Noen som har beholdt barnet selv om samboer/mann vil ta abort?

[Anonym bruker]

Tusen hjertelig takk! For noen fantastiske damer dere er her inne som tar dere tid til å skrive og gi råd til en kvinne dere ikke kjenner. Jeg tar til meg alle.

 

Jeg ville aldri vært uten det barnet jeg har allerede. Jeg vet man aldri angrer på et barn man får, men det er lett å angre på et barn man velger bort. Det er som sagt omstendigheter rundt dette som er litt lite ideelle, men jeg mener at alt kan fikses bare man har et åpent sinn og er løsningsorientert. 

 

Klem til dere alle

Anonymous poster hash: 59062...e4e

[Anonym bruker]

 

Om jeg skal være helt ærlig så hadde jeg gjort som jeg ville. En mann som gir et slikt ultimatum er ingenting å samle på. Han kan heller ikke sette deg særlig høyt. 

 

Anonymous poster hash: 346c9...f7d

 

Nei, jeg må innrømme at jeg har tenkt tanken selv... At han tør å true med noe sånt. Har ikke akkurat følt meg så elsket de siste ukene.

 

Anonymous poster hash: 59062...e4e

[Anonym bruker]

 

Behold barnet! Du må virkelig ikke la han få gjennomslag. 

Om du så trenger litt pause, kunne du tatt med deg barnet ditt og tatt en tur til foreldrene dine en uke, eller på ei hytte om dere har.

På den måten får du litt fred for mannens press og all kranglingen.

Jeg ville sagt til mannen at jeg reiser vekk en uke, at valget er tatt, du beholder barnet, og vil ikke høre mer snakk om abort.

Be han tenke seg om denne uka og bestemme seg for om han vil ta del eller ikke. Vis forståelse for at han ikke ønsker et barn, si at du forstår at han føler dette er tøft. Selv om du er utrolig skuffet nå, og mannen har reagert svært kritikkverdig så gi det litt tid, han kommer nok krypende tilbake og unnskylder seg. Selv om han ikke gir deg aksept for dine følelser, så gi han aksept for hans, vis at du har bestemt deg og at han ikke kommer noen vei med å true eller presse. Men vis han også at du fortår det er vanskelig for han og at du elsker han og vil gi han tid til å venne seg til tanken.

 

Han kunne kappet strengen, tatt på kondom. Dette er ikke alene din feil, man er to om å lage barn. Han har INGEN rett til å presse deg på den måten han gjør nå. Hadde min mann gjort dette hadde jeg blitt vanvittig skuffet og sint, jeg føler med deg.

 

I mitt hode kan dårlig oppførsel tilgis, men at en abort utføres etter press, nedpsyking og trusler kan aldri tilgis, da er nok forholdet over.

 

Ønsker deg masse lykke til, og vær sterk!

Gratulerer med graviditeten, om noen måneder sitter du med en nyfødt bylt i armene og priser deg lykkelig for at du ikke lot mannen overtale deg. Det er et nytt menneske, et liv, en liten person som vil gi deg like mye glede som barnet du allerede har. Blir du alene, så lover jeg deg at du klarer det og! Hvis du måtte velge mellom barnet du har i dag og mannen din, så vet jeg garantert hva du hadde valgt.

 

Anonymous poster hash: e7aa8...396

 

Jeg er helt enig med deg, dårlig oppførsel kan tilgis. Har allerede bestemt meg for å tilgi han om han kommer til seg selv igjen om kort tid. Hadde aldri kunnet tilgitt meg selv eller han  om det ble abort. Er ingen garanti for at han blir uansett og sett bort i fra det, hadde jeg villet bo med en mann som hadde fått meg til å gjøre noe slikt mot min vilje.

 

Han kan ikke fatte og begripe at jeg ikke skjønner hvorfor vi ikke kan få barn, han mener jeg bare tenker på meg selv og ikke barna som allerede er her, at jeg glemmer han osv. Han skjønner ikke hvorfor jeg ikke er fornøyd med det jeg allerede har. Har prøvd å forklare han at det ikke handler om at jeg ikke er fornøyd med det. Problemet er mer komplekst. Abort handler ikke bare om fornuft, det handler også i stor grad om følelser, noe han ikke evner å se oppi dette og som jeg tror er grunnen til at han har et så sinnsykt snevert syn. 

 

Anonymous poster hash: 59062...e4e

[Anonym bruker]

Mannen min truet med å forlate meg og våre da 2 barn da jeg ble uplanlagt gravid. Her visste mannen fra før av at jeg ikke kom til å ta abort hvis jeg ble gravid og han hadde lenge prata på å sterilisere seg, men ikke gjort det...

 

Vi hadde ei veldig tøff tid under og etter graviditeten, men mannen ble uendelig stolt av barnet når det først ble født. Forholdet måtte vi jobbe hardt med. Jeg var en del bitter på hvordan han behandlet meg i den tiden, men nå, 3 år senere, er mannen sterilisert og vi skal gifte oss 😊

 

Anonymous poster hash: 152bd...22c

[Anonym bruker]

Mannen min truet med å forlate meg og våre da 2 barn da jeg ble uplanlagt gravid. Her visste mannen fra før av at jeg ikke kom til å ta abort hvis jeg ble gravid og han hadde lenge prata på å sterilisere seg, men ikke gjort det...

 

Vi hadde ei veldig tøff tid under og etter graviditeten, men mannen ble uendelig stolt av barnet når det først ble født. Forholdet måtte vi jobbe hardt med. Jeg var en del bitter på hvordan han behandlet meg i den tiden, men nå, 3 år senere, er mannen sterilisert og vi skal gifte oss

 

Anonymous poster hash: 152bd...22c

Så deilig å høre slike historier, selv om det var tøft da det pågikk! Opplevde du aldri å miste følelsene for ham? Jeg kan ikke si det frister å være så veldig intim med en mann som har gitt meg et slikt ultimatum, men vet jeg er nødt til å komme meg over det om forholdet skal ha en sjans. 

 

Anonymous poster hash: 59062...e4e

[Anonym bruker]

 

Mannen min truet med å forlate meg og våre da 2 barn da jeg ble uplanlagt gravid. Her visste mannen fra før av at jeg ikke kom til å ta abort hvis jeg ble gravid og han hadde lenge prata på å sterilisere seg, men ikke gjort det...

 

Vi hadde ei veldig tøff tid under og etter graviditeten, men mannen ble uendelig stolt av barnet når det først ble født. Forholdet måtte vi jobbe hardt med. Jeg var en del bitter på hvordan han behandlet meg i den tiden, men nå, 3 år senere, er mannen sterilisert og vi skal gifte oss

 

Anonymous poster hash: 152bd...22c

Så deilig å høre slike historier, selv om det var tøft da det pågikk! Opplevde du aldri å miste følelsene for ham? Jeg kan ikke si det frister å være så veldig intim med en mann som har gitt meg et slikt ultimatum, men vet jeg er nødt til å komme meg over det om forholdet skal ha en sjans. 

 

Anonymous poster hash: 59062...e4e

 

Og hvordan jobbet dere med det? Fikk dere profesjonell hjelp eller fant dere ut av det selv?

 

Anonymous poster hash: 59062...e4e

[Anonym bruker]

Jeg klarte ikke ta abort da jeg plutselig var gravid med nr 4. Mannen ville at jeg skulle ta abort, og jeg var på sykehus å pratet om det og var egentlig veldig nære å ta abort, men så at jeg ikke ville kunne klare det. Vi hadde tre tenåringer og var vel ferdige med småbarn og alt som følger med. Han truet ikke med å forlate meg da, men jeg tror han tenkte på det. Han var lite engasjert i svangerskapet, men tror han jobbet mye med tankene og følelsene sine underveis, det tok tid men det ble bedre. Noen mnd senere kom en flott gutt (vi hadde bare jenter fra før), og tassen er nå 3 år og pappa er veldig glad i, og stolt av han 😊 jordmor sa at menn trenger mer tid enn kvinner til å venne seg til tanken om å få barn når situasjonen er sånn.

Synes din mann virker for hard mot deg, og jeg hadde nok vurdert forholdet pga det, selv om jeg hadde beholdt barnet. Ønsker deg lykke til, håper det roer seg rundt deg sånn at du får nyte svangerskapet 💜

 

Anonymous poster hash: 7a4ce...d85

[Anonym bruker]

Jeg klarte ikke ta abort da jeg plutselig var gravid med nr 4. Mannen ville at jeg skulle ta abort, og jeg var på sykehus å pratet om det og var egentlig veldig nære å ta abort, men så at jeg ikke ville kunne klare det. Vi hadde tre tenåringer og var vel ferdige med småbarn og alt som følger med. Han truet ikke med å forlate meg da, men jeg tror han tenkte på det. Han var lite engasjert i svangerskapet, men tror han jobbet mye med tankene og følelsene sine underveis, det tok tid men det ble bedre. Noen mnd senere kom en flott gutt (vi hadde bare jenter fra før), og tassen er nå 3 år og pappa er veldig glad i, og stolt av han jordmor sa at menn trenger mer tid enn kvinner til å venne seg til tanken om å få barn når situasjonen er sånn.

Synes din mann virker for hard mot deg, og jeg hadde nok vurdert forholdet pga det, selv om jeg hadde beholdt barnet. Ønsker deg lykke til, håper det roer seg rundt deg sånn at du får nyte svangerskapet

 

Anonymous poster hash: 7a4ce...d85

Det er helt sikkert sant som du sier at menn trenger litt mer tid enn kvinner og jeg er villig til å gi han tid. 

 

Jeg revurderer forholdet hele tiden, blir jo helt gal i hode av å tenke så mye. Samtidig innrømmer jeg gjerne at jeg er livredd for å miste han, selv om det kan høres patetisk ut når han har oppført seg så dårlig.

 

Anonymous poster hash: 59062...e4e

[Anonym bruker]

 

Mannen min truet med å forlate meg og våre da 2 barn da jeg ble uplanlagt gravid. Her visste mannen fra før av at jeg ikke kom til å ta abort hvis jeg ble gravid og han hadde lenge prata på å sterilisere seg, men ikke gjort det...

 

Vi hadde ei veldig tøff tid under og etter graviditeten, men mannen ble uendelig stolt av barnet når det først ble født. Forholdet måtte vi jobbe hardt med. Jeg var en del bitter på hvordan han behandlet meg i den tiden, men nå, 3 år senere, er mannen sterilisert og vi skal gifte oss

 

Anonymous poster hash: 152bd...22c

Så deilig å høre slike historier, selv om det var tøft da det pågikk! Opplevde du aldri å miste følelsene for ham? Jeg kan ikke si det frister å være så veldig intim med en mann som har gitt meg et slikt ultimatum, men vet jeg er nødt til å komme meg over det om forholdet skal ha en sjans. 

 

Anonymous poster hash: 59062...e4e

 

 

Jeg opplevde at jeg mistet følelsene for han for en periode.. Vi har et veldig nært parforhold ,i forhold til flere par jeg kjenner, hvor kommunikasjon og gode samtaler er vårt fundamentet i forholdet. Vi oppsøkte ikke profesjonell hjelp, men brukte mange (MANGE) timer på å prate om det som hadde skjedd til jeg ble "ferdig" og jeg følte at han hadde fortstått meg. Ikke minst at han forstod hvorfor det han gjorde ble feil overfor meg. I tillegg brukte jeg mye tid på å prøve å forstå hans reaksjonsmønster. Det tok litt tid for meg og mye "goodwill" for å kunne forstå at hans reaksjon ikke var ment "direkte", men et uttrykk for en fryktelig frustrasjon. Denne frustrasjonen handlet virkelig ikke om meg eller barnet i seg selv, men frykten for endring.

 

Man kan så klart si at det ikke er riktig å reagere på en så ufin måte likevel. Samtidig var ikke dette et reaksjonsmønster jeg hadde sett hos han før. I et forhold må man være raus med hverandre. I perioder må man jobbe mer enn i andre perioder for at forholdet skal holde. Vi begge ville være sammen med hverandre og holde familien samlet.

 

Siden vi tok tak i dette relativt fort kom følelsene mine for han tilbake, og jeg elsker nok denne mannen mer nå enn før siste barnet ble født. Minstemann er høyt elsket av oss begge, og mannen sier han egentlig ønsker flere barn. Heldigvis er han sterilisert 3 barn er mer enn nok

 

Anonymous poster hash: 152bd...22c

[Anonym bruker]

 

 

Mannen min truet med å forlate meg og våre da 2 barn da jeg ble uplanlagt gravid. Her visste mannen fra før av at jeg ikke kom til å ta abort hvis jeg ble gravid og han hadde lenge prata på å sterilisere seg, men ikke gjort det...

 

Vi hadde ei veldig tøff tid under og etter graviditeten, men mannen ble uendelig stolt av barnet når det først ble født. Forholdet måtte vi jobbe hardt med. Jeg var en del bitter på hvordan han behandlet meg i den tiden, men nå, 3 år senere, er mannen sterilisert og vi skal gifte oss

 

Anonymous poster hash: 152bd...22c

Så deilig å høre slike historier, selv om det var tøft da det pågikk! Opplevde du aldri å miste følelsene for ham? Jeg kan ikke si det frister å være så veldig intim med en mann som har gitt meg et slikt ultimatum, men vet jeg er nødt til å komme meg over det om forholdet skal ha en sjans. 

 

Anonymous poster hash: 59062...e4e

 

 

Jeg opplevde at jeg mistet følelsene for han for en periode.. Vi har et veldig nært parforhold ,i forhold til flere par jeg kjenner, hvor kommunikasjon og gode samtaler er vårt fundamentet i forholdet. Vi oppsøkte ikke profesjonell hjelp, men brukte mange (MANGE) timer på å prate om det som hadde skjedd til jeg ble "ferdig" og jeg følte at han hadde fortstått meg. Ikke minst at han forstod hvorfor det han gjorde ble feil overfor meg. I tillegg brukte jeg mye tid på å prøve å forstå hans reaksjonsmønster. Det tok litt tid for meg og mye "goodwill" for å kunne forstå at hans reaksjon ikke var ment "direkte", men et uttrykk for en fryktelig frustrasjon. Denne frustrasjonen handlet virkelig ikke om meg eller barnet i seg selv, men frykten for endring.

 

Man kan så klart si at det ikke er riktig å reagere på en så ufin måte likevel. Samtidig var ikke dette et reaksjonsmønster jeg hadde sett hos han før. I et forhold må man være raus med hverandre. I perioder må man jobbe mer enn i andre perioder for at forholdet skal holde. Vi begge ville være sammen med hverandre og holde familien samlet.

 

Siden vi tok tak i dette relativt fort kom følelsene mine for han tilbake, og jeg elsker nok denne mannen mer nå enn før siste barnet ble født. Minstemann er høyt elsket av oss begge, og mannen sier han egentlig ønsker flere barn. Heldigvis er han sterilisert 3 barn er mer enn nok

 

Anonymous poster hash: 152bd...22c

 

Tusen takk for svar og råd:)

 

Anonymous poster hash: 59062...e4e

[Anonym bruker]

Jeg er gift med et slikt uplanlagt barn. Søsteren er 15år eldre,broren 12. Faren ønsket abort,mora var imot da. De er ennå sammen,faren veldig stolt av mannen min. Jeg får høre faren var veldig glad i mannen min da han ble født.

 

Anonymous poster hash: 67fb7...0f3

[Anonym bruker]

Jeg hadde helt klart beholdt om jeg var deg og ville ha et barn til. Jeg og samboeren har ikke barn sammen, jeg har Vært åpen på at jeg kunne tenkt meg et barn til mens han har sagt stopp. Har ikke brukt prevensjon på alle de årene vi har Vært sammen noe han synes er ok, hoppet av I svingen og styrt unna eggløsning. Han har snakket lenge om sterilisering. . Men det rakk han ikke, etter 5 år ble jeg plutselig gravid. Han skjønte liksom ikke hvordan det kunne gå an, hadde jo vært forsiktige. .? Han ble sint da jeg sa abort er uaktuelt, sa et barn ville føre til brudd... Raste fra seg et par uker men så roet han seg. Så mistet jeg i uke 12, jeg ble veldig lei meg og selv om han ikke har sagt det direkte så tror jeg han synes det var leit. Han sa bare at han hadde begynt å planlegge ting ut i fra termin og ble litt satt ut igjen. Spurte om han hadde bestilt time til sterilisering nå da, vi går se vi går se, sa han bare. Vet ikke hvordan jeg skal tolke det, han er ikke snakkesalig på det området og jeg tror han er i tenkeboksen. For min del var det å miste veldig tøft, både alder og uvillig mann tilsier at det snart er uaktuelt med flere på meg.

 

Anonymous poster hash: 0820a...b1f

[Anonym bruker]

Jeg hadde helt klart beholdt om jeg var deg og ville ha et barn til. Jeg og samboeren har ikke barn sammen, jeg har Vært åpen på at jeg kunne tenkt meg et barn til mens han har sagt stopp. Har ikke brukt prevensjon på alle de årene vi har Vært sammen noe han synes er ok, hoppet av I svingen og styrt unna eggløsning. Han har snakket lenge om sterilisering. . Men det rakk han ikke, etter 5 år ble jeg plutselig gravid. Han skjønte liksom ikke hvordan det kunne gå an, hadde jo vært forsiktige. .? Han ble sint da jeg sa abort er uaktuelt, sa et barn ville føre til brudd... Raste fra seg et par uker men så roet han seg. Så mistet jeg i uke 12, jeg ble veldig lei meg og selv om han ikke har sagt det direkte så tror jeg han synes det var leit. Han sa bare at han hadde begynt å planlegge ting ut i fra termin og ble litt satt ut igjen. Spurte om han hadde bestilt time til sterilisering nå da, vi går se vi går se, sa han bare. Vet ikke hvordan jeg skal tolke det, han er ikke snakkesalig på det området og jeg tror han er i tenkeboksen. For min del var det å miste veldig tøft, både alder og uvillig mann tilsier at det snart er uaktuelt med flere på meg.

 

Anonymous poster hash: 0820a...b1f

Så trist å lese. Det må ha vært ekstra tøft i og med at dette var din sjanse til å få et felles barn med mannen du elsker? Jeg skjønner deg så godt. Det er vel det som gjør at jeg også synes det er vanskelig. Når det først har skjedd, er det vanskelig å ikke tenke tanken om at et felles barn hadde vært hyggelig, selv om han er negativt innstilt per dags dato. DEt er heller ikke bare bare å ta abort. Jeg sliter veldig med tanken, men presset er her hjemme. Har en sur mann som knapt snakker til meg. Lurer på hvor lenge det skal vare. Han er vel i tenkeboksen. 

 

Anonymous poster hash: 59062...e4e

[Anonym bruker]

Nå vet ikke jeg Hvordan du tenker om saken, men jeg hadde ikke tatt abort i ditt tilfelle. Hvordan blir forholdet dere imellom etterpå tror du, klarer du å unngå å bli bitter på mannen? Jeg sa iallfall til min mann at tar jeg abort er forholdet også over, og det ville han jo ikke..men heller ikke noe barn så han var nok litt forvirret. Hva som skjer nå videre vet jeg ikke, det er bare noen uker siden jeg mistet. Håper dere finner ut av det:)

 

Anonymous poster hash: 0820a...b1f

[camillla]

Ble gravid som 18åring med en jeg hadde vært sammen med i 3mnd.. Han var også ung, og ville ikke bli pappa enda. Jeg bestemte meg for å beholde selvom han ikke ville.. Han tok til vett, trengte bare litt tid og venne seg til tanken.. Så vi er fortsatt i lag, og det er nå 8år siden, og har snart tre barn😊

[Anonym bruker]

Nå sitter han altså bare å furter, sier ingenting, svarer knapt når jeg spør han om noe. Fy f... så forbanna jeg blir, begeret renner snart over. Prøver å være tålmodig og vet jeg må være det mye lenger hvis dette skal funke. Det føles bare så urettferdig at han skal få gå rundt sånn og være sint og sur når det er han som har behandlet meg som dritt.  Det er ikke bare han det er synd på( og JEG får gjennomgå så til de grader fordi jeg ikke KLARER å ta abort. 

Anonymous poster hash: 59062...e4e

[Anonym bruker]

 

Nå sitter han altså bare å furter, sier ingenting, svarer knapt når jeg spør han om noe. Fy f... så forbanna jeg blir, begeret renner snart over. Prøver å være tålmodig og vet jeg må være det mye lenger hvis dette skal funke. Det føles bare så urettferdig at han skal få gå rundt sånn og være sint og sur når det er han som har behandlet meg som dritt.  Det er ikke bare han det er synd på( og JEG får gjennomgå så til de grader fordi jeg ikke KLARER å ta abort. 

 

Anonymous poster hash: 59062...e4e

 

Å, jeg kjenner meg så godt igjen. Sånn var mye av forrige høst for meg, det snudde heldigvis etterhvert som fødselen nærmet seg. Mitt beste råd er å ignorere ham, tenke på barnet i magen og glede deg over det så mye du klarer. Ikke la sinnet ditt ta gleden din over barnet. Og du er bedre og sterkere enn han, ut fra det du skriver. La han være luft til han skjerper seg!

 

Anonymous poster hash: 4f912...079

[Anonym bruker]

 

 

Nå sitter han altså bare å furter, sier ingenting, svarer knapt når jeg spør han om noe. Fy f... så forbanna jeg blir, begeret renner snart over. Prøver å være tålmodig og vet jeg må være det mye lenger hvis dette skal funke. Det føles bare så urettferdig at han skal få gå rundt sånn og være sint og sur når det er han som har behandlet meg som dritt.  Det er ikke bare han det er synd på( og JEG får gjennomgå så til de grader fordi jeg ikke KLARER å ta abort. 

 

Anonymous poster hash: 59062...e4e

 

Å, jeg kjenner meg så godt igjen. Sånn var mye av forrige høst for meg, det snudde heldigvis etterhvert som fødselen nærmet seg. Mitt beste råd er å ignorere ham, tenke på barnet i magen og glede deg over det så mye du klarer. Ikke la sinnet ditt ta gleden din over barnet. Og du er bedre og sterkere enn han, ut fra det du skriver. La han være luft til han skjerper seg!

 

Anonymous poster hash: 4f912...079

 

Takk, jeg skal prøve så godt jeg kan, men det er så fælt å gå rundt sånn uten å snakke med hverandre. Ekstremt trykket stemning. Jeg synes rett og slett han oppfører seg som en umoden drittunge og jeg føler oppriktig at det ikke er jeg som skal be om unnskyldning. Skulle tro han var 18 og ikke 38. 

 

 

Anonymous poster hash: 59062...e4e

[Anonym bruker]

 

Finnes det noen lykkelige historier der ute?

 

Vi er i en utrolig vanskelig situasjon. Mannen fikk klarsignal til å sterilisere seg i vinter(hadde snakket om dette en stund og vi har ingen sammen, men jeg sa ok). Vel, det ble ikke gjennomført og nå sitter jeg altså her, uplanlagt gravid og aner ikke hva jeg skal gjøre. Han er helt i mot å beholde, mens jeg ikke holder ut tanken på abort, det føles helt feil. Han har gått så langt som å si at han går fra oss om jeg beholder barnet, noe som kom som et sjokk på meg da dette ikke ligner den mannen jeg kjenner.

 

Hvordan skal ting bli normalt igjen mellom oss igjen.

 

Anonymous poster hash: 59062...e4e

Jeg tok nesten det valget da jeg ble gravid som 20 åring.Kjæresten min støttet meg og sa det var opp til meg......Vi har idag verdens beste gutt som vi elsker og forguder.Hadde manglet noe i livet mitt hvis jeg hadde valgt feil.Lytt til hjertet ditt!

 

Anonymous poster hash: 37755...38e

[Anonym bruker]

Jeg forstår at man kan bli både forbannet og redd når en uventet og uønsket graviditet oppstår. Og jeg skjønner også at man kan syns tanken på ny baby å ha ansvar for suger, spesielt om man har komt forbi det slitsomme småbarnsstadiet og er klar for litt mer egentid, som man får når barna blir større. Og at frustrasjonen er større fordi man selv er mye eldre. Jeg hadde fått panikk om jeg skulle blitt mamma igjen i en alder av 38+..

MEN: jeg kan ikke forstå og kunne ikke akseptert at min mann krevde at jeg skulle ta abort og true med å forlate meg om jeg ikke gjennomførte! Da hadde jeg bedd han pakke dritten sin, og dratt sin kos. Hadde jeg tatt abort i frykt for å miste han, hadde han mistet meg. Så det er ett pressmiddel som ikke har verdi.

Jeg spurte min samboer (som jeg har to barn med og ett på vei) om hva han hadde gjort i en lignende situasjon. Og han sa at han hadde sagt hva han tenkte, deretter tatt ting som de kom. Men at å true med å gå, det hadde han null tro på. "Det vil jo være selvmord for ett forhold, det å true på den måten."

 

Anonymous poster hash: bbd35...660

[Anonym bruker]

Jeg forstår at man kan bli både forbannet og redd når en uventet og uønsket graviditet oppstår. Og jeg skjønner også at man kan syns tanken på ny baby å ha ansvar for suger, spesielt om man har komt forbi det slitsomme småbarnsstadiet og er klar for litt mer egentid, som man får når barna blir større. Og at frustrasjonen er større fordi man selv er mye eldre. Jeg hadde fått panikk om jeg skulle blitt mamma igjen i en alder av 38+..

MEN: jeg kan ikke forstå og kunne ikke akseptert at min mann krevde at jeg skulle ta abort og true med å forlate meg om jeg ikke gjennomførte! Da hadde jeg bedd han pakke dritten sin, og dratt sin kos. Hadde jeg tatt abort i frykt for å miste han, hadde han mistet meg. Så det er ett pressmiddel som ikke har verdi.

Jeg spurte min samboer (som jeg har to barn med og ett på vei) om hva han hadde gjort i en lignende situasjon. Og han sa at han hadde sagt hva han tenkte, deretter tatt ting som de kom. Men at å true med å gå, det hadde han null tro på. "Det vil jo være selvmord for ett forhold, det å true på den måten."

 

Anonymous poster hash: bbd35...660

Jo mer jeg tenker på det, jo sykere er det. Man stiller rett og slett ikke slike ultimatum. Det er rett og slett ikke akseptabelt. Jeg forstår det er vanskelig å skulle bli far igjen når man ikke hadde sett for seg det, men jeg er ikke sikker på om det er greit å miste hodet så til de grader og attpåtil oppføre seg som en dritt i langt tid etterpå.

 

Anonymous poster hash: 59062...e4e

[Anonym bruker]

Ble uplanlagt gravid med sistemann. Mannen gikk fullstendig i kjelleren. Skjønte han veldig godt, for vi var veldig slitne. To med småbarns astma og ekstremt lite søvn, gjorde at dette absolutt ikke var noe vi ønsket. Skjønte etterhvert også at han hadde vurdert å gå ifra meg. 

Men, jeg klarte ikke ta bort barnet. Var forberedt på å bli alenemor. Tenkte som så at forholdet kom til å ende om jeg tok abort uansett. Fødte en liten jente, og mannen var i ekstase. Hun har vert solstrålen vår fra dag en. 

Nå er dette over 5 år siden. Vi har fått litt mer søvn og forholdet er bedre enn noen sinne. Mannen takket meg faktisk for at jeg ikke tok abort rett etter fødselen.

Anonymous poster hash: 0bf4a...22e