annen, sorry. Hvis han i 8 år ikke ville ha barn overhode, innordnet seg slik at det ikke passer med små barn (jobb osv), og så plutselig for TO UKER SIDEN kommer og sier at enten barn nå, eller så går han, så er det ei annen inne i bildet. Ellers hadde du fått mye lengre tid til å tenke over det, han ville komme med konkrete forslag og sånt. Sånn som det er nå så forlanger han noe du ikke kan gjøre uten å ofre deg, han ønsker ikke å ofre seg, så du blir nødt til å si nei, ergo kan han med letthet fly sin vei. Hvorfor plutselig så hast når han er TJUENI år? Hadde forstått hvis han var over 40.

[Luksusdyret]

Han er 29?! Så klart vil han ha barn, noe annet hadde vært rart. Mange som ikke er klare for det før de nærmer seg 30. Skulle bare mangle at du gir mannen barn, minst ett barn.

 

Anonymous poster hash: 9a345...8ad

 

 

Så hun må ofre seg fordi HAN vil ha barn, mens han kan fortsette som før?

[Anonym bruker]

Han er 29?! Så klart vil han ha barn, noe annet hadde vært rart. Mange som ikke er klare for det før de nærmer seg 30. Skulle bare mangle at du gir mannen barn, minst ett barn.

 

Anonymous poster hash: 9a345...8ad

For en kvalm ting å skrive! Det som skulle mangle er at hi ikke går på kompromiss med seg selv for å gi en mann barn når hun ikke ønsker flere selv. Han står fritt til å dra sier hun, han har valgt å la henne vente i åtte (!) år før han bestemte seg, skulle bare mangle at han respekterer henne og hennes valg på samme måte som hun respekterer hans og hans mulighet til å dra.

 

 

 

Anonymous poster hash: acd73...e80

[Luksusdyret]

 

Han er 29?! Så klart vil han ha barn, noe annet hadde vært rart. Mange som ikke er klare for det før de nærmer seg 30. Skulle bare mangle at du gir mannen barn, minst ett barn.

 

Anonymous poster hash: 9a345...8ad

For en kvalm ting å skrive! Det som skulle mangle er at hi ikke går på kompromiss med seg selv for å gi en mann barn når hun ikke ønsker flere selv. Han står fritt til å dra sier hun, han har valgt å la henne vente i åtte (!) år før han bestemte seg, skulle bare mangle at han respekterer henne og hennes valg på samme måte som hun respekterer hans og hans mulighet til å dra.

 

 

 

Anonymous poster hash: acd73...e80

 

 

 

Denne anonyme er sikkert den samme som sier at husarbeid er kvinnens arbeid alene, og at mannen må vartes opp og stelles for 24/7 hele livet. Man GIR ikke noen barn, et barn er et fellesprosjekt som man får når man har både lyst, mulighet og grunnlag til å ta vare på.

[Anonym bruker]

Skjønner deg godt og synes du har tatt det rette valget for dere. Det er sent å komme nå, og når han i tillegg ikke kan ofre noe gjør det valget veldig enkelt! Du og barnet ditt kan få et fint liv uten denne litt egoistiske mannen!

 

Anonymous poster hash: b5234...13f

[Anonym bruker]

Det tar ofte tid til å bli klar for å bli forelder. At han ikke var klar før han er 29 er ikke så rart. Jeg synes absolutt ikke det er for sent å begynne på nytt når du er 30. Det er da ingen alder! Veldig mange får sitt første barn etter fylte 30. Du vil fortsatt ha tid til å gjøre karriere. Men dere må selvsagt snakke sammen. Bli enige på forhånd hvordan det praktiske skal løses. Det skal ikke være en selvfølge at du tar hele permisjonen hvis du ikke vil det. Det er synd om det skulle bli slutt mellom dere hvis alt annet fungere så greit, men dere må jo da selvsagt bli enige.

 

Anonymous poster hash: f235a...410

[Anonym bruker]

 

Skjønner ikke mennesker som synes praktiske ting er viktigere enn det magiske med å få barn..... Alt organiserer seg selvfølgelig helt fint om dere velger å få barn....Skjønner mannen godt jeg,-men vi er forskjellige... Ps 30 er IKKE sent. jeg fikk 4 barn etter 30,jeg;)

 

Anonymous poster hash: 42f66...888

Ja men da startet du kanskje ikke når du var 19 heller?

Bare tanken på at jeg skal løpe etter klokka en ny runde nå i årevis frister ikke. Barnet mitt var alltid den første i barnehagen og den siste og jeg måtte hver dag løpe med hjerte i halsen for å rekke jobben . Jeg synes det er så godt å slippe disse åpningstidene i barnehage og sfo nå. Kanskje egoistisk tenkt men har en helt annen ro i kroppen nå.

 

 

Anonymous poster hash: a0337...a64

[Anonym bruker]

Det tar ofte tid til å bli klar for å bli forelder. At han ikke var klar før han er 29 er ikke så rart. Jeg synes absolutt ikke det er for sent å begynne på nytt når du er 30. Det er da ingen alder! Veldig mange får sitt første barn etter fylte 30. Du vil fortsatt ha tid til å gjøre karriere. Men dere må selvsagt snakke sammen. Bli enige på forhånd hvordan det praktiske skal løses. Det skal ikke være en selvfølge at du tar hele permisjonen hvis du ikke vil det. Det er synd om det skulle bli slutt mellom dere hvis alt annet fungere så greit, men dere må jo da selvsagt bli enige.

 

Anonymous poster hash: f235a...410

Han har jo vært "pappa " i 8 år allerede. Biologisk far er dessverre død så min samboer har vært som en far for henne alle disse årene. I perioder er jeg mye alene pga jobben hans som gjør at han er borte i flere måneder om gangen og jeg har virkelig ikke lyst til å sitte alene med en baby i tillegg. Jeg er vel egoistisk der men føler jeg har mer frihet når jeg har ett barn som er større og hva vi kan gjøre når han er borte. En baby vil "ødelegge" alt

 

H.i

 

Anonymous poster hash: a0337...a64

[Anonym bruker]

 

 

 

Hvor gamle er dere? Hvis jeg virkelig ikke ønsket flere barn ville jeg nok latt mannen gå. Han har jo all rett til å endre mening, men da må han finne ei som ønsker barn. Sa du i fra til ham for to år siden at barn nå var uaktuelt?

 

Vet ikke om jeg hadde turt å stole på ev. lovnader om at han tar støyten mht. din jobb, første halvåret samt selve graviditeten faller jo uansett på deg i stor grad.

Jeg er 30 og han 29.

Nei jeg sa ikke til han for 2 år siden at barn var uaktuelt. Jeg trodde han fortsatt sto på sitt at han ikke ville ha egne barn. Så da tenkte jeg egentlig at vi var enige. Før han plutselig for 2 uker siden hadde endret mening. Ja han skal selvfølgelig få lov å forlate meg på dagen om han vil.

 

H.i

 

Anonymous poster hash: a0337...a64

 

Jeg tror han har funnet en annen, sorry. Hvis han i 8 år ikke ville ha barn overhode, innordnet seg slik at det ikke passer med små barn (jobb osv), og så plutselig for TO UKER SIDEN kommer og sier at enten barn nå, eller så går han, så er det ei annen inne i bildet. Ellers hadde du fått mye lengre tid til å tenke over det, han ville komme med konkrete forslag og sånt. Sånn som det er nå så forlanger han noe du ikke kan gjøre uten å ofre deg, han ønsker ikke å ofre seg, så du blir nødt til å si nei, ergo kan han med letthet fly sin vei. Hvorfor plutselig så hast når han er TJUENI år? Hadde forstått hvis han var over 40.

Tror faktisk ikke han er utro. Han har ingen av de klassiske tegnene. Så det er egentlig min minste bekymring oppi alt dette. Han er typen som plutselig får rare ting for seg.

 

H.i

 

Anonymous poster hash: a0337...a64

[Gjest Antarctica]

Hvis du ikke vil miste friheten, kan du stille betingelser. At dere ikke setter i gang med prøving før han har skiftet til en jobb som tillater at han er hovedomsorgsperson så snart barselpermisjonen er ferdig

[Anonym bruker]

At en mann i tidlig 20 årene sier han ikke vil ha barn, er vel ikke unormalt. Nå er han 29 og vil likevel, burde ikke komme som en overraskelse? Herregud dere er jo så unge, vent et år eller to og kjør på - man angrer ALDRI på et barn..! Hadde imidlertid forlangt at han bytter jobb/reiser mindre.

 

Anonymous poster hash: 27e23...3ab

[Anonym bruker]

At en mann i tidlig 20 årene sier han ikke vil ha barn, er vel ikke unormalt. Nå er han 29 og vil likevel, burde ikke komme som en overraskelse? Herregud dere er jo så unge, vent et år eller to og kjør på - man angrer ALDRI på et barn..! Hadde imidlertid forlangt at han bytter jobb/reiser mindre.

 

Anonymous poster hash: 27e23...3ab

Nettopp det som er hovedproblemet. Han kommer ikke til å bytte jobb. Derfor er det jeg som ender opp med å få et barn til. Ikke VI. Dessverre.

 

H.i

 

Anonymous poster hash: a0337...a64

[Anonym bruker]

 

At en mann i tidlig 20 årene sier han ikke vil ha barn, er vel ikke unormalt. Nå er han 29 og vil likevel, burde ikke komme som en overraskelse? Herregud dere er jo så unge, vent et år eller to og kjør på - man angrer ALDRI på et barn..! Hadde imidlertid forlangt at han bytter jobb/reiser mindre.

 

Anonymous poster hash: 27e23...3ab

Nettopp det som er hovedproblemet. Han kommer ikke til å bytte jobb. Derfor er det jeg som ender opp med å få et barn til. Ikke VI. Dessverre.

 

H.i

 

Anonymous poster hash: a0337...a64

Da må du stille ultimatum. Si at hvis dere skal prøve å få et barn må han enten bytte jobb eller jobbe redusert,slik at hans jobb er forenelig med barnehage osv. Hvis han nekter å gjøre det,spør hvorfor han mener at det er riktig at det er du som må "ofre" deg. Eventuelt hvordan han tenker at kabalen skal gå opp hvis dere begge fortsetter å jobbe som nå. Han må se at det å få et barn,innebærer å måtte ofre andre ting,og at han må ta sin del av ansvaret og ikke forvente at det er du som gjør det.

 

Anonymous poster hash: 7324f...579