Morgengretten drittmann!

[Anonym bruker]

Jeg er så lei så lei av den mannen! Han sover på eget rom, alltid mellom 8-11 timer sammenhengende søvn. Jeg sover med babyen som veldig ofte, som regel hver time, noen ganger hver halvtime. Har våkentid to ganger hver natt på mellom 1-3 t. Våkner halv syv. Jeg sover med andre ord kanskje 4-5 timer usammenhengende. Derfor forventer jeg at mannen tar litt ansvar på morningen, men først bruker han nærmere 20 min på å stå opp så jeg må opp av sengen og ut på badet for tredje gang. Når han først står opp er han så jævlig sur og grinete så han bare kjefter og klager. Han er så trøtt og sånn kan ikke babyen være og bla bla bla. Han orker ikke dette... Utrolig provoserende for meg i og med at han alltid får sove masse. Når han endelig tar over skal han dusje og bruker gjerne 20-30 min på det og babyen blir utålmodig selvfølgelig. Babyen hyler, men han hører ikke i dusjen (vil ikke høre) så da må jeg stå opp igjen. På det tidspunktet er jeg så drittlei at jeg som regel bare står opp fordi jeg ikke orker så mye styr. Da blir han utrolig sur og sier jeg ikke kan klage når jeg likevel står opp, så går han og legger seg. Sover et par timer til før han står opp og er grinete igjen.

 

Er jeg urimelig som forventer at han kan ta morningen etter en god natts søvn når han har fri? Er det urimelig å forvente at han korter ned dusjen og anstrenger seg litt for babyen?

Jeg er så utslitt og trøtt for tiden at jeg nesten bryter sammen av å bli møtt slik

 

 

Anonymous poster hash: b1e39...df7

[Kathrine.]

Kanskje han skulle fått prøve korleis du har det for ei periode, så kanskje han skjerper seg.

Sett barneseng på hans rom. Kvar gang baby våkner må han bære baby til deg for amming. Når du er ferdig med baby på brystet bærer du baby tilbake.

[Anonym bruker]

Dette vet du utmerket godt svaret på selv.

 

Han skal bidra! Det er hans barn også, og det er råttent å la deg ta hele ansvaret mens han sover unormalt mye.

 

Han skal ta seg sammen! Ellers er han ikke mye mann..

 

Anonymous poster hash: 3f4b8...b01

[Anonym bruker]

Kjip fyr!

Men når det er sagt, var jeg en gang i tiden akkurat som han. Jeg var uspiselig da jeg var trøtt. Grinete, sur og vanskelig å ha med å gjøre.

Alt jeg trengte var litt tid for meg selv, en kaffe, litt ro og så var jeg blid.

Jeg mener på INGEN måte at han her skal dulles med, men kanskje du kan be han prøve å stå opp en time før baby våkner, vet at dette sikkert er forskjellig fra dag til dag, men ca. Så kan han ta baby noen timer og heller gå å legge seg når du har fått noen timer søvn?

Viktig at han stiller opp for deg.

 

Anonymous poster hash: 802e2...d6a

[Gjest]

Og denne sjarmøren er fyllt 18 år?

[Anonym bruker]

Hadde jeg ikke brukt livet mitt på. Glad jeg har en mann som bryr seg om meg. Fikk nettopp servert te på senga av min gode mann, koser meg med filmen på TVNorge Fin start på lørdagen

 

Anonymous poster hash: 83298...2f7

[Anonym bruker]

Kanskje han skulle fått prøve korleis du har det for ei periode, så kanskje han skjerper seg.

Sett barneseng på hans rom. Kvar gang baby våkner må han bære baby til deg for amming. Når du er ferdig med baby på brystet bærer du baby tilbake.

Det hadde vært bra, men babyen vil ikke sove i egen seng og liker ikke faren sin om natten. Han hadde sikkert ikke våknet av babyen heller.

 

Anonymous poster hash: b1e39...df7

[Anonym bruker]

Dette vet du utmerket godt svaret på selv.

 

Han skal bidra! Det er hans barn også, og det er råttent å la deg ta hele ansvaret mens han sover unormalt mye.

 

Han skal ta seg sammen! Ellers er han ikke mye mann..

 

Anonymous poster hash: 3f4b8...b01

Ja, jeg vet jo egentlig det. Har prøvd å si det til han, men det hjelper ikke.

 

 

Anonymous poster hash: b1e39...df7

[Anonym bruker]

Og denne sjarmøren er fyllt 18 år?

Ja...fyller snart 30

 

Anonymous poster hash: b1e39...df7

[Anonym bruker]

Hadde jeg ikke brukt livet mitt på. Glad jeg har en mann som bryr seg om meg. Fikk nettopp servert te på senga av min gode mann, koser meg med filmen på TVNorge Fin start på lørdagen

 

Anonymous poster hash: 83298...2f7

Heldig du.

 

Anonymous poster hash: b1e39...df7

[Anonym bruker]

Det her hadde jeg ikke giddet! Hvis du i praksis er alenemor så kan du like godt bli det på ordentlig. Du får det mye bedre alene enn sammen med en mann som ikke evner å se andre enn seg selv.

 

Anonymous poster hash: ac52a...d11

[Anonym bruker]

Det her hadde jeg ikke giddet! Hvis du i praksis er alenemor så kan du like godt bli det på ordentlig. Du får det mye bedre alene enn sammen med en mann som ikke evner å se andre enn seg selv.

 

Anonymous poster hash: ac52a...d11

Den tanken har jeg tenkt mange ganger, men vil ikke at barnet mitt skal bli skilsmissebarn fordi jeg hatet å være det selv. Jeg har bestemt meg for at den dagen barnet fyller 18 så skal jeg bort fra den mannen, men det er nesten 18 år til den tid.

 

Anonymous poster hash: b1e39...df7

[Anonym bruker]

 

Det her hadde jeg ikke giddet! Hvis du i praksis er alenemor så kan du like godt bli det på ordentlig. Du får det mye bedre alene enn sammen med en mann som ikke evner å se andre enn seg selv.

 

Anonymous poster hash: ac52a...d11

Den tanken har jeg tenkt mange ganger, men vil ikke at barnet mitt skal bli skilsmissebarn fordi jeg hatet å være det selv. Jeg har bestemt meg for at den dagen barnet fyller 18 så skal jeg bort fra den mannen, men det er nesten 18 år til den tid.

 

Anonymous poster hash: b1e39...df7

 

Ikke lev etter "Jeg er ikke lykkelig, men barnet får i hvertfall foreldrene samlet" teorien.

Fungerer aldri!

 

Anonymous poster hash: 3f4b8...b01

[Anonym bruker]

 

 

Det her hadde jeg ikke giddet! Hvis du i praksis er alenemor så kan du like godt bli det på ordentlig. Du får det mye bedre alene enn sammen med en mann som ikke evner å se andre enn seg selv.

 

Anonymous poster hash: ac52a...d11

Den tanken har jeg tenkt mange ganger, men vil ikke at barnet mitt skal bli skilsmissebarn fordi jeg hatet å være det selv. Jeg har bestemt meg for at den dagen barnet fyller 18 så skal jeg bort fra den mannen, men det er nesten 18 år til den tid.

 

Anonymous poster hash: b1e39...df7

Ikke lev etter "Jeg er ikke lykkelig, men barnet får i hvertfall foreldrene samlet" teorien.

Fungerer aldri!

 

Anonymous poster hash: 3f4b8...b01

Jeg vet ikke om alternativet er bedre.

 

Anonymous poster hash: b1e39...df7

[labine]

Jeg er så lei så lei av den mannen! Han sover på eget rom, alltid mellom 8-11 timer sammenhengende søvn. Jeg sover med babyen som veldig ofte, som regel hver time, noen ganger hver halvtime. Har våkentid to ganger hver natt på mellom 1-3 t. Våkner halv syv. Jeg sover med andre ord kanskje 4-5 timer usammenhengende. Derfor forventer jeg at mannen tar litt ansvar på morningen, men først bruker han nærmere 20 min på å stå opp så jeg må opp av sengen og ut på badet for tredje gang. Når han først står opp er han så jævlig sur og grinete så han bare kjefter og klager. Han er så trøtt og sånn kan ikke babyen være og bla bla bla. Han orker ikke dette... Utrolig provoserende for meg i og med at han alltid får sove masse. Når han endelig tar over skal han dusje og bruker gjerne 20-30 min på det og babyen blir utålmodig selvfølgelig. Babyen hyler, men han hører ikke i dusjen (vil ikke høre) så da må jeg stå opp igjen. På det tidspunktet er jeg så drittlei at jeg som regel bare står opp fordi jeg ikke orker så mye styr. Da blir han utrolig sur og sier jeg ikke kan klage når jeg likevel står opp, så går han og legger seg. Sover et par timer til før han står opp og er grinete igjen.

 

Er jeg urimelig som forventer at han kan ta morningen etter en god natts søvn når han har fri? Er det urimelig å forvente at han korter ned dusjen og anstrenger seg litt for babyen?

Jeg er så utslitt og trøtt for tiden at jeg nesten bryter sammen av å bli møtt slik

 

 

Anonymous poster hash: b1e39...df7

Til og med min ekstremt morgengretne tenåringssønn hadde oppført seg ekstremt mye bedre om morran om jeg hadde bedt ham om hjelp i en slik situasjon og det hadde vært småsøsken det var snakk om. 

[Anonym bruker]

Herlighet. Send sjarmøren hjem til mamma og fortell både ham og svigermor at han kan komme tilbake når han blir voksen.

 

Anonymous poster hash: 6f93d...691

[MorTilMalthe]

Lykkelige foreldre har lykkelige barn. Så hvis du skal være ulykkelig i 18 for barnets skyld - tenk deg godt om....

Da tipper jeg barnet har det bedre med skilte foreldre enn ulykkelige.

[Anonym bruker]

 

 

 

Det her hadde jeg ikke giddet! Hvis du i praksis er alenemor så kan du like godt bli det på ordentlig. Du får det mye bedre alene enn sammen med en mann som ikke evner å se andre enn seg selv.

 

Anonymous poster hash: ac52a...d11

Den tanken har jeg tenkt mange ganger, men vil ikke at barnet mitt skal bli skilsmissebarn fordi jeg hatet å være det selv. Jeg har bestemt meg for at den dagen barnet fyller 18 så skal jeg bort fra den mannen, men det er nesten 18 år til den tid.

 

Anonymous poster hash: b1e39...df7

Ikke lev etter "Jeg er ikke lykkelig, men barnet får i hvertfall foreldrene samlet" teorien.

Fungerer aldri!

 

Anonymous poster hash: 3f4b8...b01

Jeg vet ikke om alternativet er bedre.

 

Anonymous poster hash: b1e39...df7

Men helt ærlig, har du og far et dårlig forhold og stemningen er dårlig så vil barnet få det med seg. Det er iallefall ingen sunn måte å vokse opp på for barnet. Jeg tenkte som deg og holdt ut med min eksmann til barnet var nesten 5 år, men da viste hun så mye stress og barnehagen reagerte også så jeg innså at løsningen om å holde ut hverken fungerte for meg eller barnet. Dette er 2 år siden og jenta er nå trygg og harmonisk, er hos faren sin annenhver helg og de har også fått et mye bedre forhold.

 

Anonymous poster hash: ac52a...d11

[Anonym bruker]

Man behandles slik man lar seg behandle...

 

Anonymous poster hash: 246c2...588

[Anonym bruker]

Vært gjennom det samme selv, og forholdet vårt overlevde såvidt av det, men merker jeg er bitter på mannen enda, da han ikke "ser" barnas behod, og jeg faktisk ble utmattet og møtte (nesten) veggen tilslutt.

Her er det blitt bedre, men mannen er avh av søvn for å fungere.....

Og jeg synes ikke det var noe særlig å høre at han lot sitt humør gå utover barna.

 

I ettertid skjønner jeg ikke at jeg ikke gikk (rett og slett) 

 

Men da vi kun hadde ett barn, så hadde jeg overskudd til å gjøre det selv. men da vi fikk tvillinger hadde jeg ikke kapasitet til å gå fra han, og bli alene med 3 barn alene.

 

Får grøsninger nå, alt man orker når man "må", men man "må" ikke .... Jeg hadde tatt grep nå om jeg var deg....

Anonymous poster hash: f6cd1...954

[Hjertefru]

Noen (kanskje ikke deg) bør forklare mannen at det å ha barn er mye jobb. En jobb som må deles på for at alle skal ha det noenlunde bra. Ja, det er slitsomt(er B- menneske selv) men det går over .

Hvis du virkelig mener det om å gå fra mannen når barnet er 18, og det ikke bare er en reaksjon på situasjonen her og nå, syns jeg du skal ta grep om livssituasjonen din snarest mulig.

[Anonym bruker]

Hadde jeg ikke brukt livet mitt på. Glad jeg har en mann som bryr seg om meg. Fikk nettopp servert te på senga av min gode mann, koser meg med filmen på TVNorge Fin start på lørdagen

 

Anonymous poster hash: 83298...2f7

Fint og flott. Man virkelig vits å gni det inn i trynet på hi i denne tråden?

 

 

Anonymous poster hash: 12cef...3a4

[Appelsinpiken]

Det blir bedre! (Sannsynligvis) min mann var et morragretten troll, omtrent slik som du beskriver, men det snudde når barna lærte å prate og å høre seg forstått.

[Anonym bruker]

Det er litt slik her og, og jeg har innfunnet meg med at det er jeg som må ta nattevåk, mating, morgener, sykdom og sove lite. Det løser seg i 2-3 års alderen oftes. Så jeg tenker alltid at det går over. Mannen min er kronisk syk, om jeg presser han når han er trett gjør det alt til det verre.

Filosofien min er at så lenge jeg er i permisjon er det jeg som er matfat og det er jeg som får betalt for å være hjemme med barnet. Det er min jobb da (dessverre 24/7, men det går over) og når jeg er i jobb igjen, har jeg 2 jobber en periode til natten blir som før igjen når barnet sover normalt.

 

Småbarnstiden er slitsom, og enda mer slitsom om en har en forventing som ikke ble som en trodde og at partner ikke bidrar etter forventning. Jeg tror at det er grunnen til at mange går fra hverandre i denne mest travle tiden. Men det er ikke dermed sagt at en skal tolerere hva som helst.

 

Snakk sammen, fortell han hva du sliter med og spør han hva han tror han kan hjelpe til med. Finn en middelvei som passer dere begge, sett en midlertidig plan. Og la han forstå hvordan det er med oppstykket søvn i lange perioder.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: b7dcd...ebc

[Anonym bruker]

Jeg hadde bedt han dra seg til legen. Ingen normalt mennesker trenger 11 timer søvn. Han er ikke 2 år.

 

Anonymous poster hash: ab5c2...ebe