"Hva jobber du med"- spørsmålet

[Anonym bruker]

Uansett hvor man ferdes så får man dette spørsmålet. Jeg prøver å være fordomsfri, men jeg må innrømme at hva mennesker jobber med påvirker hvor interessante jeg finner dem. De som ikke jobber i det hele tatt er jeg nærmest uinteressert i å prate med. 

 

Hva tenker dere om folks yrker?

Anonymous poster hash: 87d2e...de0

[Anonym bruker]

 

Uansett hvor man ferdes så får man dette spørsmålet. Jeg prøver å være fordomsfri, men jeg må innrømme at hva mennesker jobber med påvirker hvor interessante jeg finner dem. De som ikke jobber i det hele tatt er jeg nærmest uinteressert i å prate med.

 

Hva tenker dere om folks yrker?

 

Anonymous poster hash: 87d2e...de0

Tusen takk 😔 Etter mange år i Forsvaret er jeg dessverre blitt veldig klar over hvor jævlig liten verdi man har som syk. Smør derfor inn!

 

Anonymous poster hash: 15cd5...169

[Anonym bruker]

Jeg tenker at de fleste tenker litt som deg, hi. Arbeidet vårt definerer oss litt som mennesker og personer. Vi alle føler vel at vi har en jobbidentitet. Nettopp derfor føler jeg en stor sorg nå når jeg nettopp har gått over på aap. Heldigvis er jeg enda ansatt og kan si hvor jeg "jobber" ved spm.

 

Anonymous poster hash: 3b411...070

[Anonym bruker]

Enig, HI. Mennesker som ikke jobber har ofte lite å snakke om, bortsett fra de som har interessante hobbyer, reiser mye el.

Synd å si det, men jobben er med på å identifisere mennesker og hvem de er.

 

Arbeid gir en bekreftelse på at vi mestrer livet, det gir oss sosial kontakt og også identitet, sier Erik Falkum, psykiater ved Oslo universitetssykehus og professor ved Avdeling for forskning og utvikling ved Universitetet i Oslo.

Anonymous poster hash: 1f3ad...f6c

[Anonym bruker]

Skjønner hva du mener. Men selv er jeg mindre interessert i å snakke med en som sier de jobber innen omsorgsyrker (bortsett fra leger og psykologer) enn feks en ingeniør på app. Så for meg er det kanskje mer vesentlig hvilken utdannelse man har enn hvilken jobb.

 

Anonymous poster hash: 2379e...e96

[skjotta]

Jobb er en stor del av det man finner interessant med mennesker man møter, men samtidig bare en del. Jeg tenker at det har mye å si hvordan man presenterer sin jobb eller manglende sådan.

 

Sier man "jeg jobber ikke" og avslutter der synes jeg ikke det er interessant, men om noen sier "jeg jobber ikke pga xxxxxx, men fyller dagene mine med yyyyyyy og er glad i å holde på med zzzzzzz" så kan det være like interessant som han som er lege eller hun som er menneskerettsadvokat.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg godt igjen, men fra andre siden. Hadde i mange år det folk så på som en spennende jobb og jeg ble sett på som interessant og intellektuell.

 

Såå.. Ble jeg syk og falt helt utenfor arbeidslivet.. 😞😞 Forferdelig sårende å merke hvordan noen mennesker ser ned på meg fordi jeg:

 

1. har "valgt" å være syk

2. er hjemmeværende/uten jobb

3. har prøvd "alt" for å bli frisk - også ulike dietter - og blir sett på som rar

 

Anonymous poster hash: 3712d...8d9

[Anonym bruker]

 

Enig, HI. Mennesker som ikke jobber har ofte lite å snakke om, bortsett fra de som har interessante hobbyer, reiser mye el.

Synd å si det, men jobben er med på å identifisere mennesker og hvem de er.

 

Arbeid gir en bekreftelse på at vi mestrer livet, det gir oss sosial kontakt og også identitet, sier Erik Falkum, psykiater ved Oslo universitetssykehus og professor ved Avdeling for forskning og utvikling ved Universitetet i Oslo.

 

Anonymous poster hash: 1f3ad...f6c

Vel... Jeg jobber hos skatteoppkreveren, det hender folk plutselig ikke har så mye mer å snakke om da. Har for øvrig taushetsplikt og kan ikke diskutere jobb med andre enn mine kollegaer.

 

Jobben er bare en del av personen. Det kan være minst like interessant å snakke med en person som av ulike årsaker ikke jobber som for eksempel med en advokat.

 

Anonymous poster hash: e42d7...172

[Anonym bruker]

Jobb er en stor del av det man finner interessant med mennesker man møter, men samtidig bare en del. Jeg tenker at det har mye å si hvordan man presenterer sin jobb eller manglende sådan.

 

Sier man "jeg jobber ikke" og avslutter der synes jeg ikke det er interessant, men om noen sier "jeg jobber ikke pga xxxxxx, men fyller dagene mine med yyyyyyy og er glad i å holde på med zzzzzzz" så kan det være like interessant som han som er lege eller hun som er menneskerettsadvokat.

Samtidig skal man være forsiktig med å gjøre alt for mye av y og z som syk eller ufør - da blir man plutselig dømt for at man kunne brukt den tiden eller energien til å jobbe istedet.

 

Anonymous poster hash: 3b411...070

[Anonym bruker]

 

Uansett hvor man ferdes så får man dette spørsmålet. Jeg prøver å være fordomsfri, men jeg må innrømme at hva mennesker jobber med påvirker hvor interessante jeg finner dem. De som ikke jobber i det hele tatt er jeg nærmest uinteressert i å prate med. 

 

Hva tenker dere om folks yrker?

 

Anonymous poster hash: 87d2e...de0

 

 

 

Du skriver at du forsøker å være fordomsfri, men likevel virker du ganske overfladisk, for du generaliserer "folk som ikke jobber" som helt uinteressante uten å trekke frem at dette på ingen måte er en homogen gruppe. Blant "folk som ikke jobber" har du mennesker som er svært høyt utdannede, middels utdannet, lite utdannet, ikke utdannet, du har folk som tross ingen utdannelse har bygd opp suksessrike bedrifter, du har folk som har jobbet i mange år, du har folk som aldri vil greie å komme tilbake i jobb, du har folk som vil greie å komme ut i jobb, du har noen få som ikke ønsker å jobbe, og du har de som er hjemmeværende en periode av fritt valg fordi det passer familien best i den livsfasen. Du har unge, du har gamle, du har middelaldrende. Du har personer som har mye engasjement, du har personer som fremdeles blir sett på som store fagkapasiteter og fremdeles blir rådspurt av kolleger, du har personer med varierte interesser og hobbyer, du har personer som har reist og jobbet i utlandet, du har personer som jobber frivillig.

 

Folk som er så trangsynte og har så steile holdninger som deg, HI, som i tillegg prøver å hevde de prøver å være fordomsfrie... det er de jeg finner uinteressante.

 

 

Anonymous poster hash: 6f9dd...0c0

[Anonym bruker]

Tja.

 

Det kommer helt an på hva man jobber som, er min erfaring.

 

Jeg og mannen har begge studert mer enn fem år på universitet/høyskole. Mannen har to bachelorgrader og en mastergrad, og har en jobb i media. Han er visst veldig "spennende" pga jobben sin. Folk blir imponerte av å høre om utdannelsen og jobben hans. Han tjener ikke veldig bra.

 

Jeg er adjunkt med opprykk, har jobbet ti år som lærer på en stor ungdomsskole. Jeg tjener bedre enn mannen, og har mer ansvar enn ham (kontaktlærer, øverste ansvarlige på skolen for et spesielt fag etc).

 

Typisk respons når jeg svarer på spørsmål om hva yrket mitt er: Dere lærere har fri hele året. Dere lærere bare sutrer og klager og vil ha mer lønn. Det er så lett å være lærer at det kunne hvem som helst klare.

 

Neste gang noen spør, vurderer jeg å si at jeg er hjemmeværende.

 

Anonymous poster hash: f25a5...7e1

[Anonym bruker]

Selvfølgelig påvirker yrkesvalg i hvilken grad man fatter interesse for en person. De aller fleste har en tendens til å velge venner som i noen grad ligner en selv, deler interesser osv. Det har vært forsket på, og det er ikke bare fordi det er folk med samme utdanning man møter på studier og i yrkeslivet, men også fordi vi generelt tiltrekkes av de vi deler interessefelt med.

 

Det betyr selvfølgelig ikke at jeg ikke kan ha ting å snakke om med både hjemmeværende husmødre, uføre yrkesmilitære, sauebønder og sivilingeniører - selv om jeg ser at jeg representerer samme tendens. Er sosialfaglig utdannet og har en omgangskrets preget av sosionomer, lærere, barnevernpedagoger, psykologer, jurister, leger og sykepleiere. Det har jo noe med felles interesser å gjøre. Samtidig har jeg også nære venner som jobber med å skifte dekk og å selge aksjer, begge deler for meg ubegripelige yrkesvalg.

Anonymous poster hash: 1afc6...4d1

[Gjest Antarctica]

Jeg har blitt nødt til å spise i meg mine fordommer VELDIG mange ganger. Foreslår at du begynner enten å stille noen andre spørsmål først, HI, eller at du overtaler deg selv til å snakke mer med noen av de "uinteressante". Du kunne bli overraska.

[meg-og-mine]

Er jeg den eneste som ikke liker jobb prat på fritiden :-p ? Jeg snakker med mine barn og samboer om dette så klart, men når jeg møter venner eller slekt så er jobb det siste jeg ønsker å prate om.

 

Jeg er renholder så kanskje derfor jeg ikke liker å prate så mye om det ? "De skittene toalettene jeg vasket i dag" xDDD

 

Nei jeg synes jobb prat er kjedelig egentlig. Så klart er forfremmelser osv kjekt å høre om men det finnes en grense :-)

[Anonym bruker]

Jeg hater dette spørsmålet. Ja, jeg er arbeidsledig etter en stor psykisk knekk, og har etter noen år ute av arbeidslivet store problemer med å få en fot innafor igjen. Nå er jeg dog i permisjon, og har planer om å studere litt når den er over slik at jeg forhåpentlivis stiller litt sterkere på arbeidsmarkedet. 

Og jeg hater at hele min verdi blir basert på "hva jeg jobber med" - altså ingenting akkuratt nå, derfor heller ingen verdi. Jeg føler ofte på dette, derfor unngår jeg også folk, noe som i det lange løp ikke er særlig bra for min psykiske helse.

 

Selv driter jeg i hva andre jobber med, og jeg baserer ikke min interesse på hvilket yrke en person har, eller ikke har. Hvem de er innerst inne er så mye mer enn det.

Anonymous poster hash: 75075...800

[Anonym bruker]

Tja.

 

Det kommer helt an på hva man jobber som, er min erfaring.

 

Jeg og mannen har begge studert mer enn fem år på universitet/høyskole. Mannen har to bachelorgrader og en mastergrad, og har en jobb i media. Han er visst veldig "spennende" pga jobben sin. Folk blir imponerte av å høre om utdannelsen og jobben hans. Han tjener ikke veldig bra.

 

Jeg er adjunkt med opprykk, har jobbet ti år som lærer på en stor ungdomsskole. Jeg tjener bedre enn mannen, og har mer ansvar enn ham (kontaktlærer, øverste ansvarlige på skolen for et spesielt fag etc).

 

Typisk respons når jeg svarer på spørsmål om hva yrket mitt er: Dere lærere har fri hele året. Dere lærere bare sutrer og klager og vil ha mer lønn. Det er så lett å være lærer at det kunne hvem som helst klare.

 

Neste gang noen spør, vurderer jeg å si at jeg er hjemmeværende.

 

Anonymous poster hash: f25a5...7e1

Jeg er/har vært lærer, og gikk over til en bedre betalt jobb i privat sektor. Men jeg vet jeg hadde mer yrkesstolthet da jeg jobbet som lærer enn det jeg har nå. Jeg applauderer lærere!

 

 

Anonymous poster hash: 0dc85...744

[Anonym bruker]

Hva folk jobber med har jeg veldig liten interesse for. Har pratet med arbeidsledige og syke som er meget intr. mennesker, og feks advokater og leger som jeg ikke har noe til overs over. Heldigvis det jeg hele mennesket, og "dømmer" ut fra andre kriterier.

 

Anonymous poster hash: 7eb3c...a8c

[Anonym bruker]

Men, snakker folk så mye om jobben? Annet enn innledningspørsmål? Jeg kommer sjeldent inn på samtaler om jobb, når jeg ikke er på kontoret, vel og merke. Har ingen interesse av å høre hva naboen gjorde på jobb i går, men vi har heldigvis mange andre ting å snakke om. Med venninner er det fritiden, familie, hobbyer osv  som snakkes om, sjeldent jobb. 

Anonymous poster hash: 2a744...db8

[Anonym bruker]

Hans Rotmo har den siste tiden noen utsagn som stritter imot mine meninger, men for mange år siden skrev han en sangtekst, hvor linja "meningen med livet er et ærlig arbeid"...

 

Ja, å ha en jobb å gå til gir mening med livet, og er med på å selvrealisere deg..

 

Anonymous poster hash: 75a11...54a

[Anonym bruker]

Hans Rotmo har den siste tiden noen utsagn som stritter imot mine meninger, men for mange år siden skrev han en sangtekst, hvor linja "meningen med livet er et ærlig arbeid"...

 

Ja, å ha en jobb å gå til gir mening med livet, og er med på å selvrealisere deg..

 

Anonymous poster hash: 75a11...54a

Så vi som er syke har ingen mening med livet vi da???

Meningen med livet er barna, familie, glede og lykke.

 

Anonymous poster hash: f163d...675

[Anonym bruker]

 

Hans Rotmo har den siste tiden noen utsagn som stritter imot mine meninger, men for mange år siden skrev han en sangtekst, hvor linja "meningen med livet er et ærlig arbeid"...

Ja, å ha en jobb å gå til gir mening med livet, og er med på å selvrealisere deg..Anonymous poster hash: 75a11...54a

Så vi som er syke har ingen mening med livet vi da???

Meningen med livet er barna, familie, glede og lykke. Anonymous poster hash: f163d...675

jøss da, hvorfor piggene ute? Hårsår??

 

Har jeg her satt en definisjon på hva arbeid er????

 

 

Anonymous poster hash: 75a11...54a

[Anonym bruker]

 

Tja.

Det kommer helt an på hva man jobber som, er min erfaring.

Jeg og mannen har begge studert mer enn fem år på universitet/høyskole. Mannen har to bachelorgrader og en mastergrad, og har en jobb i media. Han er visst veldig "spennende" pga jobben sin. Folk blir imponerte av å høre om utdannelsen og jobben hans. Han tjener ikke veldig bra.

Jeg er adjunkt med opprykk, har jobbet ti år som lærer på en stor ungdomsskole. Jeg tjener bedre enn mannen, og har mer ansvar enn ham (kontaktlærer, øverste ansvarlige på skolen for et spesielt fag etc).

Typisk respons når jeg svarer på spørsmål om hva yrket mitt er: Dere lærere har fri hele året. Dere lærere bare sutrer og klager og vil ha mer lønn. Det er så lett å være lærer at det kunne hvem som helst klare.

Neste gang noen spør, vurderer jeg å si at jeg er hjemmeværende. Anonymous poster hash: f25a5...7e1

Jeg er/har vært lærer, og gikk over til en bedre betalt jobb i privat sektor. Men jeg vet jeg hadde mer yrkesstolthet da jeg jobbet som lærer enn det jeg har nå. Jeg applauderer lærere!Anonymous poster hash: 0dc85...744

 

Takk!

 

Anonymous poster hash: f25a5...7e1

[Surogvanskelig]

Skjønner hva du mener. Men selv er jeg mindre interessert i å snakke med en som sier de jobber innen omsorgsyrker (bortsett fra leger og psykologer) enn feks en ingeniør på app. Så for meg er det kanskje mer vesentlig hvilken utdannelse man har enn hvilken jobb.

 

Anonymous poster hash: 2379e...e96

Fordi de som jobber i helsevesenet er lavt utdannet?

[Iiiiik]

Jeg spør ofte om det og synes svaret er relevant, det gir meg en viss pekepinn på hva vi eventuelt har felles. For min egen del er utdanningen (og dermed også yrket) nokså relevant i måten jeg definerer meg selv på. Synes dog en som ikke jobber ofte er mer interessante enn dem som er helt opphengte i egen jobb. Han som stadig snakker om ulike former for sporveksler f.eks (han jobber i NSB) vil jeg helst ikke snakke med... 

[soleia]

Jeg spør ofte om det og synes svaret er relevant, det gir meg en viss pekepinn på hva vi eventuelt har felles. For min egen del er utdanningen (og dermed også yrket) nokså relevant i måten jeg definerer meg selv på. Synes dog en som ikke jobber ofte er mer interessante enn dem som er helt opphengte i egen jobb. Han som stadig snakker om ulike former for sporveksler f.eks (han jobber i NSB) vil jeg helst ikke snakke med... 

Einig.  Synes jobbspørsmål er relevant for å "plassere" vedkommande, og vite litt kva vi kan snakke om, men kan ha minst like gode samtaler med folk som driv med noko heilt anna enn det eg held på med. (som tydelegvis gjer meg ganske kjedeleg, jmfr nokon over her.)

Trefte nyleg ein lagerarbeidar som eg hadde lang og interessant samtale med, - om noko heilt anna enn lagerarbeid.

Har og ein god ven som er ufør, og som har mange spennande interesser vi kan snakke om. 

Så eg tenkjer at de som misser interesse for folk ut frå kva dei jobbar med, går glipp av mange gode og interessante mennske!