Noen som har beholdt barnet selv om samboer/mann vil ta abort?

[Anonym bruker]

Finnes det noen lykkelige historier der ute?

 

Vi er i en utrolig vanskelig situasjon. Mannen fikk klarsignal til å sterilisere seg i vinter(hadde snakket om dette en stund og vi har ingen sammen, men jeg sa ok). Vel, det ble ikke gjennomført og nå sitter jeg altså her, uplanlagt gravid og aner ikke hva jeg skal gjøre. Han er helt i mot å beholde, mens jeg ikke holder ut tanken på abort, det føles helt feil. Han har gått så langt som å si at han går fra oss om jeg beholder barnet, noe som kom som et sjokk på meg da dette ikke ligner den mannen jeg kjenner.

 

Hvordan skal ting bli normalt igjen mellom oss igjen. 

Anonymous poster hash: 59062...e4e

[Anonym bruker]

Jeg gjennomførte ikke den planlagte aborten. Mannen ble rasende og skulle flytte ifra meg og gjøre livet mitt til ett helvete. Han raste ifra seg veldig de første ukene. Roet seg ned etterhvert. Etter fødselen var han veldig stolt. Det ble slutt 16 år etter av helt andre grunner.

 

Anonymous poster hash: 32d77...fcf

[Anonym bruker]

Takk for svar. Det er jo det jeg håper skjer her også, men må innrømme at jeg føler meg RÅTTEN som tar et valg han ikke er med på, men samtidig så er det min kropp og min psyke og jeg vet jeg kommer til å slite voldsomt etterpå. Føler meg allikevel ego og er forberedt på noen tøffe mnd fremover. 

Anonymous poster hash: 59062...e4e

[Anonym bruker]

Jeg har vært klar på at om jeg noen gang ble gravid, så er abort utelukket. Ble uplanlagt gravid, men han visste jo da at abort var uaktuelt, så det ble ikke nevnt en gang. Han var jo litt i sjokk i begynnelsen, men nå har han fått vent seg til tanken og gleder seg oppriktig.

 

Fælt at han truer med å forlate deg Jeg hadde nok likevel kommet til å beholdt, fordi det ville blitt så vanskelig for meg å tenke på det som kunne blitt. Slik jeg ser det kan det ødelegge forholdet uansett hva man gjør. Det er jo absolutt ikke greit å føle seg presset til abort.

 

Det finnes jo en mulighet for at sjokket gir seg og at han kan skifte mening. Men det kommer jo an på hvordan han er da...

 

Anonymous poster hash: d9b7f...cc4

[Anonym bruker]

 

Takk for svar. Det er jo det jeg håper skjer her også, men må innrømme at jeg føler meg RÅTTEN som tar et valg han ikke er med på, men samtidig så er det min kropp og min psyke og jeg vet jeg kommer til å slite voldsomt etterpå. Føler meg allikevel ego og er forberedt på noen tøffe mnd fremover. 

 

Anonymous poster hash: 59062...e4e

 

det er jo ganske "ego"  av han også å presse deg til et valg du ikke er med på. sånn sett blir det jo feil uansett hva du gjör. men en graviditet er man jo to om uasett om den var planlagt eller ikke, så sånn sett er han ganske frekk og feig som setter deg i den sitsen. Han burde også föle seg råttten om du må ta et valg du ikke er med på. Jeg er selv i en situasjon der jeg föler meg presset til å velge abort, men på et helt annet grunnlag på en måte. min mann stötter meg uansett hva jeg velger så han tar ihvertfall ansvar.

 

Anonymous poster hash: 8222e...380

[Anonym bruker]

Jeg har vært klar på at om jeg noen gang ble gravid, så er abort utelukket. Ble uplanlagt gravid, men han visste jo da at abort var uaktuelt, så det ble ikke nevnt en gang. Han var jo litt i sjokk i begynnelsen, men nå har han fått vent seg til tanken og gleder seg oppriktig.

 

Fælt at han truer med å forlate deg Jeg hadde nok likevel kommet til å beholdt, fordi det ville blitt så vanskelig for meg å tenke på det som kunne blitt. Slik jeg ser det kan det ødelegge forholdet uansett hva man gjør. Det er jo absolutt ikke greit å føle seg presset til abort.

 

Det finnes jo en mulighet for at sjokket gir seg og at han kan skifte mening. Men det kommer jo an på hvordan han er da...

 

Anonymous poster hash: d9b7f...cc4

Ja, det er helt forferdelig. Kan ikke fatte og begripe at han mener det. Hvilken mann gjør det, trodde knapt de fantes. 

 

Anonymous poster hash: 59062...e4e

[Anonym bruker]

 

 

Takk for svar. Det er jo det jeg håper skjer her også, men må innrømme at jeg føler meg RÅTTEN som tar et valg han ikke er med på, men samtidig så er det min kropp og min psyke og jeg vet jeg kommer til å slite voldsomt etterpå. Føler meg allikevel ego og er forberedt på noen tøffe mnd fremover. 

 

Anonymous poster hash: 59062...e4e

 

det er jo ganske "ego"  av han også å presse deg til et valg du ikke er med på. sånn sett blir det jo feil uansett hva du gjör. men en graviditet er man jo to om uasett om den var planlagt eller ikke, så sånn sett er han ganske frekk og feig som setter deg i den sitsen. Han burde også föle seg råttten om du må ta et valg du ikke er med på. Jeg er selv i en situasjon der jeg föler meg presset til å velge abort, men på et helt annet grunnlag på en måte. min mann stötter meg uansett hva jeg velger så han tar ihvertfall ansvar.

 

Anonymous poster hash: 8222e...380

 

Ja, føler på sett og vis at han ga forholdet vårt en ordentlig knekk da han truet med dette, Slik jeg ser det har jeg to reelle valg: Ta abort og håpe at vi klarer å leve sammen etter dette, noe jeg ikke tror, eller beholde og håpe at han endrer mening og jeg har da ikke gjort noe jeg ikke kan stå for senere.

 

Anonymous poster hash: 59062...e4e

[Anonym bruker]

 

 

 

Takk for svar. Det er jo det jeg håper skjer her også, men må innrømme at jeg føler meg RÅTTEN som tar et valg han ikke er med på, men samtidig så er det min kropp og min psyke og jeg vet jeg kommer til å slite voldsomt etterpå. Føler meg allikevel ego og er forberedt på noen tøffe mnd fremover. 

 

Anonymous poster hash: 59062...e4e

 

det er jo ganske "ego"  av han også å presse deg til et valg du ikke er med på. sånn sett blir det jo feil uansett hva du gjör. men en graviditet er man jo to om uasett om den var planlagt eller ikke, så sånn sett er han ganske frekk og feig som setter deg i den sitsen. Han burde også föle seg råttten om du må ta et valg du ikke er med på. Jeg er selv i en situasjon der jeg föler meg presset til å velge abort, men på et helt annet grunnlag på en måte. min mann stötter meg uansett hva jeg velger så han tar ihvertfall ansvar.

 

Anonymous poster hash: 8222e...380

 

Ja, føler på sett og vis at han ga forholdet vårt en ordentlig knekk da han truet med dette, Slik jeg ser det har jeg to reelle valg: Ta abort og håpe at vi klarer å leve sammen etter dette, noe jeg ikke tror, eller beholde og håpe at han endrer mening og jeg har da ikke gjort noe jeg ikke kan stå for senere.

 

Anonymous poster hash: 59062...e4e

 

höres ut som at du allerede vet hva som er rett. hvor langt er du på vei da? Mannen kan jo trenge litt tid på å modnes i tanken. sjokket er jo ofte större for mannen, og vanskeligere å relatere seg til en baby som ikke finns enda. du har det jo tross alt i magen, uansett hvor lite det er. du kjenner jo graviditeten og har masse hormoner som gir deg morsfölelser. tar jo litt tid for mannen å reagere tror jeg.... men at han truer med å gå er sterkt syns jeg. men er man i sjokk så kan jo de mest uheldige ting komme ut og du kan jo håpe at han tar det tilbake om han får litt tid på seg!

 

Anonymous poster hash: 8222e...380

[Anonym bruker]

Min mann ønsket at jeg skulle ta abort med det andre barnet vi har sammen. Det var slutt en kort periode i graviditeten, men det la vi bak oss. Men han engasjerte seg ikke i svangerskapet, brydde seg ikke om verken baby eller meg. Så selv om han er en like god far for dette barnet, som for det første barnet så er likevel forholdet egentlig ødelagt for min del. Han brydde seg ikke, vi var uenige og han gikk bak min rygg og snakket med er familiemedlem om våres problemer. Egentlig er all tillit borte, og det som gjør meg "bitter" ift dette er at han ikke deltok i graviditeten.

 

Vi bor fortsatt sammen av ulike årsaker, og slik kommer det til å være en stund til fremover. Men vil ikke kalle det en lykkelig slutt, akkurat.

 

Anonymous poster hash: e58ca...8fc

[Anonym bruker]

Vi ble uplanlagt gravide med nr 3. Var begge enige i at abort var det beste og jeg bestilte time til abort. Fikk ikke time før 3 uker senere og på de 3 ukene ble jeg usikker. Tok det opp med mannen som absolutt ikke ville ha dette barnet og som også ba meg velge mellom han eller barnet.

 

Vi dro på den timen på sykehuset sammen. Måtte ta ultralyd og da visste jeg at jeg ikke klarte å gjennomføre det selvom jeg ikke så på skjermen.

 

Vi dro derfra og jeg sa til han at jeg hadde tatt mitt valg, men at han nå skulle få to valg av meg.

"Enten så forlater du denne familien, eller så velger du å bli og tar ditt ansvar."

 

Vi snakka ikke om graviditeten de neste 4 ukene. Fortrengte det begge to og unngikk samtaleemnet rett og slett fordi det var ubehagelig. Etter 4 uker tok jeg det opp og spurte om han hadde tatt sitt valg og da svarte han at han ikke skulle noe sted.

 

Han var ikke der for meg under svangerskapet.

Ville ikke være med på ultralyd, ville ikke ta på magen, kjenne spark. Ingen hensyn ble tatt til at jeg ikke var i super form. Følte meg ganske ensom i svangerskapet og begynte å bli redd han ikke kom til å knytte seg til babyen.

 

Bestemte meg for å være tolmodig. Når babyen ble født så kom farsfølelsene på plass og jeg kan se at han elsker sønnen sin like høyt som de andre to barna. Nærheten mellom oss har kommet tilbake og alt er fint nå.

 

Jeg er skuffa over oppførselen hans i svangerskapet. Han burde vært der for meg istedenfor å skyve meg bort. Men velger å tro at han var som han var fordi han syns situasjonen var vanskelig å forholde seg til.

Jeg følte jo graviditeten på kroppen og knyttet meg til babyen allerede da han var i magen. Sånn var det naturligvis ikke for mannen min. Der kom følelsene først når han fikk se han.

 

Følg hjertet ditt og ta det valget som kjennes minst feil ut. Mannen din forlater deg muligens ikke, forbered deg isåfall på et ensomt svangerskap. Tøft men det var verdt det til syvende og sist. Og her er det ingen som føler at valget jeg tok for oss begge på nyåret var feil :-)

 

Anonymous poster hash: 86735...afc

[Anonym bruker]

 

Finnes det noen lykkelige historier der ute?

 

Vi er i en utrolig vanskelig situasjon. Mannen fikk klarsignal til å sterilisere seg i vinter(hadde snakket om dette en stund og vi har ingen sammen, men jeg sa ok). Vel, det ble ikke gjennomført og nå sitter jeg altså her, uplanlagt gravid og aner ikke hva jeg skal gjøre. Han er helt i mot å beholde, mens jeg ikke holder ut tanken på abort, det føles helt feil. Han har gått så langt som å si at han går fra oss om jeg beholder barnet, noe som kom som et sjokk på meg da dette ikke ligner den mannen jeg kjenner.

 

Hvordan skal ting bli normalt igjen mellom oss igjen.

 

Anonymous poster hash: 59062...e4e

Nå har du sett det stygge i din mann. Ville ikkje redda forholdet, den styggheiten vil komme i andre konflikter.

 

Han burde skåret av ledningene når han er så bestemt. Siden det ikkje vart gjort så er han like mykje ansvarlig for det.

 

Tar du abort vil det løse problemet? Det kan ødelege forholdet det og.

 

Det er ditt valg og ønsker det masse lykke til

 

 

 

Anonymous poster hash: 5adbb...f91

[Isola&Lille+julegave]

 

Takk for svar. Det er jo det jeg håper skjer her også, men må innrømme at jeg føler meg RÅTTEN som tar et valg han ikke er med på, men samtidig så er det min kropp og min psyke og jeg vet jeg kommer til å slite voldsomt etterpå. Føler meg allikevel ego og er forberedt på noen tøffe mnd fremover.

 

Anonymous poster hash: 59062...e4e

Men kjære deg! Han hadde et valg! Han valgte å ha ubeskyttet sex med deg selv om han viste hva konsekvensen kunne bli.

Nå er det din kropp og ditt valg!!

[Anonym bruker]

Jeg har også delvis lik historie: jeg hadde tatt valget mitt før jeg fortalte samboeren om graviditeten (visste jeg aldri kunne gjennomføre en abort), så valget han fikk var bli eller dra. Mye gråt og frykt og usikkerhet fra han i starten, men da jeg noen uker etterpå ba han om å ta valget sitt ville han bli. Var kald og avvisende noen uker til, men da minnet jeg om at han hadde selv valgt å bli med på dette, så da måtte han støtte meg og hjelpe meg gjennom svangerskapet.

 

Vi er nå planlagt gravide med nummer tre

Anonymous poster hash: 03d6f...643

[Anonym bruker]

 

Finnes det noen lykkelige historier der ute?

 

Vi er i en utrolig vanskelig situasjon. Mannen fikk klarsignal til å sterilisere seg i vinter(hadde snakket om dette en stund og vi har ingen sammen, men jeg sa ok). Vel, det ble ikke gjennomført og nå sitter jeg altså her, uplanlagt gravid og aner ikke hva jeg skal gjøre. Han er helt i mot å beholde, mens jeg ikke holder ut tanken på abort, det føles helt feil. Han har gått så langt som å si at han går fra oss om jeg beholder barnet, noe som kom som et sjokk på meg da dette ikke ligner den mannen jeg kjenner.

 

Hvordan skal ting bli normalt igjen mellom oss igjen. 

 

Anonymous poster hash: 59062...e4e

 

 

Min mann hadde tre barn fra før. vi skulle ha et barn sammen, begge var inneforstått med det. Vi ble gravide igjen, og da kom spørsmålet opp om hva vi skulle gjøre. Han ville ikke ha flere barn, men sa det var opp til meg, da han ikke ville presse noen til abort. Det var svært ugunsitge rammer rundt, i forbindelse med jobb, økonomi, helse og samvær. 

Vel, jeg sa at jeg var ikke så lysten på abort, så da var responsen at vi fikk glede oss over at det skulle komme et barn til. Det var dog ingen tvil om at han helst hadde klart seg uten. 

 

Vel, vel graviditeten steg frem, og han viste en slags interesse får jeg si. Han tok i mot barnet ved fødsel, jordmor kom ikke inn før barnet var ute, hun var opptatt med en annen fødende. Han sa det var det største han hadde vært med på.  

Han har ingen favoritter blandt sine barn, men helledussan for en pappa jente vi har. De er et radar par uten sidestykke. Vi ser på jenta som kom som vår velsignelse, jeg er ikke sikker på om vi hadde vært sammen i dag om valget hadde blitt abort, jeg er vel temmelig sikker på at forholdet vårt ikke hadde klart den påkjenningen. Jeg følte ikke sterkt i mot abort, jeg så absolutt pluss sidene ved et sånt valg. Det kom hos oss aldri på spissen, da han aldri presset på for en slik løsning. 

 

 

Min erfaring fra andre er at forhold, ekteskap skjeldent tåler en abort, men at de fleste forhold tåler et barn.

Jenta vår er nå 9 år, og har ikke vært annet enn en berikelse for hele familien. 

Vi fikk nå tilslutt orden på rammene rundt familien også, økonomi, bosted, samvær, fallt på plass, og min fysiske helse er også blitt bedre, etter en svært vellykket operasjon. 

 

Jeg hadde ikke latt meg presse til en abort under noen som helst omstendighet. Om du ikke ønsker abort så ikke gjør det. Jeg tenker at om han går om du ikke tar abort, kan du være like sikker på at du kommer til å gå om du tar abort, jeg tror det er vanskelig å leve med. Det kan sikkert også tenkes at han går om du tar abort, ikke bare om du ikke tar abort. 

 

Belag deg på et liv uten han, med eller uten babyen. Sjangsene for å holde sammen er størst om du får barnet. 

 

Anonymous poster hash: e9242...217

[skjotta]

 

 

Takk for svar. Det er jo det jeg håper skjer her også, men må innrømme at jeg føler meg RÅTTEN som tar et valg han ikke er med på, men samtidig så er det min kropp og min psyke og jeg vet jeg kommer til å slite voldsomt etterpå. Føler meg allikevel ego og er forberedt på noen tøffe mnd fremover.

 

Anonymous poster hash: 59062...e4e

Men kjære deg! Han hadde et valg! Han valgte å ha ubeskyttet sex med deg selv om han viste hva konsekvensen kunne bli.

Nå er det din kropp og ditt valg!!

Den kan man snu på og si at hi valgte å ha ubeskyttet sex med en mann hun visste ikke ville ha barn. Det vanskelige valget som følger må hun bare ta. Som man reder, så ligger man.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar alle sammen. Situasjonsmessig er timingen svært dårlig. Det går ikke på økonomi eller plass. Jeg har veid for og i mot, men hver gang ender jeg opp med å gråte ved tanken på å ta det bort. Kommer jeg til å føle at jeg mangler ett barn f eks? Klarer jeg å se min kjære i øynene igjen og fortsette å ha varme følelser for ham uten å bære nag? Mest sannsynlig ikke. Jeg tror jeg er nødt til å gå om jeg gjennomfører dette. Klarer ikke tanken på at jeg skal være trist, mens han bare er glad til når barnet er borte.

 

Det er som noen av dere sier størst sjanse for å få det til hvis jeg beholder. En abort vil ødelegge dette forholdet.

 

Vi har snakket om å ikke få felles barn, ja, men det betyr ikke at man automatisk tar abort dersom det skjer et uhell.

 

Anonymous poster hash: 59062...e4e

[Anonym bruker]

Jeg føder om 3 uker.

Han flyttet ut i 8 uker men er tilbake.

Ting er vanskelig ennå men det bedrer seg. Hva fremtiden bringer aner jeg ikke. Men han er her nå. Han steller meg, mine barn og huset.

Fått min første rosebukett etter 4 år. Og håndplukkede blomster uka før!

Jeg må fokusere her og nå.

Det samme må du. Fokus på deg og ditt ønske for din kropp.

 

Jeg har alt en abort på samvittigheten. Jeg hadde ikke greid en til. Jeg angrer hver dag jeg puster for det livet jeg gav opp.

Vi gleder oss veldig, alle sammen nå, til jenta som snart kommer ♡

 

Anonymous poster hash: 8ba4b...5e7

[Anonym bruker]

Jeg er veldig forberedt på at dette kan bli et svært ensomt svangerskap, Jeg har heldigvis mange gode venninner og familie som støtter meg. Den store skrekken er jo hvis han faktisk forlater meg, da vet jeg ikke hva jeg gjør. På den annen side tenker jeg at det er en ting å true med dette, en annen ting er faktisk å gjennomføre det. Å flytte fra en gravid kone og bonusbarn, det er så til de grader på kanten.

 

Så trist å høre om din abort. Det er dette jeg er redd jeg vil oppleve selv og jeg er redd det kommer til å prege meg resten av livet. Jeg orker ikke gå rundt å tenke på hva som kunne vært.  

 

Han sier jeg tvinger på ham et barn han ikke vil ha. Dette føles bare helt forjævlig og jeg blir så såret, dette er jo også hans barn. Var ikke slik jeg så for meg et eventuelt andre svangerskap. Uff... 

Anonymous poster hash: 59062...e4e

[Superdolly]

 

Jeg er veldig forberedt på at dette kan bli et svært ensomt svangerskap, Jeg har heldigvis mange gode venninner og familie som støtter meg. Den store skrekken er jo hvis han faktisk forlater meg, da vet jeg ikke hva jeg gjør. På den annen side tenker jeg at det er en ting å true med dette, en annen ting er faktisk å gjennomføre det. Å flytte fra en gravid kone og bonusbarn, det er så til de grader på kanten.

 

Så trist å høre om din abort. Det er dette jeg er redd jeg vil oppleve selv og jeg er redd det kommer til å prege meg resten av livet. Jeg orker ikke gå rundt å tenke på hva som kunne vært.  

 

Han sier jeg tvinger på ham et barn han ikke vil ha. Dette føles bare helt forjævlig og jeg blir så såret, dette er jo også hans barn. Var ikke slik jeg så for meg et eventuelt andre svangerskap. Uff... 

 

Anonymous poster hash: 59062...e4e

 

Nå ble jeg faktisk provosert på dine vegne. Han sier du tvinger på ham et barn han ikke vil ha?

 

Vel, hvorfor i h***ete gjennomførte han ikke steriliseringen hvis det er så om å gjøre for ham at han ikke vil ha barn? Hvorfor tredde han ikke på et kondom?

 

Mener han at dette er ditt og kun ditt ansvar da? At det er du som skal passe på at han slipper å måtte forholde seg til tanken på at sex kan føre til graviditet?

 

Jeg hadde nok slengt tilbake til ham at HAN tvinger på DEG et valg du ikke vil ta. Men jeg hadde også glatt valgt en uskyldig baby foran en dust av en mann. Jeg hadde ikke klart å leve med en mann som tvang meg til å ta abort, uansett, så da hadde jeg like gjerne droppet aborten. Og forklart mannen i klartekst hva han kunne gjøre om han ikke ville ha barn.

[Anonym bruker]

 

 

Jeg er veldig forberedt på at dette kan bli et svært ensomt svangerskap, Jeg har heldigvis mange gode venninner og familie som støtter meg. Den store skrekken er jo hvis han faktisk forlater meg, da vet jeg ikke hva jeg gjør. På den annen side tenker jeg at det er en ting å true med dette, en annen ting er faktisk å gjennomføre det. Å flytte fra en gravid kone og bonusbarn, det er så til de grader på kanten.

 

Så trist å høre om din abort. Det er dette jeg er redd jeg vil oppleve selv og jeg er redd det kommer til å prege meg resten av livet. Jeg orker ikke gå rundt å tenke på hva som kunne vært.  

 

Han sier jeg tvinger på ham et barn han ikke vil ha. Dette føles bare helt forjævlig og jeg blir så såret, dette er jo også hans barn. Var ikke slik jeg så for meg et eventuelt andre svangerskap. Uff... 

 

Anonymous poster hash: 59062...e4e

 

Nå ble jeg faktisk provosert på dine vegne. Han sier du tvinger på ham et barn han ikke vil ha?

 

Vel, hvorfor i h***ete gjennomførte han ikke steriliseringen hvis det er så om å gjøre for ham at han ikke vil ha barn? Hvorfor tredde han ikke på et kondom?

 

Mener han at dette er ditt og kun ditt ansvar da? At det er du som skal passe på at han slipper å måtte forholde seg til tanken på at sex kan føre til graviditet?

 

Jeg hadde nok slengt tilbake til ham at HAN tvinger på DEG et valg du ikke vil ta. Men jeg hadde også glatt valgt en uskyldig baby foran en dust av en mann. Jeg hadde ikke klart å leve med en mann som tvang meg til å ta abort, uansett, så da hadde jeg like gjerne droppet aborten. Og forklart mannen i klartekst hva han kunne gjøre om han ikke ville ha barn.

 

Jeg vet det. Dette er et svært godt poeng som jeg har prøvd å få frem uten å lykkes, han bare rister på hodet og sier at vi ble enige om at vi ikke skulle ha felles barm. Jeg prøver å forklare at det er forskjell på å snakke om dette og å faktisk gjennomføre en abort når ulykken har skjedd.

 

Jeg mener at hvis det er så mye om å gjøre å ikke få et barn, da får han ta saken i egne hender å kutte strengen. Gjør han ikke det, må ha være klar over at jeg på lik linje med de fleste andre kvinner faktisk kan bli gravide og ta følgene av det. Begynner å gå fra lei meg og smådeprimert til jævlig sinna. Jeg har blitt urettferdig behandlet. Det er så psykisk tøft og bli truet med å bli forlatt, ignorert, bedt om å skjerpe deg når du gråter osv. Fy, nå er jeg sint!

 

Anonymous poster hash: 59062...e4e

[Anonym bruker]

For en fjott. Makan. Lykke til!

Anonymous poster hash: 59062...e4e

[Anonym bruker]

 

For en fjott. Makan. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 59062...e4e

 

Ble ikke ferdig. Lykke til med å gjøre det godt igjen.  Hvordan skal jeg stole på ham igjen. Føler han har sviktet meg da det gjalt som mest. Har spurt om hva som kommer til å skje dersom jeg tar det bort, får til svar at da fortsetter vi bare som normalt. Sier litt om hvor lett han tar dette og hvor lite nyansert bilde han evner å se. 

 

Anonymous poster hash: 59062...e4e

[Anonym bruker]

Behold barnet! Du må virkelig ikke la han få gjennomslag. 

Om du så trenger litt pause, kunne du tatt med deg barnet ditt og tatt en tur til foreldrene dine en uke, eller på ei hytte om dere har.

På den måten får du litt fred for mannens press og all kranglingen.

Jeg ville sagt til mannen at jeg reiser vekk en uke, at valget er tatt, du beholder barnet, og vil ikke høre mer snakk om abort.

Be han tenke seg om denne uka og bestemme seg for om han vil ta del eller ikke. Vis forståelse for at han ikke ønsker et barn, si at du forstår at han føler dette er tøft. Selv om du er utrolig skuffet nå, og mannen har reagert svært kritikkverdig så gi det litt tid, han kommer nok krypende tilbake og unnskylder seg. Selv om han ikke gir deg aksept for dine følelser, så gi han aksept for hans, vis at du har bestemt deg og at han ikke kommer noen vei med å true eller presse. Men vis han også at du fortår det er vanskelig for han og at du elsker han og vil gi han tid til å venne seg til tanken.

 

Han kunne kappet strengen, tatt på kondom. Dette er ikke alene din feil, man er to om å lage barn. Han har INGEN rett til å presse deg på den måten han gjør nå. Hadde min mann gjort dette hadde jeg blitt vanvittig skuffet og sint, jeg føler med deg.

 

I mitt hode kan dårlig oppførsel tilgis, men at en abort utføres etter press, nedpsyking og trusler kan aldri tilgis, da er nok forholdet over.

 

Ønsker deg masse lykke til, og vær sterk!

Gratulerer med graviditeten, om noen måneder sitter du med en nyfødt bylt i armene og priser deg lykkelig for at du ikke lot mannen overtale deg. Det er et nytt menneske, et liv, en liten person som vil gi deg like mye glede som barnet du allerede har. Blir du alene, så lover jeg deg at du klarer det og! Hvis du måtte velge mellom barnet du har i dag og mannen din, så vet jeg garantert hva du hadde valgt.

Anonymous poster hash: e7aa8...396

[Anonym bruker]

Om jeg skal være helt ærlig så hadde jeg gjort som jeg ville. En mann som gir et slikt ultimatum er ingenting å samle på. Han kan heller ikke sette deg særlig høyt. 

Anonymous poster hash: 346c9...f7d

[Mia_73]

Noen mannfolk skjønner visst ikke at en abort ikke er prevensjon, det er ikke en lettvint løsning for en kvinne. Fortsette som normalt når man har tatt bort et liv, det høres utrolig kald og følelsesløs ut. Skikkelig uemptatisk, spesielt siden han vet at du sliter.

 

Jeg hadde ikke tatt abort, og jeg tror du vil heller ikke det. Jeg er absolutt for selvbestemt abort, og er veldig glad over at vi lever i et land der kvinner får bestemme selv, men det betyr ikke at alle kvinner vil benytte seg av retten. Det er dette som mannen din ikke begriper, at mange, eller sikkert de aller fleste kvinner ikke ser på det som lettvint.

 

Bra at du blir sint. Du har all rett til det.